Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Norsk kunst trenger offentlig støtte. Men deler av norsk kulturliv trenger også mer marked. Kunst som ikke møter enkeltmennesker i et marked, risikerer å utvikle estetiske normer som er så forskjellige fra normene hos lesere, lyttere og tilskuere at kunsten mister evnen til å berøre.

At kunst ikke berører, er et problem. Men det er et problem som ikke fanges ordentlig opp av mye av debatten om kulturpolitikken. Der har stridspunktet vært om Trond Giske bestemmer for mye, eller om private mesener kunne bidratt mer – for eksempel i Ingrid Røynesdals kronikk i Aftenposten 13. oktober.

For hundre år siden var lyrikk en stor kunstform i Norge. Wildenwey og Øverland, Olaf Bull og Sigbjørn Obstfelder var diktere man kjente og var glad i, som beskrev livserfaringer, som ble resitert i festlig eller i alvorlig lag. Dikt ble gjentatt taust innenat, som trøst i tunge stunder eller for å gi ord til den sitrende følelsen av forelskelse.

Leses lite
Tillat en til dels skjemmende overforenkling for å illustrere noen poenger: Slik er det ikke i dag. Leserne vil ikke ha moderne lyrikk om de så får det kastet gratis etter seg. Og det får de: For selv om lyrikk nesten ikke lånes ut på bibliotekene, utgjør lyrikk nesten en tredjedel av titlene som kjøpes inn gjennom innkjøpsordningen. I bokhandlene selges like lite.

De begeistrer mange av kritikerne – men alle når de et ualminnelig begrenset publikum.

Grunnen til at det kjøpes inn så mange titler er altså å finne i innkjøpsordningen for skjønnlitteratur som ble innført i 1965. På det tidspunktet var det bekymring for at lyrikken ville bukke under, fordi det var vanskelig å selge nok til at utgivelsene bar seg. Ikke fordi det ikke fantes gode, folkekjære lyrikere – navn som Inger Hagerup, Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, Magli Elster og André Bjerke skrev og publiserte på denne tiden – men fordi det er vanskelig å få lyrikk til å bære seg i et så lite marked som det norske. Antall titler som ble gitt ut, falt. Innkjøpsordningen skulle redde norske dikt fra økonomisk død. Å dømme etter antall titler som gis ut, har ordningen lykkes. Spørsmålet er likevel om prisen har vært at lyrikken har mistet sin posisjon blant leserne.

Det er ikke fordi det ikke skrives god lyrikk. Øyvind Rimbereid, Inger Elisabeth Hansen, Steinar Opstad, mange gode dikt, det er ikke det som er poenget eller problemet. De begeistrer mange av kritikerne – men alle når de et ualminnelig begrenset publikum. Obstfelder, som døde i 1900, foretrekkes fortsatt av mange fremfor Opstad når fremmedgjøring overfor verden skal beskrives.

Samtidslitteratur selger
Det er underlig – for nordmenn er glade i samtidslitteratur! Samtidsromaner selger godt. Tunge romaner, nyskapende romaner, viktige romaner selger godt, enten det er Karl Ove Knausgård, Hanne Ørstavik eller Tore Renberg. Noe har skjedd med lyrikken, som ikke nødvendigvis har ødelagt diktene, men som har ødelagt deres evne til å engasjere folk. Dette ”noe” har ikke på samme måte skjedd med romanen.

Dette ”noe” synes i hvert fall å ha noe å gjøre med de kunstneriske normene blant lyrikerne, med eksperimentene med form og språk. Normene for prosatekster har selvsagt også endret seg, men på en måte som ikke har fjernet seg like mye fra leserne.

Mens mange komponister synes melodi og harmonikk er blitt mindre interessant, og i stedet utforsker lyder, situasjoner, hva som er musikk eller ikke er musikk, later lytterne til fortsatt å mene at nettopp melodi og harmonikk er interessant.

Vi ser det samme på andre felt: I musikken oppføres mange verk av samtidskomponister bare én eller to ganger. Notene kjøpes ikke inn av amatørmusikere, publikum nynner sjelden til ”tonene”. Mens mange komponister synes melodi og harmonikk er blitt mindre interessant, og i stedet utforsker lyder, situasjoner, hva som er musikk eller ikke er musikk, later lytterne til fortsatt å mene at nettopp melodi og harmonikk er interessant.

Da er det interessant at det finnes segmenter innen samtidsmusikken som i større grad vektlegger dette. Et eksempel er kirkemusikken. Mange komponister som har hatt store deler av sitt virke rettet mot kirkekor og menighet, har et musikalsk språk som ligger nærmere publikum enn komponister som får sine bestillinger fra samtidsmusikkfestivaler. Knut Nystedt, Egil Hovland, Trond Kverno og Torbjørn Dyrud kan tjene som eksempler. Kanskje påvirkes deres estetiske normer av forholdet til amatørsangere og deres frustrasjoner og gleder, eller av å se reaksjonene på et nytt verk hos menigheten? De estetiske normene står selvsagt ikke stille, det er et hav av forskjell på Dyrud og Dvorak, Hovland og Händel. Men normutviklingen har skjedd i dialog med et (rett nok ikke betalende) publikum.

Publikum mangler
Tilsvarende er det tydelige forskjeller i estetiske normer blant kunstnere som i hovedsak lager installasjoner som skal selges ”bare” til kuratorer, og blant dem som i hovedsak lager litografier og trykk som skal selges til de noen tusen hjem som kjøper slikt.

Opp igjennom historien har normer for god kunst vært gjenstand for betydelig debatt, blant kunstnere, mellom kunstnere og kritikere, men også i form av en markedsinteraksjon mellom kunstnerne og publikum. ”Publikum” betyr i denne sammenheng slett ikke ”hele folket”; det betyr snarere noe slikt som ”den aktivt kunstinteresserte del av befolkningen”. Det er en rimelig antagelse at denne interaksjonen bidro til at normene hos publikum og kunstnere ikke drev altfor langt fra hverandre. Publikum lot seg påvirke av kunstnerne, men kunstnerne tok også publikums reaksjoner på alvor – det måtte de, for publikum var deres marked.

Over tid har deler av kunsten fått enn annen interaksjonsform med dette publikummet. Med statens og kunstinstitusjonenes vekst har publikums betalingsvillighet blitt bare perifert relevant for visse typer kunstnere. Det gjelder i grove trekk lyrikere, samtidskomponister, og det man litt forenklet kan kalle kuratorkunsten. Normene for god kunst har derfor her kunnet utvikle seg separat, til et punkt hvor kunstens naturlige publikum i liten grad er interessert. Mens på de områdene som fortsatt forholder seg aktivt til publikum, og i større grad forholder seg til et marked bestående av enkeltmennesker – romanforfattere, litografer, kirkemusikkomponister i mine eksempler – har kunstneriske normer som i større grad evner å berøre. Jeg tror ikke det er tilfeldig.

Dette er ikke bare et spørsmål om privat eller offentlig; det er en mer langsiktig trend der etterspørselen etter kunst i økende grad flyttes over i spesielle institusjoner, som innkjøpsordninger, museer eller festivaler. Personene som tar beslutninger i slike systemer, representerer bare en brøkdel av det kunstinteresserte publikum. Ikke minst i et lite land som vårt, er det betydelig risiko for at miljøene som dannes, kan utvikle separate normer. I Norge kommer i tillegg mesteparten av pengene fra det offentlige, men det er ikke nødvendigvis det, eller bare det, som er problemet.

Ingen enkle løsninger
Normutviklingen innen kunst kan selvfølgelig ikke reduseres bare til spørsmålet om hvem som kjøper kunsten. Lignende normutvikling sees i mange land med ulik markedsstruktur, og ikke minst ulik rolle for det offentlige. Modernismen i lyrikken var selvfølgelig på vei lenge før innkjøpsordningen. Spørsmålet er likevel om vi ikke innen noen kunstgrener har nådd et vippepunkt der etterspørselskonsentrasjonen – som i noen tilfeller muliggjøres av det offentlige bidraget – har blitt så sterk at det er blitt et problem; der normene i kunsten ikke lenger bare står i et nødvendig spenningsforhold til publikum, men får anledning til å bevege seg så langt bort fra publikum at den gjensidige påvirkningen nesten opphører.

I mellomtiden er situasjonen at aldri har så mange begavede lyrikere, komponister og billedkunstnere laget så mye kunst som berører så få mennesker.

Det problemet er altså ikke at samtidskunten er dårlig eller meningsløs. Og slett ikke at god kunst kan skapes av et fritt marked alene, eller ved at kunstnere lydig følger publikums estetiske normer. Da blir kunsten kommersialisert. Kunstnere må ha frihet til også å fjerne seg fra publikum, forfølge noe som bare er deres. Et fritt og godt kunstfelt i Norge i dag kan ikke overleve uten betydelig offentlig støtte. Og heller ikke romaner, kirkemusikk eller litografier ville overlevet i særlig grad uten offentlig støtte. Og det er selvsagt ikke noe mål at all kunst skal appellere til alle. Men det er problematisk, og unødvendig, at hele kunstgrener har mistet evnen til å engasjere et bredere kunstinteressert publikum.

Det finnes ingen enkel løsning. Mer ”markedsinteraksjon” kan være positivt for kunsten. Men statsstøtten kan ikke kuttes, og hverken staten eller noen andre bør påtvinge kunstnere andre estiske normer. Men et sted å begynne debatten er ”follow the money”. Noe gjøres selvfølgelig allerede for å nå et bredere publikum, og samtidskunsten er ikke monolittisk. Men kan flere av de offentlige pengene som etterspør ny kunst, gå lenger ned i næringskjeden, til amatørkunstnere og ensembler, eller lesere, lyttere og tilskuere? Kan det offentlige i større grad kreve at bevilgninger inneholder krav om tiltak for å nå et større publikum?

Jeg spørger kun, mit Kald er ej at svare. I mellomtiden er situasjonen at aldri har så mange begavede lyrikere, komponister og billedkunstnere laget så mye kunst som berører så få mennesker.

• Nils August Andresen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.

En kortere versjon av denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 17. oktober 2009.