Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

En nordisk union er en utmerket idé. Faktisk er det en så god idé at motstanden mot en slik union kan vanskelig tolkes som annet enn tankemessig ingroddisme.

Den svenske historikeren og debattanten Gunnar Wetterberg tar til orde for å gjenopplive Kalmarunionen. Joda, det høres kontroversielt og drastisk ut, og forslaget later da også til å provosere frem smil snarere enn rasjonell diskusjon. Det er jo tross alt opplest og vedtatt at alle nasjoner må ha sin egen stat for å sikre innbyggernes lykke. Det gjelder kanskje spesielt i Norges tilfelle. Skulle vi liksom gi opp den staten som fædrene kjempet og mødrene grått for? Hehe, nei, det går nok ikke, sier vi og smiler litt. Egentlig er vel bare tanken på en endring i vår samfunnsform så fjern at det knapt er mulig å tenke den. Likevel, dersom vi våger å tenke tanken helt ut, dersom vi hopper over alle nasjonalistiske floskler og inngrodde forestillinger og faktisk åpner for rasjonell debatt om temaet, vel, så blir det nokså umiddelbart klart at Wetterbergs er et utmerket forslag som alle konservative bør slutte opp om.

Tankemessig ingroddisme
Wetterberg selv henviser til den økonomiske styrke en slik union vil få – at 25 millioner innbyggere og verdens tiende største økonomi vil ha langt større internasjonalt gjennomslag enn hva tilfellet er i dag, leser jeg som hans hovedargument. Han har selvfølgelig har helt rett i det. I tillegg til økonomisk styrke, vil jeg også gjerne få tilføye soft power-faktorer, et gjennomgående demokratisk sinnelag, høy levestandard og relativt godt internasjonalt renommé, som nordiske fordeler. Sammen vil de nordiske landene til og med kanskje kunne bli tatt på alvor i internasjonale fora.

Nær sagt alle sprell Norge gjør på den internasjonale scene, har således sitt utspring i en søken etter bekreftelse av vår identitet.

Gitt alle disse fordelene er det desto mer urovekkende at mottakelsen Wetterbergs forslag fikk hos de skandinaviske statsministre, best kan beskrives som særdeles avmålt. Det viser at våre politikere er som byråkrater å regne, mer opptatt av å forvalte egen makt og forevige status quo, enn å omsette politiske visjoner til virkelighet. For uansett hvilken ideologi disse politikerne måtte bekjenne seg til, bortsett fra nasjonalismen – som ikke er en ideologi, men en følelsemessig kosebamse – så vil den kunne styrkes dersom den frontes av en nordisk union. Motstanden mot en slik union kan derfor vanskelig tolkes som annet enn tankemessig ingroddisme.

For Norges del er dette sinnelaget helt klart et utslag av at det er fullstendig umulig for oss å tenke utenfor den politiske boksen som ble skapt i Venstrebevegelsen og videreført av Arbeiderpartiet. Denne boksen, også kalt nasjonsbyggingsprosjekt, låste Norge fast i en evig søken etter bekreftelse på det samme prosjektets sannhetsgehalt. Nær sagt alle sprell Norge gjør på den internasjonale scene, har således sitt utspring i en søken etter bekreftelse av vår identitet. Ikke for omverdenens skyld, altså, men for vår egen. Vi tvinges til å hevde oss selv på alle arenaer der vi øyner sjansen, fra idrett til fredsmekling. Det spiller ingen rolle om disse initiativene er gode i abstrakt moralsk forstand, om de er praktiske, målrettede eller vellykkede. Den eneste funksjonen de har og skal ha, er å bekrefte vår egen identitet og dermed bygge opp under vår manglende selvfølelse. En nordisk union vil drastisk endre dette fordi det ikke er til å komme forbi at de fem nordiske lande sammen utgjør en reell maktfaktor. Vi vil altså kunne entre den internasjonale arena med et mål om å oppnå noe som ligger utenfor oss selv. Et abstrakt gode, for eksempel.

Bra for alle parter
Hvorfor bør så konservative støtte opp om en nordisk union? Er ikke fedrelandskjærlighet en god konservativ dyd? Smaker ikke dette av internasjonalisme og politisk idealisme som i seg selv vekker anstøt hos alle med en konservativ grunnholdning? Er vi ikke egentlig litt for glade i 17. mai, i den gode, stolte følelsen når Studentenes sangforening synger på Universitetsplassen? Tja. Har konservatismen en definisjonsramme på to hundre år? Kan vi ikke samtidig spør oss om vår fedrelandskjærlighet skal være definert av et nasjonsbyggingsprosjekt som, dersom vi hadde levd på den tiden, vi kanskje hadde vært instinktivt i mot? Et prosjekt som styrket demokratiprinsippet til fordel for rettsstatsprinsippet, som fremelsket likhet snarere enn å respektere frihet, og som dermed også definerte samfunn som stat, og ikke som en sammenslutning av mennesker? Er det dette vi ønsker å bevare? Om svaret er ja, er en nordisk union selvfølgelig uheldig. Men er svaret tja eller nei, er det vel verdt å vurdere å gjenopplive Kalmarunionen.

Det vil være bra for Norge og for våre naboland, det vil trygge vår sikkerhet, og det vil sette oss i stand til å bidra til internasjonal samhandling på en konstruktiv måte.

Styrken i forslaget om en nordisk union ligger i at en slik forfatning, fordi den vil bestå av land som i grove trekk deler vår kultur, våre skikker – og vår underlegenhet – er den eneste internasjonale konstellasjon som kan lokke Norge ut av vår identitetsbekreftende runddans og over i en rolle som en reell internasjonal politisk aktør. Det vil være bra for Norge og for våre naboland, det vil trygge vår sikkerhet, og det vil sette oss i stand til å bidra til internasjonal samhandling på en konstruktiv måte. En mulig positiv innenrikspolitisk bivirkning øyner jeg også – debattklimaet kan kanskje bli litt åpnere, litt mindre ensrettet, med rom for politiske visjoner og ikke bare byråkratisk forvaltning.

• Eva-Kristin Urestad Pedersen (f. 1981) er student og tidligere formann i DKSF.