Ikke bare holdt Obama talen amerikanerne trengte å høre for å rettferdiggjøre opptrappingen av krigen i Afghanistan. Han holdt talen Stoltenberg eller Støre burde holdt for å rettferdiggjøre Norges mindre omtalte deltakelse i den samme krigen. Talen Obama ikke holdt var talen som kunne rettferdiggjort Nobelkomitéens begrunnelse.
Jagland la vekt på fjerning av atomvåpen. Obama snakket, i en glimrende og sjeldent realpolitisk Nobeltale, nesten bare om krig. Rettferdig krig, ja, men rettferdig krig er også krig (kjør debatt, Henrik Syse). Obama tok utgangspunkt i Afghanistan. Jagland nevnte ikke Afghanistan med ett ord.
Jeg håper tilstedeværende norske politikere fikk med seg forskjellen mens de fiklet med mobilkameraene sine. Hvis poenget var å svinebinde Obama til fredsfanen, så smatt Obama ut enklere enn MacGyver. Setningen som Nobelkomitéen imidlertid bør stifte opp på døren til Nobelhuset var at “krig alene ikke fører til fred”.
Hva med norsk krigførings menneskelige vesen?
“Norway is punching above it’s weight”. Slik beskrev Obama Norges relativt sett markerte deltakelse i krigen i Afghanistan. Forøvrig den samme floskelen Norge bruker i motsatt retning – om sin innsats i FNs korridorer. Men vi gjør mer enn å bokse. Nordmenn dreper og blir drept i krigen for freden i Afghanistan. På samme måte som Obama beskrev sine egne soldaters innsats.
Obama skildret USAs krigsinnsats på en forbilledlig akademisk, moralsk og menneskelig måte. Begrepet rettferdig krig ble gjennomanalysert. Hvorfor kan ikke ansvarlige norske politikere, som Stoltenberg, som Støre, holde en tale som på tilsvarende måte åpent diskuterer krigens menneskelige vesen? Hvorfor er det så vanskelig for en norsk politiker bare å artikulere språklig at Norge faktisk også deltar i kriger?
De samme verbale unnamanøvrene drev regjeringen Bondevik med på Balkan. Mens amerikanske presidenter og utenriksministrene ikke har problemer med å sette militære doktriner til sitt navn (var dette Obama-doktrinen), er det liten vilje til annet enn å peke USAs vei fra norske politikere når krigshandlinger skal forklares.
Deltakelsen i en krig er ikke bare en ansamling fakta om troppebidrag og -forflytninger. Det er historien om unge mennesker som daglig setter livene sine på spill. Da jeg jobbet i UD, fikk jeg selv telefoner fra soldater som følte seg glemt, og det var ikke enkle telefoner å motta. De ville ikke ha parader, de ville bare unngå å bli glemt.
Mer enn dialog
“Dialog” er viktig og nødvendig, og det er gode grunner til å slite begrepet litt i kantene i norsk politisk retorikk. Men vi gjør mer enn å føre dialog i Afghanistan. Overfor noen grupper kommer krigføringen før dialogen. Overfor andre grupper er det tilsynelatende umulig noen gang å havne i en dialogsituasjon, slik Obama beskriver statusen overfor Al-Qaeda.
Jeg skjønner godt at Torstein Dale i dag framstår som Norges eneste sure mann. Obamas etterlatte inntrykk av at all krig er utelukkende humanitær, visker ut nye nyanser i amerikansk “stabilitetspolitikk” i Latin-Amerika på 70- og 80-tallet. Olje og sikring av verdensøkonomien har en plass i analysen av internasjonalt nærvær i Midtøsten.
SVs partileder Kristin Halvorsen strevde voldsomt med å kommentere Obamas tale. For Obama balanserte begrunnelse for krig og for fred så godt at han fjernet det moralske argumentet for at fred alltid er bedre enn krig. Og dette kommer fra en mann som hadde et aktivistisk nei til krigen i Irak.
Krig kan være nødvendig. Realisme er uansett veien å gå for å nå idealistiske mål. En utenrikspolitisk strategi der målet er å stille seg utenfor NATO eller kritisere all amerikansk internasjonalt militært nærvær er ikke en strategi, det er bare tom taktikk som ikke våger å tiltale realistiske løsninger på alvorlige globale trusler.
Obama måtte forklare hvordan en president som kjemper to kriger samtidig og varsler en opptrapping i presset mot Iran kan fortjene Nobels fredspris. De første reaksjonene tyder på at han lykkes i å overbevise de som mente han fikk en forhastet pris om at han vil fortjene den om verden hjelper ham å virkeliggjøre hans visjoner.
Obama-regi på Nobel-oppholdet
Obama tok regien fra starten av under Nobel-oppholdet. Han begrenset programmet sitt og dermed oppmerksomheten om sin person. Han snakket direkte til sitt hjemmepublikum, spesielt i begynnelsen, og beroliget med at han ikke ville fire på nasjonal sikkerhet.
Han lot seg ikke virvle inn i en celebration of aspirations. For han endte feiringen av de gode intensjonene i det valgkampen ble avsluttet. Han har siden prøvd hardt å virkeliggjøre sine planer. Han har strukket ut hender til vitale internasjonale aktører. Problemet er at Iran, Israel og Palestina ikke har tatt imot den utstrakte hånden.
Til nå. Obama forsvarte amerikansk eksepsjonalisme. Han holdt døren åpen for unilaterale aksjoner også i framtiden. Men han understreket også at USAs interesser ikke kan skilles fra andres og at det var gjennom å finne sammen land i mellom at internasjonale problemer best ble løst. Han forstod den “dype ambivalensen” i mange andre land mot militære virkemidler.
Moralske muskler
Jon Stewart i The Daily Show sa spøkefullt etter Obamas rasetale: “How dares he speak to us as adults?” Det er ingen grunner til at vi ikke kan ha den samme åpne, oppriktige og problematiserende offentlige debatten også i Norge om vårt internasjonale militære nærvær.
Og mens vi er i gang kan vi jo snakke om vår sivile innsats i Afghanistan gjennom utsendelse av norsk politipersonell. Her er vi med å bygge opp det sivilsamfunnet som skal gjøre freden varig. Nei, forresten, det kan vi jo ikke snakke om. Det er jo sånne EU-greier. Og EU er vi jo ikke engang med i. Sånn egentlig.
Moralske muskler kan trenes opp. Norge er ikke bare fredsprisutdelere, vi er også med i krigen. La oss inspireres av Obama som et politisk system, ikke bare som enkeltpersoner. Og lar vi oss inspirere, ikke bare av retorikken, men av oppfordringene til handling, har Obama oppnådd noe med å motta Nobelprisen.
- Eirik Bergesen er seniorrådgiver og ansvarlig for internasjonale relasjoner i Burson-Marsteller
President Obamas tale inneholder stort sett den politikk som ble fremmet av President George W. Bush, og som vi kjenner fra tidligere med President Ronald Reagan og en rekke andre amerikanske presidenter. Det går mye på amerikansk eksepsjonalisme og nødvendig/rettferdig krig, i frihetens tjeneste.
Det interessante er at denne politikken ble slaktet av den provinsielle norske prateklassen da den ble fremført av nettopp Bush, mens den nå blir hyllet når den fremføres av Barack H. Obama.
Et unntak, som Bergesen nevner, er SVs Kristin Halvorsen.
Særlig morsomt er det nå å lese den relativt rosende omtalen Obama får fra amerikanske konservative, for å ha gått fra det meste av hans tidligere nokså pinlige og blåøyde pasifist-flørting under valgkampen.
Virkeligheten har med all tydelighet innhentet Obama. Jeg lurer på når den vil innhente den norske kaffe latte-klubben også.
Røynda har då slett ikkje innhenta Obama. Realistar er mot krigen. Les til dømes Stephen Walt:
http://walt.foreignpolicy.com/