Montaignes mer enn fire hundre år gamle Essays viser at vi ikke er så moderne som vi tror.
I dag er essayet en litterær form blant mange andre – et begrep som utløser visse sjangerbetingede forventninger når vi møter det i en overskrift eller innholdsfortegnelse. Dets særtrekk og historie er pensum ved universitetenes litteraturprogrammer.
Den første skikkelsen i denne historien er en mann som selv sa han lå under for skrivekløe – en kløe som etter hans produksjon å dømme må ha plaget ham mer enn den nyresteinen han slet med de siste 25 årene av sitt liv. Michel de Montaigne omtalte sitt livsverk som ”fjas og fantasier” skrevet bare for hans slekt og venner. Etter mer enn fire hundre år er trebindsklassikeren Essays nå kommet i en fullstendig utgave på norsk.
Montaignes eget forhold til tid. I en tid da den kollektive hukommelse av og til ikke ser ut til å strekke seg lenger tilbake enn siste episode av Paradise Hotel, er det mest slående ved Essays sitatene fra antikkens forfattere som dukker opp overalt i teksten.
Den evige uro
I møte med en så gammel tekst dukker et forslitt spørsmål opp: Hva har dette verket å si oss i dag? Har tiden gjort noe med vår oppfatning av forfatteren og hans verk? Man kan nok spekulere litt over Montaignes eget forhold til tid. I en tid da den kollektive hukommelse av og til ikke ser ut til å strekke seg lenger tilbake enn siste episode av Paradise Hotel, er det mest slående ved Essays sitatene fra antikkens forfattere som dukker opp overalt i teksten. For Montaigne fremstår antikken som høyst relevant og aktuell; den romerske borgerkrigen omtales som et ”vedensomspennende skipbrudd” – en type retorikk de historisk bevisste dag kanskje ville ha brukt om andre verdenskrig. Men Montaigne skriver om en begivenhet som alt på hans tid lå seksten århundrer tilbake i tid. En overflatisk lesning av disse tekstene kan gi inntrykk av at han var fanget i et middelaldersk tankeunivers, der de evige sannheter var utsagt en gang for alle, og både kunnskapshorisonten og verdensordenen var evige og uforanderlige – like evige og uforanderlige som den ”fiksstjernehimmelen” som i datidens pre-galileiske verdensbilde roterte over menneskenes hoder.
I virkeligheten var nær sagt alt i Montaignes verden i stadig og dramatisk endring. Religionskrigene han selv hadde blitt trukket inn i hadde revet landet i stykker og gjort ende på ideen om det store, altomfattende fellesskap rundt de store, uomtvistelige sannheter. Kanskje var det denne erfaringen av kaos og omveltninger som spøkte i bakhodet da han skrev disse pussige, nærmest surrealistiske linjene (fra ”Om anger” i Tredje Bok):
Verden er bare en gynge i evig uro. Alt i den svaier uten opphør. Jorden, Kaukasusfjellene, pyramidene i Egypt; de svinger med i den store felles rytme, og de har sin egen. Selv bestandigheten er ikke annet enn en litt svakere bevegelse. Jeg kan ikke holde fast på mitt emne, det virrer og sjangler rundt som i en medfødt rus. Jeg tar det for meg her og nå, slik det ter seg i det øyeblikk jeg er opptatt av det.
Det slår meg at dette kunne vært skrevet av en forrige århundres store absurdister. Ordene over kunne vært lagt i munnen på den døende Malone eller Den Unevnelige i Becketts romantrilogi fra femtitallet. Så moderne er Montaigne. I det minste kan han være så moderne. Et annet sted heter det: ”Vi er aldri hjemme, vi er alltid et annet sted. Frykt, begjær og håp driver oss mot det som skal skje og fratar oss fornemmelsen av og refleksjonen over det som er…” ikke så ulikt våre erfaringer av stress og tidsklemmer.
Vi skal leve lenge, vi
Vi kan gå enda litt videre med dette temaet om tid. I forordet til Første bok, skrevet 1. mars 1580, skriver Montaigne at hans død vil ”inntreffe snart.” Hadde han visst at han akkurat denne dagen hadde tolv år, seks måneder og tretten dager igjen å leve, ville han kanskje likevel ha ordlagt seg på samme vis. Med datidens harde levekår kunne døden komme når som helst; døden er like nær ”enten vi er syke eller friske, på sjøen eller i vårt trygge hjem, i krig eller fred.”
Hvis du ikke har fått noe ut av livet, hvorfor vil du forlenge det? Hva mer kan du da bruke det til?
Sitatet er fra ”Å filosofere er å lære å dø” fra Første bok. Tittelen gir nok assosiasjoner til gamle dagers retoriske skriveøvelser over oppgitte (og akk så konvensjonelle) temaer, men Montaigne skriver godt om behovet for å avfinne seg med døden. Dels går han pragmatisk til verks: Uansett hvor mye du forlenger livet, kan du ikke forkorte den tiden du skal være død. Og hvis du ikke har fått noe ut av livet, hvorfor vil du forlenge det? Hva mer kan du da bruke det til? Dels angriper han problemet ontologisk. Livet og døden er ulike størrelser – det ene kan ikke måles ut fra det andre:
Likesom vår fødsel for oss medførte alle tings fødsel, så vil vår død medføre alle tings død. Derfor er det like tåpelig å gråte over at vi ikke vil være i live om hundre år som å gråte over at vi ikke var i live for hundre år siden. (…) Du er i døden mens du er i livet. For når livet er over, har du døden bak deg. Eller, hvis du foretrekker det slik, når du ikke lenger lever, er du død, men mens du lever, er du døende…
Fast forward til vår tid. ”Vi skal leve lenge vi, og gamle skal vi aldri bli” – vi vil nyte alderens frukter, men uten å betale dens omkostninger. Vi skal dø når vi er rundt 80, og i mellomtiden lar vi helseindustrien proppe oss fulle med piller og foryngelseskurer, så vi skal glemme hvilken vei det går. Men nettopp denne midlertidige ”seieren” over døden gjør den – ville Montaigne kanskje sagt – bare enda mer fjern, ubegripelig og derfor skremmende. Selve avstanden til døden blir en kilde til uro. Når jeg er frisk og rask, skriver han, oppleves sykdom og død som enda mer skremmende enn de ellers ville vært. ”For med en gang å frata den (døden) dens største overtak over oss, så la oss gå frem på en helt annen måte enn vi pleier. La oss ribbe den for alt som er fremmedartet, omgås den og bli fortrolige med den.”
Er Montaigne relevant, fordi han setter vår moderne virkelighet i perspektiv? Eller viser han tvert imot at det er vi som ikke er så ”moderne” som vi selv tror?
Tiden og døden – dette er de gåtefulle polkreftene i livet, dem det er hvert menneskes lodd å møte og la seg beseire av, slik vannet – menneskelivets metafor – uopphørlig kastes fra klippe til klippe og ut i det uvisse i Hölderlins ”Schicksalslied.” Er Montaigne relevant, fordi han setter vår moderne virkelighet i perspektiv? Eller viser han tvert imot at det er vi som ikke er så ”moderne” som vi selv tror?
Indre eksil
I sin samtid var Montaigne kanskje mer kjent som statsmann enn som forfatter. Den skrivekløen han beskriver, var ganske utbredt i hans adelige miljø. Etter utdannelse ved College de Guyenne – der han mestret latinpensumet i en alder av 13 – gjorde han karriere i rettsvesenet, og endte opp i det regionale parlement – en slags høyeste domstol – i Bordeaux. I tillegg var han hoffmann hos Karl IX, og så flere av krigshandlingene under den første fasen av borgerkrigene (ca. 1562-1570) på nært hold. Som forhandler spilte han en viktig modererende rolle i konfliktene, men det var volden, fanatismen og det generelle politiske forfallet i Frankrike som fikk ham til å trekke seg tilbake fra offentligheten i 1571. Som en annen Dag Solstad stengte han seg inne i biblioteket sitt og påbegynte det som skulle bli tre bind med Essays.
Kanskje lå det også en mer personlig grunn bak. Under årene ved domstolen hadde Montaigne blitt kjent med Etienne de la Boétie, en jurist og forfatter som utviklet et helt spesielt vennskap med Montaigne. Boéties død i 1563 kan ha vært den formen for personlig tragedie eller tap som ofte bidrar til å forløse kreative menneskers evner. I essayet ”Om vennskap” skriver Montaigne at den døde vennen kommer til å kaste glans ”over resten av dette verket.”
At hans tema er ham selv, er et poeng han gjør veldig klart i de tre bøkene.
Det var fra dette indre eksilet – som riktignok ble avbrutt av reiser og noen få politiske oppdrag – han sendte ut sine 107 betraktinger over stort og smått. Her kan det nok en gang være grunn til å vende seg til de akademiske autoriteter: Hva kjennetegner et essay? Vanligvis betraktes dette som en ganske fri form, der innholdet formes i spenningen mellom tre poler: Den subvjektivt-personlige, den konkrete og erfaringsbaserte, og den abstrakt-universelle. For Montaigne gikk dette regnestykket fint opp. De universelle sannheter utledes best av konkrete eksempler, det var en av hans vesentlige pedagogiske innsikter, og en viktig grunn til de mange sitatene og anekdotene fra antikken i Essays. Og det mest nærliggende konkrete materiale – som også var det han hadde best oversikt over – var ham selv. At hans tema er ham selv, er et poeng han gjør veldig klart i de tre bøkene.
Introspeksjon
Montaigne er altså subjektiv, men dette er noe som dagens lesere lett kan misforstå. ”Subjektivitet” blir ofte sett på som ensbetydende med et sterkt, emosjonelt og temmelig ureflektert engasjement. Den subjektive betrakter forstår seg selv innenfra og ut, og tolker verden i lys av sin egen opplevelse av den. For Montaigne er det motsatt. Han stiller seg utenfor seg selv, og objektiverer sin egen person slik han ville gjort med et hvilket som helst annet menneske. På denne måten kan han trekke allmenne slutninger ut fra personlige erfaringer. Subjektiviteten blir altså introspektiv og induktiv.
Hva er det han ser? Vi har alt sett at verden hos Montaigne er omskiftelig, som i avsnittet med de gyngende pyramider og fjell. Men også menneskenaturen er ustabil, og lar seg ikke holde fast i noe entydig bilde. Når Montaigne kaller sin kammertjener et fjols og et fe, ”er det ikke min mening å hekte disse merkelappene på ham for godt, heller ikke føler jeg det som selvmotsigelse når jeg straks etter kaller ham en kjernekar. Ingen enkelt egenskap kan helt og holdent prege oss.”
Når han betegner seg selv som en helt alminnelig, ja endog unyttig blekksmører, sier det noe om de grenser for erkjennelse han hele tiden følte at han stanget mot.
Montaignes beskjedenhet og mangel på selvhøytidelighet er forenlig med en slik posisjon. Når han betegner seg selv som en helt alminnelig, ja endog unyttig blekksmører, sier det noe om de grenser for erkjennelse han hele tiden følte at han stanget mot. Samtidig er denne desavuerende holdningen en strategi for å kunne prøve ut og diskutere antagelser på en fordomsfri måte, uten å binde seg til noen fasit.
En moderne tenker
Alt dette viser tydelig hvorfor Montaigne stort sett (og noe forenklet) har blitt sett på som skeptiker. Selve hjertestykket i denne trebinds tekstsamlingen er ”Forsvarstale for Raymond Sebond”, der Montaigne drøfter erkjennelsesteoretiske problemer i lys av Sebonds Theologia Naturalis. De innfløkte resonnementene interesserer mindre i dag enn det faktum at Montaigne i det store og hele virker lite interessert i teologi. Han skriver ikke om Gud, eller om menneskets evne til å fatte Gud, men om menneskets evne til å fatte noe overhodet. Slik fremstår han som en fundamentalt sekulær tenker – noe som gjør ham til en av modernitetens portalfigurer, i et Europa der religionen hadde lagt sterke føringer på verdensbildet.
Han skriver ikke om Gud, eller om menneskets evne til å fatte Gud, men om menneskets evne til å fatte noe overhodet.
I de avsnittene der han skildrer borgerkrigene, er han da også mest opptatt av beleiringskunst, diplomati og taktikk – ikke religiøse stridigheter. Han skriver pliktskyldigst om ”vår [katolikkenes] rettferdige sak”, men er også rask til å påpeke sin egen sides feil, slik han kritiserer kristenhetens bokbål og sensurtrang i essayet ”Om samvittighetsfriheten.”
Også når det gjelder form er Montaigne nyskapende. Han mistror den manipulative retorikken, som man bare ville ”bruke som legemiddel i en syk stat”. Ja, han går enda lenger, og sier at mengden av bøker som skrives er et symptom på en tid som er gått av skaftet. (Man må spørre seg hva han ville ha sagt om vår tids mediegalskap og World Wide Vanvidd.) Hans egen form er fri og utprøvende, med digresjoner og anekdoter. Det virker på sett og vis moderne også i dag; dagens retorikere – også den sørgelig alminnelige tastatursliteren som skriver dette – arbeider i ikke liten grad fortsatt med relativt rigide sykliske, klimaktiske eller andre tradisjonelle strukturer. Essays preges av en slags kunstferdig planløshet – som i en madrigal av den samtidige Carlo Gesualdo, der den eksperimentelle harmonikken hopper bukk over noen århundrers musikkhistorie og peker frem mot Bruckner og Mahler.
A little more conversation
Siden livsverket hans er et monument over ham selv, er det naturlig å spørre: Hva slags menneske var Montaigne? Selv betegner han seg som åpen og utadvendt. Hans sosiale legning vises også av det faktum at han mot sin vilje ble hanket inn til nye forhandlingsoppdrag fra sitt selvvalgte eksil. Først og fremst var han et kommuniserende menneske. ”Er det noen som ikke kan se at jeg nå har slått inn på en vei hvor jeg kommer til å fortsette, uopphørlig og utrettelig, så lenge det finnes blekk og papir i verden?” spør han i sitt aller siste essay. Spørsmålets dialogiske form viser at nettopp trangen til å meddele seg til andre var det mest konstante og fremtredende trekket ved Montaignes personlighet. Var det primært en samtalepartner han mistet i Boétie, han som kastet en slik glans over Essays?
Montaignes livsverk er blitt stående som et vitnesbyrd om refleksjonens og kommunikasjonens muligheter.
Døden kom til Montaigne i form av et halsonde som ironisk nok fratok ham talens bruk. Kanskje ville han ha vært enig i Virginia Woolfs bemerkning om at døden var den eneste menneskelige erfaring hun ikke ville komme til å uttrykke i ord. Montaignes livsverk er blitt stående som et vitnesbyrd om refleksjonens og kommunikasjonens muligheter. Skjønt hva skal man egentlig si om en mann som alt i forordet frakjenner sin egen bok enhver verdi, og ber leseren hoppe over resten: ”Kjære leser, denne boken handler altså om meg selv, og det er ingen grunn til at du skal kaste bort tiden på et så lettsindig og intetsigende emne. Derfor farvel!”
- Eystein Halle (f. 1968) studerer medievitenskap og er skribent.
