Atferdsøkonomene forsøker å ta inn over seg at de økonomiske modellene ikke gir en tilstrekkelig beskrivelse av hva folk faktisk gjør. Atferdsøkonomene nøyer seg ikke med å forklare. De vil også påvirke folk til å gjøre mer rasjonelle valg.
De siste årene har det blitt mer og mer vanlig å høre referanser til ”atferdsøkonomi”. Atferdsøkonomene ønsker å bidra til å utvikle mer realistiske modeller for folks atferd ved å ta hensyn til kognitive og emosjonelle faktorer.
Atferdsøkonomenes bidrag har økt forklaringskraften til mange økonomiske modeller, og i de senere år har atferdsøkonomer også brukt sin nyervervede innsikt til å utvikle preskriptive teorier. Det vil si at de forsøker å finne måter å forbedre folks beslutninger og atferd på, slik at atferd nærmer seg den som er rasjonell. Atferdsøkonomene selger seg nå som både terapeuter og politiske rådgivere.
Atferdsøkonomi er ikke nytt
Bruk av psykologi for å forklare økonomisk atferd er ikke nytt. Det er mer riktig å si at bruk av psykologi har gjenoppstått i økonomifaget. Dersom en leser verkene til klassiske økonomer fra både det attende og nittende århundret, finner vi at blant andre Adam Smith, Eugen von Bøhm-Bawerk og Jeremy Bentham brukte mye psykologisk innsikt i utforming av sine økonomiske teorier. Dette var stort sett basert på deres egne observasjoner av den menneskelige natur, da psykologi ikke var en egen vitenskap på den tiden. Likevel har deres ideer om menneskers økonomiske atferd vist seg å være relevante for mange av de moderne atferdstilpassede økonomiske modellene.
Det var på begynnelsen av 1900-tallet økonomenes forelskelse i realfagene og matematikk begynte, og den nyklassiske økonomiske teori ble utviklet. Nyklassiske økonomer ble påvirket av naturvitenskapen og deres teorier om likevekt. En tenkte seg at slik likevekt også finnes i markeder der produsenter maksimerer sin profitt og forbrukere maksimerer sin nytte. Økonomifaget ble mer og mer preget av å uttrykke menneskelig atferd ved hjelp av matematiske ligninger. For å få dette til, måtte en basere seg på en hel rekke antakelser om rasjonelle mennesker som maksimerer nytte og perfekte markeder. Samtidig var de fleste psykologer uinteresserte i økonomisk atferd, så økonomer fikk i stor grad utvikle sine modeller uten korreksjon eller konkurranse fra dem.
Nyklassisk økonomi beskriver en verden som består av autister.
Dette forandret seg imidlertid etter 2. verdenskrig, da kognitive psykologer begynte å interessere seg for individers beslutningstaking og viste at resultater fra psykologiske eksperimenter ikke var forenelig med de nyklassiske modellenes forutsetninger. Observasjon av faktisk atferd viste at de fleste individer er begrenset rasjonelle, begrenset egoistiske og de kan ha problemer med å opptre konsistent på grunn av begrenset viljestyrke og selvkontroll. Dette er egenskaper ved individet som ikke like enkelt kan beskrives med matematiske ligninger.
Forbedringer av det nyklassiske rammeverket
Kritikken av de nyklassiske økonomiske modellene begynte altså allerede på 1950-tallet, men det er først de seneste 10-år at kritikken og forskningen har fått noen særlig oppmerksomhet. Og fortsatt er det lite atferdsøkonomi i økonomipensum ved handelshøyskoler og universiteter, slik at nyutdannede økonomer fremdeles i stor grad har med seg de nyklassiske økonomiske modellene ut i yrkeslivet. Dette har startet en internasjonal bevegelse, ”the post-autistic economics network” (http://www.paecon.net), som kjemper for mer pluralisme innenfor økonomifaget. Medlemmene av nettverket mener nyklassisk økonomi beskriver en verden som består av autister. Særlig franske, spanske, amerikanske og britiske studenter har gjort opprør mot en økonomiundervisning som de mener beskriver fantasiverdener og oppfordrer til ukontrollert bruk av matematikk. De ønsker mer pluralisme og refleksjon. Det er på tide å erkjenne at atferdsøkonomi bør være en naturlig del av undervisningen i økonomi.
Utgangspunktet til atferdsøkonomer er ofte, men ikke alltid, nyklassisk økonomisk teori og avvik fra det som nyklassiske økonomiske modeller betegner som rasjonell atferd. En tester om folk faktisk oppfører seg som om de nyttemaksimerer. Dersom atferd avviker fra det en forventer basert på en nyklassisk modell, søker atferdsøkonomene å finne en måte å forklare avvikene ved å fokusere på hvordan kognitiv kapasitet, informasjonstilgang, kultur, læring og psykologiske, biologiske og institusjonelle faktorer kan påvirke atferd. En forkaster ikke nødvendigvis det nyklassiske rammeverket, men forsøker å forbedre det ved å inkludere psykologiske forklaringer. Noen eksempler på dette følger.
Forventninger og følelser
Økonomen og psykologen George Katona viste gjennom sin forskning at folks forventninger til fremtiden påvirket deres kjøps- og lånebeslutninger. Han viste også at forventninger til fremtiden i befolkningen ikke er normalfordelt, slik som blant andre økonomen John Maynard Keynes hevdet. En normalfordeling av forventninger betyr at effekten av forventinger i befolkningen som helhet blir nullet ut, slik at de ikke vil ha effekt på makronivå. Katona hevdet derimot at økonomiske nyheter vil påvirke folk likt, og at det derfor vil kunne være en overvekt av enten optimister eller pessimister i befolkningen. Dette vil igjen påvirke etterspørsel, særlig etter større forbrukervarer og kreditt.
Katona utviklet en enkel indeks som kan brukes til å måle stemningen i befolkningen. Denne brukes i dag i de fleste vestlige land. I Norge kalles den ”Forventningsbarometeret” og måles kvartalsvis i regi av Sparebankforeningen. Det er også Katonas indeks som er i bruk når vi får rapporter om ”forbrukertilliten” i USA. Katonas bidrag til atferdsøkonomien er spesiell, i den forstand at den viser hvordan individers følelser kan slå ut på makronivå, og indeksen kan brukes til å predikere svingninger i økonomien. Katona vant atferdsøkonomiens første seier da han i 1946 spådde at USA var på vei inn i en konsumdrevet oppgangstid, og ikke nedgangstid, slik de konvensjonelle økonomiske indikatorene tydet på.
Nobelprisvinner Herbert Simons forskning har også vært sentral for utviklingen av atferdsøkonomien. Simon viste at folk har begrenset informasjonstilgang og kapasitet til å bearbeide informasjon. Det er rett og slett ikke mulig å samle og bearbeide all informasjon om alle mulige alternative løsninger til et problem, for så å velge det alternativet som er den beste løsningen. Derfor mente Simon at vi velger tilfredsstillende alternativer– vi stopper å søke etter alternativer når vi har funnet et som er godt nok. Dette sto i sterk kontrast til nyklassikernes modeller som baserte seg på antakelser om beslutningstakere med full informasjon og intelligens nok til å bearbeide den og bruke den til å maksimere egen nytte.
Tap veier tyngre enn gevinst
Arbeidet til de kognitive psykologene Amos Tversky og Daniel Kahneman (også Nobelprisvinner) ble banebrytende i å teste hvordan folk forholder seg til risiko og hvordan folk vurderer tap og gevinst ulikt. Inspirert av Herbert Simons forskning gjennomførte de hundrevis av eksperimenter som viste at folk ikke tar beslutninger slik som nyøkonomisk teori predikerer. De var spesielt opptatt av at folk synes å være mer risikoaverse enn det en forventer dersom en legger ”forventet-nytte-modellen” til grunn. De fant at folk synes det er mer smertefullt å tape noe enn det gir glede å få det samme, slik at det er en asymmetri i vurderinger av tap og gevinst.
De var også opptatte av at vi vurderer hendelser i forhold til et referansepunkt. Dette referansepunktet vil påvirke hva vi synes representerer et tap og hva som representerer en gevinst. Dette påvirker igjen risikopreferansene, og en finner at vi typisk er risikoaverse når vi velger mellom alternativer som involverer gevinster, mens vi er risikosøkende når vi velger mellom alternativer som involverer tap. Både Kahneman og Tversky og et stort antall andre beslutningsforskere har siden dokumentert en hel rekke systematiske skjevheter i folks evaluering av alternativer og valg.
Preferansene endrer seg over tid
Psykologen George Ainslie (1975) utviklet tanken om ”hyperbolsk diskontering”. Den nyklassiske modellen for intertemporale valg, det vil si et valg der konsekvensene faller på ulike tidspunkt, behandler slike valg som en avveiing mellom nytte på ulike tidspunkt. De avveiningene folk så gjør brukes til å beregne en diskonteringsrate, som er den interne rente folk bruker for å beregne nåverdien av hendelser i fremtiden. Den nyklassiske modellen forutsetter at et individ vil bruke samme rentefot for alle typer hendelser og produkter, og at den er konstant over tid (”eksponensiell diskontering”). Ainslie viste imidlertid at denne rentefoten ikke er konstant, men at den kan endre seg som en funksjon av tiden til et utfall kan realiseres. En person kan godt tenke nå at en vil gå ned i vekt og avstå fra snacks og godteri hele neste uke, for så å endre preferansene når neste uke kommer og chipsen står der på bordet foran en. Dette fører til det som kalles ”dynamisk inkonsistent atferd”, og det er ikke i tråd med den nyklassiske diskontert-nytte modellen.
Vi fremskynder hendelser vi gruer oss til (for eksempel et tannlegebesøk) mens vi utsetter noe vi gleder oss til.
Mange økonomer har forsøkt å modellere dynamisk inkonsistent atferd. George Loewenstein hevder at de økonomiske modellene mangler følelser, og at noen typer følelser, slik som sult og trøtthet, vil dominere andre preferanser. Han mener også at slike følelser og effekten av dem kan predikeres, og at det derfor bør være mulig å modellere samspillet mellom preferanser og følelser i økonomiske modeller. Andre tenker seg at en har to ulike personligheter eller to ulike sett med preferanser. Disse teoriene ligner på Sigmund Freuds teori om Ego og Id, der Id er opptatt av tilfredsstillelse av egne lyster, mens Ego er opptatt av at atferd skal være sosialt akseptabel. Ego må derfor streve for at Ids lyster blir tilfredsstilt innenfor samfunnets regler og normer. For eksempel kalte økonomene Richard Thaler og Hersh Shefrin de to personlighetene i sin modell for selvkontroll for ”Planleggeren” og ”Handleren”, der den sistnevnte er mer impulsiv og kortsiktig enn den andre. De hevder at ”Planleggeren” vil utvikle strategier for å kontrollere ”Handlerens” atferd.
Loewenstein har også videreført arbeidene til Tversky, Kahneman og Ainslie ved å se på hvordan beslutninger påvirkes av tid. Han har vist at vi også bruker referansepunkter når vi velger mellom utfall som faller på ulike tidspunkt. Dersom et alternativ medfører tap i nåtid, reagerer vi annerledes enn dersom et alternativ medfører gevinst i nåtid. Han har også vist at følelsene vi har mens vi venter på et utfall, kan gjøre at vi oppfører oss motsatt av det diskontert–nytte modellen predikerer. I noen tilfeller vil vår diskonteringsrate fremstå som negativ fordi vi fremskynder hendelser vi gruer oss til (for eksempel et tannlegebesøk), mens vi utsetter noe vi gleder oss til. Loewenstein har også vist at vi har preferanser for forbedring over tid, slik at vi foretrekker sekvenser av hendelser som gir stigende nytte fremfor sekvenser av hendelser som ikke gjør det, selv om det sistnevnte alternativ totalt sett gir mer nytte.
Atferdsøkonomene vil hjelpe til
Flere av atferdsøkonomene forsøker nå på ulike vis å bruke sin kunnskap om individers beslutningstaking til enten å forbedre individers evne til å ta riktige beslutninger eller til å hjelpe politikere til å bruke kunnskapen til å oppnå politiske målsetninger. Loewenstein søker å finne effektive måter å unngå dynamisk inkonsistent atferd på, slik at folk lettere oppnår sine langsiktige målsetninger.
For eksempel forsøker han å hjelpe folk med vekttap ved å appellere til deres tapsaversjon og tiltrekning til lotterier. Dette har vist seg effektivt for slanking. I et forsøk han gjorde fikk en gruppe slankere være med i et daglig lotteri, dersom de hadde gått ned i vekt som planlagt. En annen gruppe kunne vedde opp til 3 US dollar pr dag på at de skulle nå sitt mål om vekttap. De tapte beløpet dersom de ikke gjorde det, mens de fikk dobbelt igjen dersom de klarte målsetningen. Begge grupper gjorde det bedre enn slankere som ikke fikk slike insentiver, mens de som kunne tape penger de hadde satset, hadde størst sjanse for å nå sine mål. Loewenstein tester nå ut disse metodene for andre typer atferd som kan medføre selvkontrollproblemer (for eksempel sparing og helseatferd), og forsøker på den måten å bruke atferdsøkonomi som en slags terapi.
Også Thaler har ambisjoner om å bruke kunnskap fra atferdsøkonomisk forskning til å forbedre individers beslutningstaking, og han ønsker å oppnå dette uten å innskrenke valgfriheten gjennom reguleringer og forbud. Sammen med Cass Sunstein ga han i 2008 ut den mye debattert boken ”Nudge. Improving Decisions about Health, Wealth and Happiness”. Thaler mener at man på en enkel og rimelig måte kan endre folks atferd ved riktig beslutningsarkitektur eller ved å ”gi folk en vennlig dult” (nudge) i ønsket retning. Dette kan for eksempel gjøres ved å la ønsket atferd være det som skjer dersom et individ forholder seg passive (”default”) eller ved å appellere til folks behov for å være konforme og følge flokken.
Thaler og Sunstein viser til mange eksempler som viser at folk har en tendens til å la være å velge, slik at det som er ”default” blir utfallet for disse. Dersom en vil oppnå at flere skal være registrert som organdonorer, kan dette oppnås ved å utforme beslutningen slik at de som forholder seg passive blir registrert som donorer, mens de som ikke vil bli det må være aktive og sørge for at deres ønske om dette blir registrert. Denne forskjellen i beslutningsarkitektur kan forklare hvorfor villigheten til å donere organer tilsynelatende er så lav i for eksempel i Danmark og Tyskland og høy i Østerrike og Frankrike. Tilsvarende effekt av beslutningsarkitektur har en funnet på frekvensen av tilslutning til tjenestepensjonsordninger i amerikanske bedrifter. Tilslutningen til pensjonsordninger er mye høyere i de bedrifter der medlemskap er ”default” enn i de bedrifter der arbeidstakerne aktivt må melde seg inn.
Thaler og Sunstein mener også at en kan påvirke beslutninger ved å appellere til folks vektlegging av hva andre gjør. Ved å opplyse om at ”de fleste betaler sin skatt”, ”de fleste resirkulerer avfall”, ”de fleste studenter drikker seg ikke fulle hver helg”, så øker sannsynligheten for at flere velger det samme. Folk finner det opportunt å gå i flokk. Nå hadde ikke økonomene nødvendigvis behøvd å gjøre alle disse studiene selv for å observere denne type atferd. Markedsførere og selgere har lenge appellert til sosial tilhørighet for å påvirke folks kjøpsbeslutninger. Og bokklubbene har stor suksess med at kjøp av månedens bok er ”default” i stedet for at de som vil ha boken aktivt må bestille den. Telefonsalgselskaper kjemper også mot forslaget om at ”default” skal være at en reserverer seg mot telefonsalg, slik at vi fortsatt aktivt må reservere oss fra slikt salg selv.
Hvorfor er vi forskjellige?
Selv om de atferdsøkonomene som fokuserer på individers beslutningstaking til nå har fått mest oppmerksomhet, er det mange flere områder som er viktige innenfor atferdsøkonomien. Et viktig område er å finne årsaker til individuelle forskjeller. Det er fortsatt slik at folk reagerer ulikt på samme stimuli eller samme ”vennlige dult”. Noen økonomer undersøker derfor i hvilken grad effekten av varige personlighetstrekk kan bidra til å forklare dette. Hvorfor er det noen som sparer, mens andre i samme situasjon bestemmer seg for å låne? Hvorfor er noen effektive på jobb, mens andre ikke er det? Hvorfor har vi ”uønskede preferanser”, slik som for eksempel preferansen for fet og søt mat, og hvorfor er det forskjell i hvordan folk håndterer slike uønskede preferanser? Hvorfor snyter noen på skatten, og hva påvirker folks preferanser for skattesystem?
Forskingen på effekten av individuelle forskjeller har også motivert forskning på hvordan disse forskjellene blir til, for eksempel gjennom påvirkning i oppveksten. En har forsøkt å kartlegge hvordan evnen til å utsette belønninger gjennom å utøve selvkontroll gradvis utvikles fra vi er små, og hvilken effekt dette har på økonomisk atferd i voksenlivet. En har også forsøkt å kartlegge hvordan foreldrenes oppdragerstil og atferd påvirker utviklingen av fremtidsorientering og tro på egen mestring, for å bedre forstå hvorfor den sosiale mobiliteten ikke er høyere.
Skjevfordeling av ressurser i husholdningene
Andre har, inspirert av den britiske sosiologen Jan Pahls bok ”Money and Marriage” fra 1989, forsket på hvordan ressurser fordeles mellom medlemmer i samme husholdning. Tradisjonelt har det blitt antatt at ressurser i en husholdning fordeles slik at de vil allokeres til det medlemmet som vil ha mest nytte av dem, slik at husholdningers totale nytte maksimeres. Dette har blitt kalt ”the unitary modell” – eller enhetsmodellen. Mye forskning har vist at denne modellen ikke beskriver det som skjer i husholdningene, da ressurser kan være skjevfordelte. Enhetsmodellen er dermed forkastet, men foreløpig har en ikke funnet en god erstatning for denne.
Forskning viser at det er en tendens til at de som har tjent pengene, beholder kontrollen over dem. Dette fører igjen til at kvinner, som ofte har lavere inntekt enn sin mann, har mindre kontroll og mindre penger tilgjengelig enn sin partner. En finner også at det i kvinnekontrollerte husholdninger brukes mer penger på barn og mindre på alkohol enn i mannskontrollerte husholdninger. Dette er funn som vil støtte ordningen om at barnetrygd utbetales til mor. Sannsynligheten for at pengene kommer barna til nytte, er høyere da.
Hjernens mysterier
Atferdsøkonomi har også en søsterdisiplin som kalles økonomisk psykologi. Dette fagfeltet drives frem av psykologer som er interesserte i økonomisk atferd. Disse psykologene tar ikke utgangspunkt i økonomisk teori, men studerer økonomisk atferd basert på psykologisk teori. De studerer hvordan faktorer som motiver, preferanser, holdninger, personlighet, identitet, oppdragerstil og morstilknytning kan ha betydning for økonomisk atferd. Gradvis nærmer adferdsøkonomi og økonomisk psykologi hverandre, til tross for ulik bruk av teori og metode. Det blir stadig vanskeligere å skille mellom dem ettersom interaksjonen mellom atferdsøkonomene og psykologene øker.
Et nytt skudd på stammen til økonomifaget er neuroøkonomi. Neuroøkonomi anvender både neurovitenskap, økonomi og psykologi for å forklare hva som påvirker individers beslutningstaking. En bruker moderne teknologi, slik som ”Electro-EncephaloGram (EEG) eller ”functional Magnetic Resonance Imaging (fMRI) og undersøker hvilke deler av hjernen som er aktiv når et individ står overfor valg. For eksempel har en brukt dette for å lære mer om intertemporale valg. En har funnet at det er mer aktivitet i mellomhjernens dopaminsenter når en står overfor valg der et positivt utfall kan bli realisert med en gang. Når en får samme valget forskjøvet frem i tid, er det de mer kognitive delene av hjernen som er aktive. Større relativ aktivitet i det affektive systemet henger sammen med valg av alternativer som gir tidlige belønninger. Dette kan muligens forklare hvorfor ulike typer kreditt er populært til tross for høye gebyrer og høy rente.
Foreløpig er denne forskningen i sin tidlige barndom, men målet til neuroøkonomene er å forstå hva de ulike delene av hjerne gjør, og hvordan hjernen løser ulike typer problemer. Dette vil bidra til større forståelse for individers evalueringer og beslutninger og vil kunne styrke funnene fra beslutningseksperimentene ved å bidra med en fysiologisk forklaring.
Atferdsøkonomi vs økonomi
Det er ikke nødvendigvis så lett å skille mellom atferdsøkonomi og ”tradisjonell” økonomi. De ideer som var kontroversielle den gang de ble lansert, kan siden ha blitt inkludert i det nyklassiske økonomiske rammeverket, slik at de etter hvert ikke oppfattes som noe nytt og avvikende fra standardteorien. Det er nå vanlig å inkludere faktorer som forventninger, risikoaversjon og andre psykologiske fenomen i nyklassiske økonomiske modeller. Forhåpentligvis vil denne utviklingen fortsette, slik at det på sikt ikke lenger blir naturlig å skille mellom økonomi og atferdsøkonomi.
Thaler stilte i sin bok fra 1992, The Winner’s Curse (side 198), følgende spørsmål: ”…rational models tend to be simple and elegant with precise predictions, while behavioral models tend to be complicated, and messy, with much vaguer predictions. But look at it this way. Would you rather be elegant and precisely wrong, or messy and vaguely right?” Selv om mange økonomer fremdeles stritter i mot og holder fast på sine nyklassiske modeller og antakelser om rasjonalitet, er det flere og flere som bestemmer seg for heller å være ”messy and vaguely right”. Dette vil på sikt bidra til økt pluralisme og realisme for det økonomiske fagfelt.
- Ellen K. Nyhus (f. 1966) er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.
Denne artikkelen er hentet fra Minerva 3-09, der dulting er hovedtema.
[...] artikkelen er hentet fra Minerva 3-09, der dulting er hovedtema. Flere artikler om temaet er publisert på minerva.as tidligere. Av: Jan Arild Snoen – 13. [...]