Kampen mot fattigdom er et uttalt politisk mål, og opposisjonen gjør SV forlegne gjennom å bevilge enda mer penger enn regjeringen. Men det er gode grunner til å tro at kampen mot fattigdom i realiteten skader de man ønsker å hjelpe.
Kampen mot fattigdom kan ikke vinnes hvis ikke de som rammes av den blir i stand til å utnytte sine ressurser mer effektivt enn hittil. Dette gjelder både det enkelte menneske og hvert enkelt land.
I ferd med å vinnes
Kampen er heldigvis i ferd med å vinnes. Stadig flere mennesker, over hele jordkloden, får det stadig bedre. Inntektsnivået stiger, kaloriintaket øker, forventet levealder forlenges og barnedødeligheten avtar. Dette skyldes ikke omfordeling eller støtte, men at det samfunnssystem, det markedsøkonomiske system, som bidro til at de vestlige land siden for omlag 200 år kom ut av den økonomiske og sosiale stagnasjon som alltid hadde vært deres virkelighet og fikk til økonomisk vekst, nå tas i bruk i stadig flere land.
Kampen mot fattigdom kan bare vinnes dersom man får til økonomisk vekst. Det kan sikkert være rom for forskjellige politiske tiltak for å få oppnådd dette, for å sørge for at landets ressurser blir effektivt utnyttet. Men i bunn og grunn gjelder fortsatt det råd Adam Smith ga for mer enn 200 år siden: at politikkens oppgave er å sørge for fred, ro og orden, å beskytte rettsstaten og spesielt den private eiendomsrett – og i tillegg å sørge for lave skatter som gir folk flest det riktige incitament til å oppføre seg fornuftig i deres egen interesse.
I bunn og grunn gjelder fortsatt det råd Adam Smith ga for mer enn 200 år siden
Det er åpenbart mange grunner til at politikere som går foran i ”kampen mot fattigdommen”, ikke helt vil godta denne utleggingen av at kampen er vunnet. Mange av dem ønsker for det første ikke å fremstå som vekstforkjempere. Vekst er i deres øyne noe skummelt. Den fører til at folks interesser blir konsentrert om materielle verdier, i stedet for åndelige verdier. Dessuten innebærer veksten overforbruk av ressurser og fremfor alt av store livsfarlige utslipp av klimagasser. Men den viktigste svakhet ved den økonomiske vekst, slik den har vært, er at den har ikke vært jevnt fordelt. Noen blir sikkert velstående – kanskje de fleste – men det hjelper ikke så lenge mange forblir i fattigdommen. Kampen mot fattigdommen kan derfor, i disse politikeres øyne, ikke begrunne en vekstpolitikk, men vil være et fordelingsspørsmål. De velstående må dele med dem som er fattige.
Mer fattigdom av fattigdomstiltak
Etter min vurdering er dette ikke et holdbart argument. Det vil selvsagt alltid, i alle samfunn, være noen som gjør det bedre enn andre. Det vil alltid være noen få som initierer vekstprosessen, som setter det hele i gang, og disse vil først høste gevinstene. Og det vil alltid være noen som er flinkere enn andre og som står på mer enn andre, og disse vil komme bedre ut økonomisk enn de som tar det roligere. Men både teori, men fremfor alt erfaring, tyder på at hvis vekstprosessen er satt i gang, vil hele befolkningens inntektsnivå gradvis bli hevet. Selv om alle etter hvert kommer med, vil imidlertid inntektsforskjeller bestå. Hvis ”kampen mot fattigdom” betyr at alle inntektsuliheter skal vekk, så har man funnet seg en varig oppgave.
Det gode grunner til å mene at u-hjelpen i realiteten har skadet menneskene i de fattige mottakerlandene.
Det er grunn til å mene at de omfordelingstiltak som mange politikere elsker, svekker fattigdomsbekjempelsen. Dette gjelder ikke bare i hvert enkelt land, men kanskje enda mer omfordelingstiltak mellom land. Den tradisjonelle u-hjelp som Norge og de fleste andre rike land har bedrevet, har helt klart ikke gjort mottakerlandene rikere. Dessverre er det gode grunner til å mene at u-hjelpen i realiteten har skadet menneskene i de fattige mottakerlandene, i første rekke fordi hjelpen har gjort det mulig for udyktige politiske herskere i disse land å fortsette sitt vanstyre. De hersker videre på u-hjelpsmidler.
Overbudspolitikk
Slagordet ”kamp mot fattigdommen” kan dekke over et tredje, noe mer prosaisk mål: Å øke overføringene til dem som mottar støtte av forskjellig slag. Ifølge Aftenposten for 16. november går Høyre, KrF og Venstre, i sine alternative budsjettforslag, inn for å bruke mer av skattebetalernes midler til rusbehandling og rusomsorg. Både KrF og Venstre setter av mer til økte sosialhjelpsatser, og alle disse partiene går inn for å gradere oppholdssatsene i barnehagene slik at husholdninger med de laveste inntektene kan betale mindre enn makspris! De foreslår også ulike tiltak for bostedsløse og andre boligtiltak for ”fattige”. Tiltakene kalles i avisen ”fattigsatsing” og hele oppslaget har som overskrift: ”Vil gi mer til fattige”.
Men dette er tåkelegging. Hvordan vårt sosiale sikkerhetsnett skal være og om det er behov for ytterligere støttetiltak kan sikkert diskuteres. Men sikkerhetsnettet er ikke et tiltak i ”kampen mot fattigdommen”. Det kan tenkes at slike tiltak, på samme måte som u-hjelp, på sikt skader dem som blir ”støttet”.
- Egil Bakke (f. 1927) er tidligere konkurransedirektør.
