Multikulturalistene er drømmere og svermere. Hvis vi ønsker å bevare fellesskapsfølelsen i samfunnet, er det grenser for hvor mye innvandring vi kan ha. Det er for tidlig å legge nasjonalstatene i graven.
Dette innlegget er første del i en serie artikler om multikulturalisme. I morgen publiseres et intervju med Shoaib Sultan fra islamsk råd og Joav Melchior fra Mosaisk trossamfunn.
- Morten Messerschmidt
I visse europeiske land har multikulturalismen fått status som en slags statsideologi, med Sverige som det mest skremmende eksempelet. Ideologien har som så mange andre ideologier det store problem at virkeligheten meget sjelden lever opp til ideen eller drømmen. Ideen bak multikulturalismen er at dersom man blander forkjellige kulturer og religioner med hverandre, så kommer det et slags foredlet produkt eller destillat ut i andre enden – ut fra en formodning om at det beste fra hver kultur vil være det pregende element.
Men hva om det forholder seg stikk motsatt? Hva om det viser seg at det kun er de negative sider som kommer frem?
Multikulturalismens fallitt
Ofte betraktes USA som det ideelle multikulturelle samfunn, og det er da også riktig at Amerika var og er et innvandrerland. Men det er avgjørende forskjeller mellom innvandringen til USA og nåtidens innvandring til Europa. De opprinnelige innvandrerne til USA kom alle fra den europeiske kulturkrets, og de ankom til et nesten ubebodd land der de selv måtte spytte i nevene for å skape seg en tilværelse. Det betød i grove trekk at de for å overleve måtte arbeide og bygge opp noe.
Dansk Folkeparti advarte meget tidlig mot utviklingen, og det er ikke galt å si at partiets suksess skyldes at vi meget tidlig gjorde oppmerksom på masseinnvandringens vanvidd.
Det forholder seg annerledes med innvandringen til Europa. Her er det i overveiende grad snakk om mennesker av muslimsk bakgrunn, som kommer til eldgamle nasjonalstater med et ofte meget høyt velferdsnivå.
I stort antall ankommer disse innvandrerne til land som hittil har vært homogene. Med seg i bagasjen har de ofte et religiøst engasjement som er omvendt proporsjonalt med deres utdanningsmessige kvalifikasjoner, og de er dermed dømt til en sørgelig tilværelse på samfunnets ytterste rand, isolert i gettoer og med en ganske løs tilknytning til arbeidsmarkedet – og dessverre har det vist seg at de oppvoksende generasjoner i mange tilfeller klarer seg dårligere enn sine foreldre. Et raskt blikk på gettoene i Danmark – Mjølnerparken på Nørrebro i København, Gellerupparken ved Århus og Vollsmose ved Odense – viser multikulturalismens fallitt.
Drømmere og svermere
Dansk Folkeparti advarte meget tidlig mot utviklingen, og det er ikke galt å si at partiets suksess skyldes at vi meget tidlig gjorde oppmerksom på masseinnvandringens vanvidd. Dessverre har dette medført at uvitende og forutinntatte medier i både inn- og utland fremstiller oss som et ”innvandrerfientlig” og ”rasistisk” parti.
Men Dansk Folkeparti har ikke noe imot innvandring som sådan. Innvandrere har gjennom historien bidratt positivt til det danske samfunn. I fleng kan jeg nevne forskjellige grupper som jøder, hugenotter, polakker og ungarere. Dette er grupper som alle bidro på sin særegne måte, og som i løpet av et par generasjoner ble så assimilerte at det i dag kun er etternavnene som vitner om deres fortid. Det gjør seg også gjeldene for mitt eget vedkommende.
Multikulturalistene er drømmere og svermere. De fleste av dem kunne ikke drømme om å la sine egne barn være ”prøvekaniner” for undervisningen i en skole der halvparten av elevene hadde annen etnisk bakgrunn.
Og her er vi fremme ved et av hovedpoengene: Datidens innvandring fant sted over lang tid og i begrenset omfang, de fleste kom fra den vestlige kulturkrets, og de var villige til ikke bare å la seg ”integrere”, men til å bli en naturlig del av det danske folk.
Men i den multikulturelle ideologiens kontekst er assimilasjon en fæl ting. Her forutsetter man i stedet at de forskjellige kulturer kan leve side om side i fredelig sameksistens. Det kan du muligens også i langt mer løst organiserte samfunn enn de europeiske, men i ikke gamle nasjonalstater med en sterk felles historie, felles språk og felles religion.
Multikulturalistene er drømmere og svermere. De fleste av dem kunne ikke drømme om å la sine egne barn være ”prøvekaniner” for undervisningen i en skole der halvparten av elevene hadde annen etnisk bakgrunn – for ikke å snakke om å bosette seg i et boligområde der deres barn enten risikerte å bli ofre for kriminalitet eller å bli tiltrukket av de kriminelle gjengenes syke æresbegreper.
Fargeblindt parti
Dansk Folkeparti er et fargeblindt parti. Vi er dørgende likeglade i forhold til hvor folk kommer fra. I Danmark skal det etter vår oppfatning være plass til mange nasjonaliteter, kulturer og religion, men det er kun én kultur som skal være den toneangivende: nemlig den vestlige.
Her er vi ved et meget avgjørende punkt: For oss er det ikke tilstrekkelig at en innvandrer fra for eksempel Tyrkia har arbeid. Nei, det er også viktig at han engasjerer seg i det danske samfunnet, at han later sine barn ha danske venner og være med i idrettsforeninger – ja, at han grunnleggende sier til seg selv: Nå er jeg kommet til Danmark, her vil jeg bo og leve, og da må jeg også gjøre en innsats for å bli en del av fellesskapet.
Slik gjorde danske utvandrere da de i sin tid slo seg ned på fjerne kontinenter. Det samme kan vi med rett forlange av andre.
Dersom vi snakker om innvandrere, skal vi naturligvis ha lov til å stille meget presise krav til utdannelse og kvalifikasjoner.
Ikke ”fri innvandring”
Og når vi nå snakker om innvandring er jeg nødt til å bringe enda et tema på banen: Forskjellen mellom innvandrere og flyktninger. Begrepene er altfor flytende, og flyktninger forvandles automatisk til innvandrere. Men la meg slå fast at en flyktning er et menneske med et tidsbegrenset krav på beskyttelse, inntil årsaken til flukten ikke lenger eksisterer – det være seg krig eller personlig forfølgelse.
Fattigdom er ikke et tilstrekkelig grunnlag for å oppnå flyktningestatus, skjønt jeg kan medgi at tanken virker sympatisk. Men vi er altså nødt til å fastholde at den tredje verdens problemer ikke lar seg løse i Vesten. Kriteriene for flyktninger skal være annerledes enn for innvandrere. Når vi snakker om flyktninger og dermed om mennesker med krav på beskyttelse, skal det ikke være avgjørende om de har en utdannelse eller er kvalifiserte til å arbeide.
Men dersom vi snakker om innvandrere, skal vi naturligvis ha lov til å stille meget presise krav til utdannelse og kvalifikasjoner. I Dansk Folkeparti benekter vi ikke at vi i deler av Europa har et stort problem med aldrende befolkininger, og at import av arbeidskraft er uunngåelig. Derfor har vi også positivt medvirket til både en green card- og en arbeidstillatelsesordning.
Løsningen på Europas problemer er ikke ”fri innvandring”. Det ville bare gjøre alt mye verre. Det er et faktum at innvandreres store etterslep i forhold til utdannelse og tilknytning til arbeidsmarkedet hvert år koster det danske samfunnet et tosifret milliardbeløp. Ytterligere vilkårlig tilstrømning av mennesker fra for eksempel Midt-Østen vil i lengden få det allerede skrøpelige velferdssamfunnet – fundert på gjensidig solidaritet – til å bryte fullstendig sammen.
Den frie, danske debatt
I EU, der jeg sitter som parlamentsmedlem for Dansk Folkeparti, er det tydelig at den multikulturelle ideologien stadig definerer den ”politiske korrektheten”. Her føler jeg at vi i Danmark er nådd uendelig mye lenger i forhold til å diskutere disse emnene på et saklig grunnlag, og mange europeiske land betrakter med misunnelse Danmark som et foregangsland på utlendingsfeltet.
I EU kjører toget videre, og i virkeligheten er den multikulturelle ideologien sammen med Lisboa-traktaten et viktig våpen i EUs kamp mot eldgamle europeiske nasjonalstatene. Kan man ikke overbevise folkene om EUs velsignelser, må man bytte dem ute med noen andre. Derfor passer det multikulturelle som hånd i hanske med unionstilhengernes prosjekt.
Norge har ikke tilnærmingsvist tatt imot så mange utlendinger som Danmark og Sverige, og har derfor ikke i samme omfang slitt med problemer som gettoifisering og parallellsamfunn.
Jeg må innrømme at jeg ikke personlig har fulgt debatten i Norge, men jeg har naturligvis stor forståelse for at Norge har valgt å stå utenfor EU. Når det er sagt, så sliter Norge med mange av de samme problemene, og det er vel heller ikke uten grunn at Fremskrittspartiet er gått styrket ut av det seneste Stortingsvalget. Men Norge har likevel ikke tilnærmingsvist tatt imot så mange utlendinger som Danmark og Sverige, og har derfor ikke i samme omfang slitt med problemer som gettoifisering og parallellsamfunn. Av samme grunn har debatten heller ikke vært preget av samme intensitet.
At debatten har vært fraværende i Sverige, har andre årsaker. I Sverige er det stadig tabu å diskutere innvandring, og svenskene risikerer både jobb og karriere hvis de våger å åpne munnen. I Danmark har det gjennom historien vært en annerledes tradisjon for den frie debatt, noe som har røtter langt tilbake i den danske historien.
Fellesskapsfølelse eller innvandring
Vi vil i fremtiden stå overfor en rekke avgjørende valg, og jeg må dessverre meddele at vi ikke kan få alt vi ønsker oss. Hvis vi ønsker å bevare fellesskapsfølelsen i samfunnet, er det grenser for hvor mye innvandring vi kan ha – og det gjelder i forhold til både flyktninger og innvandrere.
Vi kan ikke forvente at en indisk IT-ekspert skal føle solidaritet med arbeidsløse dansker på trygd, like lite som vi kan forvente at arbeidende dansker skal føle solidaritet med innvandrerfamilier der flere generasjoner er arbeidsløse og på trygd. Det handler om det samfunnet vi ønsker oss for fremtiden.
Dansk Folkeparti har truffet valget. Vi ønsker ikke å ofre den ”danske modellen” på multikulturalismens eller EU-integrasjonens alter. Vi ønsker ikke et samfunn der forskjellige befolkningsgrupper lever isolert fra hverandre. Dansk Folkeparti er helt klar i sin politikk. Men det holdes stadig igjen i toneangivende europeiske kretser.
Derfor gleder det meg at valget til Europaparlamentet den 7. juni viste at det blåser nye vinder over Europa. Det er for tidlig å legge nasjonalstatene i graven.
- Morten Messerschmidt (f. 1980) er medlem av Europaparlamentet for Dansk Folkeparti.
Oversatt av Magnus Thue.
Noe sier meg at han har feil når det gjelder størrelsen på innvandringsbefolkningen i Danmark kontra Norge. Norge har i svært mange år nå hatt en enormt mye større innvandring enn Danmark, og det vil overraske meg veldig dersom dette ikke også viser at Norge har en større andel innvandrerbefolkning enn Danmark. Danskene har mange tyrkere, men ellers er nok Norge sett i forhold til folketallet et større innvandringsland.
Årsaken til mindre ghettodannelse må skyldes noe annet, muligens Norges spredte bosetning og distriktspolitikk. Tyrkere i Danmark er heller ikke flyktninger, men lykkejegere fra 70-tallet som har drevet henteekteskap i stor stil i generasjoner, så deres bosetningsmønster i Danmark vil reflektere dette i motsetninger til flyktninger i Norge som får alt i hendene, bolig og det hele, og blir utplassert i kommune-Norge.
Er ikke uenig i det som skrives i innlegget, men lurer på en ting
Er artikkelforfatteren i slekt med den tyske flydesigneren?
Først en liten faktasjekk, Morten. Historisk er migrasjonsstrømmene ikke større nå enn noen gang tidligere. Tvert i mot var de meget større på slutten av 1800-tallet som du så romantisk referer til.
Så må jeg si at det er ganske sjarmerende at du blir fornærmet av å bli “stemplet” som innvandringsfiendtlig, mens du i klartekst ønsker mindre innvandrere. Er ikke det i stor grad ordets betydning?
Til sist synes jeg du kan komme ned fra din høye hest, når du taler om Danmarks høye takhøyde for diskusjon. Du kjenner kanskje til antiinnvandringsbevegelsene i USA på tidlig 1900-tall, lenge etter at USA var et vel befolket industriland. The “Know-nothings”, hadde omtrent akkurat de samme argumentene du her fremholder. Ja, faktisk uten unntak.
http://en.wikipedia.org/wiki/Know_Nothing
For all del, reelle argumenter. Men ikke forsøk å fremheve det til noe nytt og innovativt. Dette er de samme argumentene en hører fra innvandringsfiendtlige mennesker verden over.
Enten det er Amerikanere som vil holde Irene unna, Zimbawe som vil holde Inderne unna, Kinserene som vil holde mongolerne unna eller Danskene som vil holde tyrkerne unna er argumentene det samme. Og i mindre formelle sammenhenger hører en de ofte si “de stjeler jobbene våre og voldtar kvinnene våre”.
Misforstå meg ikke – jeg er ingen multikulturalist. Men jeg er heller ikke innvandringsfiendtlig. Assimilering, ja. Men å stenge grensene? Nei. Som en verdensborger ønsker jeg å kunne slå meg ned uansett hvor jeg vil, uavhengig av kunstige grenser. Det virker åpenbart for meg, at alle kvinner og menn bør kunne vandre fritt på Guds grønne jord.
[...] er andre del i en serie om det flerkulturelle Norge. Tidligere har vi publisert en artikkel av den danske politikeren Morten [...]
Man kan ikke sammenligne motstanden mot irsk innvandring til USA mot dagens motstand mot muslimsk innvandring. Irene var nemlig mye mer like amerikanerne i kulturen enn det muslimene er europeerne. Det er også en annen enormt viktig forskjell. Muslimene er svært mange og har svært høye fødselstall, slik at de faktisk kan utgjøre et flertall i Europa innen noen tiår hvis disse trendene fortsetter. Irene derimot ble aldri et flertall i USA og kunne aldri bli det, ei heller kan mongolene i Kina.
Det kan vel også nevnes at innvandringsmotstanden i USA hadde noe for seg, da den stadig større tilstrømningen av nye mennesker skapte mer fattigdom og gjorde etterhvert konkurransen om de gode jobbene ekstremt hard.
@Sondre
“Assimilering, ja. Men å stenge grensene? Nei.”
Dette høres jo forsåvidt hyggelig nok ut, men vil du ikke si at det eksiterer et øvre tak på hvor mange innvandrere man klarer å ta i mot før man ikke lenger klarer å assimilere dem?
Selvsagt er det et slikt øvre tak, jo lavere innvandring, jo lettere er det å absorbere innvandrere inn i den eksisterende likestilte kulturen. Enhver oppegående person forstår dette.
Begrepet “innvandringsfiendtlig” er typisk hersketeknikk. At man ønsker en lavere innvandring enn dagens nivå som overhodet ikke er bærekraftig (spesielt ikke for Norges del, som har ti ganger høyere asylinnvandring enn Danmark) betyr ikke at man er fiendtlig til innvandring generelt, kun at man har sunn fornuft og er opptatt av å bevare norsk (eller dansk) kultur, verdier og velferdsstat.
“Først en liten faktasjekk, Morten. Historisk er migrasjonsstrømmene ikke større nå enn noen gang tidligere. Tvert i mot var de meget større på slutten av 1800-tallet som du så romantisk referer til.”
Finnes det noe slags belegg for den påstanden, Sondre? Morten Messerschmidt refererer til “jøder, hugenotter, polakker og ungarere” som kom til Danmark. Såvidt jeg vet dreide dette seg om grupper på noen hundre, eller i høyden noen få tusen, mennesker, fordelt over mange år. Men du har kanskje andre data?
“Dette er de samme argumentene en hører fra innvandringsfiendtlige mennesker verden over.”
Men medfører det at argumentene er feilaktige?
“Og i mindre formelle sammenhenger hører en de ofte si “de stjeler jobbene våre og voldtar kvinnene våre”.”
Når SSBs tall viser at dette er et faktum, er SSB da innvandringsfiendtlig? Eller er det virkeligheten som er det?
@PeeWee
Det virker fjernt for oss nå. Men katolikkene var sett på som et tilsvarende problem svært lenge. Det ble hevdet at kulturen og religionen deres ikke passet til demokrati, de fikk for mange barn og migrantene var stort sett fattige, uten utdannelse.
@Fro
Jeg er ikke særlig opptatt av å bevare norsk velferdsstat, jeg kunne gjerne tenke meg å bygge den ned. Men å forsvare vestlig kultur og verdier kan jeg gjerne stå ved din side på barrikadene for (konseptet norske verdier er noe diffust). Og inntil det er gjort vil jeg helt klart stille mye strengere krav til migranter ved grensen, enn fri innvandring.
@Sap
Ift innvandring henviste jeg til internasjonale strømmer, så jeg legger meg flat der. Så nå at han henviste til Danmark spesifikt.
Ift kriminalitet: Når en korrigerer for variabler som alder, foreldres utdanningsnivå og inntekt forsvinner neste hele den statistiske forskjellen mellom ikke-vestlig innvandrer og nordmenn. SSB spekulerer at resten kan elimineres hvis en tar hensyn til bosted.
http://www.ssb.no/ssp/utg/200604/15/
Med det datamaterialet, bør en heller bekymre seg om all kriminaliteten blant de fattige, enn blant innvandrere. Husk, over 92 % av all kriminalitet i Norge er begått av nordmenn.
MEN: viktigere. Nær all internasjonal forskning på feltet har OMVENDTE resultater. Dvs. at innvandrere er dramatisk underrepresentert. I California, et av stedene i verden som mottar mest innvandrere – lovlige og ulovlige – er en amerikansk gutt 5 ganger så sannsynlig å begå noe krimininelt som en ulovlig innvandrer.
http://www.time.com/time/nation/article/0,8599,1717575,00.html
Hva forteller denne historien oss? Ikke bare er tallene vi bruker i debatten statistisk feil. Men selv om vi aksepterer at ikke-vestlige innvandrere maksimalt er marginalt mer kriminell, så er historien i andre land det omvendte.
@Aksel
Jeg lener mot en Canadisk modell hvor en forsøker å tiltrekke seg ressurssterke, utdannede og språksterke mennesker. Strenge krav, uten tak.
Men det skal sies at det er mitt liberale ryggmargsrefleks som gjør at jeg tar rollen som motstander i denne debatten. Ronald Reagan, som så ofte, sa det best, her i sin farvelltale til det amerikanske folk:
“I’ve spoken of the shining city all my political life, but I don’t know if I ever quite communicated what I saw when I said it. In my mind it was a tall, proud city built on rocks stronger than oceans, windswept, God-blessed and teeming with people of all kinds living in harmony and peace; a city with free ports that hummed with commerce and creativity. And if there had to be city walls, the walls had doors and the doors were open to anyone with the will and heart to get here.”
Det at katolikkene i USA viste seg å være relativt harmløse betyr slettes ikke at muslimene er det. Det skal jo nevnes at konflikten i Nord Irland skyldes protestantisk innvandring til et katolsk land. I Europa er forresten de fleste land enten helt protestantiske eller helt katolske. Relativt sjelden at et land har blandet befolkning. Ser man på Tyskland så var befolkningen religiøst homogen innenfor de enkelte statene som ble endelig oppløst først etter den første verdenskrig.
En årsak til at konfliktene i USA ikke sto mellom katolikker og protestander kan rett og slett være at det var så mange andre grupper, svarte, kinesere, indianere og latinoer som var så ulike både katolikker og protestander at sistnevnte forskjell virket mer bagatellmessig i forhold. Hvem skal i så fall ta den rollen i forholdet muslimer og nordmenn?
Rent objektivt sett er muslimer mer ulike fra oss enn katolikkene var. Det er også et faktum at det er krig omtrent overalt hvor muslimer lever sammen med andre, være seg Balkan, Nigeria, Sudan, Kaukasus, India, Thailand, Fillipinene og andre steder. Det finnes rett og slett ikke eksempler på at muslimer og andre har levd i fred over lenger perioder noe sted. Uansett, det er jo ikke noe nytt at velferdsstatens fiender har dårlig argumenter…
” Som en verdensborger ønsker jeg å kunne slå meg ned uansett hvor jeg vil, uavhengig av kunstige grenser.”
Men det kan du ikke. Fordi de fleste av verdens folk ikke holder seg med tåpelige illusjoner om “verdensborgere” slik som deg. Og selvfølgelig er du en ideologi, liberal sådan. Ideologi er bare et substitutt for religion og hindrer på samme måte rasjonell tankegang.
@Majoritet
Tja, det vil jeg tro at jeg kan. Kanskje med unntak av Nord-Korea og Zimbawe, muligens Cuba, tror jeg at skulle man klart å få oppholdstillatelse de aller fleste steder.
Det er enorme forskjeller i kriminalitet mellom ulike innvandrergrupper, avhengig av hvor de kommer fra, så det gjentakende argumentet om at det er økonomi som er forklaringsfaktor blir for enkelt. Det er kultur som er den desidert viktigste forklaringsfaktor både for hvordan innvandrergruppen gjør det økonomisk og på kriminalitetsstatistikken, men det er det tabu å nevne for politisk korrekte forskere, så de må gå rundt grøten.
Det er klart at familier fra kulturer hvor kvinner får 8 barn og kvinnen i tillegg ikke skal jobbe, jo selvsagt også setter seg selv i fattigdom, også her i Norge. Kvinnesyn har derfor mye å si både på kriminalitetsfronten (voldtekter og andre overgrep mot kvinner) og økonomifronten for ulike innvandrergrupper.
@Fro
Jeg kjenner faktisk en av de jentene du henviser til. En felles økonomistudent på NHH fra Iran, som jeg nettopp var i et møte med. Hun vokste opp i en muslimsk familie, med 7 søsken. De flyttet til Norge for 10 år siden. Faren er professor og forfatter og moren jobber i skoleadministrasjon, begge brødrene er ingeniører. Zari har en drøm om å starte et venture capital selskap og er en av de mest aktive i skolens studentforening. De kom til Norge fordi de ønsket å leve under et mindre undertrykkende styresett.
Zari passer nok ikke inn i din stereotyp. Ikke at jeg er noen naiv hippie som tror alle mennesker fra Iran er som henne. Men det virker som at du har glemt at bak gruppene du har laget er det enkeltskjebner. Enkeltmennesker som leser de samme bøkene som oss, ser de samme filmene og ofte deler de samme drømmene. Og som reiser til et nytt land i søken etter et bedre liv for seg og sine barn.
Jeg lærte noe veldig viktig av veninnen min. Forskjellen innad i grupper er ofte mye større enn forskjellen mellom grupper. Zari som kommer fra andre siden av verden deler i mye større grad mine verdier, enn Tore i underetasjen, som vi mylig måtte rapportere til politiet fordi han slo kjæresten sin.
Det er nettopp evnen til å unngå gruppetenkning, og beskyttelse av den minste minioriten av alle, individet, som gjør meg stolt over å være i Unge Høyre. Det er heldigvis mulig å stille krav til innvandrerkvinner og menn ift økonomisk selvbærenhet, språk og lovlydighet uten å tre inn i xenofobi.
Derfor har jeg alltid følt meg komfortabel i fora som dette, dog jeg må innrømme at tidene forandrer seg.
Virker vel strengt tatt som om Sondre Rasch kun er opptatt av de individene som har høy verdi på arbeidsmarkedet. Heller ikke noe nytt at bortskjemte vestkantungdom fra hele det politiske spekteret undervurderer faren med innvandring. Eventuelt så synes de at litt billigere arbeidskraft og mer press på velferdsstat er verdt faren for at deres eventuelle oldebarn skal slaktes ned i folkemord. Armenerne ble jo også i sin tid utsatt for muslimsk innvandring, og se hvordan det gikk med dem.
Nei, du skriver jo selv at moren tydeligvis jobber, så da er jo familien åpenbart av det mindre konservative slaget. Det er heller ikke sikkert at familien er spesielt religiøs eller at moren selv ønsket 8 barn. At begge foreldrene har høyere utdanning tyder på noe helt annet. Iran hadde på 80-tallet som statsbærende politikk å produsere flest mulig soldater for Allah, i krigen mot Irak. All form for prevensjon var ekstremt vanskelig å oppdrive. Denne politikken skjønte myndighetene var katastrofal for landets stabilitet og har siden gjort helomvending, og har nærmest kjørt en like febrilsk kampanje som den i Kina for å få ned fødselstallene.
Ditt eksempel beviser ingenting, det er heller ikke overraskende at kvinnen kommer fra Iran som har den største andelen ikke-religiøse av muslimske innvandrergrupper. Iran generelt har en veldig lang ikke-islamsk tradisjon og kultur, noe som gjør det lettere å fri seg fra islam. Generelt vil jeg si at ditt eksempel bare styrker det jeg sier om at det er enorme forskjeller mellom innvandrergrupper avhengig av hvilken kultur de kommer fra.
At du ikke ønsker å tenke i grupper, betyr ikke at det ikke er avgjørende for å forstå verden vi lever i. Du vil alltid måtte forholde deg til dette, også når du driver valgkamp for å vinne velgere forholder ditt parti seg til dette.
Forøvrig ville det vært interessant å høre din egen forklaring på hvorfor innvandrere fra visse land gjør det mye bedre enn andre innvandrere fra andre land. Dette faktum har enorme betydninger for Norges økonomiske situasjon. Statistikken over landgrupper taler sitt tydelige språk.
Det største hinderet i forhold til en verden bestående av verdensborgere som fritt kan bosette seg hvor de vil er de voksende velferdsstatene som brer om seg. Velferdsstater med så generøse ordninger i antall og størrelse at de i seg selv utgjør et mål. Det gjelder vår egen befokning like mye som individer utenfra. Etter hvert som flere og flere nordmenn velger “mottakersiden” i velferdsstaten vil nok interessen hos den minkende andelen som finansierer gildet svinne hen. Begge disse gruppene vil ha felles interesse av at ikke en tredjepart glir ned i det samme matfatet som mottakersiden allerede sitter i. Mottakersiden fordi de er så sosialistisk anlagt at det er opplagt at vi skal dele godene i Norge, men ikke så plaget av ideologi at de vil dele med “utlendinger” i tillegg. Finansieringgruppen bryr seg ikke om det er “landsmenn” eller “utlendinger” de skal fø, men ønsker rett og slett ikke å “plikte” å mette flere munner…
For hver krone vi fjerner fra velferdsstatens pott (og lar den som har skapt den beholde den selv ) er vi litt nærmere at verdensborgere fritt kan strømme til vårt land…
De som tror at alle problemer med innvandring løses bare velferdsstaten forsvinner er enten naive eller ondsinnete. Det er ikke uten grunn at de rike landene som ikke har velferdsstat har enda strengere innvandringspolitikk enn landene som har det. Når man ikke har noen velferd blir det enda viktigere å forsikre seg om at de som kommer virkelig kan forsørge seg selv, ellers så får man et kaos av kriminalitet og annen elendighet i de rike landene. Det at fattige mennesker ikke flytter på seg når de ikke kan forsørge seg selv på det nye steder er noe historien klart motbeviser. Det er nettopp derfor man har så store problemer med slum rundt de store byene i land som India og Kina. For disse menneskene er det tross alt bedre å bo i Oslo eller New York uten inntekt enn i Rio de Janiro eller Bombay uten inntekt.
[...] Ekstremistan. Dette er siste del i Minervas serie om multikulturalisme. Les Morten Messerschmidts kritikk av multikulturalisme, og et intervju med Shoaib Sultan fra Islamsk Råd Norge og Joav Melchior fra [...]
Dette er noe av det beste jeg har lest om multikulturen og helt i tråd med det jeg selv mener. Vi må begynne å tenke LITT på oss selv her også.
Også litt kjapt til Sondre R,
Iranere er litt i en særstilling. De er tradisjonelt ikke så veldig religiøse av seg sett under ett, noe demonstrasjonene mot regimet for noen mnd siden var et godt eksempel på. De kommer jevnt over relativt bra ut på statistikkene i motsetning til de fleste andre muslimske land. Faktum er at innvandringen til Norge og Europa slik det foregår i dag er ansvarsløst og en oppskrift på en katastrofe. Landet blir stadig mer segregert med “muslimske bydeler” og Utropredaktør som vil ha opplæring i eget språk og kultur etc.
Synes jeg har lest noe lignende som dette før – dette med det multikulturelle spørsmål – eller rettere sagt problem. Det må da ha pågått iallefall over tyve år – for jeg har fulgt med ganske lenge, og det ser tilsynelatende ikke å ha kommet i nærheten av noen løsning.
Man kan si det er et dramatisk tema med variasjoner. Jeg tror ikke vi får gjort noe med dette, det må bare gå sin gang, enten det blir up on the top eller down below. Jeg synes allerede vi har hatt denne uvisse tilstanden i mange år allerede og enda har vi ikke hatt de tilstandene i Norge som vi leser at Danmark og Sverige har hatt.
Mennesket har den egenskap at INGEN og INTET kan tvinge det til å tenke som en hel masse. Det har tidligere tiders historie vist oss. Det virker som om verden famler etter noe. Noen ser for seg og synes vi er på vei inn i en såkalt Ny verdensorden, via organisasjonen FN. Denne er også interessant nok nevnt i Bibelen, altså den nye verdensorden – i omtalen av de siste dager (Åpenbaringen). Det virker som om menneskene er på søk etter noe som de ikke helt vet hva innebærer. Siden jeg er kristen-konservativ så er det liksom jeg hviler trygt på Bibelens ord og føler den harmoni som er lagt i det – som det står – å høre Gud Fader og Jesus Kristus til.
Det som også er interessant å merke seg er fenomenet Israel. Profetiene sier om den tid som skal komme da alle folkeslagene skal vende seg mot Israel med fiendtlig innstilling. Dette trenger vi idag ikke lenger profetier for å tyde. De ser vi rett foran øynene våre av dagens tabloide medier. Det står at Israel skal være en tumleskål for nasjonene. Ordet tumleskål – vil kanskje noen uærbødig rett frem kalle fullskap, eller som nordmenn omtaler det, drita full, unnskyld uttrykket. For en som er dypttenkende over verdens gjøren og laden så ser jeg et mønster i det hele og hviler meg på at alt til slutt går den godes vei. Men det er vel i disse beskrevne “veene” vi lever nå – da mange ikke vet verken ut eller inn. Men alt har en eller annen løsning. Slik har hele historien bakover vist oss, enten den har vært dramatisk eller god. Så vi får si som en kjent forfatter hadde som tittel på et teaterstykke: Mens vi venter på Godot….
Å herre jemeni, nostradamus hadde rett.