Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Statsbudsjettet øker boligbeskatningen dramatisk for folk som meg. Det blir nok politisk populært.

Jeg er motstander av å særbehandle bolig i forhold til formueskatten. Jeg synes også at dagens verdsettelse av bolig er helt vilkårlig. Som et eksempel: Mine avdøde foreldres beskjedne enebolig på Toten hadde i fjor høyere ligningstakst enn min kones og min store Frognerleilighet, mens markedsprisen for den siste trolig er nærmere ti ganger høyere.

Kristin Halvorsen har nettopp lagt frem et nytt system for fastsettelse av ligningsverdien, basert på størrelse, alder og bosted. Slike sjablongberegninger vil alltid ha svakheter, men er mye bedre enn dagens vilkårlighet, og man unngår en omfattende og dyr retaksering av hver enkelt leilighet.

Departementet har lagt ut en boligkalkulator slik at du selv kan beregne ligningsverdien.

Siden regjeringen samtidig øker bunnfradraget i formueskatten, blir det betydelig færre som betaler formueskatt, og skatteprovenyet fra formueskatten går ned med hele 760 millioner. Noen får svi, men departementet har regnet på hvor mange og hvem dette er.

Det er nok lite sympati å hente for middelaldrende hvite menn på Frogner som bor bra. Det vil imidlertid ikke være vanskelig for opposisjonen og pressen å finne eksempler som ikke er så positive for Kristin Halvorsen.

En ting er at noen av oss hvite middelaldrende Frogner-menn er så idealistiske/så lite verdt i arbeidsmarkedet/jobber for kjipe arbeidsgivere som Minerva at vi tjener relativt lite, samtidig som vi har vært arbeidsomme og nøysomme gjennom et halvlangt liv og derfor har formue. Det gjør at det blir et misforhold mellom inntekt og dermed skatteevne, og utskrevet skatt. Det er likevel tvilsomt om jeg egner meg som posterboy for de stakkarslige.

Derimot vil VG trolig allerede i morgen ha funnet den eldre damen med vanlig pensjon i stor leilighet på Uranienborg som nå tvinges til å selge barndomshjemmet. Men det er nå ikke helt sant da. Det er jo lovlig å ta opp lån på boligen for å betale skatten.

Forslaget er politisk smart, fordi det spiller på den utbredt oppfatningen i Norge av at rettferdig fordeling er det samme som jevnere fordeling, og at enhver omfordeling via skattesystemet fra ”de rike” til ”de fattige” er bra. Både Høyre og FrP har kapitulert på dette punktet, og er veldig opptatt av å snakke om at de gir skattelettelser mest til dem som tjener lite. Særlig er FrP opptatt av dette. Økte bunnfradrag er det foretrukne virkemiddel.

Jeg er imot denne argumentasjonen og denne praksisen, både fordi jeg er uenig i premisset om at større likhet betyr større rettferdighet, men også fordi dette er politisk farlig. Det skaper et inntrykk – falskt når det gjelder inntektsskatten, i økende grad korrekt når det gjelder formuesskatten, om at det er ”de andre” som betaler regninga.

Et slikt inntrykk er farlig fordi det gir grunnlag for folkelig støtte til økt skattetrykk og ikke minst for økte offentlig utgifter. Vi trenger brede skatter der ”alle skal være med”, og alle innser at kravet om økt offentlig innsats overalt også koster dem selv noe. Brede skatter er rettferdig, politisk fornuftig, og økonomisk effektivt, fordi et bredt skattegrunnlag gir lavere satser og svakere vridninger i økonomien.

Økte bunnfradrag er et blindspor og farlig for høyresiden, noe omleggingen av boligbeskatningen illustrerer.

Det største politiske faren for de rødgrønne ligger faktisk i at de reduserer provenyet fra formueskatten. Når formuesskatten tar inn mindre, styrker det argumentet om at den kan fjernes helt – og desto lettere blir det budsjettmessig å faktisk fjerne den når regjeringsskiftet en gang kommer.

Høyre og FrP er motstandere av formueskatten og vil nok fortsette å være det. Det finnes både prinsipielle og økonomiske argumenter for det, selv om jeg finner de siste argumentene når det gjelder boligskatt lite overbevisende.

Selv har jeg vært mest opptatt av å prioritere å redusere inntektsskatten, fordi de gir bedre økonomiske incentiver. Det betyr ikke at jeg er ”for” formueskatten, bare at jeg innser at skatt må vi ha, og at noen skatter er verre enn andre.

Men ettersom boligskatten nå, gjennom kraftig økning i bunnfradraget, mer og mer blir en misunnelsesskatt, rykker den oppover på min liste over prioriterte skattelettelser. Men blir samtidig vanskeligere å fjerne.  

• Jeg kvitrer på jasnoen.