Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

En gang var Odessa en kosmopolittisk metropol, et Europas New York. I dag er det en forfallen utpost. Hva skjedde, og hva kan vi gjøre for å unngå Odessas skjebne?

I 1789 ble det lille tyrkiske fortet Khadzhibei angrepet av russiske styrker. På ruinene av dette fortet ble byen Odessa bygget. Odessa ble hovedstaden i den nye sørrussiske provins Novorosiia. Navnet Odessa stammet egentlig fra en gammel gresk koloni i nærheten, Odessos, men på keiserinne Katarina den stores anbefaling ble det gitt en hunkjønnsform – Odessa.

Et lappeteppe
Odessa ble snart en metropol, et økonomisk og kulturelt sentrum for hele Europa. ”A showpiece of civilization and elegance on the fringes of the Russian steppe”, skrev forfatteren John Mazis om Odessa. Den nydelige byen ved Svartehavets kyst var full av italienske arkitekturperler. Odessas berømte opera tiltrakk seg divaer på nivå med alle store operahus i Europa. Flere aviser ble trykt i byen – på mange ulike språk. For det mest slående ved Odessa var byens internasjonale karakter. Italienere og grekere dominerte de første tiårene, men det var kolonier av fransk og tysktalende, samt selvfølgelig mange russere og ukrainere og andre regionale folkegrupper. Det kom etterhvert også mange jøder til Odessa.

I dag er Odessas virkelighet en helt annen – en forfallen storhet, en europeisk utpost i et land som strever med å komme seg på fote.

Odessa hadde mye å tilby sine innbyggere. Byen var det russiske imperiums nest viktigste havn, bare slått av St. Petersburg. I en tid var det også frihavn. Det manglet heller ikke på utdanningstilbud – noen av Russlands beste skoler var å finne i Odessa. Med så mange nasjonaliteter og folkegrupper representert var det naturligvis også et påtakelig religiøst mangfold i byen. Odessa var, en stund, et Europas New York – et sammensurium av ulike mennesker, mennesker med ambisjoner som ble tiltrukket av Odessa fordi byen bød på muligheter for handel, for rikdom, for religiøs frihet og for et bedre liv.

I dag er Odessas virkelighet en helt annen – en forfallen storhet, en europeisk utpost i et land, Ukraina, som strever med å komme seg på fote. Og selv om ukrainere sier om byen og byens befolkning at den er annerledes, aparte på et vis, så er byens storhetstid så definitivt forbi. Og verre, den er nesten glemt. Hvorfor det?

Historien om Odessas vekst, fall og forglemsel er historien om politiske vilje som ble snudd til ignoranse, og til tider uvilje, og om hvordan fremdyrkelsen av en nasjonal identitet fortrengte historiske episoder som man ikke ville vedkjenne seg. Mon tro om ikke vi kan lære noe av historien om Odessa?

Katarina den Store – visjonær og viljesterk
I 1762 utstedte keiserinne Katharina den Store av Russland et manifest der hun oppfordret til innvandring for å befolke hennes nyvunne landområder i det som nå er Ukraina. Slettelandet i de sørligste deler av det russiske imperium skulle bosettes, og det av frie og driftige bønder. Katharina hadde store vyer. Hun var opptatt av å bevare sine nye erobringer på russiske hender, slik Peter den Store også hadde forsøkt, uten å lykkes. Hun var selvfølgelig også oppsatt på å sikre Russland en plass blant Europas stormakter. Veien å gå, mente hun, var å modernisere. Hun var inspirert av datidens moderne politiske og økonomiske teori, som i all hovedsak var liberal, og hun hadde makt og mot til å omgjøre teori til virkelighet. Derfor satt hun i gang et massivt program for innvandring til det som i dag stort sett er ukrainsk territorium.

I tillegg til de materielle goder slo manifestet fast at nykommerne skulle ha full religionsfrihet.

Katarina var i relativt hard konkurranse med de andre europeiske stater om menneskelige ressurser, og måtte friste med både økonomiske og åndelige goder for å tiltrekke seg de rette menneskene. Det var heller ikke lite hun hadde å by på. Manifestet slo fast at enhver settler skulle få gratis jord, gratis bolig de første seks månedene, fritak fra beskatning de første tredve årene (beboere i byer ville kun slippe skatt de første fem til ti årene), lån til svært gunstige vilkår og fritak fra militærtjeneste. Russland tilbød seg også å dekke alle reiseutgifter. I tillegg til de materielle goder slo manifestet fast at nykommerne skulle ha full religionsfrihet. Dette innebar ikke bare at man garanterte deres rett til gudsdyrkelse, men også at man gav tillatelse til bygging av gudshus (med unntak av klostre), samtidig som nybyggere ble lovet at de ikke ville bli utsatt for forsøk på omvendelse til ortodoks tro. Det eneste unntak for dette siste gjaldt de muslimske folk som bodde like ved grensen til Tyrkia. I dette tilfellet åpnet man for ’respektfulle forsøk’ på omvendelse til kristendommen.

De ukrainske hvetemarker ble Europas matreservoar. Og veien fra steppene til europeiske matfat gikk gjennom Odessas havn.

Katarinas politikk bar frukter. Mellom 1762 og 1775 kom det mer enn 30 000 mennesker til hennes nye provins. Dette tallet skulle mangedoble seg i de påfølgende tiår. Hovedgeskjeften var landbruk, spesielt kornproduksjon. De ukrainske hvetemarker ble Europas matreservoar. Og veien fra steppene til europeiske matfat gikk gjennom Odessas havn. På grunn av denne eksporten vokste byen i omfang, betydning, og rikdom, og oppnådde betydelige andeler av alle tre i løpet av bare noen tiår.

Nasjonal satsing og lokalpolitisk dyktighet
Odessas suksess var ikke bare markedsøkonomisk flaks eller naturlig vekst av et gammelt handelssentrum. Tvert i mot var byens posisjon, karakter, ja hele byens eksistens, et resultat av relativt bevisst og fremsynt politisk planlegging. Byen ble bygget der den ble på grunn av den dype havnen, som åpnet for å ta inn større skip enn hva tilfellet var ved andre havneanløp rundt Svartehavet. Utbygging skjedde med direkte støtte fra sentralregjeringen – ikke mindre enn to millioner rubler brukte Katarina den Store på Odessas havn da byggingen startet i 1794.

Byens posisjon, karakter, ja hele byens eksistens, var et resultat av relativt bevisst og fremsynt politisk planlegging.

Noen tiår tidligere, altså før Odessas grunnleggelse, hadde russerne også gjort grep for å knytte til seg greske og italienske kjøpmenn, de ledende handelsfolk på den tiden, som da også ble toneangivende i Odessas handelsstand. Det sluttet heller ikke med Katarina den Store. Katarinas barnebarn, Aleksander I, fortsatte bestemorens offensive politikk. Han manøvrerte landet gjennom Napoleonskrigene og i 1815 ble det satt rekord i antall skip som anløp Odessa. Aleksander satt ned skatten på import og eksport gjennom Svartehavet med 25 prosent, og i 1919 gjorde han Odessa til frihavn – en skattefri sone.

På samme tid som regjeringens innsats var viktig, hadde lokalpolitikken en viktig hånd med i laget i Odessas enorme utvikling. Odessa var velsignet med dyktige og fremadsynte guvernører i de første tiårene av sin levetid som by. Det hele begynte med Giuseppe de Ribas, en italiener av spansk avstamming som tjente i den russiske marine. De Ribas var mannen som hadde anbefalt å anlegge en by hvor Odessa ble bygget på grunn av havnens kvaliteter. Det var også han som sørget for skikkelig utbygging av havnen og overholdelse av alle moderne standarder. En franskmann, Duc de Richelieu, overtok etter de Ribas, og det er nok han som er ansett for å være den viktigste guvernøren i byens historie. Det var han som engasjerte verdenskjente, stort sett italienske, arkitekter i det byens sentrum skulle bygges opp, og det er Richelieu som dermed må gis mye av den politiske ære for at byen ble så vakker som den faktisk ble.

Nye utfordringer
Odessas totale vekst fortsatte gjennom hele attenhundretallet, men i relativ forstand slakket den etterhvert veldig av. Årsakene var mange, men en fellesnevner for dem er at nye utfordringer ikke ble kontret av offensiv politikk. Den politiske viljen til å opprettholde Odessa som metropol og handelssentrum med sin helt spesielle kosmopolittiske profil, tok rett og slett slutt.

Årsakene til Odessas relative forfall var mange, men en fellesnevner for dem er at nye utfordringer ikke ble kontret av offensiv politikk.

En hovedutfordring for Odessas fortsatte fremgang utkrystallerte seg i den sterke konkurransen om kornmarkedene fra det amerikanske midtvesten og fra Argentina, spesielt i det reisetiden over Atlanteren sank. Videre påvirket Krimkrigen i 1854-1856 russisk handel på en negativ måte. Russland innførte eksportembargo, noe som ikke bare hindret kunder på kontinentet å importere russisk korn, det fikk dem også naturlig nok til å se etter alternative leverandører. Den økonomiske krisen i 1870-årene gjorde heller ikke situasjonen bedre, tett knyttet som Odessa var til de europeiske markeder.

Utfordringer var også å finne innenfor de russiske grenser. Transportmulighetene mellom hveteåkrene og Odessas havn var dårlige. Den russiske regjeringen nølte med å bygge ut jernbanenettet, og når jernhesten endelig kom til det ville Østen, tjente de Odessa relativt dårlig. Prisen på transport steg også kraftig etter 1860 og frigjøringen av bøndene, noe som også i sin tur gjorde kornet dyrere. Resultatet var at transporten tok lang tid og var kostbar. I tillegg hadde det ukrainske kornet et medfødt minus. Det hadde nemlig et ugunstig gluteninnhold, noe som gjorde melet vanskeligere å hanskes med enn hva tilfellet var med amerikansk korn. Den lange reisetiden skadet også i mange tilfeller varene, og det var dårlig med kvalitetssikring for å bøte på skadene. Totalt sett ble altså russisk korn dyrere, samtidig som konkurrentene kunne skilte med stadig billigere korn av bedre kvalitet. På toppen av det hele begynte den en gang så moderne havnen i Odessa å bli utdatert. Vedlikehold var sårt tiltrengt, men myndighetene nølte. Til alt overmål begynte de å utvikle andre havnetilløp rundt Svartehavet.

Men den politiske viljen smuldret bort og Odessa ble etterhvert sett på med mistenkelighet og politisk motvilje.

Odessas historie kunne sett ganske annerledes ut dersom man hadde satset sterkere på jernbaneutbygging, på kvalitetskontroll og på vedlikehold av havnen. Men den politiske viljen smuldret bort og Odessa ble etterhvert sett på med mistenkelighet og politisk motvilje. Hvorfor ble det slik?

Fra imperium til nasjonalstat
Årsaksforklaringen er kompleks, men den er helt klart relatert til de holdningsendringer som begynte å bre om seg i det russiske hoff fra 1825 og utover. Desemberpprøret i 1825 skapte frykt hos tsaren og bidro til å styrke hans autoritære holdninger – ganske motsatt av hva opprørerne hadde håpet å oppnå. Selv om tegnene, spesielt i de første årene, ikke er entydige, kan man kan på mange måter se politikken ført av Nikolai I, som tok tronen i 1825, som en bevegelse bort fra den imperiale identitet dyrket av Katarina den Store, til fordel for en storrussisk identitet definert av ortodoks kristendom, autokratisk tsarstyre og russisk språk. Dette var på mange måter en helomvending i den offisielle holdningen til dem som hadde strømmet til de ukrainske stepper under Katarina, og ikke minst til de mange enklaver som levde side om side i Odessa – noe disse fikk merke ikke minst gjennom den økende sentraliseringen i skole- og religionspolitikken.

Etter 1848 ble disse tendensene forsterket. Spesielt de nasjonalistiske strømninger i Ukraina og Polen bekymret tsaren. Odessa som by, med sin kosmopolittiske karakter, ble mistenkeliggjort. Tsarenes mistanke var heller ikke helt ubegrunnet. Byen var faktisk et slags hotspot for opprørere av ulike slag – fra jødiske sionister og italienske Garibaldi-tilhengere, til polske og ukrainske nasjonalister – alle fant de et tilholdssted i arkitekturperlen ved Svartehavets kyst. Gitt et spent politisk klima nølte man med å bevilge penger til vedlikehold av byen.

Byen eksisterer fortsatt, dens fantastiske arkitektur og monumentale bygninger står til vitne om svunnen storhet.

Byens mangfoldige kulturelle og religiøse liv, og dens øknomiske og kulturelle elitemiljøer (som vedvarte til tross for at mange hadde utvandret innen maktovertakelsen) gav som man kanskje kan tenke seg heller ikke Odessa en stjerne på den kommunistiske himmelen. Resultatet var åndelig og økonomisk utarming. Byen eksisterer fortsatt, dens fantastiske arkitektur og monumentale bygninger står til vitne om svunnen storhet. Men dens historie er stort sett glemt fordi ikke bare byen som sådan, men alt hva byen sto for og ikke minst den politikken som bidro til å skape byen, falt i unåde.

Odessas historie og våre egne politikere
Ved siden av at byen har en egenverdi gitt sin historiske og kulturelle betydning, har Odessas historie et par viktige poeng som spesielt politikere bør ta med seg på veien. Det handler ikke først og fremst om hvor godt alt går når det liberale credo bare får rå. Joda, liberal politikk tjente byen svært godt. Den velstand, både økonomisk og kulturell, som vokste frem var betydelig. Men denne fremveksten kunne skje fordi det fra politisk hold ble tilrettelagt for fri utfoldelse. Intensjonene for denne tilretteleggelsen er også verdt å ta med i beregningen. Katarinas liberalisme var et middel hun brukte for å styrke sin egen makt, og ikke liberalisme for liberalismens egen skyld. I hennes øyne var det et mål å høyne antallet folkegrupper som hørte til i hennes rike – det var et symbol på hennes egen makt.

Ei heller er Odessas historie et flerkulturalismens jubelrop. Kulturell integrering var nemlig så godt som ikke-eksisterende i Odessa. De ulike gruppene handlet gjerne med hverandre, men de hadde egne gater, egne bydeler, egne aviser, egne gudshus og egne skoler. Det sies at deres eneste felles møtepunkt var operaen, og at det der lett kom til håndgemeng. Da integrering, eller snarere assimilering ble satt på dagsorden under Nikolai I, var normen uoppnåelig og eller uønskelig for mange av Odessas innbyggere. De hverken kunne eller ville tilegne seg en storrussisk identitet med alt hva den innebar av religiøs, kulturell og språklig omveltning. I møtet med tsarens krav valgte derfor mange av dem å dra. Faktisk er det slik at flere forfattere peker på den nye sammensetning i Odessas kjøpmannsstand som en faktor i den sviktende konkurranseevnene. De mest ressurssterke pakket rett og slett sammen da de ble forsøkt påtvunget en ny identitet.

Da konkurransen meldte seg og Russlands herskere unnlot å ta stilling til de nye utfordringer, vel så var deres unnvikende holdning og manglende satsning en direkte årsak til Odessas fall. Ved sin politiske innaktivitet tvang de byen i kne.

Snarere enn liberalisme og integrasjonsteori, er det derfor et annet forhold jeg gjerne ville trekke frem i fortellingen om denne spektakulære byen. Det virker kanskje unødvendig å poengtere, men Odessas historie forteller meg først og fremst at politiske valg og politisk satsing, og ikke minst mangel på sådan, spiller en rolle for hvordan verden ser ut. Katarina den Stores ambisjoner skapte Odessa. Da konkurransen meldte seg og Russlands herskere unnlot å ta stilling til de nye utfordringer, vel så var deres unnvikende holdning og manglende satsning en direkte årsak til Odessas fall. Ved sin politiske innaktivitet tvang de byen i kne.

Når Norges nye Storting nå har tredd sammen, og en ny regjering, om enn i de samme farver som den foregående, har satt seg ned ved kongens bord, så får vi håpe at politikerne for det første er seg sitt ansvar bevisst, og at de for det andre forstår hvor mye deres valg former den verdenen vi lever i. og vi får håpe at de skjønner at det også gjelder i de tilfeller der de unnlater å forholde seg til nye utfordringer ved å la være å fatte aktive valg og i stedet lar landet skure i blind tro på at gamle avtaler, foreldede kvalifikasjoner og gårsdagens system er gode nok. Det er de nemlig ikke alltid.

• Eva-Kristin Urestad Pedersen (f. 1981) er student og tidligere leder i DKSF