Tre måneder etter at han ble avsatt som president dukket Manuel Zelaya igjen opp i Honduras – og har igjen skapt sosialt og politisk kaos.
Tidlig om morgenen 28. juni ble Honduras’ president Manuel Zelaya arrestert i sitt hjem av militæret og sendt ut av landet til Costa Rica. Militæret sier at de handlet på en arrestordre fra Honduras’ høyesterett, som var selve kulminasjonen av en rekke hendelser i Zelayas forsøk på å få gjennomført det han selv kalte en ikke-bindende folkekonsultasjon om å kalle inn til en grunnlovsgivende forsamling. Disse hendelsene har jeg tidligere omtalt her, og Zelayas venstredreining skrev jeg om mens jeg oppholdt meg i Honduras i vår. (Selv om legaliteten ved Zelayas avsettelse ikke vil diskuteres her, er det likevel er det interessant å bemerke at det apolitiske Congressional Research Service ved USAs kongress i en rapport har konkludert med at avsettelsen var legal, men at deportasjonen var illegal).
Siden da har Zelaya vært konstant på farten mellom hovedstedene på det amerikanske kontinentet, transportert i fly tilhørende den venezuelanske stat. Han har vært i Costa Rica, Nicaragua, USA, El Salvador, Panama, Guatemala, Mexico, Venezuela, Brasil, Peru, Chile og Argentina, og alle steder har han mottatt støtteerklæringer. Dog ikke uten å blamere seg: I Mexico ble han mottatt med æresbevisninger av president Felipe Calderón, men siden skysset ut av landet, bokstavelig talt gjennom bakdøren (på hovedflyplassen), etter å ha talt varmt og støttende for Andrés Manuel Obrador, den mexicanske presidentkandidaten som insisterte på å egentlig ha vunnet valget og som i lang tid forsøkte å underminere Calderóns legitimitet.
Micheletti-regjeringen venneløs
Samtidig har Honduras blitt så godt som venneløs over hele verden. Først fordømt av Zelayas venner i ALBA, siden av andre latinamerikanske land, EU med Spania i spissen, og USA. Utvist av Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) og fordømt av FNs generalforsamling med president Miguel d’Escoto i spissen (en reaksjonær sandinist som mener at Fidel Castro er klodens fremste disippel av Jesus). Som løsning på konflikten er landet forsøkt påtvunget San José-avtalen som strider mot landets grunnlov. Honduras har fått sine diplomater utvist fra Argentina, Costa Rica, fra enkelte USA-konsulater og fra diverse FN-organer i Genève etter påtrykk fra Zelaya, mens ambassadører fra en rekke latinamerikanske og europeiske land har blitt kalt hjem. En måned etter utvisningen av Zelaya kuttet EU mer enn 90 millioner dollar i bistand til landet.
USA var først forsiktig og avventende i sin reaksjon, men stoppet så sin militære støtte til Honduras, for deretter å inndra visum til flere av landets ledere, og nå sist kutte all ikke-humanitær bistand, verdt omkring 30 millioner dollar. Også Verdensbanken har satt en stopp for lån til Honduras inntil videre, og Det internasjonale pengefondet (IMF) har stengt døren for kreditt ettersom det fremdeles anerkjenner Zelaya som Honduras’ president
Likevel har Honduras’ interim-regjering holdt ut, med støtte fra store deler av det sivile samfunn og store deler av befolkningen. Håpet lå antakelig i å få gjennomført neste presidentvalg og dermed få normalisert relasjonene med omverdenen. Dette valget har lenge vært berammet til 29. november, skal gjennomføres av politisk uavhengige statlige organer, og verken Zelaya eller fungerende president Roberto Micheletti kan stille til valg her. Imidlertid har det ene landet etter det andre, deriblant USA, sagt at de ikke vil anerkjenne valg under det nåværende regimet, mens FN og generalsekretær Ban Ki-moon har trukket sin støtte til avviklingen av valget. Bare Panama har erklært at de vil anerkjenne presidentvalget. Resultatet er en fastlåst situasjon, og forsker Leiv Marsteintredet påpeker overfor VG Nett at det internasjonale samfunnet må ta sin del av skylden:
- [De] støttet med en gang Zelayas versjon av hendelsesforløpet da han ble avsatt, men det hadde vært smartere å bruke mer diplomati. Nå har tiden gått, så det er vanskelig å gjøre mye nå.
Det har bidratt til å låse situasjonen på begge sider. I en nettprat med VG Netts lesere fremhever Marsteintredet nettopp presidentvalget i november som den best mulige løsning på konflikten.
Zelaya holder konfliktnivået høyt
Manuel Zelaya selv har ikke akkurat bidratt til å dempe konfliktnivået. Kun dager etter at han ble sendt ut av landet, annonserte han klart og tydelig at han ville returnere til Honduras i fly. Etter hvert ble det også meldt at flere statsledere og diplomater ville være om bord, blant disse presidenter fra OAS, Argentina og Paraguay. Men da flyturen nærmet seg, endte så godt som alle med å følge begivenhetene fra El Salvador. Zelaya fløy imidlertid inn i honduransk luftrom. Åpenbart oppstemt av all støtten fra det internasjonale samfunnet, sirklet han lavt over Tegucigalpas flyplass, i et fly eid av det venezuelanske statlige oljeselskapet PDVSA, mens han med messiansk patos rapporterte direkte til den venstreradikale fjernsynskanalen Telesur: ”Kristi blod strømmer gjennom årene mine. […] Snart er jeg atter hos dere for å reise krusifikset!” På bakken hadde militæret sperret rullebanen for å forhindre at Zelaya fikk lande og dermed hindre opptøyer. De lyktes ikke; én person mistet livet i tumultene som fulgte da Zelayas fly forsvant i det fjerne.
Tre uker senere krysset Zelaya grensen til fots. Det vil si, han spankulerte frem og tilbake med en mengde journalister rundt seg på nicaraguansk side og en militær jernring mellom seg og et hundretalls tilhengere på honduransk side. Han trippet så vidt over på honduransk side (nok en gang rapporterende direkte i massemedia via mobiltelefon), og gikk så tilbake til det beste hotellrommet som var å oppdrive i grensebyen Las Manos. Tidligere hadde han uttalt at det honduranske folket hadde ”rett til å gjøre opprør”, og han gjentok nå at de hadde rett til å gjøre det som måtte til for at han kunne komme tilbake, uten tanke på omkostningene for land og folk. For det store flertallet av den honduranske befolkningen førte Zelayas grenseshow bare til enda en runde med portforbud, noe som er anslått å koste et av Latin-Amerikas fattigste land 50 millioner dollar i døgnet.
Mandag formiddag dukket Manuel Zelaya overraskende opp i den brasilianske ambassaden i Tegucigalpa. Operasjonen skal angivelig ha vært koordinert av Hugo Chávez, som valgte ut denne ambassaden fordi den var den sikreste og fordi Brasil står i fremste rekke for å få Zelaya gjeninnsatt. Zelaya uttalte til internasjonale medier at han kom med fred, at han ønsket dialog og at han ville gjenoppbygge demokratiet. Sine egne tilhengere oppildnet han imidlertid ved å ønske død over dem som hadde styrtet ham og proklamere valgspråket ”fedreland, død eller gjeninnsettelse”, en parafrasering av Castros valgspråk den cubanske revolusjonen.
Myndighetene erklærte nok en gang portforbud, og da dette ikke ble overholdt av Zelaya-tilhengerne, og etter at de hadde vandalisert nabolaget, gikk sikkerhetsstyrker inn og drev demonstrantene tilbake. Sivilbefolkningen måtte holde seg innendørs og benytte de få ”fritimene” til å stå i lange køer for å hamstre mat og drivstoff – ”akkurat som på Cuba”, klaget noen.
Nok en gang er det motstridende påstander og beskyldninger: Internasjonale medier rapporterer om hardhendt framferd fra politi og militære; nasjonale medier og enkeltpersoner rapporter om voldelige, anarkistiske demonstranter. Zelaya melder at vann, strøm og kloakk til ambassaden er kuttet; Micheletti sier at dette er reparert – etter at Zelaya-tilhengernes vandalisering. Zelaya sier han frykter invasjon av ambassaden; Micheletti garanterer at Honduras selvsagt vil overholde internasjonale avtaler og diplomatisk suverenitet. Zelaya sier de ikke har mat, men militæret tillater FN å frakte inn mat, ja endatil har en katolsk prest sluppet inn for å gi åndelig føde.
Israelerne kommer!
Men Zelaya har nå begynt å komme med de pussigste utspill som kan få noen og enhver til å stille spørsmål ved mannens dømmekraft. Norske medier gjengir ikke uttalelsene, knapt nok heller amerikanske, men selv den spanske Zelaya-sympatiserende avisen El País omtaler uttalelsene som ”virkelig pussige” (min oversettelse):
”Overfor det internasjonale samfunnet vil jeg gjøre det klart at jeg, Manuel Zelaya Rosales, sønn av Hortensia og José Manuel, ikke kommer til å begå selvmord.” Med denne uttalelsen anklaget Honduras’ avsatte president kupp-regimet til Roberto Micheletti for å ha en sofistikert plan for å angripe den brasilianske ambassaden, ta livet av ham, og få det til å se ut som et selvmord. ”De har til og med medisinsk personell beredt for å bekrefte at jeg selv tok mitt liv.”
Etter å ha avslørt denne planen, fortsatte Zelaya med å anklage Micheletti for andre ondskapsfulle planer. Han sa at politiet og militæret hadde brukt nærliggende bygninger til å sende inn ”kjemiske produkter og gasser”, at ”en gruppe israelske leiesoldater” hadde satt opp apparater for å forstyrre kommunikasjon og, på toppen av det hele, anklaget dem for å ha satt opp ”elektroniske apparater som sender ut høyfrekvente bølger som påvirker menneskehjernen”.
Imens virker honduranere flest å ha fått mer enn nok av den fastlåste situasjonen, og uformelle forhandlingskanaler ble i natt opprettet mellom de to partene. FNs sikkerthetsråd skal i dag drøfte konflikten i Honduras. Det beste de kan gjøre er å kaste San José-avtalen i papirkurven og slutte å stille et ufravikelig krav om at Zelaya skal gjeninnsettes som president de siste fire månedene han har igjen. I sin regjeringstid utviste han skremmende lite respekt for andre statsinstitusjoner, og ingen i Honduras tror at han forandret seg (han fortsetter da også å si én ting til internasjonale medier, og noe annet til nasjonale, når han ikke sier rett ut at han kommer til å fortsette sin agenda for å få en ny grunnlovsgivende forsamling, uavhengig av San José-avtalen).
Den beste løsningen ville nok være å gi amnesti til alle parter involvert i hendelsene rundt 28. juni, samt å sende inn en horde internasjonale valgobservatører for å påse at valget går riktig for seg. Men et slikt amnesti vil vanskelig kunne omfatte alle de forbrytelsene Zelaya er anklaget for gjennom sin regjeringstid (fremfor alt omfattende korrupsjon), og dermed er man nok dessverre like langt.
- Einar Bjørshol er medlem av Minervas redaksjonsråd.
Det er interessant å se Minervas holdning til demokrati når det er en venstreorientert president som blir kastet.
Avsettelsen av Zelaya strider mot demokratiske prinsipper uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Man kan diskutere opp og i mente hvem som har begått de alvorligste brudd på grunnloven, kuppmakerne eller Zelaya, men måten Zelaya ble kastet er det svært vanskelig å forsvare ut fra demokratiske prinsipper, og det prøver heller ikke denne artikkelen på.
Det er interessant at siden Zelaya er venstreorientert, er plutselig ikke alvorlige brudd på menneskerettighetene fra den fungere regjeringen verdt å nevne.
The Inter-American Commission on Human Rights released a report on August 21, 2009, showing a pattern of serious violations under the de facto government, including excessive use of force, arbitrary detention, sexual violence, and attacks on the media, as well as several confirmed deaths and possible “disappearances.” The commission also documented an absence of effective legal protections from abuse.
http://www.hrw.org/en/news/2009/08/25/honduras-rights-report-shows-need-increased-international-pressure
Og forsøk på en balansert beskrivelse av konflikten og de to partene blir erstattet av et svært så selektivt utvalgt av fakta og en haug med insinuerende og verdiladede ordvalg og vinklinger. Det holder ta ramse opp eksempler fra ett avsnitt på fire setninger. Zelaya gikk ikke over grensen til Honduras, han “spankulerte frem og tilbake” før han “trippet” over grensen, og man finner det relevant å nevne at Zelaya tok inn på det “beste hotellrommet som var å oppdrive i grensebyen Las Manos”. Hans uttalelser var “uten omtanke for land og folk”, og blir betegnet som et “grenseshow”, som førte til “enda en runde med portforbud”. Det var altså ikke de facto-regjeringen som var ansvarlig for å innføre portforbud, men Zelaya.
En omfattende bruk av deskrediterende sitater fra Zelaya og hans støttespillere kunne kanskje blitt supplert med fungerende utenriksminister, Enrique Ortez, sin omtale av Obama som “Ese negrito que no sabe nada de nada” – “Denne lille negeren som ikke vet noe om noenting”. Sånn for balansens skyld?
Et sentralt spørsmålet synes for meg å være hvorfor militæret og makteliten i Honduras var villige til å gjøre et kupp for å forhindre et forsøk på å erstatte grunnloven, som ble utarbeidet og vedtatt av et militærdiktatur i 1982, med en grunnlov utarbeidet under et demokratisk styresett, etter at Zelaya selv har gått av som president? Zelayas presidentperiode ville uansett vært over om et halvt år. Han kunne vanskelig finne på så mye ugang på den tiden.
Det er meget mulig at Bjørshol har rett i at de fleste i Honduras ønsker nyvalgt arrangert av den sittende regjeringen (det er nesten umulig å vite). Zelayas støttespillere er virker ganske dårlig organisert, og alt tyder på at det tradisjonelle oligarkiet vil trekke det lengste strået også i denne maktkampen, slik de stort sett alltid har gjort i landets 190 års lange historie. Så det er like greit å få det hele overstått og gi makten tilbake til den eliten som alltid har hatt den.
Men for resten av Latin-Amerika er denne prosessen et svært viktig signal. Hva kan de militære forvente seg av problemer hvis de bestemmer seg for å avsette folkevalgte presidenter? Det er en lang tradisjon for dette i Latin-Amerika, men de fleste trodde dette sørgelige kapitlet var over. Kuppet i Honduras kan vise seg å bli et eksempel til etterfølgelse for andre land; hvis eliten er misfornøyd med den folkevalgte presidenten kan man alltids få de militære til å kaste ham. Å få høyesterett med på notene skulle ikke være noe stort problem.
Hei.
Takk for gode innspill. Det er klart jeg kunne formulert meg mindre spist i denne artikkelen og at jeg kunne tatt med mange flere forbehold og motforestillinger. Men noen valg og avgrensninger må man gjøre i en artikkel, og jeg har gjort mine:
Siden den generelle fremstillingen av konflikten er såpass ensidig pro-Zelaya, har jeg prioritert å legge vekt på endel saksforhold som knapt kommer frem i det offentlige ordskiftet (og jeg kunne tatt med mye mer enn dette). Gjengse fremstillinger finner man i nær sagt hvilkensomhelst av lenkene i artikkelen ovenfor – uten at det er noen unnskyldning, men det sier noe om mediebildet.
Det mest alvorlige er, som du påpeker, interimregjeringens og de militæres brudd på menneskerettighetene. Senest i dag kom det melding om at en rekke sivile rettigheter er suspendert i 45 dager. Dette er alvorlig og forkastelig, og jeg støtter det på ingen måte. Opptøyer fra noen få tusen venstreradikale rettferdiggjør på ingen måte hverken dette eller de overgrepene som er dokumentert av OAS. Det er brutal overreagering.
Samtidig vil jeg påpeke at det er dokumentert at Zelaya-tilhengerne bevisst prøver å overdrive omfanget av overgrepene, f.eks. ved å smøre inn skjortene sine med blod. OAS-rapporten regnes blant flere i Honduras som ubalansert fordi forfatterne omtrent utelukkende snakket med Zelaya-tilhengere og konsentrerte seg om relasjonen myndigheter-demonstranter og tok hensyn til dem som hadde vært utsatt for denne gjengens vandaliseringer. Og med flere i Honduras mener jeg honduranske aviser, bloggere og personlige kontakter, så får man selv vurdere validiteten.
Når det gjelder det konkrete avsnittet du trekker fram, så tok jeg utgangspunkt i at Zelayas støttespillere selv hadde innrømmet at det var et show (jf. første lenken i avsnittet) – og omtalte det deretter.
Utsagnet fra Ortez er selvsagt latterlig, upassende og primitivt – og han ble da også prompte sparket fra interimregjeringen.
Jus er ingen eksakt vitenskap, og derfor vil det nok være ulike oppfatninger av om Zelayas avsettelse var legal eller ei. Som nevnt sier altså jurister ved USAs kongressbibliotek at den var det, men at deportasjonen ikke var det. Jeg heller altså mot den tolkningen.
Hvorvidt avsettelsen var nødvendig er jeg mer usikker på. Selvsagt bør konflikter mellom statsmaktene og ulike interessegrupper håndteres og løses innenfor demokratiske og konstitusjonelle rammer, og vanligvis tror jeg en konflikt som denne ville latt seg løse slik. Men det er viktig å ha Zelayas regjeringstid som bakteppe (som jeg skrev om i vår). Ikke de sosiale tiltakene og investeringene hans, men den kraftig konfronterende stilen og retorikken til Zelaya og administrasjonen hans (i fremste rekke utenriksminister Patricia Rodas og stabssjef Enrique Flores Lanza) og deres utviste forakt for andre statsmakter og de demokratiske spillereglene. Dessuten ble aldri deres grunnlovsprosjekt av en samlende karakter, men derimot sterkt splittende. Jeg tror at tilliten til Zelaya & co var blitt fullstendig tynnslitt – om ikke fraværende – og derfor var det mange som ikke trodde at han ville la seg stoppe av annet enn makt. Ut fra dette må man også forstå den sterke motstanden mot og frykten for at Zelaya gjeninnsettes. Og når man senest lørdag hører ham gjenta at man skal kjempe til man har oppnådd de konstitusjonelle reformene (http://bit.ly/3yHEqC), noe som er et uttalt brudd på San José-avtalen han skal ha akseptert, så kan jeg forstå at man vegrer seg for å slippe ham til igjen.
Det er korrekt observert at denne prosessen er et svært viktig signal for resten av Latin-Amerika. Ikke bare med tanke på militær inngripen i politikken. Det militære bør innordne seg i kasernene og på grensepostene og holde seg unna politikk og det sivile samfunn (og så må sivile presidenter, som Zelaya, unnlate å involvere dem i bekjempelse av kriminalitet eller gjennomføring av folkeavstemninger). Men denne prosessen er også viktig når det gjelder demokratisk uthuling fra innsiden, der presidenter endrer grunnloven og former staten i sitt bilde, slik Zelaya forsøkte på og slik Hugo Chávez og hans kolleger i ALBA har lyktes med lenge. Honduras var første gang dette virkelig ser ut til å mislykkes, og også derfor følges situasjonen der med argusøyne over hele kontinentet.
Den latinamerikanske reaksjon på militærkuppet i Honduras i juni har vist i hvilken grad den latinamerikanske konstitusjonalisme har styrket seg gjennom de siste år.
Deter naturligvis klart at svært få latinamerikanske presidenter sitter rolig og ser på at deres kolleger blir styrtet og pakket ut av landet av
generaler med politiske ambisjoner. Men det er også riktig at ideologisk har konstitusjonalismen styrket seg både i landene og i regionens egne institusjoner.(OAS)
Mens således den nordamerikanske reaksjon på det mislykte kuppforsøket mot Chavez i 2002 var nokså ambivalent, var reaksjonen denne gang temmelig klar. Den minnet om den amerikanske støtten til den upopulære og avsatte radikale lederen i Haiti, Aristide, som i 1994 ble gjeninnsatt i sitt embede av amerikansk militærmakt og ressurser, etter at han hadde blitt avsatt gjennom et militærkupp i 1991.
I USA har imidlertid Det hvite hus og State Department fått kritikk for sin håndtering av krisen i Honduras. Landet har tradisjonelt vært en venn av USA og har aldri hatt den type blodige innbyrdeskriger som har plaget de fleste land i regionen. Dette har skyldest at landet aldri har hatt den type harde oligarki man finner i nabolandene og har også periodevis ført en sosial og økonomisk politikk som har hatt støtte nasjonalt. De to toneangivende partier har generelt søkt åvære inkluderende.
Det synes klart at den avsatte president Zelaya gjorde seg skyldig i brudd på konstitusjonen og at de honduranske myndigheter rent teknisk sett hadde sitt på det tørre da presidenten ble avsatt. Men i ettertid regnes det som et feiltrinn å sende ham ut av landet, i stedet for kanskje la ham være i landet og stille ham for retten.
I øyeblikket synes situasjonen fastlåst. Det er intet som tyder på at Zelaya vil få gjennomslag for sine krav om å bli gjeninnsatt i embedet på det nåværende tidspunkt. Den beste løsning ville være å få avvviklet de bebudede valg i november under internasjonalt oppsyn. Men inntilvidere opprettholdes det internasjonale press mot regimet i Tegucigalpa.
Dette kan imidlertid forandre seg. Det politiske martyr stempel som noen har forsøkt å klistre på Zelaya kler ham dårlig. Den avsatte president har
gjennom noen av sin ytringer vakt undring og er blitt kritisert for en dårlig vurderingsevne. Noen av hans politiske støtte pillarer inne i Honduras har også møtt svært negativ reaksjon gjennom politiske utsagn som har blitt oppfattet som hatefulle og oppfordring til klassehat. Det var denne type holdninger hos presidentens nære medarbeidere som også var en medvirkende årsak til kuppet i juni,og som førte til en frykt for at Zelaya ønsket å innføre enChavez situasjon i landet.I Honduras har det således nylig vakt reaksjon at en av Zelayas forbundsfeller uttalte at han forstod hvorfor Hitler hadde villet utrydde jødene i Tyskland.
Den beste vei ut av den nåværende situasjon ville antakelig være at de bebudede valg ble gjennomført på korrekt måte, og at man i den konstitusjonelle mellom periode søm følger før innsettelsen av den nye president kunne finne en “passende” konstitusjonell rolle for den avsatte president. Men dette vil ubetinget kreve en god del behendighet og oppfinnsomhet blant de politiske aktører. Dette skulle heller ikke være umulig i den verdensdel hvor den magiske realisme oppstod.
[...] har dekket konflikten i Honduras gjennom flere artikler: Einar Bjørshol 25. september , 6. juli , og 1. juli. Jan Arild Snoen bl.a. 5. juli, 30. juni og 29. [...]