Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

John Derbyshires bok We are Doomed inneholder mye gyldig kritikk av utviklingen I USA og Vesten. Men den kunne godt vært litt mindre omtrentlig.

Høyresidens folk i norsk politikk har lenge kalt seg liberal-konservative. Mange, og ikke bare her i landet, har oppfattet dette som et naturlig samlingsmerke i opposisjon til sosialisme av forkjellig merke.

Historisk sett er likefullt kombinasjonen liberal-konservativ nokså merkelig. I mesteparten av europeisk historie etter den franske revolusjon har konservative og liberale grupperinger vært motparter, for ikke å si motstandere. Konservatisme har vært oppfattet som et forsvar for aristokratiske og hierarkiske ordninger, for tro og tradisjon, for orden og stabilitet og for visdommen i overindividuelle institusjoner. Liberalisme har vært oppfattet som en frihetslære på vegne av individer og markeder, for raushet og forandring, for like rettigheter og for tro på individers fornuft i kamp mot overleverte fordommer. Samtidig er liberalismen blitt sett som en forskjønnet framstilling av ordninger som i praksis har kommet de sterkeste til gode.

Ingen End of History
Det var først etter gjennomslaget av de mer totalitære bevegelsene i forrige århundre, i første rekke kommunismen og nazismen, at det ble naturlig å framheve en felles demokratisk front for liberalere og konservative, gjerne med et amerikansk forbilde. Da den kalde krigen tok slutt og den totalitære trussel var borte, i alle fall i vår del av verden, har det vært vanlig å betrakte Amerika som landet som hadde seiret ved å stå på sine liberale prinsipper om demokrati og markedsøkonomi. Tittelen på Francis Fukuyamas bok fra 1992, The End of History, karakteriserte på mange måter klimaet for nedtoningen av politisk-ideologiske motsetninger på 1990-tallet. På ikke-sosialistisk side ble liberale fortolkningsrammer ble lite motsagt.

Det ligger noe demonstrativt ukorrekt i en boktittel som kan oversettes med ”Vi er fortapte”.

Men denne konsensustilstanden skulle ikke vare. Ut over 2000-tallet har vi sett er at de nyliberale, og i praksis amerikanskdominerte samfunnsidealene, er blitt utsatt for fornyet kritikk fra flere hold; ikke bare fra sosialistisk hold, men også fra konservative, fra talsmenn for ikke-vestlige tradisjoner og fra økologiske grupperinger. Og her har ikke minst amerikanere stått fram som forfattere av kritisk litteratur.

We are Doomed: Reclaiming Conservative Pessimism
Av John Derbyshire
Random House, New York 2009

Boka We are Doomed. Reclaiming Conservative Pessimism av John Derbyshire, er et eksempel på en slik konservativ kritikk. I første rekke av amerikanske samfunnsforhold, men egenlig av flere hovedmønstre i samtidig vestlig kulturutvikling. Derbyshire er ellers en kjent skribent fra publikasjoner som National Review, Wall Street Journal og The American Conservative.  Boka hans er blitt rost av flere intellektuelle med en respektabel status i USA, som George F. Will, Robert H. Bork og Theodore Dalrymple.

Det ligger noe demonstrativt ukorrekt i en boktittel som kan oversettes med ”Vi er fortapte”. Tittelen er ikke bare rettet mot en overoptimistisk liberal tiltro til menneskets fornuft og en frigjørende utvikling. Derbyshire sikter på mange måter mot all optimisme som overser at mennesket som artsvesen er både irrasjonelt og selvdestruktivt. Han mener rent ut at pessimisme og skeptisisme bør være en grunnholdning i politikken, dersom vi ikke skal bli fanget av ønsketenkning, realitetsfordreide forestillinger og fatale politiske beslutninger.  Derav kraftsatsen i første kapittel: ”We pessimists, you see, are not only wiser than the smily-face crowd, we are better people”

Modig og selvstendig
I de følgende kapitlene langer han ut mot den ene populæroppfatningen etter den andre, og gir også grunner for å karakterisere dem som naive – i alle fall slik de presenteres. Det gjelder den samtidige dyrkingen av mangfold som en kilde til samfunnsmessig styrke. Det gjelder dyrkingen av popkultur som uttrykk for demokrati og modernitet. Det gjelder dyrkingen av trender i en prestisjekultur med lite kreativitet. Det gjelder dyrkingen av sex uten funksjonelle rammer. Det gjelder den amerikanske skolepolitikken – med et ordspill spør han om vi utdanner de unge for Yale eller jail. Det gjelder populære oppfatninger om menneskets natur; her opererer han med tre alternativer: det religiøse, det kulturelle og det biologiske. Ikke overraskende slutter han seg til den sistnevnte.  Dessuten kritiserer han liberale tradisjoner i amerikansk innvandringspolitikk og i liberal bistandspolitikk.

En originalitet og en styrke ved hans argumentasjon er at han retter kritikken mot allmennmenneskelige ønsker om å slutte seg til optimistiske ”feel good”-løsninger, og ikke bare mot antatt manipulerende eliter.

At en slik posisjonering hverken virker politisk korrekt eller populær, er nokså innlysende. Men en slik konstatering er ikke tilstrekkelig til å avskrive mannen som reaksjonær eller som en debattant uten samtidsinteresse. Mye av det han kritiserer har fått gjennomslag på et altfor ukritisk grunnlag. En originalitet og en styrke ved hans argumentasjon er at han retter kritikken mot allmennmenneskelige ønsker om å slutte seg til optimistiske feel good-løsninger, og ikke bare mot antatt manipulerende eliter.

Derbyshire bør krediteres for sitt mot, og for en selvstendighet som ikke alltid preger en del forskermiljøer der ”liberale holdninger” kan oppleves som adgangstegn til de interne diskusjoner. Samtidig blir avstanden til dominerende forskermiljøer en svakhet ved argumentasjonen hans. Det finnes en god del forskning som både kunne ha støttet ham og korrigert ham, uten at han later til å kjenne den. Hans personlige og journalistiske argumentasjonsform fører til at han på flere punkter blir lett å motsi av folk med en viss vitenskapelig skolering.

Manglende familiestrukturer
Et eksempel er hans utfall mot feministisk selvmedlidenhet. Han hevder at nitti prosent av alle mordere og åtti prosent av alle fyllekjørere er menn, og han ser dette som et argument for at det er menn heller enn kvinner det er synd på. Men uten en mer inngående analyse kunne slike tall like gjerne utlegges som en underbygging av et feministisk program om at kvinner kan alt som menn kan og kan dessuten føde barn, og at menn må bli mer feminine for å bli mer veltilpasset.

John Derbyshire

Han ville ha stått mye sterkere hvis han hadde vist til psykologisk teori om at gutter trenger fedre å forholde seg til – først for en identifikasjon, så for en frigjøring og så for en forsoning – for å kunne utvikles til menn og ikke til voldsmenn. Vi står her overfor prosesser der kvinner vanskelig kan erstatte menn. Det hjelper ikke at politikere vedtar lover som forutsetter at kjønnsforskjeller bare er sosiale konstruksjoner.

Det er all grunn til å se kritisk på en utvikling mot stadig flere faderløse familier og der også barnehager og skoleklasser blir dominert av kvinner. Statistiske forskjeller mellom gutter som har vokst opp med og uten varig farskontakt kan forklares i en psykodynamisk sammenheng. Det kunne her vært vist til studier som tyder på at gutter som er vokser opp uten fedre gjennomgående viser seg mer sårbare for helsemessige senskader av forskjellige slag. De som vokser opp uten fedre bruker mer alkohol og marihuana og begynner med misbruk på et tidligere alderstrinn. De som vokser opp uten fedre deltar gjennomgående tidligere i seksuell aktivitet og er oftere utsatt for seksuelt misbruk, enn de som ert vokst opp med foreldre av to kjønn. Blant gutter som er vokser opp uten fedre finner vi ofte mer aggresjon og en større risiko for å havne i fengsel: 43 prosent av mannlige amerikanske fanger sies å ha vokste opp i enforeldre-familier. I tillegg hadde 14 prosent av fangene ikke vokst opp med noen av foreldrene. 72 prosent av mannlige amerikanske mordere later til å ha vokste opp uten normal familiekontakt med sine fedre. 60 prosent av amerikanske voldtektsmenn vokste opp på samme måte. Disse utslagene er signifikante, også når det kontrolleres for sosioøkonomiske variasjoner.

På andre områder ville mer kjennskap til forskning ha ført til at han hadde måttet revidere sine synsmåter. Det gjelder ikke minst hans diskusjon av forholdet mellom konservatisme og religion. Her kunne han med fordel ha nyansert mellom det som i leksika kalles klassisk eller institusjonell konservatisme, ideologisk eller right wing- konservatisme, kristelig konservatisme, og neokonservatisme.  Det blir litt for enkelt bare å hevde at amerikanske konservative ”elsker religion”.

Klassisk dannelse
Likefullt har han dekning for å hevde at konservative av alle merker har sett på religion som nyttig for den sosiale kohesjon – ”sammenhengskraften” som Ralf Pittelkow ville ha sagt. På denne bakgrunn blir det noe uforløst ved den form for biologisk reduksjonisme, både i forhold til religion og kultur, som preget flere av kapitlene i boka. Det kan nesten virke som om pessimismen blir viktigere enn konservatismen.

Det kan nesten virke som om pessimismen blir viktigere enn konservatismen.

Derbyshire gjør et nummer av at konstitusjonens fedre i amerikansk historie var ”pessimister”, målt med vår tids mål. For amerikanske konservative er det viktig å få disse på sin side. Det er derfor all grunn til å se nærmere inn på holdningene til grunnlovsfedrene. Mye taler for at de på viktige felt skilte seg ut fra de samtidige franske opplysningsfilosofer og revolusjonsteoretikere, og at dette er en av grunnene til at den amerikanske revolusjonen ble mer konstruktiv enn den franske. Men det Derbyshire her kaller pessimisme, burde nok heller kalles en respekt for klassisk dannelse. Og det betydde noe mer enn å kunne slå om seg med greske og latinske sitater.

Karakteristisk for gresk åndsliv var erfaringen med at mennesket verken kunne forstås som et dyr, som reagerte instinktivt og ansvarsløst på ytre stimuli, eller som en gud med fullt overblikk over konsekvensene av alle valg. Til og med de greske heltene kunne, med sin stykkevise forståelse, rote seg inn i de mest groteske og umoralske situasjoner. Derfor måtte det advares mot overmot – hybris – samtidig som enhver dannet person måtte kunne la seg korrigere av dialog og argumenter. Den samme erfaring med menneskets uberegnelighet fikk jødene, og etterhvert også muslimene, til å utvikle detaljerte sett med leveregler for å utfylle den religiøse tradisjon og for å begrense virkningene av en vilkårlig frihet. På kristens hold ble det gitt et noe annet svar på utfordringen med mennesket som hadde spist av kunnskapens tre for godt og vondt, uten helt å skjønne hva denne friheten kunne føre til: Mennesket måtte ta inn over seg ansvaret for alle sine ugjerninger, også de som skyldtes godtroenhet. Men for å kunne bære denne omfattende skyld trengte mennesket en syndstilgivelse som bare kunne oppnås ved å forenes med en stedfortredende soning.

Det var en slik førrevolusjonær ballast som Washington, Adams, Jefferson, Madison og Franklin hadde med seg, og som ga deres orientering en dimensjon i tillegg til den som kan avleses av de liberale frihetsprinsippene. Historikeren Brion McClanahan har skrevet om ”the deep faith” hos de amerikanske foregangsmennene i boka The Politically Incorrect Guide to the Founding Fathers. På flere felt virker det som om Derbyshire ikke er helt fortrolig med denne litteraturen.

Biologisk orientert
Som en biologisk orientert konservativ henviser Derbyshire mye til Darwin, og bruker også darwinismen som argument mot den religiøse konservatismen. Samtidig hevder han at biologisk selvforståelse er den minst naturlige tenkemåte for menneskelige vesener. Til sammenlikning vil tro på religion eller det overnaturlige kunne rangeres som en av de mest universelle kjennetegn ved mennesker, ifølge antropologen Donald E. Brown. En annen Brown, som i 1988 ga ut boka Illusion and Wellbeing, som Derbyshire også viser til, har hevdet at en moderat grad av selvbedrag er normalt for mentalt sunne mennesker og kan virke adaptivt.

Denne form for religiøs konsesjon blir likevel bare liggende på et psykologisk plan. Derbyshire går ikke inn på religionens samfunnsmessige funksjoner og det som i et darwinistisk perspektiv blir den sentrale målestokk på funksjonalitet, nemlig reproduksjonsevnen. Her kunne han for eksempel ha vist til Evelyn Lehrers studier over sammenhengen mellom religiøs orientering og barnetall, gjengitt i Population and Development Review 2004, 30, ss. 707-726 eller til Anthony Gottliebs artikkel ”Faith equals Fertility” i vinternummeret 2008 av Intelligent Life Magazine. Disse studiene tyder ikke bare på at religiøst orienterte par gjennomgående får flest barn, men at de i flere amerikanske delstater blir liggende over reproduksjonsnivået på 2,1 der ikke-religiøse par blir leggende under. Det kunne her føyes til at det er noe underlig ved en ideologi der evolusjonistisk tenkning blir oppfattet som antireligiøs.

De som måtte mene at fredelighet er den høyeste dyd ved en religion, bør for øvrig neppe vise for mye til Darwin og heller ikke til forutsetninger for politisk frigjøring.

Derbyshire går ikke særlig dypt inn på den darwinistiske problematikk om variasjon og seleksjon som forklaring på menneskelig og kulturell utvikling. Han går mer inn på spørsmålet om religion virker fredsfremmende eller motsatt. Men heller ikke her virker analysene hans særlig overbevisende. De som måtte mene at fredelighet er den høyeste dyd ved en religion, bør for øvrig neppe vise for mye til Darwin og heller ikke til forutsetninger for politisk frigjøring. Den verdensreligionen som sterkest har understreket ikke-voldelig fredelighet, er sannsynligvis buddhismen. Det er samtidig den religion som sterkest har preget de regioner der samtidige despoter har kunnet herse mest med folk uten å møte adekvat motstand; undertrykkelsene i Kambodsja og Burma hadde neppe vært mulig i land med en mindre passiviserende religion.

Litt for enkelt
Det er tvilsomt om grad av fredsommelig etikkforkynnelse bør betraktes som et høyeste mål for verdensreligioner. En forklaring av fredsommelighet i forskjellige stater etter hvor religiøs de er, kan bli enda mer tvilsom. Delstatene Oregon og Mississippi i USA kan oppvise forskjeller når det gjelder andel av innbyggerne som regner seg som troende; men de skiller seg også fra hverandre i velstand, i etnisk sammensetning og på andre måter. Dermed kan de ikke uten videre illustrere en generell sammenheng mellom religiøsitet og vold/fredelighet. Heller ikke utvalgte sammenlikninger av forskjellige nasjoner er uten vider egnet til entydige konklusjoner av denne art. Derbyshire framholder Japan og Norge som to av verdens mest fredelige og minst religiøse nasjoner, og bruker dette som et belegg for at religion ikke henger sammen med fred. Her kunne det trekkes fram mange analytiske innvendinger. Japansk kultur har av Ruth Benedict vært omtalt med stikkordene ”chrystantemum and the sword”. Og hva angår japansk religiøsitet, så er antakelig Japan det landet der flest mennesker oppgir tilknytning til mange religioner, samtidig. Også Norge er litt for særegent til å passe inn på en allmenn skala fra religiøse til ikke-religiøse nasjoner. Det protestantiske Norge, der moral måles etter samvittighet og skyld, oppviser en mye mer privatisert religiøsitet enn i land der moralen er forankret i kollektive størrelser som ære og skam. Det har også blitt sagt om nordmenn at de oppfatter det som like selvfølgelig å kalle seg kristne som å kalle seg norske, men uttrykket ”religiøs” (relljøs) blir reservert for folk med en bestemt livsstil. Dersom norsk religiøsitet skulle tilordnes et mål for vold, måtte det eventuelt bli gjennom sammenlikninger mellom Norge i dag og Norge for femti år siden. I så fall ville en finne at den politiregistrerte volden har økt parallelt med en del mål på sekularisering.

Kort sagt, dette med religion, samfunnssamhold og vold eller fredelighet er innviklete saker, og det innbyr ikke til så enkle slutninger som de Derbyshire forfekter.  (I skrivende stund mottok undertegnede en konferanserapport, Civilization in Crisis. Proceedings of the 39th Internationsl Conferende of the International Society for the Comparative Study og Civiliztaions, utgitt 2009 ved Western Michigan University.  Her blir det trukket helt andre konklusjoner enn de Derbyshire forfekter, bl.a. i en artikkel av Stephen J. Newell.)

Harselas med multikulturalismen
John Derbyshire inntar en nærmest harselerende holdning til de som har villet forsvare kulturvariasjon (diversity) som kilde til samfunnsmessig styrke. På side 25 avleverer han en kraftsats om multikulturalismen som i oversettelse kunne lyde slik: ”Jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at aldri har en ideologi blitt omfavnet med så mye sjalusi og hjertelighet av alle viktige institusjoner i et samfunn, og samtidig stått så opplagt i motsetning til alle indikasjoner fra våre sanser.”

Her skal det føyes til at Derbyshire  viser til en del relevant forskning i denne forbindelse, blant annet til studier av Robert Putnam. Professor Putnam har lagt fram studier som viser at utbredelsen av mangfold kan komme på bekostning av både mellommenneskelig tillit og av lokalt sosial engasjement.

Derbyshire gir flere eksempler på at amerikansk integrasjonspolitikk ikke er så vellykket som mange i Europa har hevdet.

Dersom han i tillegg hadde sittet inne med et samfunnsvitenskapelig begrepsrepertoar, blant annet om forskjellen mellom integrative og instrumentelle samfunnsfunksjoner, ville han ha kunnet sagt at multikulturalismen virker både inadekvat og dysfunksjonell i en integrativ sammenheng. Derimot kunne det hevdes at en medieverden innrettet på massesalg og et styringssystem innrettet mot flertallsoppslutning gir for lite variasjon for mangesidige analyser og for en instrumentell politikk.

Derbyshire gir flere eksempler på at amerikansk integrasjonspolitikk ikke er så vellykket som mange i Europa har hevdet. Hovedtyngden av de nye immigrantene til USA synes å ha færre forutsetninger for å assimileres enn de gamle, samtidig som det moderne USA er blitt et land det er vanskeligere å tilpasse seg til. Dette er en av grunnene til at han ønsker en drastisk innstramning på innvandringen.  Alle land må ha en befolkningspolitikk, skriver han. Alle land må på et eller annet grunnlag ”diskriminere” mellom de som kan slippe inn og de som ikke kan.

Blant argumentene mot en åpen innvandring trekker han inn befolkningsstørrelsen i deler av verden. Derimot sier han relativt lite om sammenhengen mellom befolkningsstørrelse, forbruksnivå og økologiske grenser. Det siste kunne i så fall ha ført til en sterk kritikk av den form for amerikansk konservatisme som ikke vil sette spørsmålstegn ved bærekraften av en viss American way of life.

Men om han ikke er helt konsekvent i alle sider av sin analyse, lar han logikk gå foran moral på områder der mange i vår del av verden kvier seg for upopulær konsekvensanalyse.  Han går for eksempel sterkt i rette med den form for u-hjelp på et rent humanitært grunnlag som blant annet Bob Geldorf har vært talsmenn for. I kapittelet Africa, Breeding For Hunger” skriver han den etiopiske befolkning har økt fra 33,5 millioner til 78 millioner i løpet av det kvarte århundret som Geldorf har ledet sine charity campaigns.  Han mener rent ut at vi driver humanitær hjelp av hensyn til vår egen fell good-moral, heller enn å tenke for mye på framtidige generasjoner, verken i Afrika eller i Amerika.

Derbyshire kan krediteres for å fokusere på en del ubehagelige sammenhenger som andre vil tildekke. Men dette er ikke det samme som å stake ut en framtidsrettet politikk. Han unngår en diskusjon om hvordan en framtidig menneskelig tilpasning til en natur med grenser kan forutsette både en begrensing av reproduksjonsmønsteret i visse deler av verden og av produksjon og konsumpsjonsmønsteret i andre deler av verden. Og hvis en slik politikk kommer i strid med visse paragrafer i den menneskerettighetserklæringen som FN vedtok i 1948, så får heller denne erklæringen skrives om.

Fundamentale utfordringer
Hvorfor bør så norske intellektuelle med en konservativ legning interessere seg for bøker som den til John Derbyshire? Det kan gis to hovedgrunner for det.

For det første er det en del å lære av det Derbyshire skriver om, og som få norske debattanter vil gi seg inn på.  Derbyshire gir et innblikk i en del av amerikanske samfunnsdebatt som sjelden formidles i norske medier, som neste alle er fokusert på den liberale demokratiske delen av amerikansk debatt.  Men før eller siden vil samfunnsstyret i USA igjen gå over til republikanske representanter, der conservatism i forskjellige varianter har vært et samlingsmerke.

Nettopp det uferdige ved den konservative debatten i Amerika burde være en grunn til at europeere interesserte seg for den

Det er tydelig at mange konservative amerikanere i våre dager opplever en ideologisk krise. De kan være mot pengebruken til byråkratiske liberalere, men det blir for tynt bare å henvise til small governement og traditional values som et alternativ. De er på leit. Og de har foreløpig ikke utviklet noen overordnet ideologi som både kan samle folk og som dessuten kan gi adekvate svar på sentrale utfordringer som vi vil stå overfor i det århundret vi har foran oss. Det dreier seg her om fundamentale utfordringer for moderne samfunn, som moralsk sammenhengskraft, en adekvat reproduksjon og en økologisk tilpasning, i tillegg til å videreutvikle en økonomi som kan gi politisk tyngde.

Nettopp det uferdige ved den konservative debatten i Amerika burde være en grunn til at europeere interesserte seg for den, og da ikke bare av hensyn til amerikanerne, men også av hensyn til oss selv. Vi er avhengige av Amerika og blir påvirket av det som der skjer, enten vi liker det eller ei.

Internasjonal debatt
I en slik situasjon hadde det vært naturlig om flere europeiske intellektuelle ville presentere sine erfaringer og synsmåter på det amerikanske markedet. En del gjør det. Det kunne her være grunn til å nevne den engelske dataeksperten James Martin som i 2006 ga ut The Meaning of the 21st Century. A Blueprint for Ensuring the Future. En annen er den franske historikeren Jacques Attali som samme år ga ut Une brève histoire de l´avenir, i engelskspråklig versjon  A Brief History of the Future, på norsk utgitt på Samlaget i 2009 under tittelen Kort historie om framtida.

Sett med norske øyne er det ikke vanskelig å få øye på svakheter ved mye amerikansk debatt. Men i stedet for å bare føre til amerikakritikk, burde dette heller ledet til at vi brakte norske erfaringer opp på et teoretisk nivå der de kunne inngå i en større internasjonal sammenheng. Det er ingen grunn til at engelskmenn og franskmenn skulle være alene om dette. Også de har sine begrensninger. – Stereotypiene om engelske intellektuelle som empirikere med svak teoretisk fantasi og om franske intellektuelle som luftige teoretikere med svak empirisk forankring kan passe godt på de nyss nevnte forfatterne.

Norsk intellektuelt liv består ikke bare i å formidle egne erfaringer, men også i å systematisere internasjonal tenkning i sammenhenger som vi finner fruktbare. Et eksempel på dette er antologien Religion og kultur. Ein fleirfagleg samtale som kom ut på Universitetsforlaget i 2009 under redaksjon av Arve Brunvold, Hans Bringeland, Nils Gilje, Gunnar Skirbekk. Dersom denne antologien hadde vært tilgjengelig på det amerikanske markedet, kunne et par av kapitlene til Derbyshire ha blitt annerledes.

Den videre konklusjon på disse betraktningene blir at norsk kulturpolitikk i større grad burde ha satset på norsk formidling til utlandet og ikke bare på støtte til intern norsk kulturformidling og til formidling av utenlandske forfattere for norske lesere. Og da må forfattere også forstås som faglitterære og ikke bare som skjønnlitterære.

• Sigurd Skirbekk (f. 1934) er professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Han har bl.a. utgitt Dysfunctional Culture. The Inadequacy of Cultural Liberalism as a Guide to Major Challenges of the 21st Century, University Press of America 2005.