Mahmoud Darwish, palestinernes nasjonalpoet, skrev om savn, krig, flukt og eksil. Hans livshistorie rommet den palestinske kampen, og poesien manifesterer lengselen og lidelsen som banker i alle eksilhjerter: “an incurable malady called hope”.
Det er en sang, det er en sang.
Mahmoud Darwish.
Dikt, Gyldendal 2009.
Gjendiktet av G. Bakke og W. P. Gallab.
Da staten Israel ble opprettet i 1948, ble unge Mahmoud Darwish (1941-2008) og hans familie offer for den etniske rensningen Israel begikk under krigen mellom Israel og araberstatene. Han var en av de opp mot 750.000 palestinerne som ble drevet på flukt. Familien klarte likevel å smugle seg selv tilbake over grensen etter krigen, men først etter at Israel hadde gitt statsborgerskap til de rundt 150.000 palestinerne som hadde blitt igjen. Få nye statsborgerskap ble gitt til ikke-jøder etter dette.
Darwish var lenge statsløs, og levde således ulovlig i eget land. Etter hvert klarte familien å skaffe ham statsborgerskap. Den delen av Darwish sin historie kommer til uttrykk i en diktsamling utgitt på norsk av Solum forlag i 2002: Hvorfor lot du hesten bli igjen alene.
Man elsker hjemlandet man ikke har, som man elsker den kvinnen man aldri får.
Senere forlot Darwish det hjemlandet som ikke lenger føltes som hans hjem, for å få seg en utdanning. Da han i 1973 meldte seg inn i PLO, ble han bannlyst fra å returnere til Israel. Slik ble han en flyktning med uoppfylt returrett – som de fleste andre palestinere. På samme måte som han vokste opp i Israel, men levde mesteparten av sitt liv i eksil, ble hans karriere som poet påbegynt i Israel, men modnet i eksil. Han ble eksilets poet. Og kanskje var eksilet nødvendig for at han skulle bli palestinernes nasjonalpoet?
Brorparten av verdens palestinere er flyktninger som lever sine liv i en eksiltilværelse, med en drøm om og en rett til å returnere. Det er denne lengselen som står i fokus i Det er en sang, det er en sang, utgitt av Gyldendal forlag i 2009.[1]
Kvinnen og Palestina
Mye har blitt sagt om Darwish som politisk poet, og det er ingen tvil om at han var meget politisk aktiv. Men han var først og fremst en poet. En lettvint tolkning av Darwish er at hans dikt ble mindre og mindre politiske og mer og mer poesi- og kjærlighetsorienterte. Det er sant at han søkte seg stadig dypere inn i poesien, den verden som hever seg over politikken. Men samtidig griper den stemningen til verdenen som politikken blir skapt i – den er over, under og i alt som beveger det politiske. Mens politikken søker returen, kan poesien dvele ved det forlatte og det nåtidige.
Hos Darwish er det ofte poesien (og kjærligheten) i seg selv som er temaet, men bak denne metapoesien er det ofte noe annet som skjuler seg:
Vi skal skrive uten rim eller hjemland
for å skrive beviser at jeg elsker deg,
at min mor har en rett i ditt hjerte,
at dine hender er mine hender, mitt hjerte ditt!
Det åpenlyse her er at det handler om poesi og kjærlighet, men hvem er ”deg/ditt”? Er det en kvinne eller er det Palestina? Svaret er uklart, og det kan kanskje være begge. Man elsker hjemlandet man ikke har, som man elsker den kvinnen man aldri får. I begge tilfeller, for den glemte flyktning og den ukjente elskeren, gjelder den samme loven – man må bli sett, man må bli hørt:
Jeg vil ha deg en gang til, så snakk ikke om din tidligere mann og en mann
som ikke er meg.
Jeg er her. Jeg er her.
Jeg er her
og her er jeg …
I andre tilfeller er det tydelig at kvinnen, den absolutte kjærligheten, er som et landskap, et landskap som bærer Palestinas geografiske preg:
Hva annet gjenstår av deg, min kvinne, enn honning som såret meg og bredder av salt som har såret meg?
Hva annet gjenstår av deg enn det forpinte kjærlighetsdiktet?
Han skrev sin siste vilje:
Tjue sanger til øynene hennes … alle de andre til sanden.
”Honning” spiller på at Israel har blitt karakterisert som landet av melk og honning, mens ”bredder av salt” er en referanse til Dødehavet ved Israels østgrense. ”Til sanden” må være Negev-ørkenen i sør – eller kvinnemetaforisk – føttene hennes.
Hele Palestina er dermed hans elskede kvinne – fra øynene og ned til sanden ved føttene hennes (nord til sør / topp til tå). Med havet på begge sider, slik at Dødehavet i midten blir hennes midje og gir henne runde, kvinnelige former. Honningen er således sødmen i hennes indre.
Gettoens eller elskernes stat
Darwish sluttet aldri å være en politisk poet, og det er langt fra bare et slikt ømt og kjærlig savn i diktene. Tidvis overgir han seg til raseri, andre ganger bygger han kulturelle broer ved å appellere til det felleskulturelle. Til denne første kategorien hører strofer som:
Fra havet til helvete
fra helvete til golfen
og fra høyre til høyre til sentrum
så jeg bare en galge
jeg så en galge med ett
rep
for to millioner nakker!
Dette er raseriets Darwish. Han som føler seg forrådt av politikken: Hvor er venstresiden når vi trenger den, hvor er solidariteten fra våre arabiske brødre i gulfen? Men så, i samme dikt, tar forsoningens Darwish det nødvendige steget tilbake og dypdykker inn i den felles kulturelle referanserammen:
Beirut! Hvor går veien til Córdobas vinduer
Jeg utvandrer ikke to ganger
[...]
og jeg vil gå
bare for å gå
og siden falle på veien
til Córdobas vinduer
[...]
Av en stein vil gettoens stat bli grunnlagt
av en stein vil vi grunnlegge elskernes stat
Dette er temaer som går igjen i diktene til Darwish. Córdoba er en symbolsk ladet by for både jøder og muslimer. Den viser til en tid da muslimer og jøder levde sammen i fred, før de kristne spanjolene kastet begge ut i eksiltilværelsen i 1492. For muslimer er dette i tillegg et symbol på islams storhetstid. Ved å koble islams storhetstid til toleranse overfor jøder, bygger han en kulturell bro, som Darwish mener må krysses, selv om man kommer til å falle på veien. Derfor valgte president Barak Obama å nevne temaet i sin Kairo-tale: ”Islam has a proud tradition of tolerance. We see it in the history of Andalusia and Cordoba”.
Darwish sin “Av en stein …” refererer først til Israel – gettoens stat – en metafor som både refererer til at Israel er staten til dem som overlevde gettotilværelsen i Europa, og at Israel har gjort gettoer ut av det palestinske samfunn.
Denne j’accuse blir fulgt opp med et løfte om at man med det samme materialet skal opprette elskernes stat, inneforstått at man kan og må leve sammen.
Ved å koble islams storhetstid til toleranse overfor jøder, bygger han en kulturell bro, som Darwish mener må krysses, selv om man kommer til å falle på veien.
Kunne fylle fotballstadioner
I Norge, hvor poesi blir ansett som noe for ”åndssnobber”, kan det være vanskelig å fatte hvordan Darwish kunne være så populær som han var. Diktene hans er ikke lettleste. Tvert imot. Det er kompleks poesi med transkulturelle metaforer, med et innfløkt spill mellom raseri og forsoning, og de er fylt til randen av metapoesi og tvetydigheter.
Likevel samlet 40.000 mennesker seg i gatene i Ramallah da Darwish ble begravet, og hans diktopplesninger kunne fylle fotballstadioner. Hva er forklaringen på dette?
Ett element er nok at man i arabiske land har en lengre tradisjon for poesi som folkelig uttrykksform. Men enda viktigere er det at Darwish klarte å gripe den lengselen som alle palestinske flyktninger føler. Han grep tak i usikkerheten, eksiltilværelsen og drømmen om å vende hjem – en drøm som på en og samme tid er omringet av glede og usikkerhet:
Om jeg en dag kom tilbake til det som var, ville jeg finne
tingen som var og tingen som vil bli?
Mahmoud Darwish døde 67 år gammel og fikk aldri se en palestinsk stat. Alt han fikk se var opprettelsen av en korrupt Palestinsk administrasjon (PA). Han ble invitert til å bli kulturminister, og takket nei. Det førte til at Arafat sa at palestinere var utakknemlige, hvorpå Darwish repliserte at Arafat burde finne et annet folk. Den historiske ironien er at nettopp medlemskapet i PLO gjorde at Darwish ikke fikk returnere til Palestina, men da Oslo-avtalen ble undertegnet og Darwish fikk flytte til Ramallah, valgte han å melde seg ut av PLO i protest mot avtalen.
Som poet og som politiker var Darwish en drømmer til det siste. I valget mellom å akseptere ”gettoens stat” og å drømme videre om ”elskernes stat”, valgte Darwish det siste. Det gjorde ham til en folkehelt.
- Jørgen Jensehaugen (f. 1983) er Midtøstenforsker ved Institutt for Fredsforskning, PRIO.
Ønsker du å kommentere på dette innlegget kan du gjøre det her.
Ingressfoto: Amer Shomali. Publisert under Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0-lisensen.
[1] Alle dikt sitert i dette essayet er fra denne samlingen, med unntak av ”an incurable malady called hope” som er et av Darwish sine mest berømte sitat.
