Aldri har argumentene om innsats for folkenes forbrødring eller for nedrusting blitt brukt så lemfeldig som ved denne tildelingen. Tildelingen av Nobels fredspris til President Obama svekker prisen så alvorlig på så mange måter at det er et åpent spørsmål om den overlever som en globalt ettertraktet pris.
Obama er en god president, og opptatt av fred og sikkerhet. Men Obama er en krigspresident – han er en sjarmerende krigspresident, og han sender sine soldater til kriger det er riktig å kjempe, men han er likefullt en krigspresident.
Ikke relevant
La meg først slå fast: Jeg liker Barack Obama. Jeg støttet ham før valget i fjor. I motsetning til enkelte kritikere, også på Minervas sider, mener jeg han har fått til relativt mye innenrikspolitisk, om enn mindre enn de som var forblindet av urealistisk ”hope” trodde. Det blir en eller annen form for helsereform. Det blir en mer aktiv klimapolitikk. Økonomien har nådd bunnen. Men disse sidene ved hans presidentskap er irrelevante for fredsprisen.
Sjelden har begrunnelsen for en tildeling vært så tynn.
Jeg støtter også hovedpunktene i hans utenrikspolitiske linje. Jeg støtter opptrappingen av krigen i Afghanistan, jeg mener det er nødvendig for å vinne, men spesielt fredlig er det ikke. Obama har endret kurs hverken i Irak eller i Afghanistan. Dronene i Pakistan er mer aktive enn noen gang. ”All options are on the table” i forhold til Iran. Det er en justering av politikken i Israel-Palestina-spørsmålet, men intet å få noen pris for. Den dagen Obama oppretter en palestinsk stat, får Hamas til å anerkjenne Israel og holder talen som overbeviser bosetterne om at de bør flytte fra Vestbredden, den dagen er ennå langt unna.
Hva så med punktene som er sitert av komiteen: Innsats for folkenes forbrødring og atomnedrustning? Sjelden har begrunnelsen for en tildeling vært så tynn. Hans retoriske øvelser i forhold til arabiske land i hovedsak vært positive, og de har vært nødvendige etter åtte år hvor for mange krefter oppfattet USA som uvillig til dialog. Imidlertid er det også enkelte tegn til at viljen til dialog hos Obama kan ha noen faremomenter, som når han har utsatt et møte med Dalai Lama for ikke å provosere kineserne (se dette klippet for en fornøyelig gjennomgang).
Politikken den samme
Men en uforpliktende tale i Kairo er ikke en handling man kan tildeles fredsprisen for. Obama har ikke i vesentlig grad lagt om politikken i forhold til den arabiske verden. Verden liker Obama bedre enn Bush, han har en fantastisk story, hans person, mer enn hans handlinger, har gjort at særlig europeere, men også arabere og asiater ser med blidere øyne på USA. Joda, det er en form for forbrødring i å markedsføre USA – men av en type som bør gi en markedsføringspris, ikke en fredspris.
Initiativene i forhold til atomnedrustning er positive, men alle bør ha klart for seg både at det selvfølgelig ikke kommer på tale å avskaffe USAs atommakt, og at initiativene i forhold til andre land har hatt begrenset effekt. At Obama er en sympatisk fyr, betyr ikke at man ikke bør vurdere en slik tale kritisk – også sovjetledere snakket om en atomvåpenfri verden, men vi tok stort sett for gitt at det var taktisk spill. Gitt at situasjonen i land som Iran og Nord-Korea er som den er, kan uansett ikke politikken sies å ha vært noen stor suksess så langt.
Det blir dermed vanskelig å lese prisen som noe annet enn et innlegg i amerikansk politikk: ”Nobel’s Anti-Bush Prize”.
Dette er tredje gang på tredje gang på åtte år at prisen går til en amerikansk demokratisk politiker: Tidligere president Jimmy Carter i 2002, tidligere visepresident Al Gore i 2007 og president Obama i år. Hverken Gores klimakamp eller Obamas presidentskap er naturlige kandidater til fredsprisen (Carter har tross alt drevet fredsarbeid). Det blir dermed vanskelig å lese prisen som noe annet enn et innlegg i amerikansk politikk: ”Nobel’s Anti-Bush Prize”.
Popularitetskonkurranse
Tar vi med Mohamed El-Baradei fra IAEA i 2005 får vi fire ”Anti-Bush”-priser på åtte år. Det er svært betenkelig. Fredsprisen har alt å tape på å la amerikansk politikk bli en så viktig faktor i pristildelingen. Jeg mistenker at dette ikke er en bevisst prosess: På grunn av USAs betydning i verden, og på grunn av den rolle amerikansk politikk og antiamerikansk retorikk spiller i norsk offentlig debatt, er det naturlig at komiteens medlemmer blir opptatt av de sakene den amerikanske president til enhver tid forbindes med – og tenker dermed også at sakene og personene som driver dem, er relevante kandidater for fredsprisen. Det er de ikke.
Det er mange som har våget mye, inngått risikable kompromisser for fred, det er mange som har jobbet for nedrustning og forbrødring. Morgan Tsvangirai i Zimbabwe er en personlig favoritt.
Det er mange fredsforkjempere som ikke fikk prisen i år. Det er mange som har våget mye, inngått risikable kompromisser for fred, det er mange som har jobbet for nedrustning og forbrødring. Morgan Tsvangirai i Zimbabwe er en personlig favoritt. Mange andre kunne nevnes. Fortsetter dagens tildelingspraksis, vil ikke bare mange verdige kandidater forbigås: Både ekte fredsforkjempere og gode, gammeldagse ”krigsforkjempere” i USA – særlig blant republikkanerne – vil oppfatte prisen som noe helt annet enn den var ment å være: En pris for hvilken amerikansk politiker nordmenn liker best for øyeblikket (stundom med en omvei innom en treplanter i Afrika eller noe annet obskurt som er politisk korrekt i øyeblikket). Da er det ikke lenge igjen til prisen har mistet sin globale relevans.
President Obama kommer til å kaste glans over Oslo hvis han kommer hit. Men det vil være en Pyrrhos-seier for Nobel-prisen. Fredsprisen tåler ikke en eneste slik seier til.
- Nils August Andresen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.
Jeg er helt enig med de som kritiserer at prisen deles ut som et håp og ikke som en belønning. Ganske enkelt fordi det sannsynligvis i strid med Nobels testamente som lyder:
“och en del åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och af…skaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser.”
Ordlyden er altså i imperfektum: “verkat mest” – ikke i presens. Leggg også merke til det står “och” og ikke “eller”. Dette kan etter min mening kun forstås slik at Nobel vår særlig opptatt av nedrusting som et viktig element i prisen.
Det er snart på tide at komiteen begynner å tolke testamentet i henhold til vanlig testamentariske prinsipper. (ordlyd og en subjektiv vurdering av testamentators vilje)
[...] This post was mentioned on Twitter by Nils August Andresen. Nils August Andresen said: Å få Obama til Oslo er en Pyrrhos-seier for Fredsprisen. Én slik seier til, og Fredsprisen er død internasjonalt. http://is.gd/46J4m [...]
[...] slutter jeg meg til samfunnsredaktør Andersens utmerkede artikkel. Jeg har ambisjoner om å poste en gjennomgang av relevante kommentarer i verdenspressen i løpet [...]
Ikke glem at arbeidet til Obama og Duncan innen skolesektoren er det suverent viktigste innenlandske menneskerettighetsarbeidet siden Martin Luther Kings innsats… jeg synes å erindre at MLK fikk Fredsprisen…
Det er ikke første gang dette har skjedd. Hva hadde f.eks. Alva Myrdal gjort for å fortjene Fredsprisen annet enn som sosialdemokrat å delta på fredskonferanser?
Eller Le Doc Tho som delte prisen med Kissinger? Fra hans side dreide det seg ikke om annet enn en krigslist. Han tak da heller ikke imot prisen.
For ikke å glemme Gustav Streesemann, hvis rolle i fredens tjeneste i mellomkrigstiden var høyst uklar.
Kanskje på tide med en presisering av hva dette dreier seg om.
En ting er når komiteen blir lurt, som i tilfellene Le Doc Tho og muligens Streesemann. Noe helt annet er det når prisen blir gitt til en av komiteflertallets venner. Som i tilfellet Alva Myrdal. Det ble den gangen drevet en intens kampanje nettopp for hennes kandidatur.
Her har de gitt prisen for fine taler og intensjoner…
Neste gang blir det Miss Universe som får prisen…. Du veit… for taler om krig og fred og sånt!
Jeg er ingen stpr beundrer av Obama (jeg er forøvrig sosialist). Men folkens: Det er nå en større skandale at Al Gore har en Nobelmedalje. Hva har klima med forbrødning, nedrustning og fredskonferanser å gjøre? Dette gjelder også de andre grønne prisene fra de siste årene. Og hva med Dalai Lama og kvinnen fra Burma? Pasifistisk motstandskamp kvalifiserer ikke i seg selv til Nobelprisen. Det synes å være en utbredt misforståelse av Nobelprisen er tiltenkt politiske dissidenter og forkjempere for menneskerettigheter. Det er den helt klart ikke! Det er selvfølgelig mindre kontroversielt å gi prisen til slike mennesker, men dette er jo helt åpenbart feil – gitt Nobels egne formuleringer i sitt testamente (se selv på http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/alfred-nobel/testament/). At kontroversielle politikere får prisen er som hør og bør. Det er som regel politikere som fatter beslutninger om nedrustning og fredsavtaler, og det er ofte (men ikke alltid) de som gjør avgjørende innsats for forbrødning. Prisene til Brandt og Gorbatsjov er vel de mest vellykkede i så måte. Det er selvfølgelig en grense for hvor mye blod en kan ha på hendene (jfr. Kissinger), men konflikter har alltid to sider og krever noe av begge parter – derfor var det riktig å gi den til Arafat og Rabin, som begge var krigere (Peres er heller ingen fredsengel). Det samme gjelder Hume/Trimble og Mandela/de Klerk. Jeg tror denne prisen til Obama kommer til å stå som en av de klokeste. Husk på at han nylig la bort rakettskjoldet, at han har tatt initiativet til nedrustningsavtaler, og at han har søkt forsoning med den muslimske verden og Europa – dette er ikke irrelevant! Nå har han fått mer momentum. Det blir spennende å se hva han nå foretar seg.
Det er i og for seg ikke unaturlig at Nobelkomiteen bruker fredsprisen til å gi et insitament til hva som oppfattes som Obama`s hovedlinje i utenrikspolitikken,spesielt når dette denne gang – i motsetning til flere tidligere anledninger – kan gjøres på testamentets grunn. Den amerikanske president er jo klart en av de mest betydningsfulle aktører i verden.
Imidlertid går det av grunngivingen også frem at han får prisen for “sin ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid” Komiteformannen har gått langt når han gir inntrykk av at det som Obama har gjort hittil i seg selv kvalifiserer til prisen.
De3t må være noe galt med komiteens virkelighetsoppfatning når de gode initiativ og tanker som Obama hittil har gjort kjent kvalifiserer til etiketten ” ekstraordinær” Andre amerikanske statsoverhoder har da tidligere kommet med liknende utspill.
Man kan ikke utelukke at hvis Obama lykkes i sin politikk kan komiteen ta dette til inntekt for sin linje. Men hvis hans linje mislykkes eller ikke fører frem ,risikerer komiteen å stå noe ribbet tilbake. I verste fall kan dette få negative reaksjoner på selve fredsprisen. Men den menneskelige hukommelse er heldigvis barmhjertig kort.
I alle tilfeller er ikke komiteen tjent med at inntrykket kan spre seg at flertallet av medlemmene har en relativt “snever” virkelighets oppfatning og premierer mennesker som deler oppfatningen om at “snill og god skal verden være”. Dette vil være tragisk også fordi årets pris også berører noen av hovedpunktene i storpolitikken.
Man skal videre vokte seg vel for unødig å utfordre de krefter i USA som med rette eller urette betrakter årets fredspris som et skjult angrep på den tidligere president.
Man kan gjøre klokt i å erindre at det var en betydelig forskjell i “outlook ” og internasjonal orientering mellom den tidligere presidents to perioder.
Det politiske Norge bør også vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig og politisk ukomplisert at den sittende komitee formann kombinerer verve4t med stillingen som generalsekretær i Europarådet.
Hvorfor kunne ikke komiteen i hvert fall ha ventet et år og da vurdert hvordan det hele hadde gått ?
Henrik sa: “Husk på at han nylig la bort rakettskjoldet, at han har tatt initiativet til nedrustningsavtaler, og at han har søkt forsoning med den muslimske verden og Europa – dette er ikke irrelevant!”
Å legge bort rakettskjoldet for så å velge en bedre løsning som tar i bruk mer avansert teknologi er noe alle presidenter ville ha gjort. Har du en milliard kroner så og skal sette de inn på konto så er det naturlig å velge den banken med høyest rente.
Nedrustningssamtalene har holdt på i flere år, med reell fremgang på mange områder. Obama har ikke gjort annet en å si at han også ønsker fremgang når han president. Dette har han ikke løftet en finger for, og kan heller ikke henvise til noen resultater.
Søkt forsoning med den muslimske verden? Hva er det å forsone? USA er sammen med Norge og Nato i krig i Afganistan. En krig mot Taliban, for å beskytte sivilbefolkningen. I Irak har USA god kontakt med myndighetene i arbeidet med å bygge opp landet etter at Saddam Hussein ble avsatt. De beskytter befolkningen mot terrorister, og lærer opp det irakiske politiet. Pengestrømmen er stor.
Når det gjelder Iran, så har vel ikke Obama sagt at fra nå av kan landet kan gjøre som de vil uten å tenke på konsekvensene. Iran har flere mål de ønsker å nå. Dette liker ikke USA, George Bush eller Obama. Iran kommer ikke til å endre sine mål bare fordi USA har fått en ny statsleder. Landene har ingenting uoppgjort seg i mellom.
Det er nevnt Kissinger og Le Duc Tho i forbindelse med fredsprisen. Jeg har skrevet en blogg med litt info om situasjonen i 1973.
http://saigon-oslo.blogspot.com/2009/10/fred-fakta-og-fantasier-om-en-fredspris.html
Utdelingen av Nobels fredspris ”får en høyst blandet mottagelse, både her hjemme og i utlandet” (VG), og er ”både overraskende og dristig” (Aftenposten). Nordmennene ”har sans for humor”, hevder en tidligere amerikansk FN-ambassadør.
Nei, det er ikke Obama det dreier seg om. Vi er i 1973, den 16. oktober, og Nobel-komiteformannen Aase Lionæs leser opp navnet på prisvinnerne: Henry Kissinger fra USA og Le Duc Tho fra Nord-Vietnam. De to har avtalt fred over en tredje part, nemlig Sør-Vietnam, som endelig skriver under fredspapiret i Paris i januar 1973 sammen med USA, Nord-Vietnam og den provisoriske regjeringen (FNL).
Og hvis du er interessert i resten, kan du gå til linken.