Om David Hume: empirist, skeptiker, opplysningsfilosof.
Hume "Treatise on Human Nature" (1739)
David Hume
Treatise on Human Nature, 1739
PAX, primo november 2009
Få filosofer har i den grad seilt under falskt flagg i filosofihistorien som David Hume og med ham hans filosofiske hovedverk Treatise on Human Nature (1739), som kommer i ny oversettelse på PAX i begynnelsen av november.
Ved Hume klebet det to merkelapper. På den ene stod det: Empirist, på den andre: Skeptiker. Det er liten vits i å gjendrive oppfatningene eller fordele skyld for misforståelsene. Det er klart at når empirismen kom i vanry, fikk også Hume et rykte som bare kunne bidra til å skjule hans egentlige posisjon.
Men noe av grunnen er også at Hume var så sammensatt. Som det gikk frem av hans samtids bilde av ham, var han alt da en tvetydig figur. Han var like så meget the infidel Hume, som le bon David. Like meget skeptikeren som rev ned troen på fornuften som autoritet, som representanten for selve opplysningsprosjektet – tanken om en teoretisk begrunnet historie om mennesket og dets aktiviteter i ulike samfunn og perioder.
Teorier om sansningen løser ikke problemene
Når man går gjennom teksten i Treatise on Human Nature (heretter Treatise), kommer man til stadig nye lag. De er riktignok vokst frem av de tidligere, men de konfronterer oss med stadig nye problemer og – enda viktigere – synes å bli forsøkt løst med stadig nye metoder.
Hume blir ikke lenger bare først og fremst Descartes’ motstykke, men Adam Smiths venn og medarbeider.
Som en tidligere Hume-kommentator bemerket: Nnår vi begynner å lese Hume’s Treatise, har vi følelsen av at alle filosofiske problemer er knyttet til og kan løses ved en teori om vår sanseiakttakelse, (persepsjon). Men etter hvert blir vi klar over at det er svært få problemer sansningen har noen nevneverdige betydning for.
En senere kommentator har til og med sammenlignet Humes bok med Hegels Åndens Fenomenologi, riktignok som en tidlig, enklere og meget britisk versjon av en slik oppsummering av menneskets erfaringer. Å sammenligne med Hegels store verk er å peke i samme retning jeg alt har gjort. For også i Treatise beveger vi oss i retning av dypere lag av problemer som representerer helt ulike måter å se vårt forhold til verden på, og dermed inn i stadige nye problemområder.
Nå kan man likevel finne en annen, sterk kandidat til å være Humes hovedanliggende i Treatise er nettopp ikke tanken om at all kunnskap bygger på sanseerfaring, i form av enkle og isolerte påvirkninger, inntrykk eller impressions. Det er ikke et bestemt erkjennelsesteoretisk prinsipp i det hele tatt. Det er snarere tanken om den generelle metoden som skulle ligge til grunn for opplysningstidens studie av den menneskelige natur i alle dens virkemåter, og dermed være like meget en psykologisk som en historisk metode, like meget en metode for studie av cold av som av hot cognition, for å bruke moderne terminologi.
Opplysningsprosjektet
For en moderne og samlende fremstilling av Humes hele produksjon ville dette være veien: Vi kunne vise hvordan fremstillingen av menneskets oppfatning av omverdenen i bok I av Treatise ble utvidet til en fremstilling av de krefter som binder oss sammen i en sosial verden i bok II og III. Og så kunne vi gå videre til Humes Essays. Moral, Political and Literary (1741-42). Essayene inneholder et betydelig bidrag til grunnleggingen av moderne sosialøkonomi, blant annet gjennom teorien om de komparative fordeler i utenrikshandelen.
Og de gir det bilde av Hume vi trenger i dag. Ikke som en empiristisk erkjennelsesteoretiker (selv om han delvis var det og), men først og fremst som en person som var oppslukt av opplysningsprosjektet om menneskets virksomhet på alle felter og til alle tider. Han blir ikke lenger en ren filosof som tilfeldigvis også kom til å skrive en Englands historie, slik han altfor lenge har vært i filosofihistorien: ikke bare først og fremst Descartes’ motstykke, men Adam Smiths venn og medarbeider.
Sansningen kan ikke en gang gi oss den verden som synes oss like umiddelbart gitt og opplagt som vår (Humes) oppfatning av sansningen.
Og en slik ny vinkel på Hume er ennå mer nødvendig i dag. Analytisk filosofi, særlig i form av den gjenoppståtte amerikanske pragmatismen, mer og mer vender seg mer og mer mot de empiristiske innslagene i klassisk analytisk filosofi. Men det ville som sagt vært veien for et kapittel i en up to date idé- eller filosofihistorie, kall det hva man vil.
Skeptisismeproblemet
Her skal jeg istedenfor ta opp et tema som oppstår mot slutten av den erkjennelsesteoretiske første boken i Treatise, og som kan kalles Humes behandling av skeptisismeproblemet. Jeg må innrømme at min spesielle grunn til dette er at jeg alltid har oppfattet disse passasjene som noen av de mest fascinerende avsnitt i filosofiens historien (noe svært få andre gjør) og det selv om de neppe peker i retning av noen bestemt positiv videre utvikling for filosofien.
De viser nettopp hvordan vi i Treatise beveger oss vekk fra tanken om at alle filosofiske problemer må behandles som problemer tilknyttet sanseerfaringen, men samtidig at den utgjorde en utgangspunkt for Humes tenkning som han aldri kunne slippe. Den forble hans teori om hvordan vi så og si på grunnivå opplever verden, om hvordan kunnskapen oppstår.
Og nettopp her lå problemet, for det var helt klart for Hume at nettopp denne sanseerfaringen ikke kunne kan gi oss det bildet av verden vi helt umiddelbart har. Eller litt mer nøyaktig, at vi aldri kan begrunne bildet av verden hvis vi må ta utgangspunkt i sansningen. Og at vi må det, er en tanke Hume heller aldri gir offisielt gir opp, hvilke problemer det enn fører til
Sansningen er uomtvistelig og uholdbar
Vi må gjøre det klart for oss nøyaktig hva som ligger i dette. Det er en situasjon som er mye verre enn om vi sier at vi ut fra sansningen, slik vi må anta at den foregår, ikke kan begrunne at vi har den kunnskapen om verden som vi gjerne vil ha eller ønsker å ha. Sansningen kan ikke en gang gi oss den verden som synes oss like umiddelbart gitt og opplagt som vår (Humes) oppfatning av sansningen.
Og videre: Ethvert forsøk på å bygge en bro fra et gitt utgangspunkt til et gitt (ikke bare ønskverdig) resultat, er ikke bare dømt til å være mislykket, men det gjør bare situasjonen verre.
Når vi resonnerer riktig, og nettopp da, ender vi i skepsis, ikke i visshet. Dermed er vi kastet ut i skeptisismen.
I korte trekk kan vi si at problemet er følgende: Hvis vi analyserer vår sanseopplevelse, vil vi se at det vi kaller varige, fysiske objekter ikke finnes i sanseopplevelsene, som er gitt for oss i en helt diskontinuerlig, stadig avbrutt strøm av inntrykk. Når vi ser på dataskjermen foran oss, har vi intet inntrykk av bokhyllen bak oss, den dukker først opp igjen for vår bevissthet hvis vi snur oss.
Men vi har likevel en fullstendig uimotståelig tendens til mene at verden består av permanente objekter som er helt uavhengige av bevissthet og sanseorganer. Men hvis vi reflekterer logisk og konsistent over sansningen, vel og merke ut fra teorien som Hume aldri gir opp, vil det like uunngåelige resultatet være at et slikt bilde av verden, en slik overbevisning, er fullstendig uholdbart. Når vi resonnerer riktig, og nettopp da, ender vi i skepsis, ikke i visshet. Dermed er vi kastet ut i skeptisismen.
For komplekse argumenter
Vi kjenner ulike veier ut av dette fra filosofihistorien. Descartes vartet opp med et metaargument som skulle stoppe en total skeptisisme: Jeg tenker, altså er jeg. Fra vår egen tid finner vi subtile argumenter om hva skeptikere tross alt må forutsette som sant, for at deres skeptiske argumenter skal være holdbare.
Hume gjør intet slikt. Han noterer seg at komplekse filosofiske argumenter rett og slett ikke har noen innvirkning på oss. ” …bevissthetens virksomhet blir tvungen og unaturlig, ideene svake og uklare…Oppmerksomheten er anstrengt, bevissthetens innstilling er nølende…” (Treatise, Selby-Bigges utg. s 185).
Men vi ser fort at dette ikke kan være et argument mot skeptisisme. Hvis all filosofisk argumentasjon er noe vi etter hvert gir opp å følge og ikke gjør inntrykk på oss, vil det også gjelde for all komplisert anti-skeptisistisk argumentasjon. Men kan vi da ikke si at den samme oppgittheten vil gripe oss overfor skeptikerens argumenter? Vil ikke skepsis og det Hume kaller dogmatisme i hvert fall stå på samme uholdbare grunnlag?
Åpenbart ikke, for å forvandle tanken om at all refleksjon mister taket på oss til et argument mot skeptisisme, vil selv være et av de overkomplekse argumenter jeg ikke vil kunne slutte meg til. Det vil selv være en del av de innbyrdes motsigende oppfatningene jeg er fortapt i. ”…Jeg er villig til å forkaste all tro og tenkning, og kan ikke se noen oppfatning som er mer sannsynlig eller mulig enn noen annen” (s 268).
Kommer sykdommen tilbake?
Humes fremstilling av vårt forhold til skeptisismen får derfor ikke preg av noen teori. Han vil knapt argumentere for et bestemt standpunkt. Disse delene av Treatise har et rent deskriptivt preg (og, kunne man være fristet til å si, med tanke på at Hume var gjennom et nervesammenbrudd i sin egen filosofiske utvikling, kanskje et selvbiografisk preg). Hume beskriver hva som skjer, hva som må skje med oss, hvis vi filosoferer. Først skepsis, og så en helbredelsesprosess hvor vi vender tilbake til en naturlig og ufilosofisk oppfatning av verden.
Hvis Hume overbeviser oss, er det slik en romanforfatter fortelling overbeviser oss, ikke slik en filosof gjør det med et argument.
Sykdommen går over av seg selv, naturen er den store helbreder også for slik sykdommer. Hvis Hume overbeviser oss, er det slik en romanforfatter fortelling overbeviser oss, ikke slik en filosof gjør det med et argument. Og en slik forfatter forteller oss ikke at han eller hun overbeviser.
Eller kanskje ikke? Selv om man lar være å klage over at Hume ikke ender opp med et filosofisk standpunkt om eller mot skepsis (slik jeg selv tidligere har gjort), synes Hume å mene at vi en gang for alle blir immune mot skepsis. Vi styrtes ut i den ved filosofisk refleksjon og blir helbredet ved en helt naturlig prosess i vår tankeevne eller vårt tankeapparat. (Å slik behandle skeptisisme som en barnesykdom er jo post postmodernismen ganske tiltrekkende.)
Men det gjenstår et spørsmål også hvis vi leser Humes behandling av det filosofene kaller skeptisismeproblemet rent deskriptivt. For Humes fortelling er overbevisende nettopp og bare hvis han fortelle oss at vi er på trygg grunn. Den skeptisismen vi kanskje sliter med akkurat nå er ikke verre enn vannkopper. Se: vi andre er friske, du får den ikke igjen. Hvordan vet han at vi blir resistente, at sykdommen ikke kommer tilbake?
- Thomas Krogh (f. 1946) er professor i idehistorie ved Universitetet i Oslo.
En interessant artikkel!