Alf Ole Ask skaper forvirring om hva det mest omstridte punktet i USAs helsereform egentlig går ut på.
Torsdag skrev jeg at Aftenpostens miljøjournalist Ole Mathismoen tydeligvis ikke har forstått et helt sentralt punkt i forslaget til ny klimalov i USA. I dag er det avisens USA-korrespondent Alf Ole Ask som uttrykker seg ytterst uklart om det mest omstridte punktet i demokratenes helsereform, nemlig ”public option” - ja så uklart at det er grunn til å spørre om Ask har fått med seg hva dette er for noe.
Det er lettere å tilgi at samme Ask i går hadde på trykk en artikkel om suppleringsvalget til Ted Kennedys senatssete som inneholdt ikke mindre enn fire slurvefeil. (Den fjerde feilen har jeg opplyst om i kommentarfeltet til Gilhuus’ notis.) Disse dreide seg jo ikke om substansen.
Her er hva Ask skriver om public option.
Det synes klart at USA neppe får en helsereform som har en offentlig finansiert ordning (public option) for de fattigste. (…) Nå er det om å gjøre å sikre en helsereform som vil gi flere millioner helsedekning, men ikke alle de nesten 50 millioner som står utenfor.
1. Public option dreier seg ikke om de fattigste skal ha helsedekning eller ikke. En ting er at Ask sikkert vet at de fattigste allerede har dekning, gjennom Medicaid. Reformforslagene nå dreier seg om å dekke også de mindre fattige, samt mange andre som av ulike grunner ikke har kunnet eller villet tegne privat helseforsikring.
2. Public option handler ikke om hvorvidt staten skal finansiere/subsidiere dem med relativt lav inntekt (men for høy til å dekkes av Medicaid). Den problemstillingen dekkes av etableringen av forsikringsmarkedsplasser (health insurance exchanges), der de som ikke dekkes av andre offentlige ordninger eller arbeidsgiver, og tjener mindre enn fire ganger den offisielle fattigdomsgrensen, vil motta subsidier og selv kan velge forsikringsplan. Public option dreier seg om hvilke forsikringer de som skal subsidieres skal kunne velge mellom. Skal de være de eksisterende ordningene som oppfyller visse krav til minumumsdekning, både for-profit og non-profit, eller skal det i tillegg lages en egen offentlig ordning som skal konkurrere med disse. Denne får ingen egne subsidier, men meningen er at staten skal bruke sin markedsmakt til å forhandle frem gunstige avtaler med leger og helseinstitusjoner. Dermed kan den tilby gunstige premier.
3. Av sammenhengen er naturlig å tolke Ask dithen at det å gi opp public option har noe med hvor mange uforsikrede det kommer til å være, selv om det uklart om Ask har ment det slik. Men dette er et helt annet problemkompleks. For det første inneholder de foreliggende lovforslagene både i Huset og Senatet en utvidelse av hvor mange som dekkes av Medicaid.
I tillegg til gulrøtter i form av subsidiene nevnt ovenfor bruker man også pisk, i form av pålegg – ”employer mandate” som pålegger alle arbeidsgivere over en viss størrelse å tegne forsikring for sine ansatte, samt et ”individual mandate” som pålegger alle som ikke har dekning enten via arbeidsgiver eller staten å tegne forsikring. De foreliggende forslagene inneholder begge typer pålegg, subsidier til småbedriftene for at disse skal tilby forsikring, og bøter for dem som likevel ikke tegner forsikring.
I utgangspunktet skulle altså disse ordningene sikre full dekning. Når dette likevel ikke skjer, er det for det første fordi de 50 millioner uforsikrede Ask nevner (korrekt tall er heller 46-47 millioner) også omfatter omkring 10 millioner illegale innvandrere, som det ikke er meningen å dekke, men viktigst: At bøtene av politiske grunner er satt så lavt at et betydelig antall, særlig unge og friske mennesker, heller vil foretrekke å betale boten enn forsikringen, noe jeg har skrevet om tidligere.
Sentrumsorientert ute, venstreorientert hjemme
Ved siden av dette rotet omkring public option leverer Ask en analyse som jeg, og for øvrig et flertall av amerikanerne, er sterkt uenig i. Men her er det selvsagt legitimt å mene ulike ting, i motsetning til å feilinformere om faktiske forhold.
Ask slår fast at Obamas Nobeltale viser at ”han er ikke en venstrevridd president, slik vulgærpropagandaen fra republikanerne fremstiller ham, men en sentrumsorientert kompromissmaker. I store spørsmål er det hans egen venstreside han ofte bender på plass.”
Jeg er enig med Svein Melby ved Institutt for forsvarsstudier, Norges fremste USA-kjenner, som på Nyhetskanalen torsdag fikk presentert samme analyse fra TV2s Christine Korme, og svarte med å gjøre en viktig distinksjon. I utenrikspolitikken er Obama relativt sentrumsorientert, i den forstand at han representerer verdens eneste militære supermakt, forsvarer USAs interesser og er villig til å ofre blod og penger for dette. I innenrikspolitikken er derimot Obama klart venstreorientert, med en uvanlig sterk tro på reguleringer og det offentliges ansvar. For egen regning vil jeg tilføye: Obama er trolig den mest venstreorienterte presidenten i amerikansk historie på det innenrikspolitiske området.
De kompromissforsøkene Ask viser til er ikke primært initiert av Obama, og med få unntak er det ikke snakk om noe kompromiss med republikanerne. Det dreier seg om at et flertall i hans eget parti i Kongressen forsøker å finne frem til et kompromiss med et sentrumsorientert mindretall – ikke fordi de ønsker å styre fra sentrum, men fordi de er pent nødt for å samle tilstrekkelig flertall. Obama presses mot sentrum, ikke fordi han er så kompromissvillig, men fordi han ikke har flertall for sin politikk.
Dette understrekes av at meningsmålingene systematisk viser at Obama har høyere personlig oppslutning enn når det spørres om hans politikk. Amerikanerne liker altså mannen bedre enn de liker hans politikk.
Twitter: @jasnoen
Jeg synes det virker litt merkelig å hevde at Obama er mer vensterorientert enn Lyndon B Johnson. Virker bare som at Snoen virker som et talerør for den amerikanske høyresiden som ønsker å fremstille Obama som sosialist. Sannheten er vel heller at amerikansk politikk var langt mer venstreorientert fra og med FDR men før Reagen. I denne perioden hadde man jo også en fløy kalt “Rockerfeller republican” som var en fraksjon innen det republikanske partiet som i stor grad støttet en typisk velferdsstat. Det skal man lete lenge etter idag!
Robert Reich har skrevet alt det som trengs å skrives om public option – http://robertreich.blogspot.com/. Det at Obama ikke har satt embedet inn på en sterk public option er en feil og unnlatenhet av gigantiske proporsjoner.
(En amerikansk tragedie)
Thursday, December 10, 2009
How a Few Private Health Insurers Are on the Way to Controlling Health Care
The public option is dead, killed by a handful of senators from small states who are mostly bought off by Big Insurance and Big Pharma or intimidated by these industries’ deep pockets and power to run political ads against them. Some might say it’s no great loss at this point because the Senate bill Harry Reid came up with contained a public option available only to 4 million people, which would have been far too small to exert any competitive pressure on private insurers anyway.
To provide political cover to senators who want to tell their constituents that the intent behind a robust public option lives on, the emerging Senate bill makes Medicare available to younger folk (age 55), and lets people who aren’t covered by their employers buy in to a system that’s similar to the plan that federal employees now have, where the federal government’s Office of Personnel Management selects from among private insurers.
But we still end up with a system that’s based on private insurers that have no incentive whatsoever to control their costs or the costs of pharmaceutical companies and medical providers. If you think the federal employee benefit plan is an answer to this, think again. Its premiums increased nearly 9 percent this year. And if you think an expanded Medicare is the answer, you’re smoking medical marijuana. The Senate bill allows an independent commission to hold back Medicare costs only if Medicare spending is rising faster than total health spending. So if health spending is soaring because private insurers have no incentive to control it, we’re all out of luck. Medicare explodes as well.
A system based on private insurers won’t control costs because private insurers barely compete against each other. According to data from the American Medical Association, only a handful of insurers dominate most states. In 9 states, 2 insurance companies control 85 percent or more of the market. In Arkansas, home to Senator Blanche Lincoln, who doesn’t dare cross Big Insurance, the Blue Cross plan controls almost 70 percent of the market; most of the rest is United Healthcare. These data, by the way, are from 2005 and 2006. Since then, private insurers have been consolidating like mad across the country. At this rate by 2014, when the new health bill kicks in and 30 million more Americans buy health insurance, Big Insurance will be really Big.
In light of all this, you’d think the insurance industry would be subject to the antitrust laws, so the Justice Department and the Federal Trade Commission could prevent it from combining into one or two national behemoths that suck every health dollar out of our pockets (as well as the pockets of companies paying part of the cost of their employees’ health insurance). But no. Remarkably, the Senate bill still keeps Big Insurance safe from competition by preserving its privileged exemption from the antitrust laws.
From the start, opponents of the public option have wanted to portray it as big government preying upon the market, and private insurers as the embodiment of the market. But it’s just the reverse. Private insurers are exempt from competition. As a result, they are becoming ever more powerful. And it’s not just their economic power that’s worrying. It’s also their political power, as we’ve learned over the last ten months. Economic and political power is a potent combination. Without some mechanism forcing private insurers to compete, we’re going to end up with a national health care system that’s controlled by a handful of very large corporations accountable neither to American voters nor to the market.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Jan Arild Snoen. Jan Arild Snoen said: Alf Ole Ask forvirrer mer enn han opplyser om "public option". http://is.gd/5kMBi [...]
[...] Det er forøvrig mindre enn en måned siden jeg var lite imponert over Asks fremstilling av den amerikanske helsereformen. [...]
[...] USA-korrespondent er dessverre i ferd med å bli en gjenganger i denne spalten, noen ganger med substansielle feil, andre ganger med ren slurv (mer her). Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klassifisere dagens [...]
Nok en gang, veldig godt skrevet av Snoen!