Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Høyres dilemma er at lederen gjorde jobben sin. KrFs dilemma er at lederen ikke gjorde jobben. Venstre har ikke noe dilemma, men har ingen grunn til å glede seg over det.

Erna Solberg reddet stumpene for Høyre gjennom en svært kompetent valgkamp. Hun kan nå velge selv når hun vil trekke seg, og vil uansett gå ut av det med æren i behold. Akkurat det må være en komfortabel situasjon for henne – en politiker som kan velge sin avgang er en sjeldenhet. Men enda sjeldnere er det at stafettpinnen overlates til andre på riktig tidspunkt.

Derfor kan det ikke være like komfortabelt for Solberg at hun er avhengig av at partiet raskt kommer opp med en troverdig lederkandidat – en kronprins(esse). For uten en slik arvtager, må Solberg selv gjennomføre en valgkamp eller tre til. Har hun lyst til det? Hun er åpenbart dyktig i valgkamper, og for oss utenfor partiet har hun virkelig imponert i det siste. Men for en leder som har reddet partiet fra avgrunnen, må jo drømmesituasjonen være å bli husket for det, heller enn å måtte kjempe halsbrekkende for å øke partiets oppslutning ytterligere i neste runde. Stakkars Høyre, de har et dilemma: Lederen har gjort jobben, men kan ikke gå av på den perfekte måten.

Arvtakeren er selvsagt utpekt; Knut Arild Hareide vil ta over (du leste det her først!)

For KrF er situasjonen liknende, men verre. Partiet har gjort et så dårlig valg at de færreste internt husker tilbake til da man antok at ”grunnfjellet” lå støtt på 6-7 prosent. Dagfinn Høybråten kan trekke seg om han vil, men noen ære finnes ikke. Partiet har brukket ryggen. Arvtakeren er selvsagt utpekt; Knut Arild Hareide vil ta over (du leste det her først!). Det som synes uklart, er hva han skal ta over. Et bitte lite opposisjonsparti som skal ”være tøffere”? Et parti som binder seg til Høyre og eventuelt FrP? Eller kanskje et parti som binder seg til en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet?

Det var Valgerd Svarstad Haugland som i sin tid ”skapte” statsmannen Kjell Magne Bondevik. Hun hadde velgerappel, partiet frontet en stor velferdsreform som støtte bort en rekke velgere, men som også skapte kritisk entusiasme. Og Kjell Magne Bondevik kunne vandre fritt rundt med all sin regjeringserfaring og lærdommen fra Jan P. Syse om hvordan man samarbeider. Bondeviks blodårer var fylt med norsk politikk – han ble en troverdig statsmann fordi partiet plutselig hadde en annen og spennende leder og en politisk sak som skapte storm.

Og Venstre? Vel. Ikke noe dilemma her: Påtvunget et ledervalg. Under sperregrensen.

Det synes ikke som om noe eller noen kommer til å ”skape” statsmannen Dagfinn Høybråten. Han sitter derfor med samme dilemma som Solberg, bare med motsatt fortegn: Han har en arvtager, men reddet ikke stumpene. Stakkars KrF.

Og Venstre? Vel. Ikke noe dilemma her: Påtvunget et ledervalg. Under sperregrensen. Stakkars, stakkars dem …

• Frode Bjerkås (f.1978) er medlem av Minervas redaksjonsråd