Vår tids sosiale medier er en oppstæsjet, oppgradert versjon av et eldgammelt fenomen.
En bekjent av meg hadde fylt rundt år, og fortalte at han hadde invitert ”alle.” Jeg påpekte at ”alle” åpenbart ikke inkluderte meg. ”Jeg la det ut på Facebook;” sa han, ”og der er ikke du!” Det lød som en avvisning og en anklage på samme gang. Hvem hadde smelt døren i ansiktet på hvem?
De to n’er
I dagens verden skal man være sosial først og sist. I et postindustrielt samfunn der tradisjonelle klasseskiller betyr stadig mindre, kan det virke som om personlige egenskaper, som evnen til å ”sno seg” i det sosiale spillet, er en avgjørende forutsetning for personlig fremgang. Eksplosjonen i nettsamfunn er en del av dette. Man skal være med der det skjer, følge med på eventer, kommentere, poste, sende meldinger… Logg på, eller bli hengt av.
Sosiale medier, som vi er blitt vant til å kalle dem, handler om det jeg vil kalle de to n’er. Først nettverksbygging. At nettverk har stor nytteverdi, er en gammel sannhet innenfor samfunnsforskningen. Nettverk er løse, uforpliktende fellesskap, som ikke sjelden er bygget opp rundt en instrumentelt, nytteorientert syn på andre. På nettet kan det å ha lange vennelister og lignende gi status i seg selv, i tillegg til at det kan gi fordeler i den virkelige verden, som i eksempelet over. Nettverk er arenaer for reforhandling av sosial status og akkumulasjon av sosial makt.
Den andre n’en er narsissisme – den tvangsnevrotiske opptattheten av å bli sett og få sitt selvbilde bekreftet som er så typisk for vår kultur. I en amerikansk undersøkelse fra 2009 svarte 57 % av respondentene at de så sosiale medier som en arena for narsissistisk selvpromotering. ”Jeg får oppmerksomhet, altså finnes jeg” – denne ny-kartesianske tesen ser ut til å ligge under mye av nett-aktiviteten.
Halvtenkte tanker
Disse tingene henger sammen. I undersøkelsen som er nevnt over svarte 40 % at narsissisme og oppmerksomhetssøking ”is helpful for succeeding in a competitive world.” Den som skriker høyest har vunnet. Resultatet er et evig jag etter å ligge i front i oppmerksomhetskampen. Informasjon pøses ut; mye av det er totalt likegyldig, nær sagt alt blir glemt nesten umiddelbart. Ny bakgrunnsfarge på bloggen? Oppdater straks dine tusen nærmeste nettvenner. Ble kjøttkakene svidd? Go tell it on the mountain. Vi spammer bekjentskapskretsen med Chippendales-videoer der vi har klippet inn våre egne ansiktstrekk, og legger ut linker til artikler folk i beste fall leser med et halvt øye, mens de prøver å følge med på de 40-50 innleggene som renner inn i mellomtiden. Tweets, MSN, tråder og kommentarer – ikke fordyp deg, bare surf på informasjonstsunamien.
Til slutt ender man opp med en strøm av informasjon uten noe annet formål enn å holde seg selv i gang. ”Nilfloder av halvtenkte tanker”, for å sitere Rolf Jacobsens ord i ”Mediediktet.” Å spørre hva dette skal være godt for er like fruktesløst som å spørre hva som er meningen med Nilen.
Vil vi dette? Vil vi leve i en liksom-verden der vennskap innledes og avsluttes med et tastetrykk, og mennesker reduseres til sosiale merkevarer? Statistisk sett ser svaret ut til å være ja. På nettet fremstår den jevne mann og kvinne, folk vi ellers respekterer, som lallende idioter som ustanselig må logge seg på for å blogge om kaffekoppen de nettopp drakk, eller publisere bilder av seg selv i rosa kaninkostyme på et eller annet utdrikkingslag. Mye av den sosiale nettaktiviteten vitner verken om sosial intelligens eller høyere åndsevner overhodet. Gagner dette samfunnet, oss, noen? Næringslivet burde i hvert fall være bekymret. Hvis du multitasker mellom å håndtere bedriftens topphemmelige dokumenter og å sex-chatte med ”HotBabe22”, er du neppe noen effektiv eller pålitelig arbeidstaker.
Den virkelige virkeligheten
Noen av oss vil heller møte et blikk enn en avatar. Noen av oss mener at forhold til andre skal innebære et forpliktende alvor. Noen av oss vil at kommunikasjon skal være sannhetssøking, ikke hjernedød mediestøy. Noen av oss ønsker å kjenne den virkelige virkelighetens tyngdekraft – rett og slett. For oss er nettets letthet uutholdelig.
Nettopp det sosiale ved de sosiale medier virker dermed paradoksalt nok som en form for utestenging. For de som tar ting alvorlig, for de som livet har gitt for dype sår til at de orker å bry seg med det overflatiske narrespillet – for dem oppleves tomheten og plattheten ved de sosiale mediene som en iskald avvisning. For dem blir den digitale skravlesyken bare en oppstæsjet og oppgradert versjon et brutalt, elementært og eldgammelt fenomen – sosial eksklusjon 1.0.
(P.S. For ordens skyld: Hadde jeg vært på Facebook, hadde det bare vært for å kunne starte en gruppe mot Facebook. Jeg er ikke på MSN, og har ingen blogg. Ikke følg meg på Twitter.)
- Eystein Halle (f. 1968) studerer medievitenskap ved Universitetet i Oslo.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Kristian Meisingset. Kristian Meisingset said: "Vår tids sosiale medier er en oppstæsjet, oppgradert versjon av et eldgammelt fenomen" http://is.gd/5pRtd av @EysteinH hmm…. [...]
Gode poenger. Du har rett i det aller meste her. Men det er et stort problem med din beskrivelse. Du tar mannen fremfor ballen.
Det at mange bruker nettet på å dele selvfølgeligheter og uinteressante ting beskriver kun folk, ikke de sosiale mediene og nettet i seg selv. Jeg deler tidvis mye vås på blogg, i kommentarfelter, twitter og facebook selv. Men alt er ikke alltid like alvorlig. Videre, jeg har også fått flere gode venner, gode kontakter, lært mye, og ikke minst oppnådd mye karrieremessig og politisk ved å bruke disse aktivt.
Selvsagt ønsker jeg også å møte folk ansikt til ansikt. Men nettet gjør at jeg treffer enda fler, enda raskere, og at jeg lærer fra stadig fler. Jeg får rett og slett flere svake bånd, som gjør meg mer kunnskapsrik og kreativ i de kretser jeg ferdes (Jmf M. Granovetter av 1973).
Videre, flere av de som tidligere kun var en avartar på nett, er nå folk jeg har møtt, kjenner, kan ringe til for hjelp, og enkelte er også blitt virkelig venner som jeg kan dra på turer med, ta en pils med, eller møte for å diskutere politikk eller jobbmuligheter.
Er det ikke en falitterklæring for en motstander av sosiale medier å bruke sosiale medier for å advare mot sosiale medier? Om innspillet evt. er ment for å gi brukere av sosiale medier smaken på sin egen medisin, så liker jeg smaken på min egen medisin. At du riktig peker på feil bruk av sosiale medier diskvalifiserer ikke mediet.
Når en person eller institusjon vurderer bruk av sosiale medier (blogg, Twitter, Facebook m.fl.)er mitt råd som kommunikasjonsrådgiver dette: Gjør det bare som en del av den samlede kommunikasjonen. Og gjør det samtidig med policyutformingen. Sosiale medier alene blir fort en gimmick og kommunikasjon alene blir bare glasuren på en ferdig kake.
Forfatteren Arthur Koestler, skrev engang i det tradisjonelle mediet romanen, noe som godt kan brukes om sosiale medier: ”The artist rules his subjects by turning them into accomplices.”
Moderne kommunikasjonsverktøy inviterer til dialog. Den som reelt ønsker å kommunisere, men velger å stå utenfor sosiale medier i våre dager, skaper bare lyden av en hånd som klapper.
En kort kommentar, som bare er marginalt for lang for twitter:
“Mye av den sosiale nettaktiviteten vitner verken om sosial intelligens eller høyere åndsevner overhodet. Gagner dette samfunnet, oss, noen?”
Bytt ut ‘nettaktiviteten’ med ‘aktiviteten’.
Sosiale medier er (blant annet) “en oppstæsjet, oppgradert versjon av et eldgammelt fenomen”, men det betyr ikke at nettverk på nett er det samme – eller mindre verdt – enn f2f-nettverk. Jeg er enig i at sosiale medier er løsningen på alt, men det heller ikke roten til alt ondt.
[...] This post was mentioned on Twitter by carlchristian, Vidar Falkenberg. Vidar Falkenberg said: RT @carlchristian: Burde kanskje ikke, men [...] svarte på den elste nettdebatten av alle: http://is.gd/5pWvT | Jeg også. [...]
ahhh—- “eg er ikkje mainstream, altså er eg”?
Du skriv då vitterleg i eit sosialt medium, eller Minerva gjeld kanskje ikkje, sidan det her er ein portvoktar som skil skiten frå kanelen?
Ein kan ikkje seie at sosiale medium er fjas med mindre ein fjaser.
Kort ang. det siste: Man kan litt omtrentlig skille mellom tradisjonelle “enveis-medier”, der man har en avsender (redaksjonen i en avis etc.) og mange mottakere, og moderne brukerstyrte medier, der “alle” kan bidra, kommentere etc. Det sosiale blir dermed et aspekt ved de brukerstyrte mediene.
Så kan man iogså si at det “sosiale” her også har å gjøre med hva man bruker mediene til. Det er forskjell på å bruke medier til f. eks. informasjonsvirksomhet (slik nyhetsmediene tradisjonelt har gjort) og å bruke dem til å etablere sosiale relasjoner mellom mennesker (f. eks. Facebook.)Naturligvis er det ingen knivskarpe skiller her, men jeg vil hevde at en nettavis som Minerva Online primært fungerer som et tradisjonelt medium, d.v.s. fra en til mange. Selv om det er åpent for diskusjoner og kommentarer. Dessuten handler jo dette om politisk/ideologisk debatt snarere enn om det sosiale.
Så kan man si at all menneskelig samhandling er sosial i en eller annen forstand, men da blir ordet “sosial” så utvannet at det ikke lenger har noen mening å bruke det.
Forresten er det en tankevekkende omskrivning av det ny-kartesianske paradigmet du kommer med. Det er jo blitt slik at alle hyler i kor om hvor unike og individuelle de er. Det er det som svært treffende er blitt kalt “massefenomenet individualisme.” Det er litt som i Life of Brian, hvor Brian roper til folkemassen som mot hans vilje har gjort ham til sin leder: “You are all different!” Hvorpå de svarer mekanisk i kor: “Yes, we are all different.” Den kollektive, individualistiske selvpromoteringen er et prosjekt som snubler i sine egne premisser.