Noe må ha skjedd med bussjåførenes humør hvis litt rushtrafikk er alt som skal til før de melder seg på trygd.
Dagbladet meldte igår at én av ti ansatte ser for seg at de kan bli uføretrygdet innen fem år, i følge en undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet. Instituttleder Arild H. Steen sier at dette ”er uttrykk for at én av ti norske arbeidstakere føler at de sliter med helsa eller ikke klarer å henge med i arbeidslivet”.
Mon det. Dagbladets journalist snakker med en 45 år gammel bussjåfør, og beskriver hverdagen hans slik:
”45-åringen kjører i Oslo sentrum, manøvrerer bussen fram gjennom trange gater med byggearbeider, dårlige veier og i rushtrafikk. Det tar på.”
Sjåføren forklarer:
”Jeg har kolleger som er utslitte, og mange dropper ut av yrket tidlig. Noen er så stressa at de ikke klarer å sette seg ned når de kommer inn til lunsj. (…) Tanken har streifet meg mer enn én gang at jobben er helsefarlig på grunn av tidspresset og de dårlige veiene vi kjører på. Mye byggearbeid gir forsinkelser, og det føles som et press fordi punktlighet betyr aller mest i denne jobben.”
Man kunne tenkt seg noen oppfølgingsspørsmål her: Det er faktisk en rekke andre arbeidstagere som kjører i rushtrafikken og forventes å komme presis på jobb hver dag. Men slike spørsmål ville ødelegge det gode humøret.
Apropos humør: Vi forventer faktisk at bussjåførene våre har et visst humør. De skal ikke bli satt ut av at det er litt byggearbeid på bussruta. Det er nå forresten alltid noe byggearbeid på livets bussrute, for de fleste av oss. Det er greit å synes at det er litt slitsomt, det er ikke greit å bruke det som uføretrygdingsgrunn. Litt humør må vi ha.
Noen blir opprørt når man snakker om moral i trygdedebatten. Moral er et ladet ord, og kan distrahere mer enn det hjelper. Men vi må kunne snakke om holdninger – holdninger til arbeid og trygd, til jobben, til seg selv og til staten – slike ting endrer seg hele tiden, slik humøret endrer seg.
Når Stein-Erik Hagen eller Ola Mæhle stiller seg laglig til for hogg i mediene, er ofte politikerne raskt ute og tar avstand fra holdninger. Det er greit, så lenge det skjer i ordentlige former. Det må være greit for en politiker å mene at det er usolidarisk å flagge ut, eller at det er smakløst å kreve skattelette fra en luksusfest i St. Tropez.
Men hva gjør man når ”folk flest” stiller seg laglig til for hogg? Politikere bør ikke uten videre gå løs på enkeltpersoner som ikke engang er offentlige personer. Men når slike saker dukker opp, kan de ta det opp i mer generelle termer, slik jeg har argumentert for tidligere.
Likevel, det hadde vært ålreit om Stoltenberg bare én gang kunne innkalle til pressekonferanse, legge ansiktet i sine stoltenbergsk alvorlige folder og ytre langsomt, innbitt: ”Vi forventer av våre bussjåfører at de er menn med godt humør. Svært godt humør.”
- Nils August Andresen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.
Kanskje det rett og slett er den ekstremt lave statusen til bussjåfører som ødelegger den psykiske helsen? Det er det eneste yrket hvor jeg har hørt om tilfeller hvor man har blitt dumpet fordi kjæresten synes det var for flaut å være sammen med en av det yrket.
> Kanskje det rett og slett er den ekstremt lave statusen til bussjåfører som
> ødelegger den psykiske helsen? Det er det eneste yrket hvor jeg har hørt om
> tilfeller hvor man har blitt dumpet fordi kjæresten synes det var for flaut
> å være sammen med en av det yrket.
Ja, det er jo mye mer stas å være uføretrygdet!
Here we go again. Trygd er gøy og trygd er noe man velger selv, men trygd har stort sett sammenheng med latskap og sviktende moral. Folk som kjører buss får være så vennlige å bite tenna sammen og le hele veien til minstepensjonen.
Når skal høyresiden slutte med disse meningsløse angrepene på svakere stilte gruppers moral og manglende humor – og heller diskutere det slike saker handler om?
Herre min hatt. Det er ingenting som er så patetisk som når privilegerte redaktører/skribenter/tenkere klager på at representanter for arbeiderklassen er late og humørløse. Er det ikke flaut å sitte i en steindyr kontorstol på et rolig og temperert kontor og klage på at en bussjåfør er trygdesnylter? Seriøst, blir du ikke flau?
Det er slettes ikke stas å være uføretrygdet, det er veldig lavstatus. Derimot vil jeg hevde at noen jobber slik som bussjåfør har fått så ekstremt lav status, at man ikke har noe å vinne på å ta en slik jobb fremfor uføretrygd rent statusmessig og psykisk. Det kan endog være bedre å være uføretrygdet enn bussjåfør for psyken, da man slipper å være på utstilling som taper.
Nå sier ikke jeg at man uten videre skal uføretrygde folk istedet for å la dem ta jobber med lav status. Det jeg heller vil frem til er at høyresiden, og faktisk mange sosialister også klager over de som faller utenfor arbeidslivet, uten å nevne de problemene som fører til det med et ord! Det med “lav moral” blir jo litt billig. Det er nok heller slik at når flertallet ser på deg som en bedriten taper selv om du står på å jobber hver dag fra åtte til fire, så gjør det at man heller ikke føler at man bryter noen moral ved å trygde seg. Man føler vel heller at “storsamfunnet” får som fortjent når de må betale for livsoppholdet.
Peter Andre:
Jeg skriver ikke at trygd “stort sett” har “sammenheng med latskap og sviktende moral”. Selvfølgelig er det mange som ikke kan jobbe. Men antall trygde har eksplodert i de siste tredve årene. Problemstillingen er om holdninger har noen innflytelse, og om det har vært en endring i holdninger. Årsakssammenhengene er kompliserte, men jeg synes det er rart å avvise så sterkt at dette ikke har eller kan ha noen innflytelse.
Thlom:
Nei, jeg blir ikke flau. Etter den tankengangen kan politikere knapt nok uttale seg om noe som helst. Jeg er enig i at man skal være forsiktig med å sette seg til doms over livssituasjoner man ikke kjenner godt nok. Det kan være – og bør være – en utfordring for noen og enhver å forsøke å sette seg inn i andres virkelighet. Men trygd er et tema vi må ta i, også vi som ikke har erfaringer som bussjåfører. Det er en av de største og raskest voksende utgiftene på statsbudsjettet, og er dermed en viktig politisk utfordring som berører alle. Denne bloggen var selvsagt litt flåsete i formen, men kjernen er et område som jeg – uten å være flau – mener bør være en del av politisk debatt. Saklige og ideolgiske innvendinger ønskes selvsagt velkommen, men da må du ta ballen og ikke mannen.
@Minerva: Jeg har da aldri påstått at du sa at trygd “stort sett sammenheng med latskap og sviktende moral”. Men det jeg sier er at høyresiden, og da særlig Høyre, i lengre tid nå har prøvd å koble debatten rundt uførhet og trygder inn på et spor om moral og etikk.
Og det må dere slutte med. Ta nå heller å kom med løsningsforslag, og ikke slike tullete synseinnlegg som lyser av forakt for vanlige arbeidsfolk! Hvis dere oppriktig mener at holdningene til trygd har endret seg, så må dere jo:
a) komme med tall som viser at dette stemmer, og:
b) komme med noen forslag til løsning på problemet. Har dere tenkt å foreslå holdningskampanjer? Innstramminger i regelverket? Hva vil dere gjøre?
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva and Peter Andre Jensen, Nils August Andresen. Nils August Andresen said: Noe må ha skjedd med bussjåførenes humør hvis litt rushtrafikk er alt som skal til før de melder seg på trygd. http://is.gd/4G5c8 [...]
Petter andre: I følge Aftenposten får 100 000 av dem som mottar uføreytelser på bakgrunn av psykiske lidelser. Jeg mener at det er relativt innlysende at det har sin bakgrunn i arbeidsmoral og det faktum at det sosiale stigma ved å motta slike ytelser er borte. Det er nokså åpenbart at hvis dagens utviking fortsetter vil vi rive bort hele grunnaget for disse velferdordningene. Forskning fra andre land viser at hvs man strammer inn på trygdeytelsene og gjør det lønnsomt å arbeide, så arbeider flere. I mine øyne er det et bevis på manglende arbeidsmoral.
Det er også påvist hvordan sykedagene øker med konjunturene – langt er enn høyere arbeidsdeltakelse skulle tilsi. I mine øyne er det et bevis på manglende arbeidsmoral.
Jeg registerer også at du angriper debatten om disse tingene uten selv å foreslå noen løsning, og at du har gjort det flere ganger. Kan du selv presnetere noen KONKRETE løsninger uten tilstramninger som ikke innebærer økte utgifter og mumbo-jumbo alla IA-avtalen?
Hva gjelder Andresens intensjon, vil jeg anta at det er å holde dette tema levende slik at i hvert fall Høyre snart manner seg opp til å foreslå konkrete innstramninger. Gg det er i så fall prisverdig, men Andresen får svare for seg selv.
[...] blir bare pinlig å høre høyregutta i Minerva gjøre seg høye og mørke om vanlige folks dårlige arbeidsmoral. Nils August Andersen som synes bussjåfører burde ta rushtrafikk og arbeidspress med et smil. Han [...]
Social comments and analytics for this post…
This post was mentioned on Twitter by peterandrej: Hehe. Steinbra kommentar: http://bit.ly/1gYMAf...
Christopher R skrev: “I følge Aftenposten får 100 000 av dem som mottar uføreytelser på bakgrunn av psykiske lidelser. Jeg mener at det er relativt innlysende at det har sin bakgrunn i arbeidsmoral og det faktum at det sosiale stigma ved å motta slike ytelser er borte.”
Oj. Dette var heftig du, men du må få ros for at du er så ærlig om dette. Nemlig at du ikke har skjønt filla av hva du snakker om.
Peter Andre:
Du slåss mot en karikatur som hevder at all trygd skyldes umoral og latskap. Det er ikke det jeg forfekter. Og jo – du sa faktisk: ”Here we go again. Trygd er gøy og trygd er noe man velger selv, men trygd har stort sett sammenheng med latskap og sviktende moral.” Jeg burde kanskje ikke tolket det dit hen at utsagnet refererte til min bloggpost…
Bakgrunnen for å diskutere trygdesystemet er den faktiske utviklingen av antall trygdede. Jeg håper vi kan enes om at denne utviklingen er noe man må ta på alvor, uavhengig av hva man mener forklaringen er. I 1980 var det 159 100 uføretrygdede i Norge. Idag er det 343 277. Demografiske forhold kan forklare kanskje 20 prosent av denne veksten, som altså er en dobling i løpet av en generasjon.
Hva forklarer resten? Forklaringene er sammensatte. Både arbeidsmarkedet, arbeidstagerne og arbeidsgiverne har endret seg mye på tredve år. Holdninger er selvfølgelig ikke det eneste som spiller inn, og det har jeg heller aldri forsøkt å forfekte. Spørsmålet er om det kan spille noen rolle, eventuelt en viktig rolle.
Det finnes for få gode studier om holdningsendringer i forhold til arbeid og trygd over tid, men jeg kan trøste med at jeg er i gang med en doktorgrad om dette nå. Jeg skal komme tilbake med noen bedre resultater om et par års tid.
I mellomtiden må vi jobbe med det vi har. Det er godt belegg for at holdninger spiller en rolle for uførerater og sykemeldingsrater. Et eksempel på hvordan sykemelding ”smitter”, kan du lese her:
Vi vet også at reglenes utforming har betydning, noe som igjen pepker på holdningens betydning. Hvor lenge man kan egenmelde seg spiller for eksempel betydelig rolle for hvor lenge man egenmelder seg. En liten senkning i kompensasjonsgraden for sykefravær i inntil tre måneder har betydelig påvirkning på fraværet, selv i perioden etter tre måneder.
Samtidig vet vi at holdningen til sykdom har endret seg. For eksempel reflekterer blant annet den stadig høyere andelen av befolkningen med psykiske lidelser en endring i diagnosemanualene. Psykiske lidelser er symptomdiagnoser, og små endringer i symptomdiagnosene kan gi betydelige utslag. I seg selv er det ikke en katastrofe, det kommer an på hvordan vi tolker en diagnose – men i Norge blir det lett slik at diagnoser kobles til offentlige ytelser.
Når vi observerer dramatiske endringer i uførerater over tid, og har god grunn til å tro at holdninger er viktig for uføretrygding, synes jeg det er litt underlig at du er så lite villig til å vurdere om holdningsendringer kan spille en rolle. Jeg opplever det nesten som et dogmatisk standpunkt, hvor du reagerer med rettferdig harme bare spørsmålet reises.
Selvfølgelig finnes det også andre trender som kan bidra til å forklare høyere uførerater: Visse typer jobber finnes ikke lenger, færre arbeidsgivere holder på arbeidstagere av paternalistiske grunner, noen typer yrker har mer stress, flere kvinner i arbeidslivet påvirker familienes samlede belastning. Jeg er helt med på å diskutere slike faktorer, men etter mitt beste skjønn er det lite sannsynlig at dette kan forklare hele økningen. Jeg er helt enig i at man skal være forsiktig med å stemple hele gruppen av uføretrygdede. Det er naturlig at vi har en stor gruppe uføretrygdede. Men om endrede eller for dårlige holdninger til arbeid kan forklare at tallet er 343 277 i stedet for for eksempel 290 000 eller 250 000 er det fortsatt et stort tall og en enorm økonomisk sum. Da må vi kunne diskutere dette temaet.
Uavhengig hvor mye holdningene har endret seg, mener jeg det er viktig å hegne om en høy arbeidsmoral. Denne bloggposten tok utgangspunkt i ett uttrykk for en holdning jeg mener kan og bør problematiseres, og tillot seg å trekke inn barnesangen om bussjåfører.Jeg avviser selvsagt på ingen måte at bussjåførers arbeidsdag kan være stressende, og selvfølgelig skal bussjåfører få uføretrygd når de trenger det – men er det virkelig vesentlig mer stressende nå enn det var i 1980?
For å svare kort på spørsmålene dine:
a) Som sagt, de gode longitudinelle studiene mangler. Derimot finnes det mange og gode grunner for å mene at holdninger er svært viktige, som er mitt hovedpoeng – og det er sannsynlig at de spiller en rolle i det som er en nær dobling av uførerater i løpet av den siste generasjonen. Ellers finnes store mengder anekdotisk materiale.
b) Sandman-utvalget er en god start. En viss reduksjon i sykelønnsutbetaling kombinert med økning i arbeidsgivers økonomiske ansvar for sykemeldinger, slik at arbeidsgiver har større incentiver til å få syke mennesker friske. Langtidssykemelding er inngangen til uføretrygd, og klarer vi gjøre noe med dette, er det et viktig skritt. Slike endringer vil også kunne påvirke holdninger over tid.
Ellers mener jeg som sagt det er viktig å hegne om en god arbeidsmoral. Du har tidligere skrevet om uføretrygd som om det var en enkel sak å sette grensene for hvem som er syke. Slik er det bare for en del av dem som er trygdet i Norge i dag. I et svært stor andel av tilfellene er det vanskelig for legen å gjøre noe annet enn å ta pasientenes ord for hva som er tilstanden. Derfor er normer viktige – og derfor er det viktig å ha ordninger som ikke gir helt gale incentiver. Da synes jeg det er greit å være tydelig på at terskelen for å søke uføretrygd skal være høy.
Jeg skjønner at du føler ualminnelig sterkt at du har skjønt både filla og mer til når det gjelder trygd, men man kunne kanskje tenkt seg at du var noe mer åpen for å diskutere andre syn på saksfeltet likevel.
Nils: Det jeg ønsker at høyresiden gjør er å skille ut hva og hvem man diskuterer. I ditt innlegg over her, så sauser du i kjent stil sammen både egenmeldinger og uføretrygder og alt mulig. Og det blir håpløst. Diskuter heller grupper av befolkningen.
Hvis dette med dårlige holdninger til arbeid er utbredt, som du hevder/mistenker, så må du si hvem det er du mener. Jeg følger deg langt på vei i dette. Jeg vet om maaaaaaaaange friske folk som tar ut sine 12 lovbestemte egenmeldingsdager i året – helt uten å være syk. De sier det selv også, at de gjør det for å få ut “sin” del av potten.
Og det er umoralsk, det er jeg helt enig i. Sånt må det slås hardt ned på. Karensdager kan helt sikkert virke positivt overfor en slik gruppe. Man vet at alkoholbruk medfører “sykedager”. Såkalte dagen-derpå-sykedager er utbredt viser forskning fra SIRUS.
Hvis det er DETTE sykefraværet man vil diskutere, så er jo det helt fint det altså. Og det tror jeg ingen har noe imot. Jeg tror ikke det er så vanskelig å komme fram til skikkelig gode løsninger heller. Stenger man utesteder tidligere på ukedagene, så kan man tenke seg at “dagen-derpå”-fraværet går litt ned. Og karensdager vil helt opplagt fjerne iallfall noe av sykefraværet som ikke skyldes annet enn “latskap”.
Sånt kan man gjerne diskutere.
–
Men det jeg opplever at høyrefolk hele tiden gjør er å blande inn kronisk syke personer med null arbeidsevne inn i debatten over. For å si det sånn, hvis du har intense giktsmerter så betyr ikke karensdager noe fra eller til. Jeg har for eksempel aldri hatt en egenmeldt sykedag i hele mitt liv. Jeg har vært sykemeldt i to uker en gang etter å ha tappet ut leddveske i to hovne knær, men egenmeldinger har jeg aldri tatt.
Jeg tror at grunnen til at uføre reagerer på den måten de gjør overfor dere høyrefolk, er fordi dere inkluderer alle i samme debatten. Det blir håpløst å diskutere kreft og forkjølelse i samme debatt.
–
Så det jeg vil er at dere finner ut hvem det er dere vil diskutere.
Hva med å snakke om trygd som å skyve andre problemer under teppet? Det kan virke som om både avindustrialisering av distriktene og aldersdiskriminering har blitt “løst” ved hjelp av uføretrygd?
Peter Andre: Jeg diskuterer uføretrygd – så etter ditt syn fornærmer jeg nok fortsatt de uføretrygdede. Men når man diskuterer _holdninger_ til trygd og arbeid, er det relevant å “sause sammen”, som du kaller det, deler av dette. Hvis det er slik at det er vanligere å tenke at man vil få ut “sin” del av potten, som du skriver om kortidssykemelding, kan det si noe om holdninger som også er relevant for uføretrygd. Jeg vil gjerne ha tiltak for å få ned korttidsfraværet også, men det er ikke det som er den største utfordringen.
Jeg tror ikke de fleste på uføretrygd er late eller bevisst snylter. Det jeg imidlertid synes er verdt å diskutere, er om både arbeidstagere, arbeidsgivere og leger strekker seg litt kortere enn tidligere i det som kan være reelt vanskelige situasjoner. Jeg tror få synes det er gøy å være trygdet; men det finnes for mange eksempler på at folk med arbeidsevne blir trygdet i møte med utfordringer som tidligere ikke førte til trygd. Jeg har overhodet ikke noe ønske om å stemple alle trygdede. Selv om jeg får igjennom all min politikk og alle har gode holdninger, vil det fortsatt være et par hundre tusen uføretrygdede i Norge. Selvfløgelig skal samfunnet ta vare på dem som ikke kan jobbe. Og et kritisk blikk på normendringer innebærer heller ikke en moralsk fordømmelse: Men jeg mener det er et viktig tema som må kunne diskuteres. Jeg opplever det fortsatt som merkelig at du så bastant avviser dette som en problemstilling.
a) Hvordan forklarer – og belegger – du den store økningen i antall trygdede?
b) Hva er grunnlaget ditt for bastant å avvise at det kan være interessant å diskutere normer og normendringer i denne sammenhengen?
Der sa du det, Nils: “Jeg tror få synes det er gøy å være trygdet; men det finnes for mange eksempler på at folk med arbeidsevne blir trygdet i møte med utfordringer som tidligere ikke førte til trygd.”
Jaha? Tror du har misforsått. Uføretrygd er for de som har MISTET sin arbeidsevne. Det betyr ikke at de er lamme fra underleppa og ned, men det betyr at de ikke har arbeidsevne som oss andre. Kravene er ganske harde for dette i lovverket og i praksis hos NAV. Bl.a skal man ha gjennomført utredninger/kartlegninger om restarbeidsevne, attføring, rehabilitering, osv før man kan uføretrygdes.
Så hvis du har mange eksempler på at folk har fått uføretrygd TIL TROSS for at de fortsatt har en ganske bra arbeidsevne, så er jo ikke dette noe vi trenger å diskutere så veldig. Det er ulovlig i dag, og skal straffes deretter. Her kan vi godt diskutere hvilke rammer NAV har for å avdekke slikt. Det er jo både riktig og naturlig. Etter min mening burde trygdesnyltere som bevisst lurer og manipulerer systemene straffes svært hardt, fordi de bidrar både til å redusere aksepten for hele trygdesystemet i befolkningen – og fordi økonomisk kriminalitet rammer samfunnet som helhet.
Men ellers? Nei, hvis du mener, Nils, at reglene er for milde i dag, så er jo dette et ærlig standpunkt. Men jeg synes ikke det er spesielt pent å gå ut med at folk som bare benytter lovverket slik det jo SKAL benyttes er umoralske og uetiske mennesker. Har du lov å kjøre i 90 km/t ved en vei, så blir det litt teit å stå i veikanten å skjelle ut folk som jo kjører i 90 km/t ikke sant?
Men vi kan godt diskutere de som kjører i 100, 110 og 120 km/t og som derfor bryter reglene. Og vi kan også diskutere om ikke fartsgrensene burde settes ned (eller opp). Det er helt greit.
Men over til dine spm:
a) Vi ser at mange flere unge blir uføre. Dette mener jeg avhenger av flere ting, men for unge kronikere (som er den gruppen jeg kjenner best) har uføretrygd ofte sammenheng med at de rett og slett ikke klarer å ta “nok” utdanning. I gamle dager brukte man attføring til slikt, men den muligheten fjernet Høyreregjeringen sommeren 2004 da de strammet inn attføringsordningen kraftig for mange unge kronikere.
Dette er selvsagt bare en liten del av problemet, som jo i ærlighetens navn er så sammensatt og mangfoldig at et innlegg på Minerva blir veldig magert for å kunne forklare noe som helst. Jeg tror ikke en sjel i dette landet har den fulle og hele oversikt over hele problemstillingen rundt trygd og uføre faktisk. Det er for stort ganske enkelt.
“Jaha? Tror du har misforsått. Uføretrygd er for de som har MISTET sin arbeidsevne. Det betyr ikke at de er lamme fra underleppa og ned, men det betyr at de ikke har arbeidsevne som oss andre.”
Peter Andre: Mener du virkelig at det kun er dem som har mistet hele sin arbeidsevne som er på uføretrygd (hvis vi ser bort i fra de rene svindlerne, som ingen av oss har noe sympati med)? At vi helt kan se bort ifra at overgangene mellom ufør og ikke-ufør er glidende og uklare, og derfor nødvendigvis påvirkes av holdninger? Er din påstand virkelig at 100 prosent av dem som er uføretrygdet er uten evne til å arbeide?
Og når det gjelder svarene dine på Nils Augusts spørsmål kommer de litt til kort, for å si det mildt. Innstramningene som Høyreregjeringen gjorde i 2004 kan knapt forklare en særlig stor andel av økningen i antall uføretrygdede de siste 20 årene. Selvsagt er det slik at ingen “har den fulle og hele oversikt over hele problemstillingen” – det vil det aldri være. Men det går an å gjøre noen velbegrunnede spekulasjoner, som Nils August gjorde i den lange kommentaren over. Du tilbakeviser hans betrakninger uten å begrunne det med noe annet enn at alle uføretrygdede per definisjon er helt uten evne til å arbeide (igjen sett bort ifra svindlerne). Det er ikke særlig overbevisende.
Og for å gjenta det som Nils August allerede har vært inne på: Såvidt meg bekjent er det ingen tilknyttet Høyre som mener at man ikke skal ta vare på de som ikke kan arbeide. Men det virker ekstremt dogmatisk å anta at økningen i uføretrygden ikke har noen sammenheng med endrede normer i samfunnet, som du synes å mene.
@Magnus: Nei, jeg mener ikke at alle uføretrygdede har mistet HELE sin arbeidsevne. Det er ikke noe krav i hverken lovverk eller praksis om at HELE arbeidsevnen skal være borte før man kan innvilges uføretrygd. Men jeg ser at min setning kunne misforstås på dette punkt, så jeg skjønner at du reagerer.
Jeg blir vel (antagelig) selv delvis uføretrygdet rett over nyttår, og har ikke på noen måte mistet HELE min arbeidsevne for alltid. Hvor stor del av arbeidsevnen som er borte kan variere fra dag til dag for meg, men man kommer vel (antagelig) fram til at ca 50% av min arbeidsevne er borte.
Så nei; man trenger ikke ha mistet hele sin arbeidsevne. De fleste har vel en eller annen restarbeidsevne som kan tas ut hvis ting ligger til rette for det, og det bør man strebe etter å få til. Det å jobbe er mye mer verdifullt for uføre enn det er for friske folk. Skjønner du ikke hvorfor har du antagelig aldri vært særlig plaget med sykdom, og har antagelig ikke vært hjemmeværende særlig lenge.
Du kan være bombesikker på at hvis det er NOEN som håper på å få komme ut i arbeid så er det de som er for syke til å jobbe. Jeg har selv masse av disse som kunder (gjengangeren er ME) og snakker ofte med dem om slike ting. ALLE er helt klare på at de hadde gjort HVILKET SOM HELST arbeid hvis de hadde klart det – eller hvis det kunne vært tilrettelagt for dem.
Selv driver jeg eget firma for å bidra. Jeg jobber det jeg klarer, og den eneste grunnen til at jeg kan ta ut min restarbeidsevne på denne måten er på grunn av den fleksibiliteten som ligger i at jeg er min egen sjef. Herregud, jeg skjønner godt at ingen bedrifter kan ha folk som meg ansatt.
Jeg kan for eksempel ikke komme meg på jobb før klokken 12. Hvorfor? Vel, jeg har problemer med å gå før klokken 1130. Jeg har ingen mulighet til å stå opp før klokken 10. Ikke fordi jeg ikke er våken, men fordi kroppen er pin stiv.
Og mitt tilfelle er laaaaaaaaangt ifra unikt.
—
Så når dere kommer med dette moral- og etikkperspektivet, så må jeg riste på hodet. Ikke fordi det antagelig finnes noen som er uføretrygdet på grunn av regelbrudd, latskap og korrupsjon, men fordi dere ikke AVGRENSER dere til å diskutere dem, men heller tar hele hurven med i samme setning.
Og det blir jo helt latterlig. Ikke for det, jeg skulle mer enn gjerne ha vært ufør på grunn av sviktende moral jeg altså – og det kan nok de fleste uføre skrive under på. Vi ville heller vært kriminelle og late enn syke.
–
Når det kommer til om økningen i antallet uføre kan ha en sammenheng med sviktende arbeidsmoral, så har jeg ingen tro på at arbeidsmoralen er dårligere i dag enn den var i 1990. Men man har kanskje funnet flere uføretrygdingsgrunner. Jeg har selv en stoffeskiftesykdom som i 90-årene ikke var en sykdom, men bare noe fjas. “Ta deg sammen” liksom. Men i dag vet man at sykdommen eksisterer, og en del uføretrygdes med base i den.
Psykiske lidelser har man også større aksept for idag enn for 20 år siden. ME er ikke bare “latskap” lenger.
Slike sykdommer/plager er uføretrygdegrunner. Og godt innenfor regelverket. Så det er slike ting jeg vil dere skal ha i tankene, og gjerne diskutere.
Peter André: Jeg tror jeg forstår utfordringene innen trygdefeltet på en litt annen måte enn deg – jeg skjønner at du mener at man enten har forstått det slik som deg eller misforstått, men det er altså ganske mange som er av en annen oppfatning.
Slik jeg leser deg, vil du skille mellom to typer uføretrygdede – de rettmessige, som er innenfor lovverket og ikke bør få noen moralsk pekefinger, og de kriminelle, som er utenfor lovverket. Jeg tror det i praksis er langt mer sammensatt enn som så. Det er riktig at lovverket er relativt strengt formulert. I tilfellene der uføretrygdgrunnen er en nokså klart definerbar fysisk lidelse eller en alvorlig psykisk lidelse, tror jeg også lovverket stort sett fungerer slik. Når uføretrygden er vage fysiske lidelser eller lettere psykiske lidelser er det vanskeligere, fordi det er vanskelig for en lege å fastsette graden av uførhet. For å sette det litt på spissen, kunne man si at graden av arbeidsevne i noen grad også avhenger av holdninger. Sånn sett er du på et vis mer fordømmende overfor mange av de trygdede enn meg, hvis jeg forstår deg rett når du stempler en betydelig gruppe som kriminelle. Min påstand er mer begrenset: Når det er slik at uførhet i noen grad blir et spørsmål om holdninger hos lege og pasient, er holdninger til arbeid viktige, blant annet nettopp fordi det ikke er noen criminal intent som ligger bak uføretrygdingen: Det er i stedet en i varierende grad vanskelig livssituasjon.
Vi vet også at uføretrygd ofte blir en løsning på komplekse problemer som kan dreie seg om alt fra konflikter på arbeidsplassen til manglende kompetanse. Mitt poeng er ikke å fordømme folk med ME eller lettere psykiske lidelser – det er å diskutere om det lettere blir slik at uføretrygd blir den foretrukne løsningen på komplekse problemer når holdningene til trygd og arbeid endrer seg. Det tror jeg at de gjør, og jeg mener altså at det finnes mye som kan støtte opp under et slikt syn.
En stor utfordring knyttet til uføretrygd, er at svært mye forskning peker i retning av at både psykisk og fysisk helse svekkes etter at en person uføretrygdes, og det er nærliggende å tro at selve faktumet at man uføretrygdes bidrar til å svekke helsen. Mange som uføretrygdes mister gode rutiner, gode kolleger og noe til å fylle dagene med. For å sette det litt på spissen, kunne man si at for noen som for tyve år siden ikke ble diagnostisert med ME, men som i dag ville blitt det, ville det vært bedre ikke å få diagnosen, selv om arbeidsdagen var knalltøff. Slik er det selvfølgelig slett ikke alltid, men det er en mekanisme man bør være klar over.
Jeg synes også for så vidt du selv er inne på noen av punktene jeg har omtalt som holdningsendringer i synet på sykdom og arbeid. Lidelser som ikke “fantes”, eller ikke bli diagnostisert tidligere, kan idag gi grunnlag for uføretrygd. Men hva slags problemer og sykdommer som gjør arbeidsufør, er altså et vanskelig politisk og normativt spørsmål, og bør kunne diskuteres. Jeg ser selvfølgelig faren i at man kan gi unødig skyldfølelse til folk som allerede er i en vanskelig situasjon – men man kan ikke av den grunn la være å ta debatten i sin helhet.
Ellers var altså utgangspunktet for denne litt sleivete bloggen ikke ME eller den type lidelser, men påstanden om at konkrete sider ved bussjåføryrket naturliggjorde uføretrygd. Du har ingen tro på at arbeidsmoralen er dårligere i dag enn i 1990 (for ordens skyld sammenlignet jeg uføreratene idag med ratene i 1980 – mye av økningen kom nettopp på 1980-tallet – jeg påstår med andre ord ikke at normendringen nødvendigvis har skjedd helt nylig). Igjen kunne man ønske at du også gjør et forsøk på å belegge påstandene med noe mer enn egen erfaring. Det virker som dine argumenter rundt dette i hovedsak er knyttet til unge kronikere. Jeg har ikke anklaget den gruppen for noe som helst, og det er ingen ting som tyder på at bussjåførene i eksempelet tilhører den gruppen. Jeg kan også understreke at holdningsendringene jeg skisserer, slett ikke gjelder bare de uføretrygdede – det gjelder måten vi som samfunn ser på dette på, terskelen senkes litt, synet på arbeidet endres litt. De fleste av oss har liv hvor vi likevel er under terskelen, men flere havner over, og trår over i ulike trygder.
Jeg gjentar gjerne: De fleste som trår over denne terskelen, bør trygdes. Det er ikke et rimelig krav i et samfunn som vårt at alle skal jobbe. Men hvis vi opplever at terskelen har beveget seg i løpet av den siste generasjonen, som jeg altså mener, bør det i hvert fall diskuteres, og også de som er opptatt av å hindre stigmatisering av trygdede bør være med på en slik debatt med et åpent sinn.
Som et enkelt eksempel på ting man KAN gjøre noe med, ganske enkelt, er dette:
http://e24.no/naeringsliv/article3351055.ece
1/3 sykedager skyldes alkoholbruk. Og dette kan man ENKELT redusere ved å stramme inn på tilgjengeligheten og øke prisene.
Her har man en fin-fin sak å diskutere. Og helt ærlig må jo mye av dette sykefraværet skyldes manglende moral. Man drikker seg ikke full hvis man skal på jobben dagen etter!
Så hvis du var ute etter å finne eksempler på sykefravær med basis i endrende holdninger, så er jo dette et glimrende eksempel.
Men denne saken blir vel ikke diskutert i Høyre?
[...] This post was mentioned on Twitter by Jarle Heitmann and Peter Andre Jensen, Aksel. Aksel said: RT @Jarle_H: RT @peterandrej: Fravær pga av sykdom kalles umoral. Fravær pga fyll er visst greit…. http://bit.ly/18v6Zu [...]
Peter Andre bør ikke ta Aftenpostens slumsete journalistikk for god fisk. Artikkelen er misvisende og kommentert her: http://www.minerva.as/?p=7797
Jan Arild Snoen:
Jeg tar det ikke for god fisk i den forstand at jeg jo selvsagt skjønner at slike tall naturlig nok blir svært usikre. At 1/3 av korttidssykefraværet skyldes fyll, synes jeg høres høyt ut. Jeg kan tenke meg at dette er et sammensatt problem der iallfall noe av problematikken tilskrives alkohol.
Men jeg er overbevist om at alkoholen er skyld i mye korttidssykefravær. Om alkoholen så er skyld i 30-, 20- eller 15 prosent er man vel ikke sikker på, men det spiller heller ingen rolle for mitt poeng, som var:
Her har man et område der ting kan tyde på at umoral og manglende respekt for arbeidsplassen koster samfunnet milliarder. Og DA er det dørgende stille fra Høyre.. (Annet enn at man trekker slike “undersøkelser” i tvil, selvsagt). Hvorfor tør ikke Høyre ta tak i dette? Er man virkelig så forstokket der man ligger på “frihetens” alter?
Ser du ikke at dette blir litt rart, Jan Arild? Burde man ikke det minste tatt til orde for å FINNE UT hvor stor del av sykefraværet som skyldes fyll og fest?
Vi som er for å stramme inn på sykelønnsordningen har allerede en del av svaret: Betal fylla di sjæl! Karensdager og lavere kompensasjon vil føre til at mye av kostnaden i arbeidslivet må betales av den bakfulle.
For resten av kostnaden gjelder det vanlige resonnementet om at vel har alkohol skadevirkninger, men forbud er ikke svaret, og alkoholavgiften er nettopp en kompensasjon for skadevirkninger som påføres andre + offentlige budsjetter.
Jan Arild Snoen:
Yes. Enig i at folk som drikker bør betale for fylla sjæl, som du sier. Karensdager må helt klart vurderes. Hvis man klarer å luke ut fyllefravær på den måten, uten at det går ut over svakere grupper som kronikere, etc så burde jo karensdager forsøkes.
SLIKE fravær, som jo helt klart er tullefravær, burde man sette igang tiltak for å få bukt med. Det er et misbruk av sykemeldingsordningen et spytt i ansiktet på de som tar ut egenmeldingsdager pga faktisk sykdom.
Jeg forventer at Høyre tar tak i problematikken på en seriøs måte. Noen tiltak burde man klare å komme på, også utenom karensdager. Hva med tidligere stenging av utesteder på ukedager? Fjerne ølet fra dagligvarebutikkene? Sette opp avgiften?