Kampen mot terror er ikke over. Og den rykker nærmere.
I det siste, blodige angrepet mot en markedsplass i Pakistan mistet over 90 mennesker livet, mens 160 ble skadet. Denne uken ble også sentrale steder i Kabul angrepet, blant annet FNs hovedkvarter. I USA ble to menn arrestert for å ha planlagt terroraksjoner mot danske Jyllandsposten, avisen som i 2005 trykket de etter hvert herostratisk berømte Muhammed-karikaturene.
”Bliss was it in that dawn to be alive”, skrev Wordsworth i et av sine berømte dikt, en hyllest til uskyldens tid. Det er en betydelig overdrivelse å hevde at 90-tallet, dagene før 11. september, var uskyldens tid. Men 90-tallet var annerledes. Kall det gjerne tidsånden.
I det store og det hele var 90-tallet preget av de store konfliktenes fravær.
90-tallet ble et slags høydepunkt for den liberale utviklingsoptimismen; ideen om at mennesker i bunn og grunn er gode og vil finne sammen i naturlig harmoni dersom kunstige skiller og grenser oppheves. 90-tallet fremstod som et tiår uten de siste 40 årenes trusselbilde – etter kommunismen, før krigen mot terror. Diktaturer ble til demokratier, folk ble frigjort og handelen liberalisert.
Selvfølgelig er bildet karikert. 90-tallet var også Srebrenica, folkemordet i Rwanda og Gulfkrigens tiår. Men i det store og det hele var tiåret preget av de store konfliktenes fravær.
Verden er ikke radikalt forandret, men 11. september ble en symbolsk dato for overgangen til et nytt fiendebilde. Den dagen ble kampen mot terror innledet. Det er en genuint annerledes, og på mange måter mer komplisert kamp, enn den mot Sovjet under den kalde krigen.
Dagens terrorister har verken geopolitiske mål eller noen hjemstat (selv om deler av Pakistan og Afghanistan er faretruende nær). Terroristene er også teknologisk og militært totalt underlegne sine motstandere.
Radikal og militant islamisme er ingen eksistensiell trussel mot demokratiske samfunn. Trusselen er likevel reell nok.
Likevel er det i dag snarere terroristenes maktesløshet som er slående. Foreløpig. Det er derfor av avgjørende betydning at de ikke får fotfeste, eller enda verre: En fredelig havn i en stat de kontrollerer.
Radikal og militant islamisme er ingen eksistensiell trussel mot demokratiske samfunn. Trusselen er likevel reell nok. De kan ikke utslette oss, men de kan skremme, skade og såre. Også her hjemme. Den planlagte terroraksjonen mot Jyllandsposten er en påminnelse om det.
“Dagens terrorister har verken geopolitiske mål..”
Er kalifatets gjenoppstand eller islamsk verdensherredømme “geopolitiske mål” i Røe Isaksen oppfatning?
“Radikal og militant islamisme er ingen eksistensiell trussel mot demokratiske samfunn.”
Og hva med de ikke-voldelige islamistene?
Dagens terrorister utgjør faktisk en trussel mot demokratiske samfunn: De får oss til å bytte bort frihet og personvern mot trygghet.
Host host….
Stikkord USA+Afrika+Nairobi+Dar-es-salam+7/8/1998
Mvh Tom Granerud, Stabekk
Ingen trussel, Røe Isaksen?
Hadde vi ikke seinest i vinter et par runder der vi prøvde å komme de islamske kreftene litt i møte? Blasfemiparagrafen er nok en direkte avlegger av Muhammedkarikaturene og den ubehageligheten det ble for Jonas al-Gahr bin Støre som gikk langt i rettning å unnskylde yttringsfriheten. Vårt samfunn blir bit for bit endret i islamsk rettning, og argumenter som at “det er jo nettopp muslimsk fundamentalisme de har flyktet fra” holder ikke siden de fleste i realiteten er velferdsflyktninger.
Det som nå skjer er en sakte revolusjon i Europa. Vi tar imot millioner av folk som foretrekker at andre verdier legges til grunn og iblant de verdiene finner man ikke yttringsfrihet og individuell frihet. Det at et begrenset antall er villig til å gå til voldelige skritt, betyr ikke at andre ikke har forståelse for dems mål. Det målet er ikke først og fremst død og lemlestelse, men som noen har vært inne på her, et verdensomspennende kalifat og shari’ah som grunnlov over alle grunnlover.
Død og lemlestelse er bare et middel for å komme dit. Du kan jo bare tenke på hvilke utgifter de fire kaprede flyene en septemberdag for drøye 8 år siden har kostet USA spesielt og verden generelt i økt etteretning, sikkerhetskontroller osv osv. Det var ikke mange som skulle til. Når man så angriper pressen kan man oppnå tilsvarende effekt. For å være ærlig, så tror jeg allerede effekten er der: Ingen norske aviser turte å trykke de berømte tegningene til tross for at det var en veldig het potet en stund. Vi legger oss altså flate for islam allerede nå og tør ikke kritisere dem. Hvordan skal det da bli når islam blir enda større her i landet? Bare tenk litt på skjebnen til William Nygård, så tror jeg du skjønner hva redaktørene hadde i tankene.
Francis Fukuyama, avhoppet neocon hadde en kommentar om “krigen mot terror”. Han mente det var like dumt som en “krig mot ubåter”, da terror bare er et av flere _virkemidler_ for å oppnå et _mål_: Kalifatet/islamsk verdensherredømme. Blasfemiparagrafer, hijab, forbud mot religionskritikk(les: islamkritikk) er andre virkemidler…
Hva har Røe Isaksen å si til dette?