Ethvert vestlig demokrati er avhengig av et sterkt liberalt borgelig parti. Men Venstre står ribbet tilbake etter et sjokkerende dårlig valgresultat. Partileder Sponheim har resignert og kaster kortene. Hva nå? Hvordan skal partiet gjenreise det liberale borgelige sentrum?
Partiet har nå startet diskusjonen om veien videre. Hvor skal partiet gå? Noen, deriblant det avtroppende partilederen, tar til orde for en venstresving. At man nå må åpne for å samarbeide i begge retninger og ikke binde seg for tett til Høyre. Andre ymter frampå om at man må åpne for samarbeid med Fremskrittspartiet. Noen mener partiet har vært for snevert fokusert på få saker; særlig miljø og skole. En konsekvens av dette er at man må bygge troverdighet også på de store politikkområdene, særlig finanspolitikk og utenrikspolitikk. Før jeg går løs på diskusjonen om veien videre mener jeg det er viktig å se på diagnosen av situasjonen i partiet i dag.
Det meste av skylden må Lars Sponheim ta selv.
Venstres valgnederlag skyldes mange forhold. Det meste av skylden må Lars Sponheim ta selv. Rett og slett fordi han har styrt partiet på en eneveldig måte og inkludert svært få andre i så vel strategivalg som politikkutforming. Jeg har hatt stor sans for Sponheims svært skarpe politiske analyser, hans djerve strategivalg og hans prinsipielle politiske holdninger på mange områder. Han har vært en sterk forkjemper for liberale prinsipper som ytringsfrihet, personvern og demokrati. Det er derfor trist at Sponheim forlater rikspolitikken, men på dette tidspunkt er det utvilsomt bra for partiet Venstre.
I 2005 gjorde Venstre et historisk godt valg og fikk 10 representanter på Stortinget. Spørsmålet en nå må stille seg er om en har maktet å forvalte valgresultatet fra 2005 på en god nok måte Venstre klarte ikke helt å bygge videre på det positive fra 2005. De klarte ikke helt å fortsette forandringen og moderniseringen av partiet. For det var jo det nye og moderne Venstre velgerne stemte på i 2005, mens det var det litt gamle og trauste Venstre som stilte til valg i 2009. Det er ikke tilfeldig at Skei Grande og Tenden var de eneste av Venstres stortingsrepresentanter som ble gjenvalgt. Ikke bare har de gjort en god jobb. De har vært tydelige liberale stemmer i politikken. De representerer også fylker der Venstre er i ferd med å befeste sin politiske stilling. Da Lars Sponheim ble valgt til partileder besto Venstres velgergrunnlag av ca 75 prosent velgere fra bygda og ca 25 prosent velgere fra byene. I dag er disse tallene snudd på hode. I dag er det blant unge akademikere i de store byene og tettstedene at vi finner den typiske Venstre-velger. Hele 20 prosent av de som stemte på Venstre i dette valget gjorde det i Oslo.
Det er behov for liberale samfunnsreformer på de store politikkområdene. Det er behov for å utfordre sosialdemokratiets monopol i de store debattene.
Det er her man må begynne når man skal bygge det nye Venstre. Når man skal gjenreise rommet for det liberale sentrum i norsk politikk. Partiet må bygges ut i fra de geografiske områdene der man er sterke – det vil si de store byene pluss Akershus. Partiet må bygge sin politikk rundt tydelige liberale kampsaker. Personlig frihet, sosial sikkerhet, dannelse, kunnskap og et internasjonalt engasjement er fundamentale verdier å bygge en slik politikk på. Et slikt parti hører også tydelig hjemme på den borgelige siden i norsk politikk og må være tydelige på at de er det borgelige liberale partiet i Norge. Det betyr at partiet må ta et tydelig valg i posisjonering. Venstre må ikke velge å definere seg ut ifra en ”sentrumsideologi” som et alternativ til blokkene og som en ”tredje vei” i norsk politikk. Indre spenninger må løses før Venstre kan gjenreises. Det betyr for eksempel at man ikke både kan være det partiet som kjemper mest for internasjonal handel og samtidig støtte norske landbrukssubsidier. Venstre må også bli mer relevant i de store politiske debattene i Norge. I utenrikspolitikken, finanspolitikken, arbeids- og sosialpolitikken. Det er behov for liberale samfunnsreformer på de store politikkområdene. Det er behov for å utfordre sosialdemokratiets monopol i de store debattene.
Dersom man ikke tør å ta disse kampene frykter jeg at partiet vil forbli et lite ubetydelig og diffust sentrumsparti. Klarer man denne moderniseringsprosessen kan man bli et liberalt parti etter europeisk modell, som det britiske Liberal Democrates eller det tyske FDP, begge partier som ligger på mellom 10 og 15 prosent oppslutning. De fleste europeiske land holder seg med et liberalt parti på denne størrelsen. Venstre har mange av Norges største unge politiske talenter. I det politiske rommet som nå har oppstått vil forhåpentligvis flere av disse slå ut i full blomst. Medlemmer strømmer til partiet og med godt arbeid vil også velgerne finne seg vel til rette i det nye Venstre. Trine Skei Grande bør nå overta som Venstres leder. Hun har en stor oppgave foran seg. Hun skal bygge det nye Venstre.
- Hallstein Bjercke (f. 1977) er nestleder i Civita. Han er tidligere politisk rådgiver og informasjonsrådgiver for Venstres stortingsgruppe (2002-2006).
“Venstre har mange av Norges største unge politiske talenter.”
Det har de slettes ikke. Problemet til Venstre er heller at ungdomspartiet i alt for stor grad er infisert av pappaguttbroilere som egentlig hadde hørt hjemme i DLF.
Hovedproblemet til Venstre er at det begynner å bli meget trangt om plassen i det politiske rommet mellom det moderate Ap og det lyseblå Høyre. Det er ikke lenger noen markant forskjell mellom Venstres sosialliberalisme og velferdsstaten til Høyre og Ap. Høyre kjører mange av Venstres kampsaker for personvern og småbedrifter. Skoledebatten domineres av andre partier. Og så klarer de det kunststykket å kvitte seg Olaf Thommesen, en politiker som kanskje ville ha appellert til de nye urbane velgerne.
Jeg ser derfor ikke bort i fra at Venstre forsvinner fra Stortinget om 4 år.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva. Tidsskriftet Minerva said: Sponheim har kastet kortene. Hvordan skal Venstre gjenreise det liberale borgelige sentrum?, spør Hallstein Bjercke: http://is.gd/3RIJo [...]
Det vert sagt her at Venstre bør ta nokre grep, verte meir tydelege og framstå som ei norsk utgåve av FDP. Men det er ein premiss som manglar i denne analysa: For å gi rom til eit slikt parti i Norge, må Høgre bli meir likt CDU. Dvs. dyrke sin konservative profil framfor å gå i liberalistisk lei, vere tydeleg på å framstå som ein forsvarar av velferdsstaten (arven etetr Bismarck), og styrke seg på bygdene. Dei kristelegdemokratiske partia på kontinentet er jo ein miks av Høgre, Krf og SP. Det hadde kanskje ikkje vore så dumt å fått eit slikt parti i Norge, og?
Helsing Amund Johnsrud
Hva mener du med det borgerlige liberale sentrum ? Norsk politikk er 6 dekadente og overmodne sosialdemokratiske partier mot et rebelsk, pragmatisk og oppegående parti som er noe mindre sosialdemokratisk enn de andre.
“Han har vært en sterk forkjemper for liberale prinsipper som ytringsfrihet, personvern og demokrati.”
Har han nå egentlig vært det? Har man egentlig utad fått inntrykk av at dette har vært Venstres fremste kampsaker?
Er det de en kamp for de grunnleggende liberale prinsipper når man har en kommende nestleder (Raja) som synes vi må snevre inn ytringsfriheten?
Er det en kamp for de liberale prinsipper når man tar til orde for en så liberal asylpolitikk at dette i sin tur undergraver asylinstituttet?
Og hva med fildelingsdebatten? Å la folk få rett til å ta det som ikke er deres – er det en egentlig en kamp for de liberale verdier? Og når partiets nåværende nestleder argumenterer for fri fildeling utfra at “alle laster jo ned ulovlig uansett” så kan man begynne å lure hva de tenker med i partiet. Utfra en slik logikk må en jo også droppe veitrafikkloven – for jeg kan love dere at mot den syndes det minst like mye, og sansynligvis av bredere lag av befolkningen.
Standpunktet i fildelingsdebatten er litt typisk for dagens Venstre. Problemet deres er at de ikke skjønner hva det å være liberal innebærer. Det later til at partiets menn og kvinner tror det å være liberal betyr å si ja til alt.
Venstre er ikke lenger et parti som kjemper for de liberale verdier, det er et parti som definerer seg som sentrum og velger sin politikk deretter. Deres totale aversjon og tendens til å ønske å hele tiden definere seg som det motsatte av Frp er skremmende. Særlig når det ser ut til at partiet til og med er villig til å velge visse standpunkt kun fordi det innebærer å føre motsatt politikk av Frp. Slikt kan neppe sies å være sunnhetstegn. Med dette i bakhodet hender det jeg lurer: Hvor vil da Venstre være den dagen Frp har blitt et mer modent parti som fører mer ansvarlig politikk?
“Problemet deres er at de ikke skjønner hva det å være liberal innebærer. Det later til at partiets menn og kvinner tror det å være liberal betyr å si ja til alt.”
Helt korrekt. Til og med folk i SV smykker seg av samme grunn med betegnelsen liberal.
Problemet mitt er at jeg ikke klarer å se hva Venstre skal fylle av politiske oppgaver som for eks. ikke Høyre kan klare å ta opp i seg, bortsett ifra og fungere som en sentrums-propp med alt for mye makt i forhold til sin politiske grunn-agenda og samtidig konstant skape politisk usikkerhet om styringalternativer. (nettopp fordi det er det eneste maktgrunnlaget de har)
Artikkelforfatteren illustrerer Venstres problem ganske godt når han navngir “de store politiske debattene i Norge” – uten å nevne innvandringsspørsmålet.
Uansett om grunnen til utelatelsen er virkelighetsfornektelse eller erkjennelsen av å ha en dårlig sak, er det neppe noen oppskrift på politisk suksess.
Jeg syntes det er rart at ikke Sponheim ser, at det var hverken manglende FRP motstand eller manglende AP støtte eller det motsatte, som tok livet av Venstre ved valget, men simpelthen det faktum at velgerne protesterte imot hele sentrums ideen og det faktum at et gjenstridig sentrum skal få lov å diktere omgivelsene.
Sponheim tok fundamentalt feil i sin analyse og han fortsetter å messe på den samme strategien.
Forklaringene til at Venstre gikk på trynet er mange, og mange av dem er gode.
MEN, disse forklaringene er gode kun i den forstand at de forklarer forskjellen mellom 3.9% og 4.1% oppslutning.
Det folkene i Venstre burde gruble over er ikke hvorfor de falt 0,2 prosentpoeng, men hvorfor kun 4 av 100 stemmeberettigede gidder å stemme på dem. Det er jo DET som er det interessante spørsmålet.
Og siden jeg er sånn en grei kar så skal jeg gi dere svaret:
1. Politikken de fører. – de sier at de er liberalt miljøparti. Miljøparti er de nok, men hva liberale verdier gjelder, vil jeg påstå at partiet fremstår som mildt sagt forvirret.
2. Ledelse (Sponheim m.fl.). Ledelsen i et parti bør fronte partiets fremste saker. På den måten posisjonerer de partiet ovenfor velgerne.
De fremste sakene må for Venstre være miljø og beskyttelse av liberale verdier. Hva førstnevnte gjelder får Venstre «OK» på, problemet er imidlertid at SV allerede eier den posisjonen. For å vinne posisjonen som fremste miljøparti må man gjøre noe annet enn å si at “vi er også veldig opptatt av miljø”.
Men skal vi være helt ærlige så bruker nok heller få velgere stemmene sine på miljøet.
Da står vi igjen med de liberale verdier – så da må jeg jo spørre – hvor var Sponheim når ytringsfriheten ble presset under Mohammed kariktaur-striden? Hvor var han i hijab-debatten? Hvor var han da debatten om kjønnslemlestelse raste? Hvor er Venstre i debatten om verneplikten? Hvorfor er aldri Venstre den fremste debattanten i slike spørsmål?
Hvordan kan man regne med å vinne stemmer på å være landets fremste forsvarer av liberale verdier når man ikke engang gidder å engasjere seg i spørsmål som dreier seg om dette?
Bedre blir det selvfølgelig ikke av at de i Venstre ikke engang forstår hva det å være liberal innebærer. Fildelingsdebatten illustrerer dette bra: Venstre er som mange vet for fri fildeling.
Det jeg spør meg er, hvorfor? Det later for meg som at de i Venstre tror at det å være liberal innebærer at man automatisk er for “frislipp”. For det er jo det liberale, eller hva? Men det fildeligsdebatten handler om er jo at noen vil ha et produkt, men vil ikke betale for det. Rettighetshaverne bak produktene, være seg musikk, software, bøker m.m ønsker naturligvis betaling for strevet. Skal de ikke ha denne rett? Er det et sunt og godt liberalt standpunkt å bruke demokratiet til å tråkke ned disse slik at vi alle kan bruke produktene deres fritt uten å behøve å betale.
Dette minner meg mer om flertallsdiktatur enn sunne liberale verdier.
Så der har dere det altså. Grunnen til at Venstre går til helvete. Partiet er ikke lenger en forkjemper for de liberale verdier, ei heller klarer de å innbille folk at de er det – og det er jo ikke så unaturlig når man ser på politikken de fører og sakene deres ledere fronter. For partiets fremste menn er tydeligvis ikke så opptatt av saker som anngår det liberale – de er opptatt av å posisjonere seg som “midten” i norsk politikk, og naturligvis også å spre hatpropaganda mot deres erkefiende Frp. Og dette er liksom alt hva partiet er i dag – “midten” og en sær sekt for hatpropaganda mot Frp. Da er det ikke rart folket styrer unna – og kanksje, hvis det fortsetter slik det gjør nå, så er det vel til det beste.. Folket har talt!
The allmighty Jebus har gjort seg de samme tnker som meg. Og da må det jo være korrekt. Venstre må enten være et liberalt parti og markedsføre konkrete ting de står for og vil gjennomføre, ellers er det ikke bruk for partiet. venstre var på vei opp til en betydleig oppslutning og innflytelse nettopp fordi så mange fikk øynene opp for den liberale politikken. da var det ikke særlig lurt å legge det budskapet på hylla….?
Om en er ekte liberal, la oss si klassisk liberal in the sense of James Madison og Abraham Lincoln, og ikke skogstokig liberalist som Ayn Rand eller Milton Friedman, – så fungerer heller ikke den nye grönne urbane luddismen.
Men i alt det negative er det også lyspunkter for Venstre. Så snart Sponheim hadde annonsert at han ville trekke seg som leder, strømmet mange hundre nye medlemmer til partiet!
Sant nok Hans, men tar ikke partiet et skikkelig oppgjør med seg selv risikerer de at gleden blir kortvarig.
Jeg tror faktisk ikke Norge trenger hverken KrF, Venstre eller Sp.
Det høres jo vel og bra ut at vi trenger et sosialliberalt parti i Norge. Og jeg kan jo være enig i dette. Men dette blir for intellektuelt. Det er veldig få mennesker som vil stemme på et parti bare fordi det er sosialliberalt. Det holder ikke å preke om individets frihet uten at dette blir konkretisert med materielle tiltak (det er tross alt “bread and butter issues” som avgjør valg). Og hvorfor i all verden blande inn miljøet i partiprofilen? Venstre i dag fremstår som et sammensurium av gode hensikter og velmenende, pene mennesker. Men det holder ikke. Nå går det eneste beistet i partiet av som leder og jeg tror ikke tidene fremover blir bedre av den grunn.
Er faktisk litt uenig med deg der Henrik.
Jeg tror så absolutt det er plas for et miljøorientert sosialliberalt parti (med hovedvekt på liberalt).
Du savner konkrete saker et slikt parti skulle fronte?
hva med:
Ja, til høyhus – fortetning verner natur og miljø (miljøsak)
Nei, til religiøse skoler – segregering på bakgrunn av religion er aldri noen god ide. (liberal sak)
Bygg ut og skaff billigere kollektivtrafikk (miljøsak)
ja til strengere asylpolitikk – eneste måten å verne om asylinstituttet på (liberal sak)
…og listen kan gjøres mye lengre.
Problemet som du kanskje ser, er jo at Venstre er i opposisjon til alle unntatt et av de punktene jeg skrev opp – og det illustrerer vel Venstres problem, gjør det ikke? Et parti som driver politikk i strid med sin egen ideologi.