Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Praksisen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol er i ferd med å vanne ut menneskerettighetenes kjerneinnhold. Et rettighetsbegrep som favner over alle livets områder vil svekke respekten for både domstolen og rettighetene den skal forvalte.

Dette er det tredje bidraget  i en serie artikler om menneskerettigheter. Se også Søren Hviid Pedersens “Menneskerettigheter – vår tids svøpe” og Tore Lindholms “Universelle rettigheter?”

I likhet med nær sagt alle nordmenn er jeg tilhenger av menneskerettigheter. Det går liksom ikke an å være mot menneskerettighetene, på samme måte som man ikke kritiserer idealer om fred og rettferdighet. Det må imidlertid være akseptabelt å sette spørsmålstegn ved omfanget og dybden i hva som meningsfullt kan og bør reguleres av en menneskerettighetsramme.

Fra idé til gjeldende rett
Det ligger innenfor liberal tradisjon å støtte opp om rettigheter som beskytter enkeltmennesker fra vilkårlige statsinngrep. John Locke argumenterte som kjent for at disse rettighetene er skjenket oss gjennom naturens orden; vi er utstyrte med rettigheter som «self-evidently belong to man».

Det går liksom ikke an å være mot menneskerettighetene, på samme måte som man ikke kritiserer idealer om fred og rettferdighet.

Dette er rettigheter vi alle har fordi vi er mennesker. I motsetning til nær sagt alle andre rettighetsposisjoner behøver man ikke å oppfylle noen kriterier for å gjøre seg fortjent til menneskerettighetenes vern, utover det å være et menneske. De krever ikke et bestemt statsborgerskap, en avtaleinngåelse, et kjøp eller salg eller noe annet som kanskje ellers kreves for å oppnå en bestemt rettighet.

En rekke teoretikere mener også at en velfungerende rettsstat forutsetter menneskerettigheter som gjør det mulig å sikre forutsigbarhet, åpenhet og handlingsrom for befolkningen. Vi må kort sagt ha regler som binder også dem som ellers lager reglene. Ikke minst trenger vi tydelige spilleregler for å sørge for en rettferdig rettergang.

Professor Jørgen Aall har spissformulert det som at en tvist om mangler ved en bruktbil kan risikere å havne i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg

I dag er det for norsk retts vedkommende implementert et menneskerettighetssystem gjennom en rekke lover, en slags «kvasi-naturgitt» orden. Særlig gjennom straffeprosessloven og sivilprosessuell lovgivning i den tidligere tvistemålsloven (og nå tvisteloven), har menneskerettighetskonvensjoner blitt gitt forrang foran annen norsk rett, noe som har hatt stor betydning for rettergangslovgivningen. Professor Jørgen Aall har spissformulert det som at en tvist om mangler ved en bruktbil kan risikere å havne i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD).

Gjennom menneskerettsloven av 1999 er menneskerettighetskonvensjonene gitt generell forrang på alle rettsområder. Den fastslår at de konvensjonene loven omfatter «skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning». Dette høres i og for seg uproblematisk ut. Det utfordrende dukker opp når man ser nærmere på hvordan menneskerettighetene ivaretas i praksis.

Menneskerettigheter i praksis
De forskjellige statene som er tilknyttet konvensjonen er innrømmet et visst nasjonalt slingringsmonn, en skjønnsmargin – omtalt som «the margin of appreciation» – i anvendelsen av menneskerettighetene. Selv om det er antatt at de enkelte lands domstoler normalt vet best hvor skoen trykker – ved å kjenne de lokale forhold – har det i praksis vist seg at nasjonale tilpasninger ikke har stort spillerom.

I 1994 konstaterte Høyesterett i den såkalte Bølgepappkjennelsen at en rettsregel utledet av folkerettslige rettskildefaktorer måtte være «tilstrekkelig klar og entydig» for å sette til side norsk rett. De siste ti år har Høyesterett på den annen side ofte veket tilbake dersom det er en mulighet for at en regel kunne stride mot konvensjoner.

Det hjelper heller ikke at EMD i en rekke saker har utpenslet retningslinjer og regler som muligens er i overkant detaljerte.

Det hjelper heller ikke at domstolen i en rekke saker har utpenslet retningslinjer og regler som muligens er i overkant detaljerte. Dette gjelder også i saker som man i dagligtale neppe vil betegne som menneskerettslige problemer, men som heller kan sies å dreie seg om juridiske, tekniske eller politiske spørsmål. Jeg vil trekke frem noen konkrete saker som belyser problemstillingen.

EMDs sak Dickson mot Storbritannia fra 4.desember 2007 gjaldt en langtidsinnsatt (straffedømt for drap) som sammen med sin ektefelle (også tidligere innsatt) fikk avslag på søknad om kunstig befruktning. Menneskerettighetsdomstolens storkammer konstaterte med dissens 12–5 en krenkelse av retten til privat- og familieliv, fordi det berørte deres rett til å bli genetiske foreldre. Den viktigste begrunnelsen var at nektelsen var gitt med hjemmel i offentlige retningslinjer som ikke foretok en forsvarlig avveining av de motstridende hensyn. Britiske myndigheter hadde for høy terskel for å innvilge kunstig befruktning.

Den 11. januar 2007 falt dommen Anheuser-Busch Inc. mot Portugal. Portugisisk høyesterett hadde nektet et selskap å få registrert varemerket Budweiser på en ølsort i sin produksjon, med henvisning til en bilateral avtale. Klager hadde hevdet at avslaget krenket eiendomsvernet etter konvensjonens protokoll 1 artikkel 1. Domstolens storkammer fant enstemmig at registrerte varemerker og andre immaterielle rettigheter nyter vern etter bestemmelsen om eiendomsrett («possessions») i artikkel 1. Det er i og for seg ikke galt å mene at immaterielle rettigheter bør ha sterkt vern, men bør et rettsområde som er beskyttet i både nasjonale lover og andre internasjonale konvensjoner reguleres av menneskerettighetene?

Bør et rettsområde som er beskyttet i både nasjonale lover og andre internasjonale konvensjoner reguleres av menneskerettighetene?

Den siste saken jeg vil trekke frem, er Fischer mot Østerrike av 29.mai 2001. Her konstaterte domstolen at man ikke kunne dømme Fischer til fengselsstraff for uaktsomt drap, fordi han tidligere hadde fått bot for promillekjøring for den samme handlingen. Fengselsstraff ville bryte forbudet mot gjentatt straffeforfølgning («dobbeltstraff»).

Det kunne være fristende å gå inn på enda flere saker, men poenget er iallfall at man ser stadig flere situasjoner hvor man lurer på om saksforholdene bør avgjøres ut fra menneskerettens rammeverk. EMD har behandlet alt fra tortursaker til hvor langt paparazzifotografer kan gå i sitt arbeid med å fotografere kongefamilier.

Også kontroversielle saker som kanskje bør avgjøres ut fra politisk skjønn begynner å bli avgjort av legale forhold. Professor Aslak Syse hevdet i 2004 at regjeringen ville utfordre retten til privatliv etter EMK artikkel 8 ved å nekte gratis kost og losji for ulovlige innvandrere som ikke samarbeider med det offentlige om hjemsendelse.

Debatten som danskene tok for oss
Den hjemlige debatten om menneskerettighetene har så langt ikke utfordret menneskerettslovgivningen eller drøftet i særlig grad innholdet i hva man bør betegne som menneskerettslige problemstillinger. I Danmark har man derimot hatt friske debatter om temaet. Dette skyldes spesielt en kontroversiell kronikk i Berlingske Tidende 13.mars 2005 av jusprofessor Mads Bryde Andersen, kalt «Opgør med menneskeretstænkningen».

Han er kritisk til en maktforskyvning, der domstolene får mer makt i spørsmål som kan betegnes som politiske veivalg.

Professoren er for så vidt tilhenger av menneskerettighetens tilstedeværelse i dansk rett. Men han er kritisk til en maktforskyvning, der domstolene får mer makt i spørsmål som kan betegnes som politiske veivalg. Det er heller ikke sikkert at dommerne er de best skikkede til å avgjøre hva som er rimelig i den enkelte sak. Kanskje er det også slik at man ikke bør ha politiske overdommere på felt som må tilpasses hvert lands kultur og verdier. Bryde Andersen mener dette underbygges ved at EMD ofte inneholder dissenser, angivelig fordi dommere kommer fra forskjellige politiske klimaer.

Ifølge Bryde Andersen blir domstolskapt rett problematisk siden man vanskelig kan politisk etterprøve en uheldig kurs. Dette skjer ikke minst fordi en del innenfor det såkalte menneskerettsmiljøet ikke forholder seg kritisk til materialet som produseres fra EMD. Professoren krever derfor en nyansering i diskusjonen om hva som kan kalles menneskerettigheter, og hva som ikke alltid er en umistelig rettighet. Hva en «tilfeldig person» fra et senter som arbeider med menneskerettigheter sier kan ikke være endelig avgjørende.

Det er ikke vanskelig å forstå kravet om at menneskerettighetsmiljøet må forholde seg mer kritisk til hva domstolene leverer av praksis, og hvordan man tolker vage konvensjonstekster. Mer kontroversielt er nok Bryde Andersens ønske om at man foretar en beskjæring av menneskerettighetenes betydning gjennom lovverket. Blant annet tar han opp om lovgivningen som gir menneskerettighetene forrang bør fjernes eller revideres.

Forskning blir aktivisme
Statsvitere og sosiologer vil nok ha interesse av å se nærmere på Bryde Andersens kritikk av tette bånd og interessepolitikk i offentlige organer. Det er mange ganger vanskelig å vite hvor den objektive forskeren slutter og hvor aktivismen begynner. Den danske professoren Gorm Toftegaard Nielsen har kommet med en flengende kritikk av hvordan «nogle få universitetsjurister» med spesialkompetanse i menneskerettigheter får definere og legge rammer for hva som går inn under menneskerettighetslovgivningen.

Ikke overraskende ble Bryde Andersen møtt med grove karakteristikker om å ønske en rettstilstand der handikappede, andre nasjonaliteter, eller mennesker med en annen religion enn majoritetens ville lide under diskriminerende lovgivning.

Ikke overraskende ble Bryde Andersen møtt med grove karakteristikker om å ønske en rettstilstand der handikappede, andre nasjonaliteter, eller mennesker med en annen religion enn majoritetens ville lide under diskriminerende lovgivning. Man stod i fare for å få en tilstand «hvor såkaldte autoriteter kunne gennemtrumfe deres vilje med rå magt, bare fordi de udgjorde et flertal».

Andre stemmer tok imidlertid til orde for en gjennomgang av regelverket for å finne ut hva man kan anse som grunnleggende menneskerettigheter. Filosofen Henrik Gade Jensen ga uttrykk for at man kun kan kalle de negative rettigheter – fravær av innblanding – for virkelige menneskerettigheter. Han anså disse rettighetene for å være de eneste rettigheter som virkelig kan realiseres uten omfattende statsinngrep. Alt annet mener han er politikk, ikke rettigheter man automatisk skal ha i kraft av å være menneske.

Rom for reform
Selv om kritikken mot praktiseringen av menneskerettighetslovgivningen kan synes kynisk, har vi de siste årene sett at det er en bevegelse i arbeidet for å effektivisere domstolens virke og forenkle saksbehandling. Den såkalte tilleggsprotokoll 14, som ennå ikke er trådt i kraft, prøver å gjøre det enklere blant annet å sile ut ubegrunnede saker. I tillegg er det foreslått å slippe til kun saker hvor klageren har lidt «a significant disadvantage», en betydelig ulempe.

Jeg vil ha både et menneskerettighetssystem og en menneskerettighetsdomstol. Enhver må imidlertid innrømme at det er et problem når EMD har over 100 000 saker som står i kø for å få behandling. Faktisk er det delvis slik at domstolen selv bryter de menneskerettslige krav som regelverket mener nasjonale domstoler skal følge med hensyn til ventetid.

Retten skal finne, ikke oppfinne, gjeldende rett.

I følge rettspraksis er det fastslått at menneskerettighetskonvensjonen skal være «a living instrument». Men man kunne kanskje vise litt mer tilbakeholdenhet med å la det bli litt for livlig i rettsutviklingen. Retten skal finne, ikke oppfinne, gjeldende rett. Samtidig må man ikke avgrense menneskerettighetene for snevert. Dette tror jeg imidlertid kan gjøres uten at man senker anstendighetens bunnlinje.

Det er knapt noen som er uenige i at vi skal slå ned på folkemord, konsentrasjonsleire, urettferdig rettergang, diskriminering eller innskrenkninger i personlig frihet. En inflasjon i menneskerettigheter vil gjøre – som med all inflasjon – at menneskerettighetene som fenomen mister verdi og respekt.

• Ove Vanebo (f. 1983) studerer jus og er leder av Fremskrittspartiets ungdom.