Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Årets nobelpris i økonomi til Elinor Ostrom og Oliver Williamson retter på nytt søkelyset mot den økonomiske betydningen av institusjoner, mangfold av organisasjonsformer og lokale samarbeidsformer.

Indirekte representerer også årets nobelpris en anti-tese mot overforenklet svart-hvitt tenkning. Prisen er både befriende og treffende i en tid som påkaller langt mer fokus blant økonomer på institusjonelle rammebetingelser – tenk bare på finanskrisen og klimautfordringen.

Kanskje vil ikke årets nobelpris i økonomi bli husket like godt som fjorårets. Til det er den rett og slett ikke kontroversiell nok. Men, det er også et sunnhetstegn at den lavmælte kreativiteten og analytiske nysgjerrigheten gis en så tydelig belønning som i dette tilfellet.

Det er utvilsomt mange som er blitt en smule overrasket over at to relativt ukjente personer – i det offentlige rom – er tildelt prisen denne gang. Men, om heller ikke du har hørt om Elinor Ostrom før, så fortvil ikke. Det hadde heller ikke fjorårets langt mer kontroversielle prisvinner Paul Krugman, ifølge eget utsagn. Men, det er da heller ikke på dette planet årets nobelpris i økonomi har sin fremste verdi.

En nyansering av ”the tragedy of the commons”
Elinor Ostrom er ikke bare den første kvinne som har vunnet prisen, hun er heller ikke spesialutdannet økonom, men er professor i statsvitenskap ved Indiana University. Det i seg selv sier noe vesentlig. For eksempel at det ikke finnes noen naturlov som sier at man ikke kan gi betydelige bidrag til å skape ny kunnskap om økonomiske fenomener basert på et utradisjonelt og interdisiplinært utgangspunkt. Det kan nok også tenkes at komiteen på denne måten bevisst har villet sende ut et signal om at økonomifaget med fordel også kan betraktes interdisiplinært, og ikke kun som et isolert og snevert fagfelt.

Elinor Ostrom kan vise til en imponerende rekke av bøker og publikasjoner som kretser rundt de institusjonelle spillereglenes betydning for produktiv forvaltning av fellesressurser – eller ”common-pool resources”. Hennes forskning har spesielt belyst hvordan samspillet mellom politikk, økonomi og rettssystemet virker inn på hvordan naturressurser som fisk, skog og vann blir forvaltet og utnyttet. Interessant nok har hun vist at lokale styringsformer basert på frivillig samarbeid (også mellom konkurrenter!) knyttet til spilleregler og praksis – sivilsamfunnets grunnmodell – i enkelte sammenhenger kan vise seg å være mer produktive enn både rendyrket privatisering eller statsstyring. Mye av hennes empiriske forskning i utviklingsland har kanskje tydeligst underbygget disse funnene.

Hun har også vist at mange miljøproblemer kan mestres uten å ty til offentlig detaljregulering og byråkratisk kontroll – en spennende tanke når man lar tankene gå til hvordan vi best kan mestre klimautfordringene. Her er Ostroms egne ord:

A lot of people are waiting for more international co-operation to solve it (global warming). There is this assumption that there are public officials who are geniuses, and that the rest of us are not. It is important that there is international agreement, but we can be taking steps at family level, community level, civic and national level….There are many steps that can be taken that will not solve it on their own but cumulatively will make a big difference.

Det Elinor Ostrom med andre ord sier er at klimautfordringen essensielt er en polysentrisk – og ikke en monosentrisk – utfordring.

I sum har Ostrom bidratt til å fremme forståelsen og verdsettelsen av et mangfold av mikroinstitusjoner, tolket som formålstilpassede spilleregler på lokalplanet, for å skape vellykket økonomisk utvikling. Hun har dermed også utfordret flere former for overforenklet sort-hvitt tenkning og sterotype standardløsninger innen økonomifaget.

Transaksjonskostnader kontra styringskostnader
Oliver Williamson er økonom og professor emeritus ved Haas School of Business, UC Berkeley. Også Williamson har fått prisen for sitt arbeid innen institusjonell økonomi, spesielt knyttet til hvordan eksterne transaksjonskostnader og interne styringskostnader påvirker organiseringen av økonomisk virksomhet. Williamson har videreutviklet de teoriene som fortsatt forbindes med en tidligere nobelprisvinner Ronald Coases ”Theory of the Firm”. Williamsons forskning har i stor grad dreid seg om å forstå hva som avgjør det som skjer på innsiden av et firma (basert på relasjonskontrakter innenfor en organisasjon) og hva som skjer på utsiden av firmaer (markedstransaksjoner og politiske transaksjoner).

Williamsons arbeid har også vært preget av forskningssamarbeid på tvers av tradisjonelle fagdisipliner – for øvrig et særtrekk ved UC Berkeley – og han har blant annet kastet nytt lys på forståelsen av hvorfor vertikal integrasjon i noen sammenhenger er naturlig, mens det i andre sammenhenger virker mot sin hensikt. Med andre ord har han vist hvordan situasjonsbestemte forskjeller i balanseringen av eksterne transaksjonskostnader kontra interne styringskostnader understreker behovet for tilpassede spillregler og styringsformer på mikroplanet i økonomien. I seg selv et argument for et mangfold av organisasjonsformer.

I sum kan det sies at Williamson har bidratt til å videreutvikle og nyansere vår forståelse av både markedets og organisasjonenes relative fordeler og ulemper som økonomisk styrings- og koordineringsmodeller. Et spennende sidespor i Williamsons forskning på dette området er knyttet til hvordan ulike politiske rammebetingelser også virker inn på organisasjonsformer (for eksempel på monopolisering) og menneskers atferdsmønster på innsiden av organisasjonene (for eksempel knyttet til maktforhold). Mine tanker går på dette punktet fort til Ludwig Erhard, og hans samfunnsperspektiv på viktigheten av å fremme fri konkurranse og motarbeide maktkonsentrasjon og monopoldannelser – i tillegg til de rent økonomiske fordelene.

En tankevekkende fellesnevner
Foruten det interdisiplinære perspektivet på økonomifaget, samt vektleggingen av institusjonenes betydning for økonomisk utvikling, finnes det flere fellesnevnere mellom Ostrom og Williamson. Det svenske Vitenskapsakademiet har selv uttrykt to vesentlige fellesnevnere i sin kunngjøring av prisvinnerne for 2009. For det første ga priskomiteen uttrykk for at den økonomiske vitenskapen bør strekke seg lenger enn ren markedsteori og også fokusere på virkelig atferd. I følge priskomiteen har begge prisvinnerne lyktes med det sistnevnte i sitt empiriske arbeid.

For det andre, og langt viktigere, oppsummerte komiteen en slående likhet i de to prisvinnernes arbeid på følgende måte:

Rules that are imposed from the outside or unilaterally dictated by powerful insiders have less legitimacy and are more likely to be violated. Likewise, monitoring and enforcement work better when conducted by insiders than by outsiders. These principles are in stark contrast to the common view that monitoring and sanctions are the responsibility of the state and should be conducted by public employees.

Slike funn fortjener i det minste å bli møtt med en god porsjon tankevekkende nysgjerrighet. Det er å håpe at en ny generasjon økonomer vil la seg inspirere til å videreutvikle den felles kunnskapen som årets nobelprisvinnere har bidratt til å utvikle. Behovet for institusjonelle forbedringer over et stort spekter av våre største økonomisk-politiske utfordringer er som kjent også stort. Så, her er det i hvert fall ingen fare for å møte på fenomenet ”tragedy of the commons”.

• Lars Peder Nordbakken (f. 1957) er siviløkonom fra NHH og driver egen konsulentvirksomhet, med spesialområde strategisk ledelse, markedsføring og innovasjon. Han er forfatter av boken Muligheter for alle – dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi (Civita 2006).