Jeg misliker islam, men støtter muslimers rett til å ytre seg og markere sin tilhørighet.
Sveitsernes nei til minareter er møtt med massiv fordømmelse i Norge. Jeg er uenig i folkeavstemningsvedtaket, men føler sjelden behov for å tute med ulvene. Særlig fordi Fremskrittspartiet også havnet ned på riktig side, i hvert fall innledningsvis.
Men jeg kjenner det partiet ganske godt, og i løpet av gårsdagen er det temmelig klart at det har vært en god del folk som har ringt og mailet partiet for å få dem til å være mer positive til sveitsernes vedtak. Resultatet er at innvandringspolitisk talsmann Per-Willy Amundsen i dag igjen er ute og lufter forbud mot hijab og bønnerop.
Men jeg hadde ikke tenkt å bruke tid på dette nå. Min støtte til ytringsfriheten i saken om blasfemiparagrafen og motstand mot politihijab, men også mot et generelt forbud mot hijab i det offentlige rom er veletablert. Det samme er min relativt militante ateisme, manglende respekt for religionen og kritikk av politisk islam og angivelig mer moderate former for islam. Jeg er også tilhenger av ulike statlige tiltak som beskytter individet mot overgrep fra sin ”kultur”, for eksempel aldersgrense for henteekteskap og underlivsundersøkelse av småjenter for å stoppe omskjæring.
Vestlig sivilisasjon er tolerant og overlegen
Når jeg likevel tar til tastaturet, er det fordi mange av mine allierte i kampen mot blasfemiloven og i islamkritikken nå benytter seg av argumenter som er illiberale, og som tyder på at kampen mot islam settes over kampen for ytrings- og religionsfrihet. Noen debattanter forstår ikke engang hvorfor vi trenger begrensninger i flertallets rett til å skalte og valte med mindretallet. Dette fremgår ikke minst i debatt-tråden under Kristian Meisingsets blogginnlegg i går. Men også Hans Rustads artikkel i går ender opp med at kampen mot islam går foran religionsfriheten.
Jeg er som oftest enig med Rustad, og mener at document.no gir verdifulle tilskudd til norsk debatt. Men jeg kjøper ikke Rustads resonnement om at siden islamske land ikke gir kristne og andre religionsfrihet, så skal vi heller ikke gi muslimer full religionsfrihet i Norge. En variant av dette er at siden kopterne ikke får bygge nye kirker i Egypt, og knapt nok vedlikeholde de som finnes, bør ikke muslimer få bygge moskeer i Europa.
Men det er jo nettopp Vestens toleranse overfor andre meninger som gjør den vestlige sivilisasjonen overlegen i forhold til ”Den Reelt Eksisterende Islam”, for å bruke et uttrykk fra kampen mot kommunismen.
Argumentet om at vi må bruke de samme virkemidler som våre ”fiender” hører for det første hjemme i en krigssituasjon som ikke samsvarer med virkeligheten, og undergraver for det andre det vi kjemper for. For det er jo ikke det autoritære kristne Europa jeg kjemper for, men det liberale, sekulære, der det også er rom for religionen.
Ulike former for offentlig rom
Rustad treffer nærmere målet når han sammenligner forbud mot krusifikser i skolen og mot minareter. Rita Karlsen i Human Rights Service har også trukket frem dette. Men sakene er ikke parallelle. Det går an å skille mellom det åpne offentlige rom, og offentlige institusjoner, akkurat som franskmennene og tyrkerne gjør med hijab i skolen og på universitetene. Selv om jeg ikke støtter forbudet mot krusifikser i skolen, eller forsøket for noen år siden på å forby en norsk lærer å gå med David-stjerne, er jeg her pragmatisk, og vil bedømme slike innskrenkninger fra sak til sak. Normalt synes jeg bruk av politiske og religiøse symboler i offentlige institusjoner er greit.
Offentlige tjenestemenns uniformer, enten det er i forsvaret, tollvesenet, politiet eller rettsvesenet skal imidlertid være religiøst og politisk nøytrale. FrPs byråd Jøran Kallmyr mente at dette også skal gjelde Sporveienes uniformer, men her dreier det seg ikke om offentlige tjenestemenn som forvalter den norske rettsorden, men om tjenesteytere som like gjerne kunne vært i et privat selskap. Da er det bedriften som bør bestemme uniformsreglementet. Politikere, i sin rolle som samfunnsdebattanter kan ha meninger om dette, men de bør verken bruke lover for å tvinge sitt syn igjennom eller som i Kallmyrs tilfelle, sin makt som eier av Oslo Sporveier til å gjøre det samme.
Mislike, kritisere, men ikke forby
Men at jeg ikke vil forby hijab eller minareter i det offentlig rom, betyr ikke at jeg stiller meg likegyldig. Jeg er imot bruk av hijab, fordi det symboliserer politisk islam og kvinnens undertrykking. Men jeg vil ikke bruke noen andre virkemidler mot hijab i offentligheten enn jeg vil mot andre uttrykk jeg ikke liker, som Lenin, Che eller bin Laden på T-skjortene, dvs. misbilligelse.
Minareter og moskeer plager meg langt mindre enn hijab, akkurat som mainstream islam plager meg mindre enn islamisme. I forhold til kristendommen er det mitt inntrykk etter litt lesning i Koranen og mye lesning i Bibelen, at Det Gamle Testamentet er langt mer intolerant, blodig og undertrykkende enn Koranen. Men dagens kristne tror ikke på dette lenger, mens rommet for å tolke seg vekk fra urimeligheter og barbari er mindre innen islam.
Derfor anser jeg islam som mer undertrykkende enn kristendommen. Det er også vanskeligere å se en klar vei til et modernisert islam. Utviklingen har snarere gått i feil retning i mange land i de senere år.
Kulturkampen mot islam er derfor viktigere enn mot kristendommen. Det hadde vært veldig bra om islam ble like moderat, liberal og tolerant som kristendommen er blitt de fleste steder. Men enda bedre ville det være om religionen forsvant fra våre liv. Hovedpoenget er ikke om du er enig eller uenig i min vurdering av religionens påvirkning og verdi, men hvilke virkemidler som er legitime i kampen mot det vi misliker. I et liberalt samfunn argumenterer og kritiserer vi, men vi forbyr ikke meninger, tro og holdninger eller deres symbolske uttrykk. Det er handlinger vi forbyr, også om de påberoper seg guddommelig sanksjon.
Minareter, bønnerop og kirkeklokker
Det hevdes at et forbud mot minareter ikke hindrer religionsfriheten, siden dette ikke handler om et forbud mot å praktisere islam eller bygge moskeer. Jeg er enig i at det ville vært verre å forby moskeer eller praktisering, men gudshus er en naturlig del av praktiseringen av religionen, og minareter er en naturlig del av gudshuset. Siden det ikke foreligger noe tilsvarende forbud mot kirketårn, er det også klart at vedtaket diskriminerer mellom religioner. Her er jeg enig med Njål Høstmælingen.
På Dagsnytt 18 i går gjorde Per-Willy Amundsen et forsøk på å omgå denne distinksjonen. I Norge er kirkeklokker lov, mens bønnerop må være så lave at få kan høre dem. Amundsen forklarte dette med at kirkeklokker er en del av norsk kultur. Men jeg forstår ikke helt hvorfor FrP med kulturelle argumenter vil forby bønnerop, men ikke de minaretene de skal lyde fra. Å slå barn var også en del av norsk kultur inntil en generasjon eller to siden, og mye tyder på at en del innvandrergrupper fremdeles lever i en slik kultur. Det er en dårlig rettesnor for hva som skal være lov.
Det er riktignok en mulig forskjell mellom bønnerop og kirkeklokker, siden de første kan hevdes å ha et mer eksplisitt religiøst innhold, mens dette ligger mer implisitt i kirkeklokkens klang. Jeg synes imidlertid det er et ytterst tynt grunnlag for å forskjellsbehandle. På grunn av mitt hotells plassering er jeg blitt plaget tidlig på morgenen med bønnerop i Dubai og kirkeklokker i Bayern, men plagen var ikke verre enn at jeg kan leve med den, også i Norge.
Folkeviljen
Så er det dem som mener at sveitsernes vedtak ikke må tas for bokstavelig, men må ses som et allment uttrykk for frustrasjon over innvandringspolitikken. Mulig det, men det unnskylder ikke at sveitserne rent faktisk har valgt å kanalisere sin frustrasjon gjennom å diskriminere en bestemt religion. Dersom det var innvandringspolitikken de ville endre, har de jo rikelig anledning til det gjennom sitt folkeavstemningsinstitutt. Senest i februar vedtok et flertall å utvide avtalen om arbeidsinnvandring fra EU til å omfatte Bulgaria og Romania. I fjor avviste et stort flertall nasjonalistpartiet SVPs forslag om å stramme inn på retten til statsborgerskap.
Andre ganger har SVP vunnet frem i innvandringspolitikken. I 2006 ble både asyl- og innvandringspolitikken strammet inn gjennom folkeavstemning. I 2004 falt forslag om å gjøre det lettere å få statsborgerskap.
Går vi lenger tilbake, ser vi at forsøk på å stramme inn innvandringspolitikken via folkeavstemninger mislyktes ved en rekke anledninger fra 1960-tallet og fremover (s. 107). I 2000 falt et forslag om å sette et tak på innvandrerandelen i landet på 18 prosent med 36 mot 64 prosent. Sveitserne er blitt spurt, og de har svart.
Argumentet om innvandringspolitikken nærmest er snikinnført i Vesten har jeg generelt like liten sans for som den meningsløse påstanden om at det har vært lagt lokk på norsk innvandringsdebatt. Men det kan med større rett hevdes at politikerne og de som har stemt på dem ikke har overskuet alle konsekvensene av den politikken som har vært ført.
I forhold til Sveits er argumentet latterlig. Ingen har bedre institusjoner for å kanalisere folkeviljen, og folket er spurt gjentatte ganger. Det burde være et tankekors, både for innvandringsmotstandere, for dem som mener at folkeavstemninger bringer frem det verste i folk, og for dem som hevder at sveitserne nærmest er for nazister å regne, at intet europeisk land har større andel innvandrere, over 21 prosent.
Nei – det sveitsiske minaretforbudet handler ikke om innvandringspolitikk i bred forstand. Det handler om islam, eller som Rustad skriver: ”Europeerne har kommet til at islam ikke er noen vanlig religion. Den kan derfor heller ikke behandles som andre.”
Det er i hva vi legger i ”behandle” at vi skiller lag. Jeg kritiserer gjerne islam, både i sine mer moderate og særlig i sine mest konservative eller radikale former, og har overhode ingen sans for argumentene om at vi ikke skal krenke islam eller muslimer. Tvert imot har jeg tatt til orde for at vi bør ”krenke” inntil de religiøse er ”ferdigkrenket”. Men jeg kan altså ikke gå med på at vi skal ha en lov for muslimer og en annen lov for andre, at vi skal ha en bygningsforskrift for kristne kirker og en annen for moskeer.
Hitling
Til slutt en kommentar om hitling. Dagsavisen fremstilte i går på sin forside det sveitsiske flagget som et hakekors. Dette er totalt overkill, og Arne Strand burde beklage overtrampet, istedenfor å forsøke å bortforklare fadesen.
Det er lettere å unnskylde at Minervas redaktør i kommentarspalten midt på natten brukte uttrykket ”halvfascistisk” om Sveits. Dette er imidlertid like lite treffende som om jeg skulle kalle Dagfinn Høybråten fascistisk fordi han faktisk vil ha en blasfemilov som ville straffe folk som meg. Man kan si mye om Høybråten, og det gjør jeg da også, men fascist er han ikke, verken hel eller halv.
Twitter: @jasnoen
Godt skrevet, som vanlig.
Synes det er litt interessant at det så vidt jeg har sett er ingen, verken i artikler eller kommentarer, har pekt på at forbudet mot minaretbygging er et overgrep mot eiendomsretten. Dersom en vil bygge en moské (med eller uten minareter), et horehus eller ei hytte på sin egen private eiendom bør en vel få lov til det. Ikke en gang en tidligere liberalist som Snoen nevner eiendomsretten. Den liberale parolen bør være “ja til minaretbygging i strandsonen!”
Jeg er vel en av de som ikke “engang (forstår) hvorfor vi trenger begrensninger i flertallets rett til å skalte og valte med mindretallet”, slik Snoen skriver, og det skyldes vel at jeg under Meisingsets artikkel hevdet at det er et faktisk demokratiproblem når et mindretall av befolkningen vil korrigere flertallets ønsker gjennom et overnasjonalt regelverk eller domstol. Det gjelder ikke minst fordi regelverket – internasjonale menneskerettigheter – i stadig større grad forstås som minoritetsrettigheter, mer enn som individrettigheter. Påstanden er at dette dilemmaet – forholdet mellom mindretall og flertall – ikke forsvinner med Snoens ellers interessante redegjørelse for sitt syn i Minaret-saken.
Snoen tar utgangspunkt i at det foreligger et brudd på religionsfriheten i denne saken, og han henter støtte hos Njål Høstmælingen fra Norsk senter for menneskerettigheter. Her finner vi det første snev av argumentasjon for hvorfor et minaretforbud er i strid med religionsfriheten: det er fordi det, i følge Høstmælingen, innebærer en usaklig forskjellsbehandling mellom religioner.
Altså: staten er forpliktet til, i følge Snoen og Høstmælingen, å likestille religionene. Men, hvorfor skal religionene likestilles? Spiller det liksom ingen rolle at 77,1% av innbyggerne i Sveits i følge Wikipedia bekjenner seg til kristendommen i dag? Og når ble det egentlig en menneskerettighetsoppgave å likestille kristendom og islam i Sveits (eller i Norge for den saks skyld)?
Den svake tenkningen om mindretall, flertall og religion som Snoen oppviser kan kanskje tilskrives to forhold:
For det første at det muligens ligger en “militant ateist”s hjerte nære å tenke at det må være en så liten forskjell på religioner at (kultur)kampen vedrørende deres fremtidige innflytelse blir uinteressant. En slik relativisering av religionene er imidlertid fordummende, og den hører også kanskje mer hjemme blant sosialister og kommunister, enn hos konservative liberalere.
For det andre kan det være at Snoens faglige alibi, Njål Høstmælingen, kan oppfattes som en svak støtte ettersom hans forståelse av begrepet religionsfrihet er preget av bestemte politiske verdier. Høstmælingen tok for eksempel til orde for å gjenopplive blasfemiforbudet under karikaturstriden (Aftenposten 2.2.2006), han har forsvart hijabbruk i alle sammenhenger og han har ellers brukt store deler av karrieren sin på å få avviklet kristendommen i mangfoldets- og inkluderingens navn.
“Så er det dem som mener at sveitsernes vedtak ikke må tas for bokstavelig, men må ses som et allment uttrykk for frustrasjon over innvandringspolitikken.”
Er det ikke heller slik at det uttrykker frustrasjon over en økende (evt. fare for) islamisering av samfunnet? Dette var som kjent budskapet til de som kjempet for dette forbudet. Hvorfor er det så vanskelig å tenke seg at det var dét de fleste sveitserne faktisk mente å stemme om? Jeg synes denne analysen til denne journalisten som bor i Sveits virker langt mere troverdig enn noe jeg har sett her:
“It would be utterly wrong — and dangerous — to think that this was primarily a racist vote. I’m convinced that the post-electoral analysis will show that a significant part of the (anti-racist) left and an overwhelming majority of the women supported the ban — not because they are afraid of minarets, but because they are worried about the role (some would say: about the oppression) of women in Islamic societies and about the role of religion in public life. This is, in my opinion, an entirely legitimate discussion that we have to have and must not suppress.”
http://www.huffingtonpost.com/daniel-ammann/the-real-reasons-why-the_b_373947.html
“Ingen har bedre institusjoner for å kanalisere folkeviljen, og folket er spurt gjentatte ganger.”
Ok, hvis vi godtar den argumentasjonsrekken, så river den teppet bort under sveitserne-stemte-slik-fordi-de-er-rasister argumentet. For hvis de var rasister, så ville de ha stemt anderledes i alle disse tidligere avstemningene, og/eller allerede ha brukt sine overlegne institusjoner for å kanalisere den delen av folkeviljen.
“…den meningsløse påstanden om at det har vært lagt lokk på norsk innvandringsdebatt.”
Meningsløs, du? For å ta et par nyere eksempler fra England; om noe er vel forholdene generelt åpnere der:
“A recent Newsnight poll of white British adults found that 77 per cent felt that they could not criticise immigration without being labelled racist.”
http://www.dailymail.co.uk/news/article-552449/Devastating-demolition-case-mass-immigration.html
“Gordon Brown staged a major Labour U-turn over immigration yesterday by insisting it was ‘not racist’ to discuss the issue.”
http://www.dailymail.co.uk/news/article-1227225/Brown-finally-admits-racist-worried-foreigners-flooding-Britain.html
[...] også Jan Arild Snoens artikkel Religionsfrihet og kampen mot islam om samme tema. Av: Kristian Meisingset – 29. november 72 [...]
Det er jo for så vidt godt å sjå alle desse såkalla konservative eller liberalistar tale så varmt for demokratiet. Vanlegvis er jo både konservative og liberale veldig opptekne av ein sterk grunnlov, konstitusjonsdomstalar o.l. som visst nok skal verne mindretalet sine rettar mot “fleirtalsdiktatur”. Dei har få eller ingen problem med at eit mindretal kan overprøve eit demokratisk fleirtal. Eg kan jo berre nemne militærkuppet i Honduras…
Men om de på høgresida tykkjer at mindretalsgarantiar er noko tull, kva då med det faktumet at det trengst 2/3 fleirtal for å endre grunnlova? Dersom det ikkje hadde vore det så kunne jo til dømes Arbeidarpartiet ha avskaffa den private eigendomsretten med simpelt fleirtal på Stortinget då dei fekk fleirtal i 1945, om dei hadde vilja det.
Når det gjeld overnasjonale regelverk og domstalar er det jo òg høgresida som likar slikt best, og som difor vil melde oss inn i EU. Og kven var det som jubla då ein europeisk domstal overkøyrde det norske demokratiet i spørsmålet om politisk TV-reklame?
@Jonas H: 77% kristne seier du, men desse består av 42% katolikkar og 35% protestantar. Gjer det då noka meining å like katolisismen og protestanismen? Her bør vel katolikkane ha fyrsterett sidan dei er flest?
@Eirik: Når ein ser på fordelinga av ja- og nei-røyster i den sveitsiske geografien ser det nok heller ut som at dei som røysta for forbodet er den slags folk som ikkje innførde kvinneleg røysterett før i 1990…
Sosialisten: Du kan umulig være bra informert hvis du mener at den delen av “høyresiden” som sympatiserer med minaret-motstanderne er glade i EU og internasjonal lov. Ta deg en titt på Brussels Journal.
Jeg blir målløs av at noen nevner enkelte europeiske konservatives langvarige motstand mot kvinnelig stemmerett i diskusjoner angående islam. Da er det heller snakk om kvinners rett til å ikke måtte velge mellom å være mannens eiendom eller steining. Skjønner du forskjellen på disse synspunktene, herr Sosialist?
Sosialisten: du har nok så rett, så rett. Her i Norden er vi kommet mye lenger. Riktignok klarer vi ikke lenger å beskytte kvinnene særlig effektivt mot kjønnslemlestelse, overfallsvoldtekt, “æresdrap”, gjengvoldtekt, flerkoneri eller tvangsekteskap, og politiet har forklart at det er for farlig for kvinner å ta drosje alene, men stemmerett! Ja, dét er vi kjempeflinke på, vi er da ikke et barbarisk samfunn heller…
Og i Sveits har de også fått det, ellers ville det trolig ikke blitt flertall for dette forbudet. Særlig feministene mobiliserte kraftig for å stemme ja til forbudet, og det rapporteres at det var flere kvinner enn menn som stemte ja. Pussig, ikke sant?
Pussigere og pussigere. Her uttaler fr. Mina Ahadin, leder for sentralrådet for foreningen for ex-muslimer i Tyskland seg til Leipziger Volkszeitung:
“Frage: Was sagen Sie zum Bauverbot für Minarette in der Schweiz?
Mina Ahadi: Ich begrüße die Entscheidung. Es geht ja dabei eigentlich um Minarette.
Das Nein zu Minaretten ist eigentlich ein Signal gegen Islamismus, Scharia und
Kopftuchzwang. Das Minarett steht da nur als Symbol für eine begründete Furcht vor
dem politischen Islam. Es ist deshalb gut, dass die Schweizer Bürger in diese
Entwicklung eingegriffen haben und deutlich Nein gesagt haben. Ich wünsche mir,
dass es auch in Deutschland eine breitere Debatte über die Beschneidung von
Frauen- oder Kinderrechten gibt.”
http://nachrichten.lvz-online.de/f-Download-d-file.html?id=128
http://www.lvz-online.de/
Eg er sjølvsagt fullt klar over at det finst folk, òg på høgresida, som er skeptiske til EU o.l. Sveitsarane har jo fornuftig nok valt å halde seg utanfor EU, EØS og NATO. Men eg tenkte her mest på høgresida her til lands. Og støtta til EU og overnasjonal, udemokratisk domstolsmakt er stor både i partiet Høgre og elles.
Elles var poenget mitt at “post-electoral analysis” vel heller viser at det var dei meir rurale, religiøse, konservative og ikkje-franskspråklege områda som røysta for forbodet. Typisk område der det bur få utlendingar, og der det neppe er aktuelt å byggje minaretar uansett. Dei minst religiøse områda, som Genevé, røysta imot.
Og dette var ikkje ei folkeavstemming om å innføre steining, eller om at den gamle europiske tradisjonen med at kvinna er mannens eigedom skulle bli gjeninførd. Det var ei avstemming om å tillate eller forby bygging av ei serskild form for religiøse byggverk, medan andre typar (om dei er kristne, jødiske, hinduistiske osv.) skal vere tillatne. Eg er ikkje spesielt glad i islam, religion, multikulturalisme eller innvandringsliberalisme, og eg er ikkje tilhengjar av ein uinnskrenka privat eigedomsrett, men såpass religionsfridom tykkjer eg at det bør kunne vere. Alternativet blir for stalinistisk sjølv for ein ikkje-liberalar (men demokrat) som meg. Enver Hoxha og maoistiske rødegardistar øydela utvilsamt mange moskéar. Eg ser ingen grunn til at høgresida (eller nokon andre) skal ta etter dette.
Sosialisten: enig, det var ikke en avstemning for eller mot slike barbariske, førkristne skikker; sveitserne synes snarere å ha valgt å tolke det som en avstemning over hvorvidt myndighetene gjør nok for å hindre deres fremvekst. At synet på kvinner som mannens eiendom er blitt importert finnes det rikelig dokumentasjon på (tvangsekteskap etc.). Som avrettelsesform av ulydige jenter er steining fremdeles sjeldent i Europa; det mest populære synes å være å kaste dem utfor balkonger, ettersom gjerningsfamiliene da lettere slipper tiltale:
http://www.expressen.se/debatt/1.1033181/080205-inga-fler-balkongflickor
Nå er det ikke så mye solidaritet med disse kvinnenes skjebner (eller med andre kvinner som får sin frihet innskrenket av berikelsen) å spore blant de pludrende akademiske og politiske klasser, enten de kaller seg høyre- eller venstreside, og heller ingen særlig bekymring for hva en slik barbarisering gjør med samfunnet er å spore. Det eneste vi hører derfra er stråmannen om at “dette gjelder ikke alle muslimer!!!”, som om noen hadde påstått dét. Men i en folkeavstemning får tredjestanden sin rettmessige andel av makten, og da blir resultatet, påfallende nok, plutselig anderledes. En rimelig reaksjon på dette fenomenet, i det minste fra de som kaller seg venstreside, hvis de virkelig hadde ment noe med de idealene de forfekter, ville jo være å begynne å prøve å forstå hvordan det brede lag av sveitserne har kommet til dette standpunktet. Helst da ved ganske enkelt å snakke med dem, og hvis det viser seg at de nærer en ubegrunnet frykt, så kan man komme opp med gode analyser, statistikker og argumenter som viser at den er ubegrunnet. Men nei; som Dagsavisen så presist viste; her er man ikke interessert i noen dialog overhodet, man stempler flertallet som nazister, ferdig med det, og holder frem som man stevner. Svært forutsigelig vil dermed velgerne straffe dem enda hardere neste gang, og “polariseringen”, som de selvmotsigende nok klager over, vil bare øke.
[...] også Jan Arild Snoens kommentar til [...]
[...] enn resultatet på 46-54 i en måling i VG forleden. Likevel er det skremmende mange. Minerva og jeg selv har tidligere kritisert det sveitsiske folkeavstemningsresultatet, og jeg har gjort rede for [...]
[...] Arild Snoen, som har markert seg som en sterk kritiker av islams illiberale sider, tok i to gode artikler til motmæle mot minaretforbudet og dets selverklærte liberale støttespillere i Norge. Jeg tok i [...]
[...] som en provokasjon. Når Minerva publiserer disse karikaturene, etter at hele redaksjonen har publisert artikler hvor vi advarer mot demonisering av islam og mot demoniseringens konsekvenser, håper jeg [...]