Vil vi odle frem virkelig gode forskere i Norge må vi legge vår egalitære tenkning til side.
Norske aviser har nesten hver dag stoff om forskning, spesielt om manglende forskningsmidler, om manglende prioriteringer, mangel på instrumenter og om alt det vi kunne oppnådd om vi bare hadde satset mer. Vi går åpenbart glipp av en omfattende verdiskapning. Hva er realiteten i dette oppstyret?
Vi har utrolig mange forskere i Norge. Doktorgrader tas på løpende bånd. De kommer ikke nødvendigvis som et resultat av forskning, men av utdanning. Man må ha fullført doktorgradsskolen. Men ”forsker” er en ubeskyttet tittel. Alle kan kalle seg forsker. Mange liker dessuten å angi en spesialitet for sin forskning. Man kan være ”kvinneforsker”, ”likestillingsforsker”, ”lakseforsker”, ”kriseforsker” og mye annet.
Meningsproduksjon
Mange av disse forskerne er i realiteten engasjert i meningsproduksjon. Det er ikke nødvendigvis forskningen som bestemmer deres synspunkter og holdninger, men meningene som styrer forskningen. Dette gjør seg nok spesielt gjeldende innenfor samfunnsfagene. Her kan de fleste meninger forsvares.
Anvendt forskning, forskning som tar sikte på å løse et problem, skjer jo hver dag i næringslivet og i offentlig administrasjon. Det er vanskelig å tenke seg at denne forskningen skulle mangle finansiering. Forskningens lønnsomhet kan nesten direkte beregnes. Så lenge forskning kaster mer av seg enn den koster, vil det bli satset på mer.
Med grunnforskning er spørsmålet et helt annet. Grunnforskning er et fellesgode, og fordelene av den vil tilfalle almenheten, ikke bare vedkommende som finansierer den. Derfor er grunnforskning et offentlig anliggende. Det er ikke noe klart svar på spørsmålet om hvor omfattende den bør være.
Et problem er selvsagt at de fleste forskere, selv de aller beste, tilsynelatende har gitt sine originale bidrag i ung alder.
Selv om det ikke foregikk noen grunnforskning i Norge i det hele tatt, ville vi allikevel kunne høste fordeler av grunnforskningen i andre land. Den er jo tilgjengelig. Vi måtte ha noen ”tolker”, (grunnforsker II?) som kunne holde oss orientert om det som skjer i andre land. Det er lett å forstå at dette ikke vil være helt tilfredsstillende for mange som ønsker å være med på det som skjer. Men da må man kunne stille et motspørsmål: Hvor mange gode grunnforskere vil egentlig et lite land som Norge kunne fremskaffe? 10, 20 eller 100?
Bidrar i ung alder
Mye taler for at hvis det først er klart at en person har de egenskaper som skal til for å kunne finne frem til noe nytt, bør han eller hun får de midler vedkommende ønsker seg. Det kan ikke være snakk om noe søknadsskjema. Det er de dokumenterte egenskaper hos forskeren som må belønnes, ikke hva de som kaller seg forskere, sier de ønsker å forske på. Et problem er selvsagt at de fleste forskere, selv de aller beste, tilsynelatende har gitt sine originale bidrag i ung alder. Det virkelige problem for dem som sitter på pengesekken, de bevilgende myndigheter, er å finne frem til de få som har reelle forskningskvaliteter, før de egentlig har demonstrert dem.
En forutsetning for at vår forskning virkelig skal gi de resultater som forespeiles, er trolig at vi må akseptere en langt mer selektiv undervisningsstruktur.
Det er formodentlig en illusjon å tro at mye kan oppnås ved å kaste mer penger over det forskningsmiljø – eller rettere sagt det undervisningsmiljø – som er opprettet i Norge. Når halve årskullet ønsker å ta videregående utdannelse må undervisningen tilpasses til dette. De aller fleste som er ansatt på våre universitet og høyskoler, er engasjert i undervisning som er tilpasset klientellet.
En forutsetning for at vår forskning virkelig skal gi de resultater som forespeiles, er trolig at vi må akseptere en langt mer selektiv undervisningsstruktur. På et tidlig stadium må det være linjer for dem som virkelig har potensial til avansert intellektuelt arbeid. Blant disse kan det kanskje vise seg at noen få har de egenskaper som trengs for å utføre virkelig forskning. Vi må legge vår egalitære tenkning til side.
- Egil Bakke (f. 1927) er tidligere konkurransedirektør.
