Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Er det min generelle skepsis til Obama som ligger under?

Ett av de argumentene jeg har brukt mot fredsprisen til Obama er at han ikke bare fører krig, men attpåtil trapper opp krigen i Afghanistan. De fleste andre som har brukt dette argumentet tilhører venstresiden og er imot denne krigen. Betyr dette at jeg lar min manglende begeistring for Obama overskygge argumentet om Peace Through Strength?

Jeg mener at militærmakt er nødvendig, ikke bare for å sikre friheten, men også i det lange løp for å sikre freden. Det mente nok Nobel også, han var jo ikke akkurat kjent for sin motstand mot våpenproduksjon. Jeg er også tilhenger av Afghanistan-krigen, som er en rettferdig og humanitært begrunnet krig. (Om den kan vinnes, dvs. gir mer gavn enn skade – et annet veldig viktig kriterium – er en annen sak, og min støtte er derfor ikke ubetinget, eller uten utløpsdato).

Men jeg mener det ville være feilaktig å omtolke Nobels mening med prisen dit hen at det blir naturlig å gi den til NATO, slik noen har foreslått, eller at Obama skal akseptere den på vegne av USAs militære styrker, slik Thomas Friedman foreslår i dagens New York Times.

Nobel skrev i sitt testament at fredsprisen skulle gå til den ”som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”.

Fredsarbeidet består av to deler – evnen og viljen til å bruke militærmakt i det godes tjeneste, og diplomati, nedrusting osv. som gjenspeilt i Nobels testamentet. Man kan være for begge deler, men samtidig mene at Nobels fredspris bør reserveres for den andre typen fredsarbeid, og at det er umusikalsk, for å si det mildt, å dele den ut til krigførende parter mens krigen opptrappes. Det har altså alle tidligere Nobelkomiteer ment, men Jagland mangler rett og slett sunn fornuft, og hans kolleger har ikke maktet å stoppe ham. 

Noen vil kanskje også stusse over at jeg, som visepresident i den pro-amerikanske foreningen Monticello Society går imot tildelingen av fredsprisen til en amerikansk president. Er ikke også dette et tegn på at min manglende begeistring for Obama overskygger mine pro-amerikanske instinkter?

Men dette er en misforståelse av Monticellos – og alle ekte pro-amerikaneres – rolle. Vi kan ikke ukritisk støtte alt USA og dets ledere gjør. “My country, right or wrong”, klinger mye dårligere på tysk . Vi kan heller ikke applaudere enhver ros som måtte tildeles USA og dets ledere, men vurdere dette på saklig grunnlag. Argumentene for å tildele prisen til Obama er rett og slett for svake, akkurat som de ville vært for å gi den til George W. Bush tidligere, slik enkelte på høyresiden ønsket seg.

Men det er selvsagt et forsonende trekk at tildelingen av fredsprisen gjenspeiler at USAs anseelse er forbedret de senere år, uansett hva jeg måtte mene om Bushs og Obamas utenrikspolitikk.