For 20 år siden skrev Francis Fukuyama at historiens slutt hadde kommet – en verden der markedsøkonomi og liberalt demokrati råder i idé og praksis. I grove trekk hadde han rett: Markedsøkonomi og demokrati dominerer verden i uoverskuelig fremtid.
Det er i år 20 år siden Berlin-muren falt, og like lenge siden Francis Fukuyama ertet på seg akademia ved å hevde at historien hadde kommet til et punkt der liberalt demokrati og markedsøkonomi var de dominerende organisasjonsformer.
Til tross for en finanskrise, og en relativ stagnasjon i antallet demokratier fra ca 1998, har Fukuyamas bilde truffet relativt godt.
Samfunnsvitere elsker nyanser, og Fukuyamas verk har fått mye rettmessig kritikk. Hvis man imidlertid skal tillate seg å male med bred pensel holder Fukuyamas prediksjoner vann, om enn av noe andre grunner enn de han fremfører. Til tross for en finanskrise, og en relativ stagnasjon i antallet demokratier fra ca 1998, har Fukuyamas bilde truffet relativt godt. Demokrati, markedsøkonomi og økonomisk utvikling har i stor grad karakterisert verden etter Berlin-murens fall. Dette er ikke en flopp. Det er gode grunner til å tro at disse trendene vil holde seg også de neste tiårene. Men det betyr ikke at demokratisering og utvikling vil komme brått til hele verden, eller foregå uten midlertidige tilbakeslag i mange land.
Vanskelig å spå om fremtiden
Ifølge økonomen Dani Rodrik er kun astrologer dårligere til å predikere fremtiden enn økonomer. Rodrik glemte muligens statsvitere. Francis Fukuyama ble en yndet akademisk hakkekylling etter publikasjonen av artikkelen ”The End of History” (1989), og boken av nesten samme navn (1992).
Fukuyama skrev under og rett etter den kalde krigens brå slutt, noe som kan ha bidratt til den optimistiske tonen i arbeidene. Hans hovedargument var at verden hadde kommet til et punkt der liberalt demokrati var den dominerende regimeform, og markedsøkonomi det dominerende økonomiske system. Fukuyama hevdet verken at historien var slutt i den forstand at dramatiske hendelser ville opphøre, eller i den forstand at alle land automatisk ville bli liberale demokratier og velfungerende markedsøkonomier. Fukuyama argumenterte imidlertid for, om enn på en optimistisk og teleologisk måte, at liberalt demokrati og markedsøkonomi var blitt og ville forbli de eneste legitime måtene å organisere politikk og økonomi på.
Fukuyama har blitt kraftig kritisert for sin naivitet, manglende ydmykhet ovenfor en uviss fremtid, manglende sensitivitet ovenfor kulturelle forskjeller, manglende evne til å se nye, fremvoksende globale skillelinjer, og manglende evne til å identifisere nye konkurrenter til liberalt demokrati og markedsøkonomi. De som nå nikker med hodene kan for eksempel ha glede av å lese Huntingtons verker om The Clash of Civilizations (både artikkelen og boken), eller hans kritikk av Fukuyama i The National Interest.
Om hundre år er allting likt
Som Rodriks bemerkning antyder er den økonomiske – og jeg legger til politiske – fremtid uviss. Det er altfor mange variable, for mange aktører og for mye kompleksitet i politiske og økonomiske fenomener til at noen kan predikere fremtiden med sikkerhet. Noen, som for eksempel Robert Lucas, vil endog hevde at sammenhenger og mekanismer vi mener å ha observert så langt ikke nødvendigvis vil gjelde i fremtiden, som gjør usikkerheten enda større.
Jeg setter gjerne penger på at liberalt demokrati og markedsøkonomi fortsatt vil være de dominerende formene for politisk og økonomisk organisering også om femti år – eller hundre for den saks skyld.
Vi kan likevel, dersom vi senker listen litt, gjøre kvalifiserte gjetninger som er beheftet med en viss usikkerhet, utifra det vi regner som relativ sikker kunnskap. Jeg vil argumentere for at Fukuyamas tese, reformulert som empirisk prediksjon om fremtiden, ikke er så gal som kritikerne vil ha det til. Jeg setter gjerne penger på at liberalt demokrati og markedsøkonomi fortsatt vil være de dominerende formene for politisk og økonomisk organisering også om femti år – eller hundre for den saks skyld. Dette forutsetter riktignok at markedsøkonomi defineres relativt bredt, for å inkludere blandingsøkonomier med en klar rolle for staten, men der private goder hovedsakelig produseres og distribueres i markeder.
Gode spiraler
Jeg er imidlertid mer uenig med Fukuyama når det gjelder grunnlaget for prediksjonen om markedsøkonomiens og demokratiets dominans. Fukuyama var opptatt av den høye legitimiteten til markedsøkonomi og demokrati, og spesielt demokratiets idémessige slagkraft. Demokratiets legitimitet stammer i høy grad fra dets iboende grunnprinsipper om politisk likhet, allmenn deltakelse og frihet, og det burde derfor være stor etterspørsel etter institusjonelle strukturer som sikrer denne typer verdier. Ifølge Fukuyama finnes det ingen gode, universelle alternativer til liberalt demokrati og markedsøkonomi; etter Fascismens og Marxismens fallitt finnes det ingen konkurerende ideer som inspirerer globalt. Ifølge Fukuyama er ”The power of the idea” viktig, og ingen andre ideer har like mye ”power” som frihets- og likhetstankene fra den Franske Revolusjonen.
Demokrati, økonomisk utvikling og enkelte sentrale trekk ved en velfungerende markedsøkonomi – som sterk beskyttelse av eiendomsrettigheter – påvirker hverandre gjensidig og positivt.
Selv om vi skulle akseptere disse påstandene, er imidlertid verken bred eller intens etterspørsel nok til å frembringe gode institusjoner. Higen etter penger og makt kan trumfe enhver god idé. En sterk gruppe med våpen, eller de som støttes av en slik gruppe, kan undertrykke majoriteten til sin egen gevinst. Det finnes nok av eksempler på dette i historien. En god teori om demokratisering eller demokratiets stabilitet må derfor også kunne redegjøre for når og hvorfor gruppen med tilgang til våpen frivillig velger stemmeseddelen i stedet, eller redegjøre for hvem eller hva som eventuelt tvinger dem til å gjøre det. En god teori om markedsøkonomiers stabilitet må kunne redegjøre for under hvilke betingelser, og hvorfor, politiske ledere opptatt av egen makt og velstand ikke eksproprierer privat eiendom. Det er imidlertid flere grunner til at en velutviklet markedsøkonomi og et velfungerende demokrati har en tendens til å vedvare, spesielt når disse går sammen.
Demokrati, økonomisk utvikling og enkelte sentrale trekk ved en velfungerende markedsøkonomi – som sterk beskyttelse av eiendomsrettigheter – påvirker hverandre gjensidig og positivt. I den grad samfunnsvitenskaplige forskningsresultater er etablerte, er det etablert at sterk beskyttelse av eiendomsrettighetene positivt påvirker økonomisk utviklingsnivå, og at et høyt utviklingsnivå stabiliserer eksisterende demokratier. Det virker også overveiende sannsynlig at demokrati og eiendomsrettigheter begge påvirker hverandre positivt, at demokratier i gjennomsnitt har høyere økonomisk vekst, og at et høyt utviklingsnivå styrker eiendomsrettigheter og øker sannsynligheten for demokratisering.
Rasjonelle aktører
Dermed er triangelet høy inntekt-eiendomsrettigheter-demokrati, en relativt ”stabil likevekt”, siden disse faktorene gjensidig forsterker hverandre. I en fantastisk ny bok skisseres det hvordan enkelte stater har klart overgangen til såkalte ”open access societies”. Disse har gått fra mer tradisjonelle økonomisk og politisk institusjonelle strukturer basert på personlige relasjoner, tvang og konsentrert privat kontroll over politiske og økonomiske ressurser, til åpne samfunn med strukturert økonomisk og politisk konkurranse. Jeg skal ikke gå inn på de konkrete mekanismene her, men det er nok av god akademisk litteratur å ta av.
Forskning viser at demokratier kriger lite med hverandre, og vinner kriger mot diktaturer med høy sannsynlighet.
Det er imidlertid verdt å merke seg at disse sammenhengene ikke nødvendigvis hviler på at upersonlige ideer (eller andre strukturelle forhold) driver verden frem mot et gitt mål. En slik (tvilsom) strukturell fortolkning av historien kan knyttes til den tyske filosofen Hegel, som Fukuyama siterer ofte. Sammenhengene mellom økonomiske og politiske forhold drives i høy grad av at rasjonelle, egeninteresserte politiske og økonomiske aktører tilpasser seg ulike rammebetingelser med forskjellig atferd, men også til en viss grad av at aktørenes preferanser endres når for eksempel et samfunn blir rikere. Konklusjonen er imidlertid at når velfungerende demokratiske markedsøkonomier er etablerte, er de vanskelige å ødelegge. Man kunne kanskje tenke seg at de kan ødelegges ved krig – men forskning viser at demokratier kriger lite med hverandre, og vinner kriger mot diktaturer med høy sannsynlighet. På samme måte kriger to rike land sjelden med hverandre, og skulle de bli angrepet av fattige land, har rike land flere ressurser å trekke på for å seire.
Betyr dette at verden vil fortsette å bestå av et knippe rike og demokratiske land, mens andre land vil være henvist til fattigdom og diktatur? Sjelden blir et land rikt over natten, og selv om demokratier de siste årene har oppstått i flere fattige land, har mange falt sammen. Imidlertid er det flere land som har klart overgangen, også i Asia og Afrika. Mauritius og Botswana har klart å opprettholde sine demokratiske styresett i hele perioden etter avkoloniseringen, og deres økonomier har vokst som følge av klok økonomisk politikk. Taiwan og Sør-Korea var blant de få diktaturene som førte en svært fremgangsrik økonomisk politikk, og disse landene demokratiserte til slutt. Flere land vil følge, men veien kan være lang og hard. Fattigdomsfeller og diktatur er vanskelige å unnslippe, men ikke umulige. En fattig-diktatur situasjon later til å være mindre stabil enn en rik-demokrati situasjon. Den beste spådommen er derfor at andelen rike demokratier i verden vil øke på lang sikt.
En bedre verden
Hegels dialektiske og mekaniske historiefortolkning har fått rettmessig kritikk, og undertoner av Hegel finnes i Fukuyamas verker om historiens endepunkt. Aktører kan drive historien inn i uventede spor, og radikalt nye teknologier og organisasjonsformer kan påvirke politisk og økonomisk utvikling. Kriger kan skape store omveltninger, slik napoleonskrigene og verdenskrigene gjorde.
Imidlertid anslår jeg sannsynligheten for at de nordkoreanske, cubanske og burmesiske systemer kastes på historiens skraphaug til å være større enn for at det botswanske, sørkoreanske eller norske svinner hen.
Det er likevel liten grunn til å tro at det liberale demokratiet og markedsøkonomien (riktignok med vesentlige statlige innslag) vil miste hegemoniet de i dag innehar – heldigvis. Institusjonelle nyvinninger vil antakelig forekomme, og statens rolle i viktige økonomiske sektorer vil kunne endres, men grunnprinsippene vil bestå. Det vil også stadig være forskjeller mellom land. Imidlertid anslår jeg sannsynligheten for at de nordkoreanske, cubanske og burmesiske systemer kastes på historiens skraphaug til å være større enn for at det botswanske, sørkoreanske eller norske svinner hen.
Det finnes fattigdom, totale kommandoøkonomier og diktatur i verden i dag, og det vil det kanskje gjøre om femti år også. Man trenger imidlertid ikke lese mye historie for å se at verden har endret seg til det bedre på disse områdene. Samfunnsvitere er ofte opptatt av kortsiktige svingninger og dramatiske begivenheter, det være seg økonomiske kriser, statskupp eller brutale kriger. Men det er viktig å ikke generalisere bildet fra disse svært viktige hendelsene til en bred fortelling om vår tids forfall. Dataene strider imot en slik fortelling når rom- og tidshorisonten utvides. Den beste gjetningen, i mine øyne, er også at demokrati, markedsøkonomi og velstand vil karakterisere verden om femti år.
Likevel: Selv om jeg ikke er astrolog, er jeg både statsviter og økonom. Mine gjetninger bør kanskje derfor tas med en klype salt.
Hvordan passer den nye grönne urbane miljöreligionen inn i bildet – som erstatter for kristendom og sosialisme ?