Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Pressefriheten i Italia trues, men ikke bare av Berlusconi. Dinosaurer – de gamle fiendebildene fra kampen mellom kommunismen og fascismen – har også en klo med i spillet.

I en scene i en berømt italiensk film sitter en ung student og snakker med sin professor etter endt eksaminasjon. Professoren oppfordrer den unge mannen til å forlate Italia, forlate landet før det er for sent. Italia, i følge professoren, er et land som burde ødelegges, et vakkert, men unyttig sted. Han ville faktisk foretrukket et land i ruiner, da ville i alle fall italienerne være pålagt å gjenreise det. I stedet forblir alt ved det samme, sier han, ubevegelig, i hendene på dinosaurer. ’Men professor,’ sier studenten, ’hvorfor har ikke du dratt?’ ’Tuller du?’ svarer den eldre, ’jeg er en av dinosaurene.’

Den tredje oktober ble det organisert en demonstrasjon i Roma til forsvar for pressefriheten, eller som man sier, for plikten til å informere og retten til å bli informert. I forkant av demonstrasjonen ble det samlet inn underskrifter fra inn- og utland, og mer enn 400.000 mennesker gav uttrykk for sin støtte.  Blant dem som hadde tatt bryet med å skrive under, var såvel Sting som redaktøren i The Times, i tillegg til redaktører i flere andre ledende europeiske aviser. Bakgrunnen for det hele er nær sagt selvfølgelig Berlusconi-relatert. Avisen La Repubblica har nemlig stilt Berlusconi ti spørsmål omkring påstandene om hans forhold til en 18-åring fra Napoli, og om hans bruk av såkalte eskortepiker. Berlusconi har enda til gode å svare på disse spørsmålene. Det han derimot har gjort er å bringe avisen inn for retten for i det hele tatt å ha stilt dem.

I tillegg gikk redaktøren for den katolske avisen L’Avvenire, Dino Boffo, av etter å ha blitt utsatt for et hardt personangrep fra Il Giornale, ved redaktør Vittorio Feltri. Foranledningen var at Boffo hadde satt spørsmålstegn ved Berlusconis moral i etterkant av avsløringene om statsministerens bruk av eskortepiker. Il Giornale eies av Berlusconi-familien, og hele saken ble etterhvert tolket som nok et eksempel på italienske journalisters manglende arbeidsfrihet, en mangel som mer en noe annet forklares ved Berlusconis mange dobbeltroller og stramme grep rundt både statlige og private medieaktører.

Berlusconi – en jaget mann?
Berlusconis svar på tiltale er å hevde at han er forfulgt av politiske motstandere, spesielt av venstrevridde journalister i La Repubblica og L’Unità, som i et håp om å velte ham, har gitt seg inn på et korstog der de heiser pressefrihetens fane for å skjule deres egentlige, politiske, intensjoner. For eksempel kom Berlusconi forleden dag med en oppfordring til det italienske næringslivet om å boikotte det han kaller anti-italienske medier, både i Italia og i utlandet. ’Anti-italienske’ er de medier som ikke ’kjenner noen grenser i sin diskredittering av regjeringen og av landet, og i sin indoktrinering av utenlandske journalister.’ I fortsettelsen ba han næringlivet konsentrere seg om å skape verdier og heller overlate tema som frihet og demokrati til ham selv.

Jo flere anklager han får mot seg, jo mer troverdig blir det forfulgt-imaget Berlusconi dyrker for alt det er verdt

Som om ikke styret rundt mannens privatliv og den påfølgende kampen for pressefrihet var nok, ble loven som garanterte Berlusconi immunitet, nylig funnet grunnlovsstridig av den italienske grunnlovsdomstolen. Berlusconis reaksjon? At dommerne var venstrevridde, og ute etter ham personlig. Til den lange listen av hans forfølgere må vi altså nå tilføye ni dommere i landets høyeste rettsinstans. Det merkverdige er at slik retorikk fungerer. For som The Economist påpekte, jo flere anklager han får mot seg, jo mer troverdig blir, paradoksalt nok, det forfulgt-imaget Berlusconi dyrker for alt det er verdt. Berlusconis strategi svekker åpenbart legitimiteten til italienske institusjoner, både grunnlovsdomstolen og presidentembetet. Det er alvorlig. Like alvorlig er det imidlertid at hans retorikk, når man ribber den for alt av politisk opportunisme, har en kjerne av sannhet i seg.

Politiske spøkelser
Når Berlusconi slenger ut anklager mot ’venstresiden’, så gjør han det vel vitende om at hans ord evner å skremme. For bak ordet ’venstre’ skjuler det seg et spøkelse hvis trussel utgjør brodden i Berlusconis ordvalg. Dette spøkelset er det ekstreme venstre, et spøkelse historien har vist at høyresiden har grunn til å frykte. Kommunismen stod sterkt i Italia under den kalde krigen. Terroren til Rødebrigadene (og til de høyreekstreme gruppene) skapte ikke akkurat et vennligere politisk klima, ei heller bidro den til å redusere den sterke polariseringen av det politiske bildet. Og det demper jo ikke akkurat frykten at noen av de partiene som en eventuell sentrum-venstre regjering ville være avhengig av, slik de har vært det før, befinner seg langt, langt ute på venstrefløyen.

På den andre side kan det ikke nektes for at det i store deler av den italienske venstreside, bor en grunnleggende forakt for alt som ligger til høyre for sentrumsstreken. Og også bak ordet ’høyre’ skjuler det seg spøkelser som makter å skremme venstrefolket. Heller ikke den frykten er helt ubegrunnet. At fascismen har en forhistorie i Italia burde ikke være nødvendig å minne om. At hverken minnene om fascismen eller fascismen selv, er helt begravet, kan det derimot være nyttig å peke på i ny og ne. Jeg har tidligere skrevet om en listetopp i Lazio i PdL – Berlusconis parti som under sist valgkamp erklærte at han aldri hadde forsaket fascismen. Romas ordfører, Gianni Alemanno, går med et keltisk kors rundt halsen. Selv hevder han at han ikke er fascist, men selv om han skulle snakke sant, så linker hans fortid, familie og vennekrets ham unektelig til ytterste høyre. For venstresiden blir han derfor et symbol på fascismens vedvarende innflytelse. Skaden var på en måte gjort da enkelte av hans tilhengere gjorde romersk salutt fra Kapitolhøyden i Roma for å feire hans valgseier.

Poenget er at italiensk politikk ikke klarer å heve seg over gamle fiendebilder, og uansett hvem som hever stemmen, blir den eller de anklaget for å høre til i den ene eller den andre leiren. Det gjelder både politikere og journalister. Fiendebildene er, som den overfornevnte professoren ville sagt, for dinosaurer å regne. De skulle blitt avlivet for mange år siden, men der Spania hadde sin transición fant ingenting lignende sted i Italia. I stedet fikk gamle maktkonstellasjoner og gamle ideer leve videre inn i en ny tid og beholde sitt evige klamme grep om italiensk politikk – og om italiensk journalistikk.

For å ta et annet eksempel fra filmens verden. En gruppe italienske soldater er i ferd med å vende hjem til Italia etter å ha tilbragt, noe ufrivillig, store deler av krigen som okkupanter av en gresk øy. I det de skal forlate øya, snakker en av dem entusiastisk om hvordan de skal hjem og skape et nytt Italia. Mange år senere treffer vi samme soldat igjen. Han er vendt tilbake til Hellas, skuffet og desillusjonert. For som han sier, de lot dem ikke gjenreise noe som helst, i stedet fortsatte det meste som før.

Viagra-politikk
Det finnes andre enn filmskapere som påpeker dette. Den siste jeg så, var Filippo Rossi i tenketanken FareFuturo. (ADVARSEL! Mannen bak Farefuturo er nåværende president i det italienske parlamentet, Gianfranco Fini. Fini var tidligere leder i et nyfascistisk parti, som nå er gått i allianse med Berlusconi. I kraft av hans embede har han den siste tiden virket som en motvekt til Berlusconi i de saker der politiske institusjoners integritet blir satt på spill. Likevel, hans fortid er tvilsom. Det kan være greit å ha i bakhodet når man tar stilling til det Farefuturo produserer.) Rossi beskrev italiensk politisk debatt som en evig karusell, drevet i en ’rytme av perverst hat’. Han etterlyser en fremtid der man i det minste begynner å forestille seg et Italia som ikke deler seg i det han kaller en ’viagra-drevet, dopet og evig eksaltert bipolaritet’. Hans budskap er etter min mening viktig – og riktig – men det spørs om han når frem.

Generalissimo
I tillegg til venstre-høyre runddansen, er det én faktor til som er av betydning her. Jeg tenker på et fenomen som aldri helt forlater italiensk politikk, kall det gjerne en dinosaur, nemlig troen på den sterke mann. Marco Travaglio sa det i sin ukentlige youtube publikasjon ’Passaparole’ forleden. (OBS! Marco Travaglio er en svært profilert journalist og forfatter, som har vært svært kritisk til Berlusconi og til hele det italienske establishment, ikke minst gjennom det elskede/hatede TV-programmet Annozero og gjennom samarbeidet med Beppe Grillo. Han er nok en av venstresidens agenter. Vær derfor forsiktig med å stole på hva han sier.)

Travaglio kritiserte president Napolitano for dennes håndtering av immunitetsloven Lodo Alfano. Napolitano burde ha fortalt Berlusconi, mente Travaglio, at om en statsminister sier at han ’ikke kan bruke tid på’ å bli straffeforfulgt, fordi han må bruke all sin tid og energi på å styre landet, vel, så burde Napolitano bedt Berlusconi gå av, for deretter å utnevne en ny regjeringssjef fra samme parti. Som Travaglio påpeker utnevnes statsministeren i Italia av presidenten, ikke av folket. Utnevnelsen er riktignok basert på valgresultatet, men likevel, det er ikke direktevalg på regjeringssjef. Ved å unnlate å gjøre dette klart for Berlusconi og for folk flest, har Napolitano bidratt til å fremstille hele prosessen som en sak for eller mot Berlusconi selv.

Travaglio har rett, om man ser på lovens bokstav, men politiske realiteter taler på mange måter i mot ham. Uten en sterk lederfigur er det vanskelig å få gjennomslag i Italia. Italiensk politikk er en lang historie om sterke menn, fra Julius Ceasar til Mussolini, via Giulio Andreotti og Bettino Craxi, til Berlusconi. Det har sine årsaker. Det er et splittet land, forsåvidt sterk nasjonalfølelse, men også med vektige lokalfølelser og -tradisjoner, deriblant tilliten til den lokale sterke mann, eller don om du vil. Dertil må tilføyes en viss innebygd kulturell motstand mot å bli helt enig. Gitt et slikt scenario så trenger man sterke menn for å holde troppene samlet. Prodi klarte det en stund, men det røk til sist. Høyresiden hadde neppe klart det uten Berlusconi. Troen på at Berlusconi er den eneste som makter å samle ellers konkurrerende krefter til en mer eller mindre effektiv regjering, var vel også for mange velgere en viktig grunn til å stemme PdL. Så det er kanskje ikke uten grunn at partiet har som hymne den nå berømte sangen Meno male che Silvio c’e – fritt oversatt til ’Takk og lov for Silvio’.

Ward hevder at i et land med lange tradisjoner for avtaleinngåelse bak lukkede dører mellom politiske motstandere, så er Berlusconi befriende.

Konstitusjonell krise
I en svært sjelden, til internasjonal presse å være, støtteerklæring til Berlusconi, skrev William Ward nylig i Newsweek (i en utgave som forøvrig dedikerte sin hovedartikkel til å forklare hvorfor det nå er på tide at Berlusconi dumpes) at Berlusconis posisjon som polariserende leder av høyresiden er grunn nok til å holde på ham. Ward hevder at i et land med lange tradisjoner for avtaleinngåelse bak lukkede dører mellom politiske motstandere, så er Berlusconi befriende. Befriende fordi, selv om han av og til står på noe som etter mange standarder kan hevdes å være feil side, så vet man i alle fall mer eller mindre hvor han står. I disse krisetider så er det siste Italia trenger en konstitusjonell krise, mener Ward.

Ward har kanskje et poeng, men han glemmer at det allerede er en konstitusjonell krise i Italia, i den forstand at journalisters plikt til å informere og offentlighetens rett til å bli informert, er i fare. Den ekstreme polariseringen, som Berlusconi bidrar til å forsterke gjennom sin strategi og retorikk, kompromitterer demokratiet. Hvorfor? Fordi den enkelte velger, samtidig som han har en politisk preferanse, må velge mellom hederlig og uhederlig, mellom sannhet og løgn. Men det er vanskelig å vite hvem som står for hva, hvem som snakker sant og hvem som ikke gjør det. Derfor fortjener de journalister, forfattere og andre som forsøker å kaste lys over dette, all vår støtte. De, og hele det italienske folk, fortjener å se at det står et samlet Europa bak deres krav om å få arbeide uten vedvarende trusler om politisk inngripen, om politisk motiverte avsettelser, og om svertelseskampanjer. De fortjener at vi står sammen med dem i deres krav om pressefrihet.

Vi skal imidlertid passe oss for å ikke gi vår solidaritet en bismak av skadefryd eller nedlatenhet. For vi elsker jo å okke oss over de siste skandalene fra støvellandet. Vi liker å riste lattermildt på hodet og si at ’dette er bare mulig i Italia.’ Så toer vi hendene og går ut i vår egen hverdag, godt fornøyd med at uhederlige politikere aldri er noe vi kommer til å utsettes for. I vår selvtilfredshet er det imidlertid noe vi glemmer. (NB: jeg er konservativ og historiestudent, det er derfor grunn til å være skeptisk til det jeg har å si). Vi er alle produkter av vår historie. Vår nåværende politikk betinges av kollektive historiske lærepenger. Italias historie er svært forskjellig fra vår egen. Sett fra vårt perfekte liberale demokrati, der uenighet oss i mellom er for krusninger på havoverflaten i flau vind å regne, der alle friheter er innvilget og alt ansvar for å fatte riktige eller gale valg er tatt fra oss, vel så misunner jeg av og til italienerne. De har i alle fall noe å kjempe for.

• Eva-Kristin Urestad Pedersen (f. 1981) er student og tidligere formann i DKSF.

Foto: Ricardo Stuckert/PR/Agência Brasil. Publisert under Creative Commons License Attribution 2.5 Brazil