Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Utenriksminister Gahr Støre og Al Gore fremstiller det som en stor nyhet at ismassen i Antarktis blir redusert. Det ”avslørte” IPCC allerede i 2007.

Den norske utenriksministeren og Al Gore har i dag fremlagt en rapport om havstigning på klimatoppmøtet i København, og pressedekningen her til lands er naturlig nok omfattende. Gjennomgående fremstilles dette som ny forskning. Det er ikke tilfelle. Det dreier seg om en resirkulering av tidligere forskning, et slags kompendium, i likhet med IPCC-rapportene, men med langt færre forskere involvert.

Men jeg har etter hvert oppdaget at med unntak av Aftenpostens Ole Mathismoen, som følger forskningen ganske godt (men likevel er langt fra feilfri), fatter norske redaksjoner liten interesse for forskningen, og det er derfor lett å selge inn eldre forskning som sensasjonelle nyheter bare den frontes av kjendiser eller organisasjoner og gis sensasjonelle overskrifter. For et tidligere eksempel se dekningen av resirkuleringen av anslag på dødsfall som skyldes klimaendringer fra en pressgruppe ledet av Kofi Annan.

Ingen nyhet fra Antarktis
Det pussigste med dagens oppslag er at utenriksminister Gahr Støre insisterer på at det er en nyhet i rapporten at det nå kan påvises et netto tap av is i Antarktis. Til Aftenposten sier han blant annet:

Jonas Gahr Støre mener det mest dramatiske i rapporten er at det nå påvises et netto istap i Antarktis.

– Isen i Antarktis har virket rimelig robust. Smelting i et område er kompensert av økt snøfall andre steder. Men nå er dette endret. Det smelter mer enn det dannes ny is. Det innebærer et netto tap, sier han.

AL Gore fremhevet overfor NRK Dagsrevyen 14. desember at man hadde trodd at Antarktisk var så isolert fra resten av verden at man ikke ville observere noe istap derfra på flere tiår. “Dette har nå startet og det er en av overraskelsene” i rapporten, sa Gore. I Aftenposten 15. desember gjentar han dette poenget med at “vi har trodd at det ville ta flere tiår før vi skulle nå dette vippepunktet”. (Dette avsnittet er utdypet etter at jeg har sjekket opptaket fra NRK).

Jeg har tidligere oppfordret journalister, politikere og andre som mener at klimaendringene er Verdens Viktigste Sak til å ta seg tid til å lese den siste IPCC-rapporten – nei, ikke alle de tre tykke bindene, men sammendraget på 18 sider. Jeg vet at statsråder er travle mennesker, og stoler på briefinger fra sine medarbeidere, men disse 18 sidene, med mange figurer og illustrasjoner, bør være overkommelig. Det ville være merkelig om Gahr Støre ikke har lest sammendraget, men i så fall har han tydeligvis behov for å lese det en gang til.

På s. 7 fremgår det at havstigningen som stammer fra Antarktis var beregnet til ca 0,2 mm i året etter 1993, og noe mindre i perioden fra 1961 til 2003. Dette har altså vært etablert konsensus siden 2007, og er ingen nyhet.

Det er riktignok slik at kunnskapen om Antarktis fremdeles er liten, og at det før 2007-rapporten var mer uklart om det i det hele tatt skjedde et netto istap. Heller ikke i dag kan dette sies å være endelig fastslått, siden det er to motvirkende faktorer – smelting langt kantene og akkumulering i innlandet. Det er også riktig at Støre/Gore-rapporten viser til forskning som tyder på større tap i 2006 enn i 1996. Men det er altså ikke riktig at denne rapportens konklusjon om at det foregår et netto tap er ny eller ”overraskende”.

En ekstra grunn for Støre til å lese IPCC-sammendraget en gang til er at han sier til Aftenposten at

– Ekstremscenariet for havstigning fra FNs klimapanel som sier én meter de neste hundre årene, er midt på treet, og ikke lenger særlig ekstremt.

Men det finnes ikke noe slikt ekstremscenario i IPCC-rapporten. Havstigningen i de seks ulike hovedscenariene er kvantifisert til 0,18-0,59 m (sammendraget s. 13, hovedrapporten s. 820).

For Gores del er det spesielt merkelig at han bruker et slikt uttrykk. Har han ikke lest boken Inconvenient Truth, der han selv står som forfatter og der istap fra Antarktis slås fast? 

Oppdatering 15. desember: Det har slått meg at  Gore og Støre hadde hatt et poeng dersom de hadde sagt at nyere forskning skiller seg fra IPCC 2007 ved at nyere modellkjøringer indikerer at Antarktis vil gi et nettobidrag til havstigningen frem mot 2100, mens modellene brukt i IPCC 2007 ga som resultat at ismassene netto ville akkumuleres. Dette er en viktig endring, som har betydning for den samlede havstigningsprognosen behandlet nedenfor, men det er helt nødvendig å skille mellom det vi faktisk har observert frem til nå, som er det Gore/Støre feilaktig fremstiller som en ny og overraskende “smoking gun”, og hva modellene sier om fremtiden. Det første er langt sikrere enn prognosene fra modellene, som endres betydelig ettersom ny kunnskap kommer til.

Havnivået stiger ikke (lenger) raskere
Det er lite nytt i rapporten i forhold til IPCC 2007 når det gjelder observert havstigning, som fra 1993 til 2003 ble anslått til 3,1 millimeter i året, og hovedrapporten viser også en figur (s. 411) der denne trenden ser ut til å reduseres litt frem til den ender i 2005. Siden den gang viser satelittmålingene en betydelig mindre økning. FNs miljøavdeling UNEP har lagt frem et Climate Change Science Compendium foran Københavnmøtet der det vises til de 3,1 millimeterene fra 1993 til 2003 og basert på de siste målingene: ”Since 2003 the rate of rise has been about 2.5 mm pr year.” 

Gore/Støre viser til 3-4 millimeter frem til 2007, men de tre referansene som oppgis for å underbygge dette, behandler så vidt jeg kan se bare regionale forhold, ikke globalt havnivå. Jeg har dem ikke for hånden som annet enn sammendrag, så jeg kan ikke si med sikkerhet om Gore/Støre er uten belegg her. Den reduserte stigningen i satelittmålingene nevnes ikke.

Hevet prognose, men kjent nesten ett år
Derimot er det en betydelig endring i forventet havstigning, fra de 0,18-0,59 cm frem til 2100 som IPCC la til grunn, til mer enn det dobbelte i denne rapporten. Noe av dette skyldes at IPCC ikke kvantifiserte et par usikkerhetsfaktorer knyttet til forflytning av isdekket og feedback-mekanismer, men det er riktig at den forskningen som Gore/Støre bygger på innebærer en betydelig oppjustering. Jeg tar ikke stilling til realismen i denne forskningen. Faktum er imidlertid at den figuren som Gore/Støre-rapporten gjengir (s. 60, som viser ca. 1,2 meter havstigning), og som presseoppslagene er basert på, ble publisert i Climate Dynamics allerede 6. januar 2009 (Grinsted et al.). Jeg kritiserer ikke at media fokuserer på denne artikkelen – budskapet er viktig og sterkt, bare at de fungerer som mikrofonstativer for en påstand om at den utgjør noe sensasjonelt nytt.

Derimot er jeg ikke i stand til å finne de “opptil 2 meter” som forsiden av Aftenposten og selve artikkelen viser til skal stå i rapporten. Kan noen andre finne dette? Som nevnt vises det en figur med ca 1,2 meter som middelverdi, hentet fra en konkret artikkel, og i oppsummeringen står det: ”Some of the more recent projections of sea level rise give values between 0.5 and 1.5 m in the year 2100,” altså noe mindre enn i figuren.

**

Misforståelse rundt u-landenes krav
TV2s reporter Finn-Åge Hågensen snudde saken på hodet da han i Nyhetene 18.30 i kveld rapporterte om det (midlertidige) sammenbruddet i København-forhandlingene tidligere i dag. Da han skulle forklare hvorfor u-landene hadde marsjert ut, sa han at det skyldtes at u-landene syntes det var uhørt at i-landene krevde at de skulle kutte sine utslipp før i-landene hadde forpliktet seg til det samme.

Forholdet er helt motsatt. Når u-landene vil forlenge Kyoto-avtalen er det nettopp fordi denne avtalen bare inneholdt forpliktelser for i-landene, ikke for u-landene. Industrilandene på sin side mener at en meningsfull avtale må inneholde forpliktelser også for u-landene. EU og andre i-land er også villig til å bidra økonomisk, men u-landene vil ha mye mer penger på bordet.

Dette er en klassisk forhandlingssituasjon, der det primære for fattige land er å drive moralsk utpressing av i-land og det viktigste er å få mest mulig penger ut av det hele. Men akkurat i denne saken har u-landene en ganske god sak. Dersom man aksepterer at atmosfæren er et globalt fellesgode, er det riktig at i-land historisk sett har sluppet ut mye mer klimagasser, og at det først er nettopp nå at dette er i ferd med å jevne seg ut.

Hågensens innslag fra for øvrig byttet ut kl. 21. Isteden kom han på direkten med ny feilinformasjon, nemlig at de rike landene ikke hadde lagt noe på bordet i det hele tatt. Dette er feil, siden både EU, Japan, USA, Norge m.fl. har lagt frem konkrete utslippsmål, selv om disse i denne runden ikke er juridiske forpliktende. Det er også varslet mangfoldige milliarder euro i et fond som skal hjelpe fattige land.

**

Oppdatering 15. desember:

The Times har en historie i dag som tyder på at Gore ikke bare lar være å lese IPCCs rapporter og sin egen bok, men heller ikke er altfor opplest på den rapporten han selv la frem i går. Om havisen i Arktis konkluderer rapporten: 

Most models predict nearly sea ice-free summers in the Arctic Ocean within this century, some within 30 years. However, the precision levels of model simulations of future sea ice reductions are still not adequate: the rapid decline since 2005 has not been projected accurately by models. Summers almost without sea ice may occur in the Arctic Ocean well before mid-century.

Men Gore kunne ikke motstå fristelsen, og ved lanseringen har tidsperspektivet blitt kuttet dramatisk. Her er Times (men se oppdateringen nedenfor):

In his speech, Mr Gore told the conference: “These figures are fresh. Some of the models suggest to Dr [Wieslav] Maslowski that there is a 75 per cent chance that the entire north polar ice cap, during the summer months, could be completely ice-free within five to seven years.”

“It’s unclear to me how this figure was arrived at,” Dr Maslowski said. “I would never try to estimate likelihood at anything as exact as this.”

Mr Gore’s office later admitted that the 75 per cent figure was one used by Dr Maslowksi as a “ballpark figure” several years ago in a conversation with Mr Gore.

Og siden jeg nå er i gang:

• Her påstår han, gjentatte ganger, at Climategate-mailene ikke er relevante fordi de alle er mer enn ti år gamle, noe som er helt feil. Gore har tydeligvis ikke lest dem (heller).
• Her påstår han at temperaturen i jordens indre er flere millioner grader. Ingen viktig feil, kanskje, men pussig likevel.
• Og på sin egen hjemmeside hadde han i går gleden av å informere om at han i går skulle presentere denne rapporten sammen med den danske utenriksministeren Gahr Støre.
• Og her er min kritikk fra april 2007 av hans film “En ubehagelig sannhet”.

Oppdatering 16. desember:

Ole Mathismoen omtaler kritikken fra Times i Aftenposten i dag. Imidlertid har Climate Depot, som interessant nok er en ledende klimaskeptisk nettside, avdekket at Gore har en bedre kilde enn artikkelen i Times tyder på, og at det er Maslowski som har det største forklaringsproblemet. Det er riktignok vesentlig forskjell på Gores påstand om “helt isfri” og Maslowski “nesten isfri”, særlig fordi Maslowski ifølge uttalelser til Daily Telegraph i går definerer det siste som at 80 prosent av isen er borte. Det blir helt urimelig å kalle dette “helt isfritt”. Og det gjenstår uansett at Gore i presentasjonen av Gore/Støre-rapporten velger å hente påstander fra andre kilder enn rapporten, og som står i direkte motstrid til rapportens innhold. Derfor er Gores opptreden fremdeles sterkt kritikkverdig. 

Mathismoen gjengir også en kritikk fra professor Ola M. Johannesen ved Nansen-senteret, som påpeker at rapporten oppgir at utbredelsen av havis er redusert med 40 prosent siden 1979, mens det riktige skal være omkring 12 prosent. I sin pressemelding kritiserer Johannesen også rapporten for å bygge på et tynt utvalg vitenskapelige arbeider, og gjentar min påpekning om at rapporten ikke inneholder spådommen om to meters havstigning. 

Twitter: @jasnoen