Panelet på Minervas frokostmøte var enige om at ønsket om å tre inn i middelklassen, for seg selv eller sine barn, er universelt og ikke et vestlig fenomen. Men det er lettere å nå målet i Vesten, og middelklasseaspirasjonene er derfor en viktig grunn til å komme hit.
Se videoopptak fra møtet nederst i saken.
Lars Østby, seniorforsker ved Statistisk Sentralbyrå slo an tonen på dagens frokostmøte ved å slå fast at det er betydelig flere innvandrere som klarer seg bra enn de som klarer seg dårlig. Minerva lanserte sitt ferske nummer om middelklassen, og hadde valgt å ta utgangspunkt i Kristian Meisingsets reportasje om innvandrerens middelklasseaspirasjon ved lanseringen.
Lars Østby. Foto: Therese Thomassen
Østby la til grunn en økonomisk definisjon av ”å klare seg bra”, og siktet til oppnådd utdanning, sysselsetting og inntekt. Et kriterium på at integreringen fungerer er at forskjellene mellom innvandrerbefolkningen og gjennomsnittsbefolkningen blir mindre over tid. Og det gjør den. Innvandreres etterkommere, som gjerne kalles andregenerasjon, har en høyere andel i høyere utdanning enn andre nordmenn. Det er betydelig kjønnsforskjeller, men de er mindre blant etterkommerne enn blant andre nordmenn.
Ulikhetene i sysselsettingsandel blir også mindre over tid, men Østby minnet om at vi har svært høy sysselsettingsandel blant norske kvinner, og at vi ikke kan forvente at gapet på dette området skal tettes med det første. Det er også mange innvandrere som stiger raskt i inntekt, først og fremst fordi de kommer seg over fra trygd til arbeid, men siden det hele tiden kommer ”påfyll” av nye innvandrere, blir dette maskert når vi ser på gjennomsnittstall.
Universelle aspirasjoner
Ordstyrer Kristian Meisingset innledet debatten med at han i sin reportasje forsøkte å finne ut om middelklasseaspirasjonene er knyttet til vestlig kultur, eller om de er universelle. Whyn Lam, som er daglig leder i Mir-nettverket for minoritetsforeldre og selv har vietnamesisk bakgrunn, svarte at alle foreldre, innvandrere eller ikke, ønsker at deres barn skal få det bedre enn det de selv har det.
Whyn Lam. Foto: Therese Thomassen
For innvandrerne er det mest konkrete utslaget av dette ønsket å sørge for at barna får seg høyere utdanning. De har ofte veldig høye aspirasjoner for sine barn – de skal bli leger og advokater. (Se for øvrig gårsdagens artikkel om at innvandrere nå har en mer ”normal” spredning på fagfelt innen høyere utdanning). Men det er jo langt fra sikker at disse aspirasjonene kan oppfylles. Heller ikke for etniske nordmenn, som slipper den språkbarrieren som mange innvandrere må overvinne, er det lett å bli lege.
Hun mente bestemt at innvandreres middelklasseaspirasjon først og fremst er materialistiske. Det dreier seg om inntekt, om penger, mens de ikke er opptatt av kulturell kapital, og i mindre grad av politisk makt. – Veldig få innvandrere leser bøker, sa Lam. Og deres kulturelle interesser retter seg mot opprinnelseslandets tradisjoner, ikke å lese Ibsen eller Proust. Men uten passende kulturell kapital kan de få problemer med å bli akseptert som middelklasse – et uttrykk Lam for øvrig mente ikke var særlig nyttig – av andre nordmenn.
Khalid Mahmood, bystyremedlem for Oslo Arbeiderparti og en sentral person i det pakistanske miljøet i Oslo, gitt historisk til verks. Innvandrernes middelklasseaspirasjoner har sine røtter i to viktige hendelser i forrige århundret. Bolsjevikenes revolusjon i 1917 inspirerte mange i den 3. verden, blant annet til å bryte med det gamle patriarkalske stammesamfunnet. Avkolonialiseringen etter 2. verdenskrig ga selvsikkerhet og selvrespekt, og folk utdannet seg for å hjelpe til med å bygge landet. Men så viste det seg at det var store mangler i mange land, og at det ble vanskelig å utnytte den utdanningen de hadde skaffet seg.
Khalid Mahmood. Foto: Therese Thomassen
Derfor ble aspirasjonen rettet mot Vesten. Det var der man dro for å oppnå lykken. Mahmood mintes at det til og med fantes et eget uttrykk for det – walayat. Pakistanerne som kom til Norge, kom til walayat. I likhet med Lam mente Mahmood at ønsket om å være en del av middelklassen er universelt, men at sjansene for å nå dette målet naturligvis er avhengig av sted. Å dra til Vesten og Norge var ikke målet, men det var middelet. Og de som dro ut, dro nettopp fordi de både hadde drømmene, men også viljen til å realisere dem – i sterkere grad enn gjennomsnittsnordmannen, mente Mahmood.
Kanskje gjenfinner vi denne ”draiven” i dag. Østby pekte på at innvandrerbefolkningen er mer disiplinerte i sitt utdanningsløp. Innvandrere som går ut av videregående skole kan du være ganske sikker på at du finner på universitetet året etter, mente Østby, mens etnisk norske gjerne tar seg et friår og reiser verden rundt med ryggsekk.
Realiseringen av middelklasselivet i Vesten blir imidlertid forsinket av at innvandrere som lyktes også føler en forpliktelse til å bygge noe i hjemlandet, helt konkret store og velutstyrte hus. – På den måten skulle de vise at lykken var oppnådd, sa Mahmood. Dette systemet med to husholdninger i ulike land både hemmer integreringen og gjør det økonomisk vanskeligere å nå norsk middelklassenivå.
Innvandrerdrømmen og klassereisen
Aslak Nore tok, nærmest som vanlig tør vi vel si, utgangspunkt i amerikanske erfaringer, og viste til Phillip Roths bok American Pastoral om den fattige jøden som realiserte den amerikanske drømmen i form av sin egen hanskefabrikk. Det handler om innvandrerdrømmen og klassereisen, som blir to alen av samme stykke.
Aslak Nore. Foto: Therese Thomassen
Nore mente at det amerikanske samfunnet, og andre innvandringsland, alltid er bekymret for en førstegenerasjonen som ikke vil integrere seg. Men integreringen handler mest om andre- og senere generasjoner, og da er det grunn til å være optimistisk. Som en kommentar til Lam mente Nore at noen fra de etterfølgende generasjonene nok også ”vil bli dekadente kunstnere”.
I debatten etterpå hadde Mahmood et litt annet perspektiv. For førstegenerasjon er integrering ikke noe stort problem, rett og slett fordi de ikke er interessert i det, slik som Nore trakk frem. Førstegenerasjon har ikke så store krav og forhåpninger på egne vegne, men er glad for den muligheten de har fått. For tredjegenerasjonen er det heller ikke noe stort problem – de er stort sett allerede integrert. Problemene er først og fremst knyttet til andregenerasjon, som rives mellom de to kulturene.
I sitt forskningsarbeid hadde Lam spurt en gruppe unge somaliere om de følte seg som norske. Det gjorde de ikke. På den annen side ville de svært gjerne i det militæret – ”dø for Norge”, som Lam kalte det. Så kanskje er de i ferd med å bli ”norske” likevel.
Nore trakk også frem sin farmor, som leste svært tidlig og hadde gode intellektuelle evner og interesser, men som likevel endte opp med å jobbe på Husfliden hele sitt liv. Mulighetene var rett og slett mye mindre i hennes tid. Nå har alle nordmenn muligheten. Tidligere hadde vi en ”usortert arbeiderklasse”, mens den nå er ”sortert”, sa Nore. De som ikke gjør klassereisen nå, kan på mange måter skylde seg selv.
Basert på egne brede erfaringer med Oslos pakistanske miljø trakk Mahmood frem noe han hadde stusset over når det gjelder sosial mobilitet. Det virket som om barna av dem som hadde hatt de dårligste jobbene – på Grand og Kaffistova, fordi de ikke var flinke nok til å jobbe på Spikerverket – nå gjorde det bedre enn barna til dem som hadde hatt litt bedre jobber.
Permanent underklasse?
I debatten etterpå forsøkte Meisingset å utfordre det optimistiske bildet som innlederne hadde tegnet. Hva med dem som det ikke går så bra for? Er vi ikke også på vei mot en ”permanent underklasse” i deler av innvandrerbefolkningen? Dette ble stort sett avvist av panelet.
Østby viste til at Unni Wikan hadde skrevet en bok som advarte mot dette i 1995, men at vi fremdeles ikke så noe klare tegn til en permanent underklasse. Nærmest i så måte er somalierne i Norge, med sin lave yrkesaktivitet og inntekt. Men også der mente Østby å kunne se enkelte positive tegn, og viste til en fersk bok av Ada Engebriktsen og Øyvind Fuglerud. Blant de få somalierne i andregenerasjon er det for eksempel omtrent like mange som tar høyere utdanning som blant nordmenn flest.
Møteleder Kristian Meisingset. Foto: Therese Thomassen
Nore pekte på at denne frykten delvis er basert på observasjoner fra USA, der det særlig i svarte gettoer finnes en slik permanent underklasse, som har forkastet middelklassens verdier og aspirasjonen (”acting white”) og erstattet dette med æreskultur, dop og kriminalitet. I enkelte europeiske land finnes noe lignende.
Men Nore, som selv har beskrevet æreskultur og kriminalitet i sin bok Ekstremistan, mente at i Norge er frykten svært overdrevet. Undersøkelser viser tvert imot at innvandrerungdom er mer opptatt av å være lovlydige og ”streite”. Faren for gettoer er også mindre i Norge. I Oslo er det for eksempel fremdeles ingen bydel med innvandrerflertall. Nore var likevel bekymret. Innvandrerandelen i Oslo øker, og derfor vil noen bydeler etter hvert få innvandrerflertall. Det er allerede i dag tegn til at ressurssterke nordmenn forlater slike boligstrøk, og innvandrere med aspirasjoner gjør det samme. Det kan skape store sosiale utfordringer i fremtiden.
Khalid Mahmood var heller ikke redd for en permanent underklasse, men pekte på at vi både må regne med en lang overgangsfase, og at det hele tiden kommer påfyll av nyankomne ”i bunnen”.
Henteekteskap og integrering
Debatten ble avsluttet med en runde om henteekteskap. Østby pekte på at etterkommere ikke står bak særlig mange slike, bare omkring 200 i året. Mahmood mente å ha observert at det nå i større grad var ”de beste” som ble hentet – jenter med utdanning. Lam skapte latter i salen da hun pekte på at mange av ekteskapene mellom nordmenn og særlig asiatiske damer snarere handler om at norske menn ønsker å opprettholde et tradisjonelt kjønnsrollemønster som er på vei ut fra den norske kulturen. Kanskje vi kan si at disse norske mennene nå integreres i de asiatiske kulturene!
Ifølge Nore er ekteskap på kryss av etnisitet et godt tegn på fullbyrdet integrering, og viste til jødene i USA. For ikke så lenge siden var det bare omkring 5 prosent av disse om giftet seg med ikke-jøder. Nå er andelen 60 prosent. Eric Kaufmann har undersøkt ekteskapsmønstre i Storbritannia, og funnet at blant innvandrere fra Øst-Asia, Karibia og Vest-Afrika er det nå en høy andel som gifter seg ut av sin etniske gruppe, mens denne andelen fremdeles er svært lav blant dem som har sin opprinnelse i Pakistan, Bangladesh og Sentral-Asia.
I forlengelsen av dette minnet Mahmood om at det på det indiske subkontinent og mange andre steder er det lange tradisjoner for å gifte seg innen sin egen ”gruppe”, slik at dette handler om langt mer enn nasjonalitet.
Etter en debatt med gjennomgående optimistiske toner, fikk Aslak Nore avslutte med et tankekors. Alle er enige om at det er fint at mange med innvandrerbakgrunn tar høyere utdanning, men det betyr ikke nødvendigvis at de er frigjort fra gamle bindinger. Nore fortalte historien om den kvinnelige legestudenten som skulle avtjene sin turnustjeneste på et temmelig øde sted langt mot nord. For henne var det helt selvsagt at moren måtte flytte med henne. Inntil det blir tenkelig for unge kvinnelige leger med innvandrerbakgrunn å bo alene, har vi fremdeles et stykke igjen.
Innlegg:
Debatt:
Dette var en utrolig fin oppsummering av møtet. Takk for det, Snoen!