Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

”Vi har ikke tradisjon i Høyre for å slippe folk løs,” sier Erna Solberg om datalagringsdirektivet. Hvis det er tilfellet, må det forandres for å bevare.

Jovisst, Høyre må være tradisjonsbundet parti. Men tradisjonene som står på spill her, er ikke først og fremst Høyres partikultur. Det er tradisjoner for en liberal rettsstat. Det er tradisjoner for å hegne om privatlivets fred. Det er tradisjoner for å sette opp bolverk mot offentlig maktmisbruk. Det er disse tradisjonene som må bevares.

Store ord? Kanskje. Alle er ikke enige i at Datalagringsdirektivet truer noe som helst. Minervas lederartikkel idag diskuterer noen av dilemmaene i debatten, som for ofte forenkles på begge sider. Men for mange er datalagrinsdirektivet en stor sak, med viktig ideologiske og etiske problemstillinger involvert, en sak som fortjener store ord. Ikke bare tradisjonelt personvernopptatte Venstre, men også FrP, som ellers har stor forståelse for politiets og terrorbekjempelsens behov, har satt foten ned i denne saken.

Men kanskje er dette typisk for de lettsindige partier? Høyre skal, og må være, et ansvarlig parti. Utenriksminister Støre spiller på dette når han sier at ”vi er vant til at Høyre er grundig og tar ansvar”. Vi vet ennå ikke hva Høyre lander på i denne saken – men signalene fra ledelsen er både at direktivet skal godtas, og at dissens ikke tolereres. For Erna Solberg følger altså opp utenriksministerens oppspill med å si at ”vi har ikke tradisjon i Høyre for å slippe folk løs, særlig ikke i Europa-spørsmål”.

Spørsmål med en utenrikspolitisk side krever en særlig varsomhet og ansvarlighet. Det er godt at vi ikke har forspilt vår troverdighet i Europa ved å nedlegge veto mot ethvert direktiv vi kan ha kritiske innvendinger imot. Men om Norge for første gang velger å bruke veto i en sak som har vært ekstremt omstridt også i EU og som har så mange prinsipielle sider, vil det ødelegge hverken EU eller EØS-avtalen. EU er en organisasjon som har lært seg å leve med veto – for mange unødvendige, men også noen nødvendige. Brukt med tilstrekkelig varsomhet kan et veto gi en organisasjon som EU en mulighet til å justere kurs, til å være mer var for viktige innvendinger, for ikke å la seg rive med av øyeblikkets opphisselse.

Men datalagringsdirektivet er ikke først og fremst et ”Europa-spørsmål”. Det er først og fremst et personversspørsmål – og som sådant er det i stor grad et etisk spørsmål. Og Høyre har tradisjon for å fristille representanter i det de selv kalle”etiske” spørsmål – bioteknologi, ekteskapsloven, abortloven. Men etikk i politikken kan ikke vilkårlig avgrenses til spørsmål som særlig opptar kristen-konservative. Svært mye er etiske spørsmål – om enn bare sjelden både av en fundamental karakter og på et felt som ikke er avklart gjennom programprosessen. Men datalagringsdirektivet er nettopp en slik sak. Europa-spørsmålet holder ikke vann som begrunnelse for å binde Høyres representanter i denne saken.

Lenger tilbake i historien var for øvrig Høyres representanter så fristilte at de misunte Venstres partidisiplin! Blant annet C. J. Hambro var en gjenganger på dissidentlisten. Det er uklart om Høyres tradisjoner på området gir noe entydig – eller noe godt – svar her. Og om de står i veien for en fristilling, bør de endres sporenstreks. For mange Høyre-representanter finnes det viktigere ting å bevare i denne saken.

Slipp dem løs!

• Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva.