Innvandreres valg innen høyere utdanning skiller seg ikke lenger så kraftig fra andre nordmenns. Snart kommer også lærerne med innvandrerbakgrunn.
Den ferske utgaven av Minervas papirtidsskrift som lanseres i morgen handler om middelklassen, og inneholder også en reportasje om innvandreres middelklasseaspirasjoner. Veien til middelklassen går for svært mange gjennom høyere utdanning.
Det er velkjent at andelen innvandrere, også ikke-vestlige, som tar høyere utdanning har økt kraftig de senere år. I 1990 hadde 2,4 prosent av norske studenter ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og i 2008 var dette økt til 6,6 prosent. Økningen skyldes i høy grad den kraftige veksten i innvandrerbefolkningen, men også at andelen som tar høyere utdanning har økt betydelig blant innvandrerne, mens den er relativt flat blant øvrige nordmenn. Etter 2002 er andelen høyere blant norskfødte med innvandrerbakgrunn enn blant befolkningen som helhet, mens den fremdeles er betydelig lavere blant nye innvandrere.
Det er en utbredt oppfatning at disse innvandrerne er konsentrert innen noen få fagfelt – lege, ingeniør, kanskje advokat – tenk Abid Raja.
For å sjekke om dette stemmer, ga Minerva Statistisk Sentralbyrå i oppdrag å fremskaffe data om hvordan studentene sprer seg på fagfelt. Vi har data for 1990, 1995, 2000, 2005 og 2008, og innvandrerbefolkningen omfatter i denne sammenheng både dem som er født i Norge av to utenlandske foreldre, og født i utlandet med ikke-norske foreldre. Ikke-vestlig er definert som dem som kommer fra andre land enn EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand.
Noen fagfelt og utdanningsløp er gjengitt i figuren, og samtlige data finner du ved å klikke på denne linken.
Andel studenter med ikke-vestlig opprinnelse, 1990-2008
Går vi tilbake til 1990, ser vi at noen fag skiller seg ut. Ganske riktig er innvandrerandelen langt høyere innen medisin, inkludert tannlege og farmasi, og ingeniørfag enn blant studentbefolkningen generelt. Innen jus – ikke mange Raja’er – og lærerutdanning var det svært få innvandrere, og det samme gjaldt økonomi og administrasjon.
Men senere har vi fått en normalisering. Allerede i 2000 hadde andelen innen økonomi og administrasjon nærmet seg gjennomsnittet, og i 2008 er dette blitt et gjennomsnittelig populært fag blant innvandrere. Innvandrerandelen innen pedagogiske fag er økt fra bare 0,6 prosent i 1990 til 4,2 prosent i 2008. Fremdeles er innvandrere noe underrepresentert innen lærerutdanningen, men lang mindre enn tidligere. Det samme har skjedd innen jus. Det mest ekstreme eksemplet på normalisering er ikke med i figuren, nemlig fagfeltet samferdsels- og sikkerhetsfag og andre servicefag. Der var forsvinnende 0,1 prosent av studentene innvandrere i 1990, mot 4,5 prosent i 2008.
Motsatt var innvandrerne altså betydelig overrepresentert innen medisin og ingeniørutdanningen i 1990. Her er innvandrerandelen ikke økt særlig mye, samtidig som innvandrerandelen blant studentene totalt altså er nesten tredoblet siden 1990. Disse fagene er altså relativt sett blitt mindre populære blant innvandrere. Noe av det samme ser vi for tannleger, men likevel er en av seks tannlegestudenter ikke-vestlige innvandrere.
Det store bildet er altså at mens fordelingen av innvandrere tidligere var konsentrert om noen få fagfelt, velger innvandrere ikke lenger så forskjellig fra andre nordmenn. Et klart unntak finner vi innen det svært lille faget farmasi. Der har innvandrernes andel økt fra 6,3 prosent i 1990 til 32,5 prosent – altså en av tre.
- Jan Arild Snoen (f. 1964) er journalist i Minerva.
Ingressfoto: Forsvarets mediesenter.
Farmasi er ikke bare populært blant innvandrere generelt, men også fra de kvinnelige islamistene. Man kan knapt gå inn på et apotek på østlandet lenger uten at kassadama forkynner politisk islam med sin hijab.
Det er gangske vanvittig egentlig at alle disse foretakene vil ha sitt navn og sine produkter assosiert med islamisme, men så lenge diskrimineringsombudet, og nå også diskrimineringsnemnda legger til grunn at det er diskriminerende bare å be en islamist ta av seg hijaben på jobb, så er det lite man kan gjøre før det kommer en ny politisk ledelse eller noen har økonomi og integritet nok til å bringe sakene inn for domstolen.
En tør spørre hvilken annen fascistisk politisk ideologi diskrimineringsnemnda mener det er diskriminerende i forhold til når man ber noen om å legge sine politiske symboler til privaten? Jeg kan vanskelig se at nemnda ville kommet til samme resultat for en nynazist, nazist, kommunist, fascist, eller noen andre totalitære ideologier i strid med demokratiske verdier og europeiske menneskerettigheter.
Det er forstemmende at ombudet og nemnda er så lite oppdatert på de vurderinger som har kommet til uttrykk fra den Europeiske menneskerettsdomstol når det gjelder politisk islam og symbolet hijab.
Nå er vel strengt tatt islam og den tilhørende formen for radikal islam (også kalt wahabisme) å regne som en fascistisk ideologi… så ja, det er et godt spørsmål hvorfor vi synes det er greit med kassadamer ikledd hijab, men ikke kassedamer ikledd svastika.
Hans og nite – har dere noen gang snakket med en slik ung kvinnelig farmasøyt med hijab? Jeg har snakket med noen; jeg har hittil ikke møtt noen som vil gjøre om Norge til Saudi-Arabia. Man gjør det litt lett for seg selv når man demoniserer noen ved å legge fanatiske og fascistiske meninger i symboler som det ikke har for den som bruker det, og ikke bryr seg om deres egen beskrivelse av hvorfor de bruker et symbol.
Hvis man ikke på forhånd har bestemt seg for at det ikke finnes moderate muslimer, hvis man ikke har bestemt seg for at det å ha en muslimsk identitet er uforenlig med å være et sivilisert menneske, burde det være relativt lett å glede seg over at allerede 1. generasjons nordmenn synes å være så godt integrert utdanningsmessig. Det er med på å forklare hvorfor undersøkelser viser at denne generasjonen norske muslimer er gjennomgående moderate. Mange av dem har sikkert et mer konservativt eller reaksjonært syn på kjønn og legning, og står slik sett nærmere tradisjonelle kristne miljøer, eller nærmere Norge for en generasjon eller to siden, enn den norske mainstream idag. Men foreløbig har nok KrF og FrP gjort mer for å begrense homofiles rettigheter i Norge enn norske muslimer har.
Andresen, har du virkelig stilt spørsmålet “Vil du gjøre om Norge til Saudi-Arabia?”? Det må jeg si. Eller kanskje du har stilt mer generelt formulerte spørsmål, som “Synes du landets lover bør være menneskeskapte eller utledes fra koranen og hadithene?” eller “Hvor ligger din lojalitet i første rekke — til Norge, til et annet land eller til islam?” Siden du formulerer deg så skråsikkert, håper jeg du har stilt spørsmål av den andre typen. For du forventer vel ikke at apotekansatte uoppfordret skal utlevere sine planer om å velte statsordningen og sette Grunnloven ut av funksjon mens de slår inn Ibux og 12 Nøkken på kassa? Jeg anser det som gitt at mennesker som så sterkt bekjenner tilhørighet til islam, også ønsker at guds lov skal gjelde på jorden. Hvis ikke, står de nokså alene i trosfellesskapet sitt. Ingen viktige muslimske lærde eller ledere har til nå, så vidt meg bekjent, forsvart den sekulære rettsstaten og kastet sharia over bord.
Forøvrig er det noe usmakelig ved å dytte fromheten sin opp i ansiktet på sakesløse mennesker, noe narsissistisk, som demonstrativt setter opp en barriere mellom mennesker — for den enes fromhet fremstår dermed i kontrast til den andres ufromhet. Det er mulig jeg er umoralsk, men jeg trenger ikke å gå på apoteket for å bli minnet på det.
Når det gjelder å begrense homofiles rettigheter, blir det å sammenligne epler og pærer. Hvilke er de korresponderende politiske kreftene som skulle ha fremmet islams syn på homofili i Norge? Hva vi kan vente oss, ble vel antydet da min gamle klassekamerat og sosialdemokrat Asghar Ali for et par-tre år siden i en paneldebatt ikke ville ta avstand fra dødsstraff for homofili. Heller ikke hans overordnede i islamsk råd kunne det. Hvorfor ikke? Fordi det ikke er opp til dem. I og med at lojaliteten ikke ligger hos Norge og landets lover, men hos islam, må de også rette seg etter hva de religiøse lærde sier om saken. Er så Asghar Ali og hans kumpaner representative for den “gjennomgående moderate” generasjonen norske muslimer. Ja, det hadde vært interessant å vite. Vet du det?
“gjennomgående moderate”.
Med inntreden av muslimer i Norge, snus plutselig hele begrepet “moderat”, på hodet. Du kan jo spørre disse “gjennomgående moderate” hva deres syn er på kritikk av profeten Muhammed, dissident-muslimer, å forlate islam, eller sjekke opp søsteren i familien. Det finnes rundt 200 000 muslimer i Norge, hvor mange er åpent homofile? Statistisk skulle det vært minst 10 000 homofile med muslimsk bakgrunn i Norge. Hva med deres rettigheter? Når man snakker om “minoritetenes rettigheter” i dagens gruppetenkning, så bryr man seg kun om etnisitet og lite annet, dessverre.
Å snakke om at holdningene er så moderate blant disse muslimene er rett og slett håpløst. Jeg er enig i at de ikke nødvendigvis ser opp til Saudi Arabia som det perfekte samfunn, og at hijaben i stor grad kun er et protestplagg mot vesten og det norske samfunnet, slik mange andre plagg blir populære som protestplagg, men å bagatellisere holdningene som det samme som nordmenn flest for 20 år siden blir for drøyt.
[...] har ofte veldig høye aspirasjoner for sine barn – de skal bli leger og advokater. (Se for øvrig gårsdagens artikkel om at innvandrere nå har en mer ”normal” spredning på fagfelt innen høyere utdanning). Men [...]
JN – jeg bagatelliserer ikke holdningene. Det finnes mange illiberale holdninger hos for mange norske muslimer. Religiøse ledere er for ulne i sitt forsvar for rettsstaten. Reaksjonære holdninger er for dominerende – og blir hos noen faretruende når de kobles sammen med et spesifikt syn på straff, som heldigvis ikke deles av de fleste norske muslimer jeg møter.
Jeg refererte til konkrete erfaringer med diskusjoner med muslimer om nettopp slike temaer, siden nite og Hans følte seg så overbevist om at hver enkelt kvinnelig farmasøyt representerte slike holdninger – eller det du kaller “disse muslimene”.
La oss begynne med det vi antagelig er enige om: For meg er det abnormt å betrakte en skrift – Koranen eller Bibelen – som fasiten på spørsmål om moral og etikk. Det er altfor få røster i islam som åpner for at Koranen kan ta feil, at profeten kan ta feil. Det åpnes for tolkning, men er Koranen klar, er rommet for tolkning lite. I kristendommen er det blitt flere røster som kan si at Bibelen tar feil med tiden, i jødedommen likeså; det åpner opp for en annen diskusjon om moralske påbud og forbud. I tillegg er det bare et mindretall av nordmenn som er bekjennende kristne. Det finnes tydelige fundamentalistiske strømninger også blant kristne – http://en.wikipedia.org/wiki/Wiley_Drake – og jøder – http://www.haaretz.com/hasen/spages/1133596.html – men særlig i Europa er disse kreftene marginalisert.
I islam står mer bokstatro krefter mye sterkere, ikke minst blant mange religiøse ledere. Det er klart at det er en utfordring for oss som ønsker en sekulær rettsstat! Det finnes muslimske tenkere som argumenterer iherdig for en sekulær rettsstat – http://en.wikipedia.org/wiki/Abdullahi_Ahmed_An-Na'im – men det er altfor få. Her er vi på linje.
Vi skiller lag på to punkter: For det første er min erfaring at de aller fleste nordmenn som identifiserer seg som muslimer, har et vagt forhold til disse spørsmålene. Deres politiske oppfatninger er i hovedsak sekulære og demokratiske. Om noen spør dem rett ut om profeten tok feil, vil mange si nei, men det har ingen praktiske implikasjoner for deres politiske liv. Er det tilstrekkelig? Tja. Det hadde vært bedre om de var overbeviste tilhengre av rettsstaten, og gjennomførte det i et konsekvent syn. Det er imidlertid svært mange etniske nordmenn som har et vagt forhold til hva rettsstat, ytringsfrihet osv. er. Man liker rettigheter som beskytter en selv, men går ikke veldig langt for å forsvare rettigheter som bare beskytter andre. Sånn sett er det liberale demokrati alltid skjørt, men de rundt tre prosent muslimene i landet er ikke den ene, store trusselen.
De som sammenligner islam som religion med fascisme som ideologi, bommer etter mitt syn på et viktig punkt: De fleste muslimer “arver” sin trosidentitet. Troen formes selvfølgelig av rådende teologi, men både troen og identiteten har et individuelt innhold. Den som blir fascist, tar stort sett et aktivt valg om å slutte seg til bestemte læresetninger. Det fantes selvfølgelig mange fascister som sluttet seg til en bevegelse av mindre ideologiske årsaker: en karismatisk leder, personlige problemer – men valget var likevel aktivt, ikke passivt. En ung farmasøyt som bærer hijab, kan ha ulike grunner for å gjøre det – sosialt press, identitetsmarkør, personlig tro – men det finnes ingen grunn til å tolke det som motstand mot rettsstat, demokrati eller andre fundamentale verdier.
Det andre punktet hvor vi skiller lag, er at min erfaring fra diskusjon med (i hovedsak) norsk-pakistanere at de fleste av dem som faktisk har et bevisst forhold til rettsstaten, støtter sterkt opp om den, også de som regner seg som sterkt troende muslimer. Begrunnelsene de gir er ulike- alt fra å mene at islam egentlig forkynner sekulære stater (som An-Na’im), via å mene at det er en motstrid som muslimer må leve med, til å mene at Koranen på dette punktet er irrelevant (eller endog gal, selv om, igjen, for få vil si dette høyt). Også på norskmuslimske diskusjonsfora på nettet, hvor de mer aktive muslimene deltar, diskuteres disse spørsmålene; mye av det som skrives, er religiøs fundamentalisme i mine øyne, men mange av de yngre forsvarer også rettsstaten og menneskerettighetene.
Nei, jeg tror heller ikke at mange muslimske andregenerasjonsinnvandrere ser på den islamske stat som mye bedre enn en sekulær norsk rettsstat. Så vidt meg bekjent er det heller ikke veldig stor støtte til denne type statsform i den muslimske verden, avhengig av hvilket land man stiller spørreundersøkelse i, selvom støtten er betydelig mange steder (og kanskje spesielt i de landene som norske muslimer som oftest kommer fra, som regnes som blant de aller mest reaksjonære!).
Men når jeg ser hva du legger i begrepet “moderat” så er det jo ikke bare at de ikke støtter en slags Taliban-liknende statsstyrelse i Norge hvor sharia er enerådende som du trekker frem. Du nevner jo både deres holdninger generelt som moderate, og som kan sammenliknes med slik nordmenn var for 20-30 år siden. Hvordan kan du påstå at dette ikke er en bagatellisering av disse holdningene?
N.A. Andresen: Din argumentasjon for økende multikulturalitet belyser godt en av de sterkeste tankeretningene i Europa i dag. Kan jeg få stille deg et par spørsmål, som kan hjelpe meg å forstå dine vurderinger:
Dersom en religion har vært dominerende i en befolkningsgruppe i tusen år, tror du den påvirker gruppens kultur også etter at den er blitt sekularisert?
Dersom muslimer (konservative, moderate og sekulære) blir den største gruppen i Europa, tror du den lovgivningen de vil arbeide for er sammenfallende med den øvrige velgere vil ønske?
For to generasjoner siden var homofili forbudt i Norge. For en generasjon siden var det fortsatt mange som mente det burde være forbudt og straffbart. Mange mene homofile ville havne i helvete. En god del kristne mener det fortsatt, om enn færre enn før.
Så langt er det sammenlignbart med muslimer. Så er det en viktig forskjell: Mange muslimske autoriteter bifaller dødsstraff for homofili. Dødsstraff er dramatisk, det er enda mer dramatisk for det som bør være et moralspørsmål, og ikke et straffespørsmål, og enda mer dramatisk fordi homofili ikke er umoralsk heller. Det vil jeg ikke skjule. Heldigvis er det få norske muslimer som ønsker dødsstraff for homofili. Islamsk Råd har tatt avstand fra dødsstraf – ja, etter litt om og men, men likevel. En skribent som Mohammad Usman Rana har tatt utvetydig avstand fra dette, se f.eks. http://www.minerva.as/?p=944 – og både Rana og Islamsk Råd er å plassere langt på den konservative siden av den norske gjennomsnittsmuslimen. Men for mange kvier seg for utvetydig å ta avstand fra muslimske autoriteter, også når de ikke støtter disse autoritetenes syn, og det er også etter mitt syn et ubehagelig trekk ved islam. Så ja, det er en forskjell, det er det ingen tvil om, og det vil jeg heller ikke benekte.
Når jeg likevel sier at norske muslimer er gjennomgående moderate, er det fordi både de undersøkelser vi har av deres holdninger og mine erfaringer tilsier at deres praktiske meninger ikke går i denne retningen. De jobber ikke for dette, hverken personlig eller politisk. De fleste mener det heller ikke. Hvordan skal man så forstå den manglende viljen til å ta avstand? Jeg tror det skyldes flere faktorer: Dels kvier muslimer seg for å motsi skriftlærde i teologiske spørsmål. Det er beklagelig, og bekymringsfullt etter min mening, men det fører ikke nødvendigvis til at de overtar de radikale standpunktene. Dels blir mange forbannet over å måtte ofte å måtte ta avstand fra noe som de ikke føler har noe med dem å gjøre. Dels blir det en emosjonell konflikt, for selv om en norskpakistaner er uenig med en pakistansk imam, finnes visse lojalitetsbånd. Det kan vi ikke la oss overraske av: Jeg føler selv et behov for å forsvare land som USA under Bush eller Israel, selv om jeg er kritisk til mange sider ved politikken som blir eller ble ført; jeg vet at det også er mye positivt ved landene, og jeg føler at angrepene er for unyanserte, ikke tar inn over seg konteksten osv. Slik er mennesker. Det er ikke nødvendigvis skremmende, selv når det er ubehagelig.
TG: Jeg tror religion kan påvirke en post-religiøs eller sekulær folkegruppe – men jeg tror også at et vestlig, liberalt samfunn kan påvirke dem. Mennesker er ikke tabula rasa, selvsagt er vi preget av kultur, men ikke genetisk: Barn preges av sine foreldre, men også samfunnet de vokser opp i, skolen, mediene, populærkulturen. Også foreldre preges av samfunnet de bor i eller kommer til, jobbene de har, kolleger og mediene. Var tyske nazister kulminasjonen av 1000 års antisemittisme? Var det resultatet av 100 års nasjonalisme? Av enevoldstankegang som ble til førertankegang? Var demokratiseringen etter krigen en tilbakevending til 1000 år med kulturhistorie og sivilisasjon, eller et brudd, diktert av USA?
De fleste forskere regner for øvrig politisk islam som et relativt nytt fenomen. Jeg tror folk endrer seg, og jeg tror den kulturen man velger å se hos andre, eller blir påvirket av selv, er kontekstavhengig. Blant annet derfor tror jeg det er viktig å bevare det norske demokratiet som sterkt rettsstatsorientert. Det skaper de beste rammene for å skape en liberal befolkning.
Til slutt, og i forlengelsen av dette: Jeg drømmer ikke om et Europa der konservative muslimer er i flertall. Jeg ivrer heller ikke for økt innvandring. Det er ikke der hovedforskjellen mellom oss går. Spørsmålet jeg reiser her er i hovedsak hvordan samfunnet forholder seg til de muslimene som er i Europa i dag og deres etterkommere. Innvandringsdebatten er en annen debatt – jeg har faktisk et relativt restriktivt syn på både asylpolitikken og familiegjenforeningspolitikken. Jeg har ikke tro på at det blir noe muslimsk flertall; men hvis det blir flere muslimer, blir det desto viktigere at vi klarer å bevare en liberal rettsstat både for muslimer og ikke-muslimer. Jeg har ualminnelig liten tro på at å frata muslimer rettigheter – til å bære hijab, eller til å bygge minareter – vil gjøre dem eller barna deres mer moderate. Det er også galt i seg selv: Det liberale samfunns styrke fremfor politisk islam er at vi IKKE forbyr det vi ikke liker. Jeg har tro på en stor innsats for å kjempe for liberale ideer, også blant muslimer, men jeg har liten tro på at forbud mot hijab eller minareter er blant virkemidlene. Man kan jo også se hvordan hijabforbudet har fungert i Tyrkia, som i lang tid har opplevd en islamsk revival.
Dere synes vel kanskje jeg er naiv, men jeg tror at om du gir folk et par generasjoner i en genuint liberal rettsstat, og respekterer deres rettigheter, så har de en tendens til å begynne å respektere andres rettigheter noe mer også. I USA har millioner av ultrakonservative katolikker fra Italia og Polen, to millioner ofte ortodokse og i noen grad hasidiske jøder, og muslimer fra mange land i stor grad lært seg til ikke å forby det de ikke liker. De som er hardest på å forby og straffe nå om dagen er evangelisk kristne – etterkommerne etter dem som kom først, de som føler at landet endres og at endring er skummelt. Jeg tror ikke hvite nordmenn av kristen kultur har noe å tjene på å følge de fotsporene.
Jeg synes det blir veldig lite relevant å sammenlikne med USA som har en helt annen bakgrunn og kultur enn det vi har i Norge. Det er jo uansett slik at med dagens voldsomme innvandring til Norge, som er større enn innvandringen til USA for 100 år siden i forhold til folketallet, uten tvil fører til et mye mer religiøst Norge. Og med religion, så følger splittelse, intoleranse og brutalitet. Ikke bare overfor homofile og vantro, men også den voldsomme intoleransen overfor dissident-muslimer og de som forlater islam er påfallende. Jeg forstår ikke hvor du har det fra at andregenerasjon er moderate i disse spørsmålene. Kristne har da i lang tid ikke hatt noe problem med at man kritiserer Jesus eller forlanger døden for de som konverterer til en annen religion, men det er jo slett ikke tilfelle hos muslimer og deres syn på profeten Muhammed.
Norsk media er jo også truet til taushet etter karikatur-striden, så noen religionskritikk fra disse virker utenkelig. Folk som Shabana Rehman blir sett på som en sviker av sin egen kultur av de fleste såkalte “moderate”. Hvor skal da denne reformeringen komme fra? Og jo større grad av muslimsk dominans i visse områder, gjennom stadig mer innvandring, slik som Oslo, jo mindre behøver muslimer å forholde seg til den norske omverdenen, og heller skaper “en stat i staten”, hvor man kun lever i Norge på papiret. Så noen “norsk islam” virker helt fjernt og vil ikke bli tatt seriøst av de aller fleste muslimer.
Hovedbekymringen med stor muslimsk befolkning eller til og med muslimsk flertall, er ikke nødvendigvis sharia og avskaffelse av demokrati, men er det nødvendigvis så positivt om det norske samfunnet blir som Tyrkia? Landet er sekulært på papiret, men 99% av befolkningen mener religionen er veldig viktig for deres liv, og tilsvarende tall har vi for de største innvandrergruppene i Norge også. Det innebærer et totalt annerledes samfunn i Norge, og det er ikke Norge for 20 år siden. Jeg har ingen tro på at moskeene i Norge vil begynne å vigsle homofile muslimer om 20 år. Og jeg kan heller ikke se for meg at det blir lettere å være ikke-religiøs i et slikt stadig mer relgiøst/islamsk samfunn. Uansett om rettstaten fremdeles består, så er det i det daglige liv folk lever sine liv. Det hjelper lite at kvinner på papiret har like rettigheter og samme frihet som menn, når holdningene i samfunnet forvandles til det stadig mer ugjenkjennelige.
Nils August Andresen: Takk for svar.
Jeg er enig i at å frata muslimer rettigheter kan gjøre dem mer radikale. Likevel gjør vi det allerede i dag. Vi godtar hijab og minareter, men ikke flerkoneri. Jeg tror at denne grensedragningen vil endres i islamsk retning etterhvert som andelen muslimer, og dermed deres parlamentariske representasjon, øker.
Du nevner en “islamsk revival” i Tyrkia. Dette gjelder vel i store deler av den islamske verden. Og også blant muslimer i vesten, bruken av hijab er f.eks økende. Det som er litt bekymringsfullt er at årsaken til utviklingen trolig ligger i islams møte med vestlige verdier (som du eksemplifiserer med reaksjonen på det begrensede hijabforbudet i Tyrkia).
Dette antyder at mange muslimer i møte med sekularismen velger ikke å omfavne den, men å trekke seg inn i sin tradisjonelle kultur. Deri ligger multikulturalismens utfordring, hvis størrelse vi nok vurderer ulikt.
Elles er det jo interessant at Uganda, der 84% av folkesetnaden er kristne, vurderer dødsstraff for homofile. Det skulle ikkje forundre meg om ein gjennomsnittleg ikkje-muslim i Uganda kanskje er meir for dette enn mange muslimar i Noreg. Eg trur ikkje at ein alltid skal la allting vere eit spørsmål om religion, slik debatten ofte har ein tendens til å bli.
Sosialisten:
Det er da vel så mye debatt om kultur, og de ugandiske kulturuttrykkene har vel ikke akkurat vært verdenskjent for sin toleranse overfor andre mennesker. Spesielt i land som Uganda, så er jo dette områder som ikke har noen lang kristen historie sammenliknet med tusenårige muslimske tradisjoner i det meste av den muslimske verden. Jeg vil tippe at andelen kristne i Uganda var mindre enn 10% når det fremdeles var en koloni.
[...] mer positiv utvikling, blant annet en reportasje om innvandrernes middelklasseaspirasjoner, og den høye og voksende andelen innen høyere [...]