Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

– Det meste vi ser i norsk politikk i dag, blir sørgelig smått i sammenligning med John Lyng, skriver Lars Roar Langslet i sin nye bok, Veivisere. Minerva har snakket med sin tidligere redaktør om hans veivisere, om Høyre, og om det å være konservativ i en brytningstid.

– De er så ulike, disse menneske, at det stritter i alle kanter. Tre aktive rikspolitikere, tre personer forskjellig plassert i den akademisk verden, og tre fra det katolske miljø. Jeg kan ikke påvise hva en billedkunster som Anne-Lise Knoff hadde til felles med C. J. Hambro. Det var lite, men de gjorde alle et inntrykk på meg. På hver sine felter kom disse til å bli viktige.

Dette sier tidligere stortingsrepresentant, kulturminister og Minervaredaktør Lars Roar Langslet om persongalleriet i sin nye bok, der han skriver om sitt forhold til det han kaller sine ”veivisere”: tre politiske (C. J. Hambro, John Lyng og Kåre Willoch), tre akademiske (A. H. Winsnes, Asbjørn Aarnes og Hans Skjervheim) og tre katolske (Hallvard Rieber-Mohn, John Willem Gran og Anne-Lise Knoff).

– Du skriver i forordet at du gjennom fremstillingen din av disse ni personene også ”har prøvd å tegne noen viktige trekk i Norges ansikt gjennom den lange perioden som disse ni dekker gjennom sine livsløp og sin virksomhet”.

– Trekk i norgeshistorien belyses vel best av de tre politiske lederne Willoch, Lyng og Hambro. De var meget forskjellige som personligheter, men var i hver sin epoke de dominerende skikkelser i Høyre, og spilte også en stor rolle i norsk politikk generelt. Med Hambro er det især 1940 man tenker på. Men jeg vil også understreke hans livslange innsats for konstitusjonelle spilleregler, og fokus på ryddighet i det offentlige liv. Hambro var den mest allsidige av dem, han spredte seg på så mange felter. Han var glødende opptatt av litteratur, teater. Så hans historie er innskrevet ikke bare i Stortingets og Norges historie, men også på disse feltene.

– Så kommer Lyng, som fikk sin store stjerne ved en blendende innsats ved rettsoppgjøret etter krigen. Hans innsats som aktor i den meget kompliserte Rinnansaken gjorde at han fikk berømmelse fra én dag til neste. På Stortinget ble han rettsstatens klarsynte talsmann mot ytterliggående reguleringslover. Så kommer hans store innsats for å rydde grunn for borgerlig samarbeid og skape et alternativ til APs hegemoni. Så kommer det som det tredje kapittel de store utenrikspolitiske sakene. Og Willoch er heldigvis høyst levende, så du vet hvilke felter han har gjort en innsats på. Han skriver jo til stadighet, og det håper jeg han fortsetter med i mange år.

– Det er vel det opplagte i forhold til innflytelse i det norske samfunn – personligheter som på hver sin måte preget det, og som har blitt høyt aktet ut over alle partigrenser. Det er ikke så lett å situere Winsnes, Skjervheim og Aarnes. Det er jo i det intellektuelle liv at de utfoldet seg. Skjervheim er mest kjent for positivismestriden – som unektelig ble meget viktig, tror jeg, og innevarslet et tidskifte i tenkning. Og det katolske er mer min avvikerlinje. Jeg ble katolikk etter hvert etter studietiden. Men også Rieber-Mohn, Gran og Knoff var personligheter som på sin måte ble kjent i det norske samfunn. I debatter, i intellektuelt liv, i kirkelig sammenheng og i kunstnerisk sammenheng. Boken blir en slags mosaikk.

Et sosialt ansvarlig Høyre
– For å gå litt tilbake til Høyre. Du skriver i kapitlet om Hambro om ”selvbevisste og markedstroende unge menn fra Oslo vest som går til angrep på det konservative Høyre”. Er ditt inntrykk av at de mer eller mindre dominerer partiet nå?

– Jeg håper ikke de dominerer så mye som enkelte får inntrykk av. Men jeg synes det blir for smått nå Høyres store mantra skal være skattelettelser, skattelettelser, skattelettelser, som om det var det eneste man brydde seg om. Det begynner å minne om Kolbergs ”fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen”. Det er litanier man har hørt litt for ofte. Det bør i alle fall være en bredde over det image Høyre gir av seg selv. Slik at man ser det er et parti som føler sterkt for hva dette samfunnet bygger på, føler sosialt ansvar, og er på høyde med de nye internasjonale utfordringer. Og det synes jeg har blitt for smått. De felter der Høyre virkelig har oppnådd høy stjerne utad, slik som miljøpolitikken under Brende, og liberaliseringer av dagliglivet – lukketider – under Astrid Gjertsen, det øyeblikket disse to meget populære lederne forsvant ble partiet helt anonymt på disse feltene. De må følge det opp. Vise at de er dypt engasjert på en lang rekke felter.

Jeg synes det blir for smått nå Høyres store mantra skal være skattelettelser, skattelettelser, skattelettelser, som om det var det eneste man brydde seg om.

– Du skriver også at i forhold til Lyng blir dagens politikere sørgelig små i sammenlikning.

– Ja, jeg synes det, og da måtte jeg jo skrive det.

– Hvorfor er det bitt slik?

– Partier er ofre for konjunkturer de også, som alt annet i dette samfunn. Jeg har kommentert det i boken Fra innsiden, som jeg skrev for lenge siden om mine år i politikken. Jeg synes det var beklagelig med utskyvningen i 1986 av et stort antall mennesker som hadde ydet vesentlige ting i Willochs tid. Etter det ble ledelsen merkbart dårligere, så gikk det tilbake med partiet. Nå gikk det heldigvis litt opp – de rettet opp situasjonen litt etter det forrige katastrofevalget. Det er absolutt ikke det nivået hvor et liberalt-konservativt parti burde være i et land som Norge. Jeg håper det kommer, og jeg er meget glad for at både Røe Isaksen og Astrup er kommet inn. Det varsler om nye folk som kan bringe inn større styrke. Jeg synes det var et dårlig signal at Lønning ikke ble gitt plass, særlig siden vi har et samfunn med stadig flere oppegående eldre. Og jeg vet ikke om norsk politikk ville tjene i lengden på at alle som gjør en politisk innsats må være under 35 år.

Brytningstid
– Du skriver at Norge har vært igjennom en brytningstid de siste tiårene. Det er vel ganske klart for de fleste. Men hva tenker du som konservativ om de forandringene Norge har vært gjennom og Vesten har vært gjennom de siste 50 årene?

– Det først jeg vil fremheve er at jeg har fått oppleve globale omveltninger som hadde fundamental betydning. At først de nazistiske imperium, og så det stalinistisk-sosialistiske, forsvant. Og de som ikke tillegger dette en enormt positiv betydning for Europa og for verden, men som har et ensidige negativt syn om at alt går tilbake og blir verre og verre, de har utstyrt seg selv med svært så dystre briller.

Det ble et nokså forslitt slagord på venstresiden dette med solidaritet, men etter hvert som man ser realiteten i at det går tilbake, så er det noe som må fortone seg meget uhellsvarlslende uansett partitilhørighet.

– Men så har vi den andre siden av medaljen: at etterhvert som vi har blitt styrtrike så har egoismen vært på sterk femmarsj, og solidaritet vært på retur. Det ble et nokså forslitt slagord på venstresiden dette med solidaritet, men etter hvert som man ser realiteten i at det går tilbake, så er det noe som må fortone seg meget uhellsvarlslende uansett partitilhørighet. Jeg leste akkurat Christian Borch sin bok Sannhetens kår. Det er en meget kritisk oppgjør med det han kaller den siste fase av neokapitalismen før finanskrisen. Jeg synes han peker på mye som jeg må gi min tilslutning. Det er hender at han sklir litt ut i ting jeg synes ikke er så godt underbygget, men svært mye av det er solid underbygget.

– Han peker vel på en uro mange føler i forhold til det moderne samfunn.

– Det er grådighetskulturen som ikke minst Willoch har hugget løs på av og til, og en nokså perspektivløs økonomisme. Det er også en utvikling i retning av kyniske massemedier og underholdning som gjør det vanskelig å føre seriøs debatt.

– Tror du at den medievirkeligheten vi har i dag bidrar til å skape glattere og mer formløse politikere enn det som var tilfellet før?

– Ja jeg tror dessverre det. På den ene siden er det en del man i høy grad kunne trenge i det politiske liv, som ville kvie seg slik for å bli gjenstand for den behandling som mediene kan gi politikere i vise situasjoner, og som da heller vil holde fast ved en tilstrekkelig god betalt jobb som gir muligheter til mer kontakt med familien. For det er ikke så rent lite man må ofre for å delta som heltidspolitiker. På den annen side rekrutterer man med politikken en del folk man burde være foruten som trives i den medievirkeligheten. Som med stadige utspill får en overskift i dag og er glemt i morgen. Det er kommet inn en kortsiktighet i holdningene til politikk. Jeg håper og tror at regjeringen holder igjen fordi den ser at langsiktig ansvar er et helt vesentlig vilkår for å drive ansvarlig politikk. De som bare jakter på å få en overskrift i VG eller i å bli invitert på fjernsynet, og kommer med ett eller annet rart utspill for å oppnå dette, er folk jeg ikke vil ha noen tillit til som ledere av et land. Mange av de jeg skriver om ville ikke vist sine evner eller orket å delta i den type debatt som man har nå.

– Forsømmer media sin rolle i demokratiet når man tar såpass lett på det?

– Ja, det er et stort kapittel. Borch har skrevet en hel del om det. Jeg har fulgt med vemmelse den klappjakten de av og til har satt i gang på politikere som antas å ha begått en eller annen skandale. Det er som et hundekobbel setter i gang. Helt uten sans for at også politikere kan være følsomme mennesker som blir knekket av slik.

Kristendom som grunnmur
– Du skriver i kapitlet om Winsnes at han uttalte at ”bekjennelse til den kristne tro er selve bolverket for grunnverdiene i vår sivilisasjon.” Ser du det på samme måte, at kristendommen er helt grunnleggende for vår sivilisasjon?

– Ja, jeg gjør det, men da slik forstått at politikk og statsliv er blitt en autonom sfære, så å si. Jeg vil ikke tilbake til den tid der det ble gitt kirkelige diktater, og jeg synes det virker litt komisk når norske prelater plutselig har ufeilbarlige meninger om oljeutvinning i Lofoten eller reindrift på finnmarksvidda – som om dette var noe som fremgikk av den hellige skrift. Det er en fordel det at det kirkelige er som en surdeig, for å bruke et evangelisk uttrykk, og ikke består av en masse diktater. Det er ikke er gitt hva man skal mene i konkrete spørsmål, for der vil det også være ulike meninger blant kristne.

Jeg vil ikke tilbake til den tid der det ble gitt kirkelige diktater, og jeg synes det virker litt komisk når norske prelater plutselig har ufeilbarlige meninger om oljeutvinning i Lofoten eller reindrift på finnmarksvidda.

– Men jeg frykter at bevisstheten svekkes om den kristne inspirasjon bak den vestlige humanitet – og jeg vil legge til: den vestlige rasjonalitet. Rasjonalitetsidealet som er kommet inn som helt bestemmende i vår kulturutvikling: i vitenskap, i teknikk – og også i politikk skulle man håpe, skjønt der er det vel mer tvilsomt. Det er historisk sprunget ut av den syntesen som ble lagd langt tilbake i middelalderen av gresk-romersk tenkning og kristendom.

– Men betyr den sekularisering vi ser nå at vi bryter ned det bolverket Winsnes snakket om?

– At det er skjedd en fortløpende sekularisering, det er observasjon som sitter nokså sterkt i meg. Men om det også betyr at man bryter ned bolverk vet jeg ikke. For mange som av gammel vane er sterkt religionskritiske og kanskje oppfatter kirken som en slags glasur ved visse anledninger, de står fast på de verdier som ble brakt inn i vår kultur av kristendommen, men uten å anerkjenne noen spesiell kristelig begrunnelse for dem. Og jeg håper det varer ved – at det ligger en treghet i det, sånn at de verdiene fortsatt står som viktige. Men det er et menneskelig instinkt at man søker en begrunnelse for de verdiene en skal vedkjenne seg. En spør hvorfor – hvorfor kan ikke det motsatte være like bra? Og i en slik debatt er det ikke lett å vinne frem bare med gamle floskler.

– Tror du den typen treghet kan sitte i i flere generasjoner, eller vil det gradvis dø hen når man fjerner det fra det opprinnelige grunnlaget, hvis det da er kristendommen?

– Jeg tror snarere ut fra det jeg ser i dag at den religiøse dimensjonen vil bli viktigere igjen i det vestlige Europa. Det norske samfunn er som kjent i utakt, og vi blir kanskje de siste som fanger opp disse nye signalene. Det er slett ikke alt ved denne nyreligiøse vending som jeg liker. Vi har som et ytterfenomen fundamentalismen og fanatismen, og terroren som det slår ut i. Det er slett ikke bare islam som er eksempel på dette. Jeg synes vulgærprotestantismen i Texas på mange måter er like ille, selv om den er mindre voldelig. Man må ikke gi avkall på det som er særkjenne på vår kulturutvikling. Rasjonalitetens betydning også i sammenheng med det religiøse.

Det at vår tid mangler overtro er åpenbart en overtro.

– Man ser det kanskje heller det motsatt av rasjonalitet i de religiøse bevegelsene som er kommet siden 60-tallet.

– Jo da, det er en god del av det. Jeg tror det kan skje en revitalisering av større format, og at disse sektene faller fra.

– Chesterton skal jo ha sagt, ”when people stop believing in God, they’ll believe anything”.

– Ja, det er en måte å si det på. Det er forbausende lett å få folk til å tro på ting, bare de påstås å bygge på forskning eller på det politisk korrekte. Og godtroenheten er stor, og astrologien råder i ukeblader på alle frisørsalonger og legekontorer. Det at vår tid mangler overtro er åpenbart en overtro.