Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Utdanningsministeren, med det tannløse Forskerforbundet på slep, fortsetter infantiliseringen og byråkratiseringen av universitetene.

Ettersom jeg ikke er medlem av noen fagforening ved mitt universitet, har jeg kunnet snakke fritt ut om at dette stedet på mange måter er en svært privilegert arbeidsplass for utførelsen av mine hovedgjøremål. (”hovedgjøremål”? forklaring på språkbruken følger nedenfor).

Korporativt vev
Ikke at fagforeningene akkurat ville foretrukket at jeg heller kom med elendighetsbeskrivelser. Særlig Forskerforbundet er en spesiell fagforening: Gjennom årene har den med den største saktmodighet godtatt at universitetsforskere har sunket i lønn sammenlignet med andre yrkesgrupper, noe som kan ha sammenheng med de tette korporative båndene med arbeidsgiveren: Den forrige rektoren ved UiO, Geir Ellingsrud, gikk rett over fra å være leder for den lokale fagforeningen til å bli rektor, det vil si øverste arbeidsgiver. Og den nåværende lederen av Forskerforbundet sentralt, Bjarne Hodne, var før dekan ved samme universitet, forøvrig den gang med et velfortjent rykte som tøff arbeidsgiver. Fagforeningene er ellers tett sammenvevd med ledelsen ved at de deltar i ansettelser, på ”studiereiser”, og ikke minst, blir tildelt en pott lønnstrinn de kan dele ut til sine egne snille medlemmer. Er man ikke med i en fagforening, er muligheten for personlig opprykk mikroskopisk.

Hvor kan man i lange perioder av året flytte ut på hytta si, eller dra til Thailand og skrive artikler som i gjennomsnitt leses av 1,8 lesere, og attpå til få utbetalt bonus for dette?

På den andre siden vil tross alt heller ikke fagforeningene sette pris på for positive uttalelser fra de ansattes side: Det vil undergrave behovet for dem selv og for kontingentinnbetaling. Et visst inntrykk av dannet konflikt bør opprettholdes. At jeg bruker et slikt uttrykk som ”privilegert”, vil forhåpentligvis ikke bli godt mottatt. Men når jeg har snakket med kolleger fra Tyskland, England og USA, og sammenligner deres forskningsmuligheter og undervisningsplikter med våre, er det på sin plass. Og sammenlignet med andre arbeidsplasser i Norge: Hvor kan man i lange perioder av året flytte ut på hytta si, eller dra til Thailand og skrive artikler som i gjennomsnitt leses av 1,8 lesere, og attpå til få utbetalt bonus for dette?

Ja, slik har jeg gått omkring som en naiv idiot, og lignet på Gunnar Knudsen, Norges statsminister ved utbruddet av først verdenskrig, som den gang skal ha sagt at aldri hadde Europas himmel vært blåere. Men i mellomtiden har det skjedd ting som har vært så gradvise at først etter at en kritisk masse har blitt passert, merker vi dem. Jo, vi burde ha registrert at det stadig tilsettes nye administratorer på universiteter og høgskoler, mens utlysning av en ny vitenskapelig stilling er en begivenhet, som dessuten presenteres som en nåde. Og de siste fire årene burde vi vært klar over at Forskningsdepartementet har vært styrt av en SVer, noe alle burde skjønt at tilsvarer at man lar et barn leke med en ladd Magnum.

Stemplingsur 2.0
Plutselig er det som Helvetets porter er blitt slått på vidt gap: Det forvokste og bevæpnede barnet er kommet ut og vifter truende med sin revolver: Nei, vi skal ikke lenger få lov til å dra til Thailand for å forske i fred. Forskning er noe som skal skje i nærheten av administrasjonen, inne på kontorene, inne i the cuckoo’s nest, kontrollert, men ikke av stemplingsur, selvfølgelig, slik det ble foreslått en gang på 70-tallet. Her kan departementet le godmodig: noe slikt tilhører fortiden, sies det beroligende. Nei, det er heller tale om mer moderne, enda uspesifiserte elektroniske registreringsmidler.

Hvorfor? Vel, her som ofte ellers er det to svar: et offisielt og et annet. Offisielt gjøres dette etter at hovedavtalen mellom de ansatte og arbeidsgivere ved universiteter og høgskoler er gått ut. Et nytt regime kan da innføres, hvor forskere på lik linje med andre tilsatte i staten, skal ha fast definert arbeidstid, og dermed overtid når denne overskrides. Nå kan overtiden måles, og betales. Flott, ikke sant?

Men det andre svaret er at på denne måten kan forskere endelig inkorporeres i SVs statstjenestlige likhetstenkning.

Men det andre svaret er at på denne måten kan forskere endelig inkorporeres i SVs statstjenestlige likhetstenkning. Det må jo ha vært et problem at mange av oss ser på oss selv som mer lik kunstnere enn statstjenestemenn. Vi har enda noen elitiske forestillinger om at vi er mer kreative enn departementsfolk, og vi tror dette skyldes at vi, i likhet med riktignok statsfinansierte kunstnere, har noe som heter skholé (fri tid), som for de gamle greske filosofene ble betraktet som helt avgjørende for fri tenkning.

Vår høye beskytter
Et tegn (nei, jeg er ikke mer enn normalt paranoid) på dette er departementets nye yrkesbetegnelse for oss, og som Nurse Ratched, nei, unnskyld, minister Aasland tar i bruk i en Aftenpostenartikkel 7. oktober: Det viser seg at vi har et ”kunnskapsintensivt yrke”, og det er ikke vi alene om, slik forskere hittil har kunnet glede seg over å være alene om å være forskere. Slik trekkes vi inn i likhetsfolden. Enda verre: Nurse Ratched, ups, unnskyld igjen, minister Aasland er redd for at vi i det hele tatt forsker for mye. Hun konstaterer feminint bekymret: ”Mange steder er det en machokultur der idealet er lange dager. Fra andre kunnskapsintensive yrker vet vi at utfordringen er å skape en god balanse mellom fritid og arbeide.” Til slutt konkluderer hun med at ”tiden er inne for at reglene i arbeidslivet ellers også skal gjelde for universiteter og høyskoler. Det er vi alle tjent med.” Jo, hun vet nok hva vi alle er tjent med.

Ikke overraskende har Forskerforbundsleder Hodne ikke stilt seg umiddelbart avvisende til dette.

Ikke overraskende har Forskerforbundsleder Hodne ikke stilt seg umiddelbart avvisende til dette. Tilsvarende går jeg ut fra at fagforeningene også har stilt seg velvillig bak det siste rundskrivet som nylig tok dukket opp i våre posthyller, og som må forståes (nei, jeg er fortsatt ikke paranoid, men lider kanskje av manglende selvinnsikt i min sykdom) som ytterligere et fremstøt for å normalisere (byråkratisere) oss.

Sidegjøremål og sidegjøremålsregistre
Rundskrivet har fått overskriften: ”Sidegjøremål.” Departementet er i det minste kreativ når det gjelder å finne opp nye ord. Etter suksessen med ”kunnskapsintensiv” har det nå kommet opp med denne nye nyvinningen, et filologisk avfallsprodukt som straks igangsetter store BNP-fremmende prosesser: I rundskrivet fortelles vi: ”Vi gjør oppmerksom på at det i 2006 ble vedtatt retningslinjer for rapportering og godkjenning av sidegjøremål. Disse retningslinjene implementeres fra og med 2009.”  Vi som er blitt gjort oppmerksomme på dette, kan bare forestille oss hvordan hundrevis av byråkrater i 3 år har arbeidet som gale med å forberede implementeringen. Nå blir vi forklart: ”Med sidegjøremål forstås arbeid som utføres og verv som innehas i tillegg til den ordinære universitetsstillingen, uansett om det er lønnet eller ikke.” Slik blir livet mitt greit inndelt for meg. Mitt ulønnede hagearbeide behøver jeg riktignok ikke å melde inn i det nyopprettede Sidegjøremålsregisteret. Det gjelder bare sidegjøremål som ”benytter seg av UiOs ressurser, som utføres i arbeidstiden, som er langvarige/omfattende, som kan komme i konkurranseforhold til UiO samt sidegjøremål som fører til at arbeidstaker blir inhabil eller vanskeliggjør den ansattes vilje eller evne til å utføre sitt arbeid.”

Hva med arbeidet med å lese slike rundskriv, eller det å føre sidegjøremål inn i Sidegjøremålsregisteret? Det er vel også registreringspliktige sidegjøremål ettersom det utvilsomt ”vanskeliggjør den ansattes vilje eller evne til å utføre sitt arbeid”. Og det å skrive denne spalten? Jeg sitter på kontoret og bruker UiOs datamaskin, og spaltistarbeidet er noe jeg har holdt på med i snart ett år. Problemet er naturligvis at det er umulig å avgjøre om jeg gjør det i arbeidstiden, ettersom forskere enda ikke har fått definert sin arbeidstid. Først må vi inn under de vanlige reglene for dette. Nå forstår vi hvorfor ”vi alle er tjent med det”. Da forenkles arbeidet med Sidegjøremålsregisteret.

Idiotifisering
Det virkelig idiotifiserende (for selv å lansere en påkrevd språklig nyvinning) er at det lages et slikt apparat i forhold til noe som i en normal verden reguleres av sunn fornuft: Hvis jeg gjør jobben min, kan det umulig angå noen hva jeg bruker min fritid til, selvfølgelig under forutsetning av at min fritidsjobbing ikke undergraver eller stjeler fra min hovedarbeidsgiver. I tillegg kommer kontrollen: ”Opplysninger om sidegjøremål oppbevares ved instituttet og vil være tilgjengelig for ledelse og andre ved universitetet som har saklig interesse i å kjenne til dem.” Det er uhyggelig å tenke på at dette må ha vært innsendt til, og blitt godkjent av Datatilsynet.

Det er uhyggelig å tenke på at dette må ha vært innsendt til, og blitt godkjent av Datatilsynet.

Men det virkelig uhyggelige er at jeg har lagt merke til at stadig flere av mine kolleger har begynt å gå på en merkelig måte: Med armene presset inn til kroppen, og med blikket stivt foroverrettet. Det virker som om de er redde for å se til sidene, kanskje for at de dermed kan mistenkes for å være interessert i sidegjøremål?

Heldigvis vil reglementet aldri kunne fange meg: Mitt hovedgjøremål er å forske på pragmatistisk filosofi, og denne filosofien krever at pragmatister skal ut av universitetene og ha som hovedgjøremål å utføre sidegjøremål: Jeg har fløyet ut av gjøkeredet, og jeg er ikke ringmerket.

Eller…? For jeg plages av et merkelig lite sår i nakken som ikke vil gro…

• Arild Pedersen (f. 1946) er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han har spesiell interesse for filosofisk estetikk.