Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

En brynjekledd horde farer gjennom skogen i skumringen. En gruppe Wehrmacht-soldater holder vakt på en forblåst Vestlandsøy. Karrierejegere i et utrert reklamebyrå koker opp kampanjer hinsides all etikk.

Alt dette er eksempler på scener fra levende rollespill, populært kalt ”laiver”, som har blitt arrangert i Norge de siste tiårene.

Laiv er en variert hobby, kunstform og bevegelse der deltakerne lager sin egen underholdning som skuespillere i improviserte spill. Mange vil assosiere laivmediet med middelalderkostymer og alveører i lateks og gummisverd. Men selv om fantasytradisjonen står sterkt, er om lag halvparten av norske laiver satt til andre genre. Det har vært avholdt kostymedramaer satt til grunnlovsstriden tidlig på 1800-tallet, western-laiver og laiver der deltakerne spiller 6-åringer på bursdag.

Og det kan skje utrolige ting når voksne bestemmer seg for å leke på alvor.

Av folket for folket
Det finnes slektskap og likhetstrekk med skuespill, kostymeball, improvisert teater og muntlige rollespill á la Dungeons & Dragons. Likevel har laiven etablert seg som en særegen form, med kortvarig historikk, men mange nyskapninger. Forskjellen på laiv og impro eller teatersport er at laivene ikke er til for publikum. De skiller seg fra skuespill nettopp ved at de ikke er til ”skue” – det er deltakernes egen opplevelse som står i sentrum.

På den andre siden av veggen, knapt noen meter unna, hører vi tyskerne romstere.

I teatersport dreier det seg til syvende og sist om å få publikum til å le. I laiv handler det vel så mye om å sørge for en troverdig illusjon og leve seg inn i en rolle. Man jobber sammen om å overbevise hverandre om at man for eksempel er aristokrater på et landsted i 1779 eller borgere i et dystopisk fremtidssamfunn. Et mål på om laiven lykkes er om illusjonen opprettholdes.

”Tapere” og ”vinnere” finnes ikke, og den subjektive opplevelsen hos enkeltspilleren har forrang framfor avanserte plot eller høye skuespillprestasjoner. En av måtene illusjonen ivaretas på er at spillet pågår sammenhengende over lengre tid. En laiv kan vare opp til fire-fem dager. Det er ofte et ideal om å være i rollen hele tiden, noe som styrker intensiteten av opplevelsen.

Løse nettverk
Internasjonalt startet laivbevegelsen i de fleste land i perioden fra sent 70-tall til begynnelsen av 90-tallet. Særlig USA og England var tidlig ute. I Oslo utviklet det seg et laivmiljø på slutten av 80-tallet, da folk med bakgrunn fra film, speiderbevegelse og amatørteater fant sammen i en felles lidenskap for rollespill. I Trondheim hadde noen vært på laiv i England allerede i 1983, og startet siden opp med laiving i Trondheimsområdet mot slutten av 80-tallet.

Siden den gang har det utviklet seg flere uoversiktlige, anarkistiske og til dels overlappende laivmiljøer i Norge. I stedet for store medlemsorganisasjoner, samler ”laiverne” seg i sosiale kretser eller løst organiserte nettverk med fokus på enkeltprosjektene – laivene. Derfor er det vanskelig å vite hvor omfattende hobbyen egentlig er. Det er registrert 2652 medlemmer på nettsamfunnet laivforum.net. Nøyaktige data over hvor mange som laiver i Norge finnes ikke, men tallene er ganske sikkert betydelig høyere enn dette. Det finnes stabile miljøer i Oslo, Bergen og Trondheim. Andre byer har periodevis hatt høy aktivitet rundt få ildsjeler.

Det arrangeres anslagsvis 30-40 laiver årlig, ifølge kalenderen på laiv.org, med mellom 30 og 150 deltakere på hver. Unge voksne og studenter har vært viktige deltakergrupper, men det finnes en sterk kultur for åpen påmelding, og laiver annonseres gjerne på offentlige fora. Det store flertallet av spillene arrangeres på rent frivillig basis. Det ligger en demokratisk holdning i den norske laivkulturen om at hobbyen bør være åpen og tilgjengelig. Initiativet til et arrangement kommer som regel fra en gruppe arrangører med en bestemt ide, som har lyst til å ta på seg arbeidet med å skrive roller, finne en beliggenhet og på andre måter håndtere de praktiske sidene ved laiven.

Det har blitt arrangert kommersielle laiver og events også i Norge, men for det meste står dugnadstradisjonen og glad amatørvirksomhet sterkt. Deltakerne lærer seg ofte nye ferdigheter, det være seg å sy historiske kostymer, lære mer om bestemte historiske epoker eller drive logistikk for store arrangementer. Lokaler skal leies, tillatelser innhentes og rolleintriger skrives.

Med historien som lekeplass
Plutselig blir den monotone kjedsomheten avbrutt av raske skritt utenfor. Vi sitter i det innerste loftsrommet, med dørhåndtaket skrudd løs og et massivt skap skjøvet foran døråpningen. Nå skyves det fra, og en beskjed hviskes gjennom dørsprekken: Gestapo kommer. Husundersøkelse. Vi er fem stykker der inne, trengt sammen på to trange rom. Ingen i bygda vet at vi er der. Hvis vi blir funnet vet vi hva som vil skje – ikke bare med oss, men med alle som har utsatt seg for fare ved å hjelpe oss, fem ukjente, jødiske flyktninger. Så stille vi kan trenger vi oss sammen i det innerste kottet. På den andre siden av veggen, knapt noen meter unna, hører vi tyskerne romstere, trekke ut skuffer, flytte på møbler. Inni meg gjentar jeg trosbekjennelsen, igjen og igjen. Sh’ma Yisrael Yahweh eloheynu Yahweh ‘echad, Hør, Israel, Herren er vår Gud, Herren er én.

I tillegg til fantasylaiver med trollmenn og alver á la Tolkien har det i Norge det vært en sterk tradisjon for historiske laiver. 1942 – noen å stole på? fra år 2000 skildret annen verdenskrig i fiskerbygda Herdla på Vestlandet. Arrangørene leide eller bygde fem hus, en tysk brakkeleir og en fiskebåt, alt tidsriktig innredet og utstyrt. I 1942 ble det lagt stor vekt på detaljnivået i scenografien på laiven. Arrangørene hadde blant annet lånt militære veteranbiler til å transportere de tyske soldatene på laiven, skaffet erstatningskaffe, trykket opp penger lik de som var i bruk under andre verdenskrig og endog laget autentiske etiketter til toalettpapiret. Enda større vekt ble imidlertid lagt på å legge til rette for troverdige rolletolkninger, basert på en grundig innsikt i lokalsamfunnets normer og situasjon anno 1942 – noen spillere kunne til og med møte og intervjue personen de skulle spille i forkant av laiven.

AmerikA tok for seg emner som konsumsamfunnet, frihet og kapitalismens mange ansikter.

Enigheten fra 2001 var satt til Østerdalen i år 1800, og handlet om konkursen til en tekstilfabrikk i området. En av arrangørene hadde skrevet masteroppgave om nettopp denne konkursen. Laiven Kollektivet handlet om en gjeng radikale studenter som skulle flytte i kollektiv på begynnelsen av 70-tallet. Historisk inspirerte herskap-og-tjenere-dramaer med fokus på kostymer og personlige intriger, gjerne inspirert av litteratur, har etablert seg som en egen subgenre innen historiske laiver.

En annen verden er mulig
Deadlines kommer krypende med kvarters eller minutters mellomrom. I bedriftens vokabular heter søvn DownTime, og det er forsvinnende lite av slikt. HotNot-oversikten på veggen har ikke rom for syvsovere. Kicks er nettopp ferdig med en runde DownTime, og det er kommet et nytt memo i posthyllen. På tide å skape CreaProd, denne gangen gjelder det å hjelpe bedriften S&J Securities å begrense antall kvinnelige ansatte. All in a day’s work.

I laiven Panopticorp fra 2003 var rollene ansatte i et konsulentbyrå lagt til nåtida. Laiven var en mørk komedie som harsellerte med dot.com-tiden og reklame- og PR-byrå. I Panopticorp brukte de ansatte et eget vokabular, CorpSpeak, som minnet om NewSpeak fra George Orwells dystopiske fremtidsroman 1984. Laiven lånte også elementer fra realityfjernsyn, som HotNot-systemet, der rollene evaluerte hverandre fortløpende og resultatet ble projisert på en vegg i lobbyen. Det dreide seg hele tiden om å være NexSec, eller ”Next Second”. Laiven er et eksempel på hvordan mediet kan gis satirisk eller politisk tilsnitt, ved vrengebildet den ga av vår egen samtid.

Da 1942 ble avsluttet, brøt mange av spillerne ut i spontan allsang av ”Ja, vi elsker”.

Et annet eksempel er AmerikA. Høsten 2000 ble tonnevis av søppel tømt utover Youngstorget for en helg, og det ble satt opp en laiv som til en forandring var ”åpen for publikum”. AmerikA fremstilte et slags magisk-realistisk slumby bygd på en søppelplass. Laiven tok for seg emner som konsumsamfunnet, frihet og kapitalismens mange ansikter. Til forskjell fra de fleste andre laiver var det fritt innsyn på laivområdet for alle forbipasserende, og skillelinjen mellom laiv og teater ble mer diffus. Det var også mulig å være med en guidet tur på søppelfyllinga, eller å delta i kortere perioder.

AmerikAs oppfølger Europa, fra 2001, fortalte historien om en gruppe asylsøkere på et asylmottak, flyktninger fra ulike sider av en fiktiv nordisk krig som hadde søkt asyl i et fredelig, demokratisk land på Balkan. Laiven var en klar parallel til hvordan flyktninger blir mottatt i Norden, og byråkratiet som møtte de fiktive asylsøkerene var modellert på det norske. Europa ble en mulighet for folk til å oppleve slike problemstillinger på nært hold.

Vidt ulike opplevelser
Selv om disse laivene har politiske elementer, gir de ikke nødvendigvis uttrykk for et bestemt budskap. Hva hver enkelt deltaker tar med seg fra opplevelsen vil variere. Europa kunne for eksempel tolkes som en kritikk av norsk behandling av asylsøkere, som en problematisering av flyktningekonvensjonen, eller som en fortelling om nasjonalisme og konflikt blant asylsøkere.

Da 1942 ble avsluttet, brøt mange av spillerne ut i spontan allsang av ”Ja, vi elsker”. ”Det føltes godt å kunne synge den, fordi det i fem dager hadde vært forbudt, og det å synge den etter laivslutt markerte et skille”, fortalte en av spillerne. Andre spillere, blant annet noen av dem som hadde spilt jødiske flyktninger eller nazister, reagerte negativt. Noen gjenkjente den samme blinde patriotismen fra sine roller som nasjonalsosialister, eller følte seg utenfor det fellesskapet som ble til gjennom syngingen av nasjonalsangen. Dette avfødte en grundig og edruelig debatt i etterkant, og alle kunne gå fra laiven med litt mer innsikt i hvordan den samme hendelsen kan oppleves vidt forskjellig med ulik erfaringsbakgrunn.

Den eneste undersøkelsen som er gjort av laiveres politiske tilhørighet, en svensk spørreundersøkelse fra 2002, viste at de fordelte seg langs høyre-venstre aksen i samme grad som befolkningen forøvrig. Vår erfaring er at det samme gjelder norske deltagere på laiver med politisk tematikk. I praksis er disse laivene arenaer for samtaler om samfunnet, hvor debatten føres gjennom utforskende spill snarere enn bastante argumenter.

Likheter med teater
Leken står sentralt i laivhobbyen. På mange måter er laiv en litt mer avansert utgave av barns rollelek. Meningene er delte blant laiverne selv om hvor tyngepunktet bør ligge; der mange er opptatt av at laiv er kunstform på linje med (eller bedre enn) andre, vil andre hevde like høylytt at det de driver med er upretensiøs moro. I likhet med filmer eller romaner er det riktige svaret antakeligvis noe slikt som: både og.

Resultatet har blitt distinkte tradisjoner og måter å spille på i ulike land og regioner.

Manifestet Dogme 99[1] var inspirert av Lars von Triers filmmanifest Dogme 95, og satte opp et ”Kyskhetsløfte” av kreative utfordringer for å få høyere kvalitet på arrangerte laiver. Sentralt i Dogme-manifestet var tanken om laiv som et medium med egenart, som kan ha mange forskjellige typer innhold og formål og gjennomføres med mange ulike typer teknikker. Fokuset kan være kun på lek og moro, men man kan også bruke laiv pedagogisk og til å gi nye perspektiver på ulike problemstillinger.

Det finnes åpenbare likhetstrekk mellom levende rollespill og improvisasjonsteater. Det varierer hvor tett overlappet disse tradisjonene er i ulike land, men i Sverige har det blitt arrangert laiver som trekker direkte på teatertradisjonen. I En stilla middag med familjen (2007) spilte man ut familieselskapet i Tomas Vinterbergs Festen, der gjestene var karakterer i stykker av Henrik Ibsen, Tove Jansson, Anne Charlote Leffler og August Strindberg. Handlingen ble delvis improvisert og delvis spilt etter manus, noe som ellers er uhørt i laivsammenheng.

Over grenser
Laiv er et internasjonalt fenomen. Laivmiljøer har utviklet seg parallelt med hverandre i mange land, og de ulike miljøene har ofte hatt lite kontakt med hverandre. Resultatet har blitt distinkte tradisjoner og måter å spille på i ulike land og regioner. Felles for den nordiske laivtradisjonen er at det legges mindre vekt på regler og mer på fri improvisasjon. Fokuset på en ”360 graders illusjon” står sterkt. Man bruker kostymer og scenografi til å gi spillerne en følelse av en annen virkelighet. I den førnevnte 1942-laiven var det for eksempel lånt telefoner fra Norsk telemuseum til husene, som igjen var koblet til et sentralbord som satte spillerne videre til en skuespiller – også verden utenfor Herdla skulle oppleves som troverdig. I tillegg til fokuset på å opprettholde en illusjon er spillereglene enkle eller nærmest ikke-eksisterende.

I Storbritannia, derimot, har laivere ingen problemer med å stoppe spillet og trille en terning for å se hvem som vinner for eksempel en sverdduell. Også i USA er det vanlig at spill- og konkurranseaspektet vektlegges sterkere på bekostning av innlevelse og 360 graders illusjon, med mer omfattende regelsystemer, rebusløp-aktige oppgaver som skal løses og spilledere/dommere som intervenerer i spillet.

Likevel er det forskjeller også i nordisk laivkultur, som man blant annet ser i stereotypene avantgardister i Oslo og tradisjonalister i Trøndelag ynder å lage om hverandre. I Danmark har man hatt stor suksess med kommersielle laiver spesielt myntet på barn. Danske laivere har anslått at omkring 100.000 barn under 15 år driver med laiv i Danmark.[2] De kommersielle barnelaivene spilles gjerne i løpet av en ettermiddag og preges av enkle intriger og fokus på fysisk spill, som slåssing med gummisverd.

I Kazakhstan har ”tolkienister” blitt kastet i fengsel sammen med homofile, punkere og kunstnere.

I Norden har det blitt stadig mer kontakt på tvers av landegrensene ved hjelp av den årlige konferansen Knutepunkt, som har blitt avholdt hvert år siden januar 1997. Arrangøransvaret for konferansen går på rundgang mellom de skandinaviske landene, samt Finland. I år ble Knutepunkt avholdt i Norge med 210 deltakere fra blant annet Israel, Tyskland, Latvia, Brasil, USA og Hviterussland. Knutepunkt har bidratt til å skape et stornordisk laivmiljø som lærer av hverandre. Et av resultatene er den årlige Knutepunktboka, som bidrar til å dokumentere og plassere laiver i en tidslinje, og til å utvikle akademisk laivteori som et eget felt – inspirert av, men distinkt forskjellig fra, blant annet psykologi, litteratur- eller teatervitenskap.

I enkelte land har laiv blitt oppfattet som subversivt. I Kazakhstan har ”tolkienister”, folk som liker å kle seg opp i Ringenes Herre-kostymer, blitt kastet i fengsel sammen med homofile, punkere og kunstnere.[3] I Hviterussland har det blitt gjennomført et prosjekt om andre verdenskrig, som KGB oppfattet som en subversiv aktivitet. Også i Norge førte laivhobbyen til et og annet hevet øyenbryn på nittitallet, da journalister likte å skrive om ”satanisme”, kultiske dødsrollespill og kirkebrenning. Men det er lenge siden.

Laiv er kunst
Bokmålsordboka på nett definerer kunst blant annet som ”fantasifull, nyskapende virksomhet som er estetisk uttrykk for indre el. ytre opplevelser”. Laiv faller definitivt innenfor denne definisjonen. Samtidig innebærer det et opprør mot tradisjonelle, mer passive former for kunst hvor det alltid er noen som formidler og noen som blir formidlet til. Slik er laiv også et uttrykk for deltakerkulturen man ser i dataspill og ulike samfunn på internett. Men laiv er enda mer radikalt fordi det visker ut skillet mellom sender og mottaker. Det finnes arrangører, men de er likevel bare tilretteleggere for spillets utfoldelse. Det virkelige spillet foregår i samhandlingen mellom spillerne.

Som deltaker i et levende rollespill vil du kun i kraft av ditt nærvær skape reaksjoner hos dine medspillere og dermed sette ditt preg på den felles fiksjonen. Like lite som det er mulig å delta i en samtale ved å forholde seg taus, går det an å delta på laiv uten samtidig å skape, improvisere og gi spillet sitt eget preg. Derfor kan man ikke oppleve laiv som en passiv forbruker, kun som en aktiv medskaper.

• Even Tømte (f. 1980) er frilansjournalist og masterstudent i politisk økonomi. Eirik Fatland(f.1976) har arrangert og skrevet om laiv siden midten av 90-tallet. Han er utdannet interaksjonsdesigner ved Media Lab Helsinki og arbeider som konsulent i Tarantell AS. Ole Peder Giæver(f. 1980) er medforfatter av rollespillet Itras by. Han jobber til daglig som journalist i ABC Nyheter.

[2] http://imagonem.net/index.php?option=com_content&task=view&id=310&Itemid=7.

[3] http://www.independent.co.uk/news/world/asia/police-get-tough-with-the-hobbitlovers-of-kazakhstan-679425.html.