Unge norskfødte kvinner med pakistanske innvandrerforeldre får halvparten så mange barn som for tyve år siden, og har i dag et fruktbarhetsmønster som andre unge norske kvinner.
I sommer lanserte jurist og venstrepolitiker Abid Q. Raja gjennom Aftenposten begrepet ”75-ere”. Dette er barn født av fremmedarbeiderne som kom til Norge fra Pakistan i perioden 1975 – 1985. 75-erne er nå unge voksne. Rajas budskap er at det har vært for stille om problemene denne generasjonen møter, og han etterlyser et større engasjement fra inkluderingsminister Dag Terje Andersen.
Rajas resonnementer tok utgangspunkt i 75-ernes integrering på utdanningsarenaen og i arbeidslivet. Vårt tema her, 75-ernes fruktbarhetsmønster, skrev han ingenting om. Og det er delte meninger om fødselsmønstre har noe med integrering å gjøre. Men kvinner som gifter seg og får barn i ung alder, tar sjeldnere enn andre høyere utdanning og er mindre yrkesaktive enn de som venter med å få barn. Det er derfor interessant å følge endringene i fruktbarhetsmønsteret blant unge kvinner med innvandrerbakgrunn. Vi vil her se på unge kvinner født i Norge med innvandrerforeldre fra Pakistan. Det er bare denne gruppen som er stor nok til at vi kan gi en pålitelig beskrivelse av utviklingen over tid.
Uvanlig å være ung mor
Og utviklingen er tydelig; unge kvinner født i Norge av pakistanske innvandrerforeldre får like mange barn som kvinner i samme alder, befolkningen sett under ett. Riktignok får pakistanske kvinner som innvandret i skolealder noen flere barn, men for begge gruppene har fruktbarhetsnivået sunket markant. Til sammenligning får de kvinnene som har innvandret som voksne, langt flere barn (se figur 1).
I Norge er man i dag en ung mor om man får barn tidlig i tyveårene. For 30-40 år siden var det langt vanligere å få barn i denne alderen. Utdanningseksplosjon, økt yrkesdeltakelse, likestilling, bedre tilgang på prevensjonsmidler og forlenget ungdomstid; dette er noen av grunnene til at norske kvinner – og menn – utsetter det å få barn. I dag er syv av ti norske 25-årige kvinner barnløse, mot i overkant av fem av ti på slutten av 80-tallet. Gjennomsnittsalderen for kvinner som får sitt første barn har i samme periode steget fra 25 til 28 år. Det er med andre ord uvanlig å være mellom 20-24 år og ha barn.
Denne trenden gjør seg også gjeldende for kvinner med pakistanske innvandrerforeldre. Fødselsraten sier hvor mange barn som fødes per tusen kvinner. Etter tusenårsskiftet har det i Norge blitt født rundt 60 barn per tusen kvinner i alderen 20-24 år (se figur). Blant norskfødte kvinner med pakistanske foreldre i samme alder, har fødselsraten gått ned fra rundt 100 på begynnelsen av nittitallet, til rundt 60 i dag, altså like mange som for alle kvinner i denne alderen i Norge.
Færre ankomster
Pakistanske kvinner som innvandret før eller i løpet av skolealderen (16 år eller yngre), får noen flere barn enn de som er født i Norge. For denne gruppen har fødselsraten de siste årene ligget på mellom 70 og 100. Pakistanske kvinner som innvandret som voksne (17 år og eldre) får langt flere barn. Mens fødselsraten har gått ned for de tre andre gruppene i perioden 1990-2007, har raten holdt seg høy blant pakistanske kvinner som har innvandret som voksne. Men denne raten har variert mye, noe som blant annet skyldes variasjoner i innvandringen.
Innvandringen av unge kvinner fra Pakistan har ikke vært særlig stor de siste årene. Det kommer årlig rundt hundre kvinner som er i begynnelsen av 20-årene. Det er kvinner født i Norge som utgjør tyngden bak tallene våre. I 2009 var det for eksempel fire ganger så mange norskfødte kvinner med pakistanske foreldre i alderen 20-24 år som det var pakistanske kvinner som innvandret som voksne, og over 2,5 så mange som det var pakistanske kvinner som innvandret som barn. Dette gjelder generelt for mange forhold knyttet til integrering: Etter hvert som en gruppe vokser utgjør andelen nyankomne en stadig mindre andel av gruppen. For disse nyankomne bedres integreringen over tid, og deres relative betydning for hele gruppens levekår blir stadig mindre.
Figur 1. Antall fødte per tusen kvinner i alderen 20-24 år i hele befolkningen og blant kvinner med bakgrunn fra Pakistan
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Større forskjeller i slutten av 20-årene
Hele befolkningen sett under ett får kvinner i alderen 25-29 år langt flere barn enn de i alderen 20-24. I denne aldersgruppen får nå norskfødte kvinner med pakistanske innvandrerforeldre bare litt flere barn enn gjennomsnittet for alle kvinner i Norge (figur 2). Fødselsraten har sunket raskt etter år 2000 for denne gruppen, mens fødselsraten blant de som innvandret som barn har variert mer. Pakistanske kvinner som innvandret som voksne får flere barn enn de andre gruppene, også i denne aldersgruppen. Figurene viser at kvinner født omkring 1975 fikk litt flere barn enn gjennomsnittet i Norge, både i første og andre halvdel av tjueåra, mens de født omkring og litt etter 1980 er på vei ned mot gjennomsnittet i Norge. Det synes ofte å være slik at de første i en gruppe gjerne følger foreldrenes mønster noe tettere enn de som er yngre.
Figur 2. Antall fødte per tusen kvinner i alderen 25-29 år i hele befolkningen og blant kvinner med bakgrunn fra Pakistan
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Ekteskap er døren inn til Norge
Det er ikke overraskende at unge kvinner som innvandrer fra Pakistan som voksne får flere barn enn de andre gruppene. For denne gruppen åpner døren til Norge seg først og fremst ved at de etablerer familie, i praksis gifter seg, med en mann med pakistansk bakgrunn som allerede bor i Norge (Daugstad 2008). De kommer dermed rett inn i en nyetablert familiesituasjon, og de får ofte barn i begynnelsen av forholdet. Blant alle kvinner i Norge i alderen 20-24 år er et mindretall gift, bare syv prosent. Unge kvinner fra Pakistan som kom til Norge som voksne, er med andre ord i en ganske annen livssituasjon enn den typiske kvinnen i Norge i begynnelsen av 20-åra.
Reduksjonen i fruktbarhet blant norskfødte med pakistanske innvandrerforeldre henger trolig sammen med at de gifter seg stadig senere. På ti år er andelen som er gift i begynnelsen av 20-åra halvert. Dette er en svært rask utvikling og en utvikling vi også ser blant norskfødte med tyrkiske, marokkanske og indiske foreldre, om ikke like tydelig som blant dem med pakistansk bakgrunn. Det er problematisk å sammenlikne med gjennomsnittet i Norge her; innvandrerne starter med ekteskap, andre starter med å bo sammen. Det gir heller ikke mening å sammenlikne ekteskapsalder for innvandrere fra Asia med gjennomsnittet i Norge, fordi det er svært vanlig for innvandrere og deres norskfødte barn å gifte seg uten å ha bodd sammen på forhånd. For dem uten innvandrerbakgrunn er det vanlig å starte samlivet med å bo sammen, og en del gifter seg så etter hvert. Mange av samboerforholdene kan være ekteskapsliknende, men slett ikke alle. Likevel, i mangel av andre gode sammenlignbare data, dersom andelen gifte blant innvandrere sammenlignes med andelen gifte og samboere for hele befolkningen i Norge, viser det seg at tallene ikke er så ulike (Daugstad 2008:35 f.f.).
At norskfødte med pakistanske innvandrerforeldre gifter seg senere og får like mange barn som kvinner i befolkningen ellers, skyldes blant annet at det nå er like vanlig for denne gruppen å studere som det er i befolkningen ellers (figur 3). Og andelen studenter har økt langt mer de siste årene blant dem med pakistansk bakgrunn enn i befolkningen sett under ett. Det er imidlertid småsøsknene til Abid Rajas 75er-generasjon som har strømmet til universitetene. 75-erne var i starten av 20-åra på slutten av 90-tallet, da det var langt mindre vanlig å ta høyere utdanning blant unge med pakistansk bakgrunn enn det er i dag.
Figur 3. Studietilbøyelighet for befolkningen i alt, innvandrere fra Pakistan og norskfødte med pakistanske innvandrerforeldre, etter kjønn. 19-24 år. 2000-2007. Prosent
Kilde: Daugstad, Gunnlaug (2008): Ekteskap over landegrensene, Rapport 2008/41, Statistisk sentralbyrå
- Kristin Henriksen er rådgiver og Lars Østby forsker, begge i Statistisk sentralbyrå
Uten å påstå at disse tallene er usanne, bør man være skeptisk.
1) Det har ikke vært uvanlg at pakistanske (gifte) kvinner har dratt til hjemlandet for å føde. Dermed er de nødvendigvis ikke å finne i norske registre. Hvordan er for øvrig disse tallene fremkomet? Er de koblet om opplysninger fra NAV?
2) Hvor i statistikken finner vi kvinner som er kommer til Norge under såkalt “familiegjenforening”, altså i realiteten henteekteskap? Henteekteskap er reell innvandring fordi det er en måte å flytte en hel landsbygd til Norge på. I Pakistan er “kusinegifte” den mest utbredte form for giftemål. Døtre giftes bort tidlig for å få de til f.eks. Norge. SSB opererer med under 1000 innvandrere fra Pakistan i 2008, men jeg har sett tall som viser at “familiegjenforening” fra Pakistan er veldig høy. Finner vi disse under den gule kurven, eller er de i det hele tatt med?
3) Ang. FrP’s såkalte “teori” (det dreier se vel heller om kommentarer på bakgrunn av tall og konklusjoner fra SSB): Dette dreier seg ikke om pakistanere, men om ikke-vestlige innvandrere totalt, spesielt muslimer. Det er klar befolkningsvekst i Norge: http://www.ssb.no/aarbok/fig/fig-048.html . Hver gang SSB har kommet med oppdaterte prognoser om antall innvandrere/innvandrebakgrunn har de hittil måttet øke tallene ganske betraktelig. Siste prognose for 2060 – http://www.ssb.no/innvfram/ – middels og høy innvandring gir hhv 1,73 og 2,47 mill hvorav hhv 1,09 og ca 1,8 mill er fra ikke-vestlige land + Øst-Europa. Dette er de som er definerte som innvandrere. I år 2060 vil en meget høy andel norske statsborgere ha innvandrebakgrunn. De som får flest barn vil være fra muslimske land.
Fødselsraten for norske kvinner har sunket jevnt og trutt, slik at den i 1980-årene kom ned på 1,7. De siste årene har fødselsraten imidlertid økt samlet sett, og det er vel ikke vanskelig å forstå at det skyldes innvandring fra ikke-vestlige kulturer. Den er nå nærmere 1,9. Hva det betyr er at antall “etniske nordmenn”, ganske snart vil begynne å synke.
Konklusjon: Tallene det henvises til fra SSB kan ikke ses isolert. SSB’s fremskrivning om det totale befolkningstall og hvilke verdensdeler de kommer fra må legges til grunn. Denne tilsier at innvandrere om noen få 10 år vil være i flertall.
Hvorfor er dette interessant i et land med en regjering som tror at Norge i fremtiden vil bli et “multikulturelt paradis”? Jo, fordi en nødvendig betingelse for å skape et multikulturelt samfunn er at alle samfunnsgrupper av noen størrelse er tilhengere av en slik ide. Islam er sannsynligvis en kultur som overhodet ikke vil akseptere multikulturalisme. Islam aksepterer kun Koranens bud sharialov og blind tro på Allah. Hva det betyr er at Norge og Europa helt konkret i fremtiden vil oppleve at det multikulturelle prosjekt strander grusomt! Det vil bli én og kun en kultur i Europa, og det er Islam.
Men slike tanker vil neppe hverken politikere, samfunnsvitere, “snillister”, “pene” borgerlige eller sosialister akseptere. Man vil bare fortsette å “importere” muslimer inntil man for sent oppdager den fatale tabben man har gjort.
Synd at artikkelen er så norsk-fokusert. Man kan få inntrykk av at fruktbarheten hos pakistanske kvinner har synket fordi de/deres foreldre har kommet til Norge, men faktum er at fruktbarhet hos pakistanske kvinner har sunket, generelt. Ikke så mye som i Iran og Tunisia for eksempel, hvor fruktbarheten er nå lavere enn i Norge. (Se f eks CIAs World Factbook, oftest ajourført). Ikke så mye som i Algerie, hvor kvinner har nå samme fruktbarhet som i Norge – mens den var mye høyere for tyve år siden. Men enormt mye i forhold til generasjonen før – og det har intet med Norge å gjøre.
Hvor stor andel av fødslene står personer med muslimsk innvandrerbakgrunn for blant kategorien “kvinner i alt, i Norge”. Man fremstiller det her som om denne kategorien er etnisk norske kvinner uten innvandrerbakgrunn, og at norskfødte med pakistanske foreldre dermed har samme fødselstall som norske kvinner uten innvandrerbakgrunn.
Jeg vil si at giftemønster og bosetningsmønster er langt mer betydningsfullt for å si noe om integrasjon enn fødselstall. Giftemønster og bosetningsmønster er den reelle målestokken om det er noe fellesskap eller om det er et “oss” og “dem” samfunn. Og her ser vi at det i stor grad er “oss” og “dem”.
Kunne forskerne også si oss noe om hvor mange barn norskfødte menn med pakistanske foreldre får? Det ser ut til at vi har kraftig andel henteekteskap her, og utifra de tallene jeg kan lese og tolke, så får mennene enormt mange barn med disse henteektefellene? Altså bidrar ikke det faktum at de er født i Norge til at de ønsker færre barn?
Men Dessau, er det ikke slik at Algeriske kvinner som lever i FRANKRIKE, opprettholder den høye fruktbarheten, som altså er mer enn dobbelt så høy som den etnisk franske?
[...] akkurat nå? Integreringen går bedre i Danmark på flere punkter og fødselsratene jevner seg ut (som i Norge, som ikke har noen 24-årsregel). Tendensen er svært klar i Danmark, men også i Norge er det [...]