Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Bibliotekenes innkjøpsordning er en subsidiering av middelmådige forfattere og de store forlagene. Man burde heller satse på å heve folks kulturelle nivå.

Aftenposten kan 23. september fortelle at bibliotekene bruker stadig mindre penger på innkjøp og at bibliotekenes samlinger derved risikerer å bli uaktuelle. Det er i tilfelle i strid med den norske folkebibliotekloven, som sier at bibliotekene skal være aktuelle. Jeg er i tvil om hvor stort dette problemet er.

Det er jo for første et faktum at det er skrevet og publisert bøker i lang tid. Mange av disse er ganske leseverdige, ja enkelte er perler. Selv om jeg lest bøker hele mitt liv, er det trolig fortsatt mange ukjente, gamle mesterverk som jeg kan ta fatt på og som vil glede meg.. Selv om mitt bibliotek ikke kjøpte inn så mange nye bøker, vil jeg nok ikke løpe tom for godt lesestoff.

Dessuten kan man stille spørsmål ved om hvor gode de bøker som utgis i store mengder hvert år virkelig er, sammenliknet med alt det gode som er skrevet tidligere, og som jeg ennu ikke har rukket over. Selv om det ifølge Aftenpostens bokanmelder, Terje Stemsland, i Norge årlig blir utgitt et stort antall bøker av verdensformat, må jeg innrømme at jeg vanligvis blir skuffet når jeg forsøker å etterprøve anmelderens påstand. Jeg er tilbøyelig til å være enig med Thomas Mann som, mot slutten av sitt liv, sa at i hans alder var det en risikabel tidsanvendelse å lese nye bøker.

Nu er det overhodet ikke min mening at bibliotekene ikke skal kjøpe inn nye bøker, men oppgaven må jo være å skaffe kundene det de ønsker seg, ikke å fylle opp hyllene med bøker ingen etterspør. Dessverre er det slik at mange av de bøkene som når frem til bibliotekene på grunn av innkjøpsordningen finner sin endestasjon der. De blir i liten grad etterspurt av låntakerne. Men innkjøpsordningens formål, på samme måte som kulturpolitikkens formål rent generelt, er jo ikke å stimulere brukerne, men å støtte produsentene.

Å være kunstner og å leve av sin kunst, kan ikke være lett. Men det skal kanskje heller ikke være lett?  Det må være en stor glede og lettelse for kunstprodusenter at markedet for deres tjenester er stort og økende. Men tilgangen av folk som ønsker å være kunstnere, synes å være enda større enn markedsveksten. Derfor er det mange, som etter ha gått på mange nederlag, må innse sin begrensning og søke sitt utkomme på mer borgerlig vis.

Men staten og statskassen er for mange forfattere og andre kunstnere en stor redningsplanke. Innkjøpsordningen er en flik i det statlige, økonomiske overrislingssystem som etter hvert er blitt skapt. Bibliotekenes egne innkjøp er en enda mindre del av det hele. Men bibliotekene blir overvåket og får påtale hvis de ikke følger parolen om å stimulere de skrivende og forlagsmiljøet.

Jeg er kommet til at kulturpolitikken, og herunder vår innkjøpsordning, stort sett har skadelige virkninger. Produsentstøtten bør avvikles eller sterkt begrenses, til fordel for, ikke ”forbruksstøtte”, men tiltak for å heve folks kulturelle nivå. Det viktigste tiltak i så måte vil formodentlig være å begrense tilbudet av gratis fordummende tidtrøyte. Men dette er farlig. Det innebærer en erkjennelse av at politikken må baseres at noe er bedre enn noe annet, en erkjennelse av at det må være noe som det er verdt å strekke seg etter. Men dette bli vel for elitistisk?

• Egil Bakke (f. 1927) er tidligere konkurransedirektør.