Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Biografier, biodiesel og sykefravær. Det har vært en tung måned for Jens Stoltenberg og regjeringen. Meningsmålingene i november viser piler som peker i feil retning. Styrer Ap mot et brudd?

Ap var best da det gjaldt og vant valget. Men i motsetning til hva som er vanlig, så har ikke valgvinneren fått ekstra vind i seilene etter dette valget. Tvert i mot er det tegn som allerede nå tyder på at det bærer utforbakke, sett med røde øyne. Som det framgår av oversikten under, så hadde Ap i november kun tre målinger som lå over valgresultatet, mens hele åtte lå under. De tre aller ferskeste målingene i årets nest siste måned, fanger opp både biodieselfarsen og sykefraværsforslaget. De sender Ap langt ned på 30-tallet.

Ei heller blant regjeringskollegene i SV og Sp er det noe særlig rødgrønn trøst å hente. Tvert i mot lå begge partiene under valgresultatet sitt på et stort flertall av novembermålingene. I sum peker dette i retning av en regjering som netto har mistet tusenvis av de velgerne som stemte på de tre regjeringspartiene ved valget for to måneder siden.

Høyre øker igjen
Ved å bruke snittet av hhv. Sentios tre og Norstats to målinger, slik at alle byråene blir likt representert, kommer jeg ut med følgende partivise gjennomsnittstall for november:

Hovedbildet er en forskyvning fra regjeringspartiene til opposisjonen på et drøyt prosentpoeng. På høyresiden fortsetter Høyre sin frammarsj, trolig av de årsaker som jeg var inne på i oktoberanalysen, mens Frp viderefører sin nedtur. Disse to partiene er nå så godt som jevnstore og samler totalt 41,9 prosent. KrF kan, etter en meget tøff tid, omsider notere et pluss – på ni tideler. Men deler av dette kommer som et resultat av at Infact trolig har bommet noe og målt KrF altfor høyt, slik at også snittet blir dratt opp. Det samme gjelder for øvrig for Sp.

Aps nedgang gir, slik det framgår av oversikten nedenfor, seg klare utslag i negativ retning på mandatfordelingen. Det viser igjen hvor viktig det var for de rødgrørnnes del at Ap klarte å komme seg godt over 34 og endog bikke 35 prosent ved valget.

Novembertallene er tilbake på det som var normalsituasjonen i bortimot hele perioden 2005-2009 – nemlig et relativt klart borgerlig flertall. Mandatsimuleringen i Celius viser nå 88-81 i borgerlig favør. Høyre ville antalig plusset på med ytterligere tre mandater – ett av dem fra Oslo (Afshan Rafiq). Oslo blir for øvrig meget interessant å følge fram mot lokalvalget i 2011. Martin Kolberg ønsker å farge hovedstaden, og opptil flere andre store byer, rød. Min første og veldig tidlige lokalvalgsanalyse viser at det blir vrient.

Hvorfor faller Ap nå? Her er fire forklaringshypoteser:

1. Normalisering: Ap bortimot ”maxet” på 35,4 prosent ved stortingsvalget. Bl.a. via et to-tre poengsløft helt i sluttfasen. Det er et nivå som det nok er vanskelig å holde over tid. Et mer ”naturlig” leie vil være noe rundt 30-33. En slik normaliseringsprosess kan nå være i gang.

2. Biografiene. Åslaug Haga og Karita Bekkemellem har kommet med hver sin selvbiografi (sorry Haga, men det er det boka di er). Her blir ikke Jens Stoltenberg akkurat stilt i noe utpreget godt lys. De heller ublide karakteristikkene nører opp under bildet av en beslutningsvegrende statsminister – et bilde som en statsminister helst ikke bør ha hengende ved seg. Det er også påfallende hvor åpenbart sterkt behov de har for å ta ”et oppgjør” etter å ha kommet seg ut av den rødgrønne regjeringen. Er det så ille å sitte i den?

3. Biodiesel: Regjeringen, med Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen i front, klarte kunststykket å drukne hele sitt velgerappellerende, ekspansive budsjett i biodiesel. Det er godt gjort! Den stolbergske parlamentarisme manifisterer seg gjennom så hard pisking av sine sengepartnere, at selv hardcore sado-machosister ville hatt trøbbel med å henge med i slagene. Et sterkt mediefokus på økning av en avgift, kan heller sjelden bli noen velgervelter for det partiet som foreslår avgiften. Denne måneden er slett ikke noe unntak i så måte.

4. Sykefravær: Jens Stoltenberg har åpenbart ikke lært all verdens av sine mislykkede forsøk i 2001 og 2006 på å stramme til sykelønnsskruen. Nå er visstnok det borgerlig styrte Sverige blitt en fin inspirasjonskilde. Til forskjell fra 2001, så var VG under årets valgkamp mer opptatt med å ta Frp, enn å avsløre Aps sykelønnsplaner. Er det silkedottbeskyldningene som har fått Stoltenberg til å klaske til både på sykelønns- og biodieselfronten samtidig?

Jeg tror at disse fire forklaringene i sum bidrar til å kaste et visst lys over hvorfor så mange velgere har vraket Ap de siste ukene. Særlig tror jeg nr. 3 og 4 har noe for seg. Av de to, så er sykefraværsforslaget det med desidert størst politisk sprengkraft i seg. Fordi Ap og Stoltenberg her, ala 2001, risikerer å legge seg ut med store deler av fagbevegelsen og samtidig støte vekk kjernevelgere som ikke vil ”kjenne seg igjen i partiet”. Nå er riktignok Roar Flåthen knapt nok en pusete utgave av Gerd-Liv Valla. Men LO har fortsatt kraft nok til å sette Ap på plass hvis det tukles for mye med velferdsgodene.

Styrer Ap mot brudd?
Både Dagfinn Høybråten og Siv Jensen har, i kjølvannet av denne elendige rødgrønne måneden, kommet med analyser i retning av at Ap nå styrer mot et brudd. Det tror jeg mest er et utslag av ren ønsketenking fra deres side. Ikke minst Høybråten har en betydelig grad av egeninteresse i at Ap sparker ut SV og Sp slik at KrF kan bli mer interessante igjen. For ellers risikerer KrF å bli ytterligere skviset mellom blokkene fram mot valgene i 2011 og 2013.

Hvorfor skulle Ap styre mot et brudd nå? Riktignok ligger et samarbeid med KrF og Venstre nærmere Stoltenbergs hjerte enn SV og Sp. Men det rødgrønne prosjektet er på mange måter utmerket for Ap. Partiet spiser seg mett på SV ved valg etter valg, mens Sp – mot noen symbolske seiere, bidrar til flertall slik at Ap får dominere regjeringen og bortimot eliminere Stortinget. Ap har etter valgseieren, økt dominansen i regjeringen kraftig. Strategisk sett er dette noe bortimot en drømmeposisjon for partiet. En slik posisjon vil nok ikke Stoltenberg rote bort sånn uten videre.

Når jeg likevel tror at den rødgrønne regjeringen vil sprekke før 2013, så har det primært med at jeg tror at på et eller annet tidspunkt vil SV forstå at de ikke kan selge absolutt alle deler av sjelen sin for fire taburetter. Kanskje vil de forstå det etter nok et elendig valg i 2011. Skjønt – med tanke på hva partiet har klart å holde ut med av valgnederlag og kamelsluking i de fire årene som har gått, så er jeg jammen ikke sikker.

Hvem skulle trodd at SV skulle bli et parti som klamrer seg til regjeringsmakt?

• Svein Tore Marthinsen (f. 1974) er valganalytiker, statsviter og skribent. Han blogger på http://sveintoremarthinsen.blogspot.com og kan følges på Twitter.