31. januar 2010 vil Regjeringens bevilgninger for å bekjempe fattigdom ha økt med 3,9 milliarder årlig sammenlignet med fem år siden. Allikevel blir det flere fattige. Hvorfor?
Det eksisterer et godhetsregime i norsk politikk som uttrykkes gjennom valuta. Når politiske partier generelt skal regne opp hva de har gjort på et felt, tyr de stort sett til kroner og øre. Paradoksalt nok i en tid hvor materialismen er i vanry, har politikken i stadig større grad blitt en debatt om hvor mye som bevilges til forskjellige tiltak. Et utmerket eksempel stod i Aftenposten denne uken. Tanta kunne fortelle at opposisjonspartiene alle som en prioriterer tiltak mot fattigdom høyere enn den rød-grønne regjeringen.
Underforstått er budskapet også klart. Opposisjonspartiene er i år ”snillere” enn regjeringen. Fordi de har mer penger.
Nå kan slike tiltak være vanskelige å måle. De er ofte spredt over flere poster, og det kan være umulig å avgjøre hva som er et tiltak mot fattigdom og hva som bare er et tiltak (en god skole er for eksempel avgjørende for å bekjempe fattigdom, men skolepolitikk er ikke av den grunn fattigdomspolitikk). Allikevel var ikke budskapet i artikkelen til å misforstå: Opposisjonen har mer penger enn regjeringen, ergo er den ”bedre” til å bekjempe fattigdom. Underforstått er budskapet også klart. Opposisjonspartiene er i år ”snillere” enn regjeringen. Fordi de har mer penger. Høyre var en halv milliard snillere. KrF var en milliard snillere. Venstre var aller snillest i klassen. De la hele to milliarder ekstra på bordet.
Nå er ikke en budkrig for å bekjempe fattigdom det verste som kan skje i norsk politikk. Langt i fra. Det finnes langt mindre verdige og viktige områder statens penger deles ut til. Det spesielle med debatten er at ingen synes å etterlyse hvilke mål og resultater politikken styres etter.
Hva er egentlig det overordnede målet? Er det å gjøre det lettere å være fattig? Er det å bringe flere ut av fattigdom?
Den rød-grønne regjeringen skryter stadig av sin fattigdomssatsning. Ved utgangen av neste år vil de ha brukt 3,9 milliarder mer enn for fem år siden, en satsning de ikke unnlater å nevne. Det er heller ikke vanskelig å finne fine ord og vakre taler om å bekjempe fattigdom i vårt eget land. Men hva er egentlig det overordnede målet? Er det å gjøre det lettere å være fattig? Er det å bringe flere ut av fattigdom?
Politikken har en lei tendens til å se på pengebruken som selve målet, og ikke spørre hva man skal oppnå utenfor regjeringsbygget – i virkelighetens verden.
Samtidig som Regjeringen økte bevilgningene til fattigdomstiltak var Norge inne i en voldsom oppgangskonjunktur. Ledigheten sank og flere kom inn i jobb. Like fullt ble det 10 000 flere fattige fra 2005-2007. Det ble altså flere fattige midt i en av de sterkeste vekstperiodene i norsk historie. Det er jo knapt til å tro. Det gjorde heller ikke Kristin Halvorsen som svarte med at det “er umulig å avskaffe fattigdommen i Norge” under valget i år. Statistikken har skylden, hevdet hun. Til en viss grad har hun rett. Norges fattigdomsmål er relativt, og er i realiteten et mål på ulikhet, ikke på absolutt fattigdom. Samtidig hadde det vært fullt mulig å redusere fattigdommen selv om inntektene til folk flest økte, for eksempel gjennom en kraftig økning i trygdene, sosialhjelpen eller minstepensjonene. Når Regjeringen, eller andre, ikke går inn for en slik type økning skyldes det ikke statistikk, men rett og slett at en slik økning høyst sannsynlig vil ha andre negative konsekvenser, for eksempel at enda flere går fra arbeid og over på offentlige støtteordninger.
Vi må begynne å spørre hvor mange vi faktisk klarer å hjelpe, ikke bare hvor mye vi gir.
Fattigdomsdebatten i Norge trenger en realitetsorientering. Vi må slutte å se på bevilgningsnivå som det saliggjørende, og begynne å spørre hvordan vi får folk ut av fattigdom og over i jobb. Vi må innse at fattigdom i dagens samfunn i mindre grad handler om ren materiell nød, og i større grad handler sosial utstøting og materielle mangler som en konsekvens av andre problemer. Vi må innse at et fattigdomsmål som er relativt i praksis vil innebære å skyte mot et bevegelig mål. Sist, men ikke minst: Vi må begynne å spørre hvor mange vi faktisk klarer å hjelpe, ikke bare hvor mye vi gir. Da vil vi virkelig gjøre noe godt.
- Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Hjemmesiden hans er www.konservativ.no
Fin artikkel.
Det kan imidlertid aldri understrekes sterkt nok at måten fattigdom er definert på gjør at kampen mot fattigdom er en kamp mot vindmøller og egentlig er meningsløs.
Eksempelvis får man redusert fattigdommen betraktelig hvis man gjør følgende (p.g.a at medianinntekten synker og flere kommer over 60% av medianinntekten.):
- Man tar alle som tjener mer enn medianinntekten
- Staten tar 40% av det disse har igjen etter skatt.
- Deretter tar staten og ødelegger disse 40% som de har tatt.
Dersom prosessen gjentas, synker fattigdommen enda mer.
Dersom prosessen gjentas til alle har så lite at de ikke har råd til å kjøpe mat, er fattigdommen avskaffet…
Man har altså en fattigdomsdefinisjon som gjør at man kan redusere fattigdom gjennom ødeleggelse av de verdiene som man er fattige hvis man har for lite av.
Andre like tåpelige hypotetiske konsekvenser av fattigdomsdefinisjonen kan også lages.
(Eksempelet er selvsagt forenklet siden det f.eks. ikke tar hensyn til dynamiske prosesser som at mennesker endrer atferd ut fra statlig politikk)
Hvis du betaler folk for å være fattige, så blir det flere fattige. Noen av dem har det kanskje bedre enn om de ikke hadde fått pengene.
I tillegg blir marginalskatten for fattige fort 100%. Hvis du tjener noe, så blir det fratrekk i ytelser. Da blir det mindre interessant å tjene noe. Noen få gjør det likevel, og blir hengt ut som trygdesnyltere hvis de ikke er flinke til å skjule inntektene sine.
Nei, kutt kraftig i alle velferdsytelser, og sørg for at alle har en vei ut av ytelsene de får med max 50% marginalskatt.
Det er ikke mange fattige i Norge. Derimot er det utallige som har problemer med å styre pengene sine. Debatten om fattig-Norge er en politiker- og medieskapt jippo, mener morske sosialsjefer.
( http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article221429.ece )
Hvis de fattige får det så mye bedre uten velferdsordninger, hvorfor er da fattigdommen større og den sosiale mobiliteten lavere i de rike landene som ikke har gode velferdsordninger?
Hvorfor betyr dessuten det å komme i jobb at man unnslipper fattigdom? For å få alle i jobb må man jo nettopp kutte de laveste lønningene så mye at de som har de ufaglærte jobbene er minste like fattige som de fattige i Norge er idag.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Trondheim Unge Høyre. Trondheim Unge Høyre said: FATTIGDOM. Vi må spørre oss hvor mange vi hjelper, ikke bare hvor mye vi gir, skriver TORBJØRN RØE ISAKSEN i ukens leder: http://is.gd/4YFou [...]
Sammenhengen vekstkonjunktur-fattigdom er slett ikke uvanlig eller ukjent, så jeg skjønner ikke helt resonnementet ditt. Det skyldes det relative fattigdomsmålet. I vekstkonjunkturer tilflyter den “nye rikdommen” de rikeste. I nedgangskonjunkturer er det ikke en tilsvarende reaksjon; det er snarere slik at de som redder seg opp over et visst nivå gjennom vekstkonjunkturen nesten ikke rammes i dårlige tider. Dette er temmelig elementært og velkjent argument for at såkalte boom-bust-sykler er veldig skadelig for de som ønsker en mer lik fordeling av godene.
Så til hovedpoenget ditt, som ser ut til å være at vi må snakke om hvor mange vi hjelper i stedet for hvor mye vi bruker. Det er en stråmann. Det snakkes jo hele tiden om hvor mange som er og har blitt fattige, og det er innlysende at regjeringen ønsker seg færre fattige (de ville skrytt av det hvis de kunne). Men når du møtes med “hva har du å si til at 30 000 flere har blitt fattige”, er det temmelig naturlig å svare det som sant er: at denne regjeringen har prioritert tiltak til fattigdomsbekjempelse like høyt eller høyere som alle aktuelle alternative regjeringer, bare se på pengebruken.
Spørsmålet ditt er bare hyperbolsk huff-puff. Vi må ikke gjøre det du sier. Vi må be poltikere og andre om å si hva det er de konkret ønsker å gjøre, i stedet for å erklære nye mål for hvor mange eller hvor mye. Jeg regner med du har løsningen på hvordan vi får flere over i jobb.
PeeWee: Men du forstår at hvis man får betalt for å være “fattig” uten å jobbe, så er det sannsynligvis mange som velger det? Hvis du får nesten like høy lønn for å ha fri som å ha en drittjobb er det vel ikke et vanskelig valg?
Det at noen velger trygd fremfor drittjobb er på mange måter bra, fordi det hindrer at man får “amerikanske tilstander” hva gjelder arbeidsforhold og lønninger for ufaglærte. Jeg mener endog at man kun får en viss autonomi for individet om trygd kan være et valg fremfor jobb, fordi det er det eneste som hindrer at de minst attraktive nærmest blir hjelpeløse klienter av sine arbeidsgivere. Dessuten, hvis man er fattig når man ikke jobber men ikke får noe spesielt mer i jobb, så vil man jo uansett fortsatt være fattig hvis man jobber…
Det å ha alle arbeidsføre i jobb er ikke et mål i seg selv. Det er faktisk slående hvordan alle antidemokratiske bevegelser, være seg nazisme, kommunisme eller objektivisme mener at alle arbeidsføre i jobb er ekstremt viktig.
Det beste middelet mot fattigdom er dessuten det vi hadde på femti og sekstitallet, økonomisk vekst kombinert med fravær av innvandring fra den tredje verden og en mer begrenset verdenshandel.
“Det at noen velger trygd fremfor drittjobb er på mange måter bra (…)”
“Det beste middelet mot fattigdom er dessuten det vi hadde på femti og sekstitallet, økonomisk vekst kombinert med fravær av innvandring fra den tredje verden (…) ”
Det henger ikke sammen. En stor andel av de med “drittjobber” i dag er innvandrere fra den tredje verden. Nordmenn velger heller litt lavere “lønn” og masse fritid. Hvis nordmenn skal ta over disse jobbene, ville lønningene for slike jobber gå opp for å utkonkurrere trygdene. Men da ville medianlønnen blitt høyere og vi ville fått flere fattige (pr definisjon). Så ville prisene på tjenester økt, som igjen ville ført til at trygdene økes.
For meg virker det som at det eneste som holder denne onde sirkelen i sjakk er nettopp innvandring og mulighet til å importere varer.
PS. Det er ikke bare antidemokratiske bevegelser som vil ha folket i arbeid. Det ligger i menneskets natur å mislike å bli utnyttet. Det er lett å akseptere en person som ikke kan jobbe lever på trygd. Derimot føler man seg utnyttet dersom man jobber hardt for å forsørge en frisk og arbeidsfør person som ikke “orker” å jobbe.
Man kan ikke forvente at “fattigdommen” skal reduseres når man tar inn titusenvis av mennesker fra Somalia, Afghanistan, Irak og andre land hvert år med lav eller ingen utdanningskompetanse, og hvor kvinnene ikke skal jobbe og barnekullene er svært store.
Det kan da ikke være så vanskelig å forstå.
Det er jo like relevant å mene at de som jobber i drittjobber i USA til luselønn blir utnyttet av de andre, og det er værre siden de som blir utnyttet har det dårligere der enn det den “stakkars” bortskjemte middelklassen som må betale litt skatt har her.
Hvis man først skal trekke inn den menneskelige natur så ligger det jo i den å ville ha det samme som de fleste andre, så skal man tenke sånn må jo drittjobbene tjene like mye som snittet siden hva man ønsker etter den menneskelige natur ifølge b skal være det som styrer politikken.
Dessuten, jeg mener det er galt å la primaldriftene styre. Det er bedre å la fornuften ta over for moralismen. Det at alle arbeidsføre skal jobbe er bare irrasjonell moralisme som egentlig burde høre hjemme i middelalderen.
Det at du hevder at medianlønnen stiger fordi de laveste lønningene stiger viser bare at du ikke har forstått hva median er for noe…
Jeg poengterte bare at det ikke er kun udemokratiske bevegelser som ønsker at alle i arbeidsfør alder skal jobbe. Selv Ap vil jo ha arbeid for alle. Jeg sa aldri at primaldriftene burde styre politikken.
Alltid fint å slå folk i hodet med kunnskap, men jeg vet hva median er. Hvorfor skulle ikke økning av de laveste lønningene etter hvert dytte opp medianlønnen? På samme måte som at lavlønnede yrker må konkurrere mot trygder, må “litt høyere lavlønnede yrker” konkurrere mot de aller laveste, osv.
Selv om vi antar at det ikke skjer, vil det likevel føre til høyere priser på tjenester og dermed behov for høyere trygder.
> Det at alle arbeidsføre skal jobbe er bare irrasjonell moralisme som
> egentlig burde høre hjemme i middelalderen.
Jeg ser jo her at det ikke er noe poeng i diskutere videre. Det vi til slutt vil komme frem til er: Du mener at det er en menneskerett å bli forsørget. Jeg mener at kun den som ikke kan forsørge seg selv har rett til å bli forsørget.
AP mener at fattigdomsbekjempelse er viktigere enn alle arbeidsføre i arbeid. Det ser jo rett og slett ut som om alle i jobb og minst mulig fattigdom er to motstridende mål. De rike landene med mest fattigdom er jo i stor grad nettopp dem som på død og liv skal ha alle i jobb. Det er dog kun demokratiske bevegelser som aksepterer en viss andel arbeidsføre på trygd.
Hvis det var slik at økning i de laveste lønningene automatisk presset opp de andre, så skulle jo alle land i verden ha de samme inntektsforskjellene, fordi dette jo betyr at det er umulig å redusere inntektsforskjellene. Det er jo bare tull, da forskjellene mellom de laveste lønningene og medianen er mye lavere i de nordiske landene enn andre steder. Hvordan forklarer b at det er mulig om hans teori stemmer? Hvorfor har man sett at forskjellene og fattigdommen endrer seg over tid?
Det å ta utgangspunkt i menneskerettigheter er i utgangspunktet irrasjonelt, da noen naturgitte rettigheter ikke eksisterer.
Jeg tror nok jeg forblir den samme til jeg dør jeg.
[...] at Ola Mæhle i St. Tropez, diverse opsjonssaker, debattene om Spirit Level, utallige saker om økende fattigdom i Norge eller endog Minervas temanummer om ulikhet med påfølgende debatt ikke har vært [...]