Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Nationaltheatret unngår sleipt sine statlige forpliktelser. Det er kanskje på tide å omorganisere i pengesekken.

Fanny og Alexander av Ingmar Bergman. Regi: Kjetil Bang-Hansen. Nationaltheatret 2009. Foto: L-P Lorentz.

På teaterscenene har det gått inflasjon i adaptere film- og romanklassikere til noenlunde spiselige sceneversjoner. Prosjektene er kanskje ment som en hyllest: ”Hamsun har hatt slik virkning på meg. Nå vil jeg vise hans litterære arv på scenen.”, eksempelvis Markens Grøde, Nationaltheatret, 2007. Dette er ikke nødvendigvis negativt. Det er forståelig at man ønsker å videreutvikle, hedre og vise frem det man selv opplever som god kunst.

Svaret tas ikke alltid vel imot, men er likevel stadig det samme: penger, penger, penger, lettjente penger, penger, penger.

Og når publikum klapper i hendene og utbryter: ”Jeg simpelthen elsker Jesus Christ Superstar, har sett den hundre ganger, nå drar vi og ser på Hank von Helvete på Det Norske Teatret!”, så er vel saken grei – opp på scenen, ut på gulvet, spill teater!

Betingelser for statlig teaterstøtte
Likevel kan vi i disse adapsjonstilfellene være tjent med å stille oss et spørsmål: Hvorfor settes forestillingen opp? Mer konkret: Hvorfor adapterer vi? Jeg kan besvare mitt eget spørsmål med en gang. Svaret tas ikke alltid vel imot, men er likevel stadig det samme: penger, penger, penger, lettjente penger, penger, penger.

Som publikummer er det lettere å bestille billetter til et teaterstykke du har kjennskap til enn et ukjent tysk samtidsdrama. Og ingen skal klandres for det. Det er forståelig at man ønsker å hygge seg litt når man går i teatret, se noe gøyalt på scenen. Men det er når dette stadig skjer, når adapsjonene ingen ende tar, uten, og dette er viktig, uten at noen stiller spørsmål rundt adapsjonens intensjon og teaterinstitusjonenes økonomiske motiv, det er da vi bør rote fram de kritiske formuleringene.

For det er faktisk slik at Nationaltheatrets eier heter den norske stat. Nationaltheatret er statlig finansiert. Visst har teatret også egne inntekter, fra billetter og omvisninger også videre, men dette kommer i tillegg til en ganske så svær pott de tildeles årlig gjennom statsbudsjettet. Med denne tildelingen følger en del forpliktelser.

Det finnes mye utfordrende, ungt, underholdende og godt teater som aldri ser dagens lys fordi institusjonsteatrene ukritisk gis sitt.

Nationaltheatret er, på bakgrunn av sin statlige økonomiske støtte, forpliktet til å sette opp barneteater, da kjører vi Hakkebakkeskogen, ny dramatikk, Jon Fosse, og klassikere, nytolkning av Ibsen. Hvilken av disse kategoriene faller Fanny og Alexander inn under? Svar: Egentlig ingen. Men hvilken suksess! Stående ovasjoner og et fornøyd kritikerkorps. Publikum valfarter til teatret. Tenk at det ble nordmennene som først oppførte Bergmanns mest folkekjære verk på en scene! Klapp på den norske teaterskuldra.

Fanny og Alexander av Ingmar Bergman. Regi: Kjetil Bang-Hansen. Nationaltheatret 2009. Foto: Gisle Bjørneby.

Unngår forpliktelser – grafser til seg
Nationaltheatret unngår sleipt sine statlige forpliktelser. Men hvem kan klandre dem? Man blir ikke rik på teater. Det er naturlig at de prøver å sno til seg et lite overskudd. Likevel, når den statlige støtten er tuftet på konkrete forpliktelser, og disse forpliktelsene stadig overses til fordel for inntektsbringene adapsjoner, er det kanskje på tide å omorganisere i pengesekken. En teatral omfordeling. Det kunne nesten blitt til en ny forestilling: Nationaltheatrets fall – fra statlig til kommersiell drift. Ikke nødvendigvis en publikumssuksess, men dog.

Hvorfor insisterer vi fortsatt på statlig teaterstøtte? For å favne bredt, for å dyrke fram det gode, det ypperste, for å dyrke fram dette fra den levende, skrikende og noen ganger så forferdelig homogene teatermassen. Man skal kysse en del frosker før man finner prinsen. Det finnes mye utfordrende, ungt, underholdende og godt teater som aldri ser dagens lys, aldri sponses på noe som helst vis fordi institusjonsteatrene ukritisk gis sitt. Kanskje er det på tide å kysse i ukjent farvann?

Adapsjon vellykket: Applaus til Fanny og Alexander
På bakgrunn av dette er det lett, så vidunderlig lett, å hate, virkelig gjennomskue en tung institusjons motiver for å sette opp Fanny og Alexander. Men, når resultatet er så vellykket, må man nesten bare gi seg over, jeg legger meg langflat og applauderer – hvilken mesterlig forestilling!

Fanny og Alexander er imponerende gjennomarbeidet. For er det noe poeng i å adaptere dersom resultatet ikke kan måle seg med originalen? Svar: Egentlig ikke. Derfor er det svært tilfredsstillende å se at regissør Kjetil Bang-Hansen har utviklet Fanny og Alexander gjennom det som må sies å være teatrets unike muligheter og styrke. Vi snakker teatrale virkemidler som lange monologer og absurde brudd. De stadige metakommentarene, som omhandler teatret og teaterlivet, blir ekstra tydelige nå som Fanny og Alexander faktisk er et teaterstykke. Som når Helena Ekdahl, Kari Simonsen, sukker over alle maskene hun daglig ikler seg. Eller når biskopen, Bjørn Skagestad, rasende roper til en ulydig Alexander: ”Tror du vi spiller teater?!”

Regissør Kjetil Bang-Hansen har utviklet Fanny og Alexander gjennom det som må sies å være teatrets unike muligheter og styrke.

Slike kommentarer er illusjonsbrytende og nærmest opprivende for publikum. Vi rykkes ut av illusjonen og blir klar over oss selv som betraktere. Nettopp dette er teatrets styrke: vekslingen mellom illusjon og virkelighet. Videre vrimler det av referanser til Ibsen, Strindberg og Shakespeare. Forestillingen alluderer til sin egen historie.

Samtidig er teatrets suggererende kraft ivaretatt. Så deilig det er å leve seg inn i familien Ekdahls høyborgelige, bugnende julefeiring! Så kostelig og morsomt skuespillerne gestalter sine roller! Nils Ole Oftebro som den livsglade, kåte Gustav Ekdahl og Ågot Sendstad som tyske Lydia Ekdahl, er bare to av mange svært gode rolletolkninger. Den bergmanske humoren ivaretas til det fulle. At den jødiske forretningsmannen Isak Jacobi, spilt av Sverre Anker Ousdal, løftes opp og frem i denne sceneversjonen, er et velfungerende grep. Isaks karakter er omgitt av mystikk, dette uttrykkes av den dovne klarinettonen som følger ham når han gjør entré. Det er også Isak som på trollsk vis redder Fanny og Aleksander ut av biskopens klør. Anker Ousdal spiller scenen så godt at man nesten skulle ønske seg en oppfølger hvor Isaks historie egenhendig fortelles.

Fanny og Alexander av Ingmar Bergman. Regi: Kjetil Bang-Hansen. Nationaltheatret 2009. Foto: L-P Lorentz.

Gi publikum din tillit

Scenografien gjenspeiler familien Ekdahls julefeiring: overdådig og tiltrekkende. Scenograf John-Kristian Alsaker ønsket at kulissene i Fanny og Alexander skulle fremtre som om de var sett gjennom et barns øyne, slik Alexander selv husker dem. Dette gir rom for lek med lyssettingen, publikum blir vitne til nydelige sceniske bilder. Denne ekspressive scenografien kommer spesielt til rette i en av forestillingenes siste deler. Fanny og Alexander er hentet ut fra biskopens kalde hjem og skjuler seg i Isaks forretning. Tredukker, hodeskaller, gamle støvete bøker og en dunkel lyssetting gjør scenen magisk og sanselig.

Skulle man peke på noe mindre heldig i Bang-Hansens oppsetning, måtte det være at den voksne Alexander, spilt av Kåre Conradi, med fordel kunne vært mindre dominant. Han fungerer som en forteller, en publikumshjelp, der han går inn og ut av handlingen for å forklare og stille spørsmål ved sin egen oppvekst. ”Hva er sannhet og hva er løgn?”, spør han gjentatte ganger. Bang-Hansen kunne hatt større tillit til publikum og latt oss få oppleve og selv tolke hans ellers så vakre videreføring av Bergmans mesterverk.

• Lene Ødegård Olsen (f.1983) har en bachelor i estetiske studier fra UiO, og er utdannet journalist fra journalistutdanningen i Oslo. Daglig leder Galleri A, Vibes gate.