Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Landbruksministeren skyver de fattige foran seg, og later som om han er opptatt av dem heller enn av norske bønder.

Les også debatten mellom Ole Michael Bjørndal og landbruksminister Lars Peder Brekk som tidligere har blitt publisert i denne spalten.

The Economist har i siste nummer en lengre artikkel om matsituasjonen i verden, hvor de med rette er bekymret for at man er i ferd med å gå fra et fokus på matsikkerhet til et fokus på selvberging. Dessverre er den norske Regjering en av pådriverne for denne utviklingen.

Artikkelen kommer i anledning av toppmøtet om matsikkerhet som ble avholdt av FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) i forrige uke. Møtet ble beæret med besøk av både paven, Berlusconi og vår egen landbruks- og matminister Lars Peder Brekk. De to første har nok å ta seg til, så jeg vil her konsentrere meg om sistnevntes bidrag til debatten.

Brekk holdt en tale der han sa det som nok også alle de andre talerne sa: Én milliard sulter, de trenger mat, vi vil hjelpe dem. Han la vekt på en velprøvd form for hjelp – investeringer i fattige lands landbruk. Men han så, ikke overraskende, vekk fra en annen form for hjelp, der Norge har betydelig mindre å være stolt av.

Påtatt altruisme
Brekk nevnte ikke markeder og handel med ett ord. Tvert i mot mente han at ”det viktigste hjelpemiddelet for å oppnå matsikkerhet er nasjonal matproduksjon. Hvert land har en plikt og en rett til å gi mat til sin egen befolkning” (min oversettelse).

Brekk og Regjeringens politikk ligger i ordet ”rett”. Man ønsker (selvsagt bare med fattige bønders interesser for øye) at alle land (tilfeldigvis inkludert også Norge) skal ha rett til å beskytte sin egen matproduksjon mot matproduksjon fra andre land.

Det er greit å mene at fattige land bør beskytte sine egne bønder mot konkurranse. Enda greiere er det å insistere på at de selv bør få bestemme om de vil ha høyere eller lavere barrierer. Hverken historien eller teorien gir grunn til entydige konklusjoner, selv om argumentene i mine øyne heller klart i favør av økt frihandel.

Det er i og for seg også greit å mene at Norge bør beskytte sine bønder mot konkurranse, også fra fattige lands bønder. Egoistisk og bakstreversk – men legitimt.

Men det er ikke greit å late som man kjemper fattige bønders sak når man egentlig vil beskytte relativt velfødde norske bønder. Det er det Brekk gjør når han skyver verdens sultende foran seg i dette spørsmålet.

I utakt
Heldigvis har ikke Brekk hatt stor innflytelse på prateklubbens slutterklæring. Her har man lagt vekt på åpne markeder som et ”essensielt element for global matsikkerhet”.

Landbruks- og matministeren bør derfor følge Ban Ki-Moons oppfordring til møtet: ”Vi må unngå proteksjonisme og stoppe med subsidier som forvrenger markedene. Dette […] er kjernen i matsikkerhet. Vår jobb er ikke bare å gi mat til de sultne, men å gi de sultne makt til å skaffe mat til seg selv”.

Norge ligger øverst på mange rangeringer av solidaritet med utviklingslandene. Det er selvsagt ingen unnskyldning for å ligge sist på den rangeringen som kanskje er viktigst, nemlig viljen til å ofre noe for andre ved å utsette seg for konkurranse.

• Marius Doksheim (f. 1983) er rådgiver i Civita.