Det sveitsiske folket har bestemt seg for å forby minareter. Men minaretene er et helt galt sted å sette fokus. Der det kan være grunn til alvorlig bekymring, er rundt finansieringen av moskéene.
Det sveitsiske folk er rede til å forby minareter, og det er tankevekkende. Det sveitsiske parlament og regjering har tidligere forkastet forslaget, og det strider muligens mot landets forfatning. Men det viser at befolkningene i forskjellige land innimellom er et annet sted i verdispørsmålene enn de folkevalgte parlamentene. Det viste for eksempel spørsmålet om forbud mot burka i Danmark, der 56 prosent var for et forbud, mens et generelt forbud ikke er innenfor rekkevidde på grunn av mulig uoverensstemmelse med grunnloven. Spørsmålet om minareter er også aktuelt i Norge for tiden, og en undersøkelse i begynnelsen av måneden viste at litt under halvparten av befolkningen er positivt innstilt til et eventuelt forbud mot minareter.
Galt sted å sette fokus
Men minareter i de europeiske landene brukes ikke til å kalle inn til bønn, slik som er tilfellet i de muslimske landene. I Sveits er det for eksempel allerede forbudt å benytte minareter på den måten – de sveitsiske minaretene er tause tårn; ren arkitektur uten annen funksjon. Derfor må det være noe annet det sveitsiske folket fokuserer på når de gjerne vil ha et forbud mot minareter.
Et par spadestikk lenger ned også om fortreningen av den kristne kultur som mange frykter.
Det handler jo nok om den synligheten religionen har, og et par spadestikk lenger ned også om fortreningen av den kristne kultur som mange frykter. Med rette, når vi snakker om islamisme eller andre religioners politiske uttrykksformer – men ikke når vi snakker om det alminnelige mindretallets muligheter til å praktisere sin tro stille og rolig uten sverdslag med samfunnet omkring.
Minaretene er derfor også, etter min oppfatning, et helt galt sted å sette fokus når det gjelder moskéer i de europeiske landene. Der jeg ser det kan være grunn til alvorlig bekymring, er rundt finansieringen av moskéene. I Danmark er det planer om å bygge en shiamuslimsk stormoské i København, og Irans regjering – eller dens stråmenn – ønsker å stå for en stor del av finansieringen. Det interessante er at det i Danmark svært sjelden er de typisk areligiøse, iranske innvandrere som har flyktet fra nettopp prestestyret, som går i shiamuslimske moskéer. Det gjør derimot de shiamuslimske irakerne.
Grunn til bekymring
Dermed er det en alvorlig risiko for at det undertrykkende og reaksjonære teokratiet Iran, forsøker å vinne sjeler blant de herboende irakerne ved å finansiere denne moskéen. I hvertfall er det vanskelig å forestille seg hvorfor de ellers skulle gi store beløp til en moské som ikke vil bli benyttet av deres landsmenn. Internasjonalt er det en kjent sak at iranerne på denne måten kjøper seg innflytelse blant verdens shiamuslimer. Vi ser dette mest tydelig i iranernes stigende og destabiliserende innflytelse i Gaza, Libanon og Syria. Med finansieringen av moskéer og liknende, følger erfaringsmessig importen av en bestemt ideologi, og vetorett i forhold til hvem som skal være moskéens øverste leder, og ikke minst en enøyd fortolkning av islam, som stempler de langt fleste muslimer som ”ikke-rettroende”.
Det handler ikke alltid kun om murstein eller om mulighetene til å få praktisert sin tro. Det handler også om makt.
Mitt synspunkt er derfor at det er all mulig grunn til at vi skal blande oss inn i finansieringen av moskéer på europeisk grunn, på samme måte som det til enhver tid er åpenhet om finansieringen av kirker. Vi skal ha en gjennomsiktighet og overblikk over ethvert trossamfunns finansiering. Vi skal særlig være oppmerksomme på motivene, for det handler ikke alltid kun om murstein eller om mulighetene til å få praktisert sin tro. Det handler også om makt. Det viser historien, og det viser internasjonale erfaringer. Derfor er det langt viktigere å holde et våkent øye med finansieringen, med hvem som vil og hvorfor man vil sponse en moské fjernt fra hjemlandet.
Det handler dessverre om makt og antallet ”rettroende” sjeler som man kan telle i sin flokk – ikke minareter.
- Naser Khader (f. 1963) er medlem av Folketinget for Det Konservative Folkeparti.
Khader har rett i at pengestrømmen er interessant, men han kommer ikke utenom at det er en selvfølge at flertallet i et demokrati skal kunne mene hvorvidt fremmede, religiøse symboler gagner samfunnet, eller ikke, og ut fra dette være med på å bestemme om de skal være i samfunnet, eller ikke. Det er ikke opp til overnasjonale organer, politiserte menneskerettseksperter eller et religiøst mindretall å avgjøre slike spørsmål.
I spørsmålet om religionsfrihet nærmer høyre- og venstreliberalistene seg selvutslettelsen, de aksepterer fortrengningen av egen kultur ut fra hensyn til mindretallet. Det er sikkert sympatisk, men hvor smart er det?
Fred i vår tid.
Mvh
Jonas H
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Nils Gullak Horvei. Nils Gullak Horvei said: RT @Minerva_Nett: grunn til bekymring omkring finansieringen av moskéene, skriver NASER KHADER: http://is.gd/5mDsg [...]
Jonas H: i et demokratisk samfunn er det ikke nok at avgjørelser har støtte i et flertall av folket – det er en hel del andre forutsetninger, institusjoner, osv som må være på plass. Blant disse er vern for minoriteter mot overgrep fra majoritetsbefolkningen, og inn under dette hører religionsfrihet. Det er derfor resultatet av avstemningen i Sveits skal vurderes av høyesterett i forhold til hvorvidt det er konstitusjonelt.
I mine øyne skal det være lov å tro det man vil, men ikke nødvendigvis å leve den ut slik man vil. Å ikke ha minareter er neppe noen innskrenkning i forhold til trosfriheten, men de politisk korrekte er likevel forferdet. Uten at de vil si det, så er det som forferder dem det enkle faktum at folket ikke er med dem her. Dette veit de jo, for hvis ikke hadde det ikke vært nødvendig å svinge pisken så til de grader slik de har gjort i multikulturspørsmål o.l, Men det som forferder dem er at folk faktisk TØR å gå imot. I Sverige kan slikt fort koste en jobben om det gjøres offentlig.
Hvis dette er i strid med grunnloven i sveits, så får de bare gå et skritt videre og endre grunnloven. Folkets vilje må bli hørt! Noe annet er helt uhørt!
Rune: Takk for kommentar. Jeg forstår at det går en grense for hva et fertall kan bestemme i et demokrati. Dersom en flertallsavgjørelse står i fundamental motstrid med samfunnets konstitusjon har man beveget seg over en grense der det kan reises spørsmål om flertallsavgjørelsen er legitim. Jeg argumenterer heller ikke for at sveitserne ikke skal ha muligheten til å prøve en ev grunnlovsmessighet av sin egen avgjørelse. Den tar jeg som en selvfølge.
Men prinsippet om folkets selvbestemmelsesrett står ikke på noen måte tilbake for prinsippet om religionsfrihet. En stat og et folk kan ha en begrunnet interesse i å nekte bestemte religiøse praksiser i samfunnet, for eksempel dersom disse ikke er forenlige med de verdier staten bekjenner seg til. Derfor mener jeg det blir feil når avgjørelsen av slike spørsmål – som jeg mener bør ligge hos folket – flyttes over til overnasjonale organer, såkalte menneskerettseksperter eller den berørte religiøse gruppering. Her har du et eksempel på noe av det jeg mener blir et demokratiproblem hvis det tas hensyn til: FNs høykommissær for menneskerettigeheter, Navi Pillay, har hevdet minaretforbudet er diskriminering og fordømt det som “utnyttelse av fremmedfrykt”. (Document.no har kort artikkel med videre referanser, se http://www.document.no/2009/12/minaretforbudet_inn_for_strasb.html )
Liberalistene skaffer seg selv slagside når de hevder enkeltindividers (eller enkeltgruppers) rettigheter in absurdum. De glemmer at rettighetene, uansett hvor fantastisk sympatisk de synes å være, kan ende opp som snyltegjest i sitt eget samfunn. Rettighetenes totalitære side finnes nemlig også – hvis man ser etter. Med bevissthet om dette, trenger liberalistene heller ikke ta intellektuell telling hver gang en religion hevder sin religonsfrihet krenket.
Jonas: Religionsfriheten er selvsagt langt fra absolutt, men det avgjørende er hvorvidt en annens rettigheter krenkes av noens religiøse praksis. Her synes jeg det blir viktig å skille snørr og bart. Det er åpenbart for meg at en norsk borger som påberoper seg religionsfrihet for å gjennomføre genital omskjæring på sin datter (eller sønn!) forsøker å utøve en religiøs praksis som er i strid med datterens rettigheter. Derfor bør dette forbys. Derimot er det ikke åpenbart for meg at noens rettigheter krenkes av at en moske bygges med minareter. Derfor blir et forbud illiberalt. Hvis du vil argumentere for at det å se en minaret virker støtende på noen, synes jeg det høres søkt ut – og dessuten beslektet med de argumentene som en del krenkede brukte for sensur av Muhammedkarikaturene. De religiøse må tåle karikaturer, og jeg må tåle minareter og andre religiøse uttrykk som ikke krenker noens rettigheter.
Rune: Vi er enige om at det finnes en grense for flertallets rett, og vi er enige om at religionsfriheten har en grense. Jeg tror våre veier skilles i synet på individuelle rettigheters stilling i et samfunn.
Jeg oppfatter ditt utgangspunkt som for snevert fordi det etter min mening ikke inneholder det nødvendige samfunnsperspektiv. Minareter er, slik jeg oppfatter det, et spørsmål om tilstedeværelse i det offentlige rom. Tilstedeværelse i det offentlige rom er i realiteten utøvelse av makt. Staten, dvs folket, har interesse av å kontrollere denne makten. Der du legger opp til at en slik maktfaktor – fordi den er religiøst begrunnet – skal unntas demokratisk kontroll, mener jeg at den som utgangspunkt må behandles på linje med andre maktfaktorer. Det betyr at folket, ved sin politiske virksomhet, må kunne bestemme. Kall det et prinsipp. I motsetning til Jagland og Europarådet, ser jeg derfor ingen store problemer med den sveitsiske folkeavstemmingen.
Når det gjelder evnen til å la seg provosere av minareter, er vel det individuelt, og det bestemmes kanskje ut fra den enkeltes forståelse av minareten som symbol. Jeg tviler imidlertid på om du kan overføre din egen toleranse i dette spørsmålet til resten av befolkningen. Noen ferske undersøkelser viser f.eks. at 30-40 % av befolkningen ikke ønsker flere minareter.
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=36&tekstid=3081