Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Det er alternativuke i Stortinget. Det er viktig at det presenteres alternativer ikke bare i navnet, men også i gavnet. For hvert år de alternative budsjettene ikke forfølger borgerlige mål, blir de vanskeligere å nå.

Venstre la frem sitt budsjett på mandag. I dag er det Høyres tur. KrF følger imorgen og FrP på mandag.

Utgangspunktet for alternativet er et svært ekspansivt budsjett fra Regjeringen, der vi bruker titalls milliarder mer enn handlingsregelen tilsier. I seg selv kan det muligens forsvares på bakgrunn av den økonomiske situasjon. Men det er flere store problemer knyttet til måten pengene er brukt på: Det er nemlig vanskelig å reversere pengebruken. Flere økonomer spør om handlingsregelen er død. Vel så alvorlig er det at pengene ikke går til de viktigste områdene – det er økning over hele fjøla.

Det blir ikke riktigere å øke en utgift bare fordi Regjeringen gjør det. Det er en naturlig forventning til et borgerlig parti at det foreslår mindre økninger enn Stoltenberg. Helst burde det selvfølgelig være noen reelle kutt: For et borgerlig parti burde mene at staten i Norge bør gjøre mindre ikke bare enn Stoltenberg vil at den skal gjøre til neste år, men også mindre enn det Stoltenberg vil den skal gjøre i år.

Men de norske opposisjonspartiene er vanligvis usedvanlig feige i sine alternative budsjetter. De legger seg oftest tett opp til regjeringens forslag. Noe av logikken er at det er lite å tjene på å markere seg på store kutt i opposisjon. I stedet brukes ofte anledningen til å markere hva man vil øke, samt å profilere et og annet skattekutt.

Et borgerlig parti burde mene at staten i Norge bør gjøre mindre ikke bare enn Stoltenberg vil at den skal gjøre til neste år, men også mindre enn det Stoltenberg vil den skal gjøre i år.

Men over tid er en slik politikk ødeleggende for borgerlig politikk. I år har vi ikke råd til en slik feighet. Høyre og Venstre gikk under behandlingen av Perspektivmeldingen i vår inn for at hele økningen i oljepengebruk de neste ti årene skulle gå til kun fire områder: Kunnskap, klima, samferdsel og skattelette. Forslaget ville vært en fornuftig hjelp til å disiplinere utgiftstrangen. (Disclosure: Jeg jobbet for Høyres stortingsgruppe på det tidspunktet, men hadde ikke noe med utformingen av forslaget å gjøre.) Begrunnelsen ligger i at dette er områdene som er nødvendige for å sikre Norges vekstevne når de demografiske endringene slår inn over oss særlig fra 2020 og fremover – og i at stadige økninger på alle andre områder ikke kan videreføres på en bærekraftig måte når oljeinntektene går ned og pensjonsutgiftene opp.

Det må legges til at dette er et svært moderat forslag: Det er ikke nødvendigvis snakk om å kutte noen områder i forhold til dagens nivå – et mål som egentlig burde være soleklart for en borgerlig opposisjon; det er snakk om ikke å øke utgiftene mer enn veksten i fastlandsøkonomien.

Regjeringspartiene stemte likevel imot dette forslaget, og har naturlig nok ikke fulgt det opp i årets budsjett. Nesten overalt øker utgiftene mer enn den økonomiske veksten: Kultur, sykepenger, barnehager, nordområdene, fattigdomstiltak, helse, overføringer til kommunene og politi. Mange verdige formål – men ingen av dem har fått økt sine bevilgninger gjennom omprioriteringer, bare gjennom økninger. Og skattene står på stedet hvil.

Alle disse økningene kan selvsagt reduseres: Kommunene kan få mindre. Det kan omprioriteres innen helsesektoren. Egenandeler for friske mennesker kan økes. Nordområdeøkningen kan sløyfes fullstendig. Maksprisen for barnehager kan økes. Det kan bygges færre studentboliger enn regjeringen legger opp til. Det er hundrevis av små og store kutt – for den som vil. Og selvfølgelig: Det går an å gjøre noe med sykelønn, og ta fatt i hele trygdekomplekset for den som tør.

Skal Høyre og Venstre kunne holde på visjonen om å arbeide for et annerledes Norge enn de rødgrønne vil ha frem mot 2020, må de allerede nå vise en annen kurs i sine alternative budsjetter. De må vise at en del av regjeringens økninger ikke er naturlover, at de kan reverseres, og at de skal reverseres. Gjør man ikke det, vil man i realiteten akseptere et permanent høyere nivå på altfor mange offentlige utgifter som egentlig burde reduseres. Kuttene man kan begynne på om det blir regjeringsskifte i 2013 vil da komme fra et historisk høyt nivå, et nivå som er uforenlig både med Høyres og Venstres mål i Perspektivmeldingen om å ruste Norge for 2020 og med en borgerlig politikk som vil ha en bedre balanse mellom offentlig og privat.

Venstre har allerede sviktet i så måte. Deres alternative statsbudsjettet inneholder i hovedsak påplusninger, og slett ikke bare på områdene beskrevet i perspektivmeldingen. Ytterligere milliarder til fattigdomsbekjempelse er fanesaken. Fattigdomsbekjempelse er flott – men en fortsatt ufokusert økning av statens utgifter er ikke det. Å satse på noe, betyr å nedprioritere noe annet, og det har Venstre ikke klart. Noen særlige kutt ventes neppe heller fra Kristelig Folkeparti fredag.

Høyre pleier å holde seg med noen kutt til landbruk og bistand, men dette er små poster, og poster som man regner med koster få velgere. Nå må kraftigere lut til: Mener man alvor med forslaget i forbindelse med Perspektivmeldingen, må man legge seg på lavere økninger enn Regjeringen på de aller fleste områder. (”Lavere økning” er i norsk avissjargong også kjent som ”dramatiske kutt”.) En viktig test på om Norge har et reelt alternativ til dagens kurs, kommer derfor med årets utgave av Høyres alternative budsjett.

Margaret Thatcher ble (hos noen herostratisk) berømt for å ha sagt ”There is no alternative”. Det vil ikke tjene de borgerlige partiene til ære om de alternative statsbudsjetter viser at det i Norge ikke finnes noe alternativ til stadig høyere offentlig utgifter.

Bare Fremskrittspartiet gjør stundom store endringer – men normalt har hovedgrepet vært å bruke flere oljepenger, slik at behovet for kutt er lite. I likhet med Høyres kuttforslag har det oftere vært engangs symbolkutt enn viktige systemkutt som har virkning også over tid. I år har partiet varslet at de vil bruke færre penger enn regjeringen. Partiet må dermed kutte mer enn normalt for å gjøre rom for sine egne saker. Det er i det lengste lov å håpe at det blir reelle og realistiske kutt, og i noe annet enn landbruk og bistand, men veldig sannsynlig er det ikke.

I statsbudsjettene i årene som kommer får opposisjonspartiene kanskje hjelp fra uventet hold: Den nygamle finansminister Sigbjørn Johnsen er en av de få i norsk politikk som har styrke nok til å fortelle folket at nok er nok. Jeg håper likevel de borgerlige partiene kan vise styrke nok til at det er meningsfullt å ønske seg en borgerlig finansminister.

Margaret Thatcher ble (hos noen herostratisk) berømt for å ha sagt ”There is no alternative”. Det vil ikke tjene de borgerlige partiene til ære om de alternative statsbudsjetter viser at det i Norge ikke finnes noe alternativ til stadig høyere offentlig utgifter.

• Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva.