Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Sosialdemokratiets ideologiske sperre mot konkurranse og private skoler hindrer nytenkning. Både elever og lærere fortjener bedre.

Hvorfor går det så dårlig med norsk skole? Spørsmålet har vært en gjenganger de siste årene. Og selv om det sikkert er en sannhet med modifikasjoner – mye går også bra – er det ingen tvil om at det går langt dårligere enn man skulle ønske med læringsutbytte blant elevene og trivsel blant lærerne, som blant annet resulterer i svake basisferdigheter og dårlig nyrekruttering av dyktige lærere.

15. desember la Tidsbrukutvalget frem sin rapport. Hovedpoenget er at det trengs bedre ledelse for å legge til rette for at lærerne kan jobbe med det de vil og ikke unødvendig møte- og papirarbeid. At ledelsen på skolen må bli bedre, er gammelt nytt, det skrev jeg om allerede i 2007. Men andre tanker kunne også vært spennende.

Siden utvalget er satt ned av en rødgrønn regjering og ledes av Ap-kvinnen Kirsti Kolle Grøndahl, kan vi ikke forvente at det skulle være dets mandat å vurdere om flere private skoler kan bidra positivt. At åpenhet og konkurranse faktisk kan fremme positiv kvalitet, er kanskje en tanke som sosialdemokratiets likhetsideologi setter en effektiv sperre for.

I min jobb på Sonans Privatgymnas ser jeg fordelene ved private skoler. Skolen konkurrerer med andre og må tiltrekke seg elever og foreldres tillit som av egen fri vilje velger å betale penger for å gå der. Dette gir seg særlig to utslag: Elevene må trives og lærerne må trives. Hvis ikke får skolen hverken elever til å søke eller lærere til å ønske å bli værende der.

Det første, at elevene skal trives, sjekkes ved bruk av elevundersøkelser. Skolen spør elevene, ganske enkelt, om de er fornøyd med fag, miljø, fasiliteter og egen læring. Svarene er svært viktige, det er klart at det er totalt uaktuelt på en slik skole å ha lærere som elevene er klart misfornøyde med og mener de overhodet ikke lærer noe av.

Det er når elevene lærer og blir bedre faglig, slik at karakterene går opp, at de samtidig trives.

Dessverre er ikke denne måten å jobbe på en selvfølge. Elevundersøkelser var i hvert fall inntil nylig sjelden vare på skolene. Da jeg jobbet på Strømmen Videregående, ble det til og med sagt at slike undersøkelser stred mot skolens pedagogikk.

At elevene skal trives, gir seg på ingen måte utslag i svekket faglig fokus eller disiplin. Tvert imot. Det er når elevene lærer og blir bedre faglig, slik at karakterene går opp, at de samtidig trives. Det er mye fokus blant lærerne på ulike teknikker og læringsmetoder som gir godt utbytte for elevene.

Det andre punktet er at lærerne må trives. På Strømmen opplevde jeg at en av de yngre, initiativrike lærerne gikk over til en annen skole på grunn av misnøye med dårlig organisering. For all del, det kan sikkert skje på Sonans også, men det er noen klare trekk ved skolen som motvirker det.

På Sonans har vi lite møter, det meste av tiden brukes på undervisningen og dens tilknyttede oppgaver, og det er vanlig at lærere av den grunn har flere undervisningstimer enn det som tilsvarer full stilling på en offentlig skole. I Tidsbruksutvalgets rapport kommer det frem at mens lærerne ønsker å bruke 11,7 prosent av tiden sin på møter og planlegging for skolen, bruker de i stedet 23 prosent. Altså en fjerdedel av tiden. Det er svært mye.

Utenom undervisning brukes kun 27,6 prosent på undervisningsplanlegging (ønsket 40,3) og 14,4 på retting og faglig tilbakemelding (ønsket 15,4). Altså bare 42 prosent av tiden utenom undervisning på undervisningsrelatert arbeid. Det virker lite for lærere som primært er interessert i å jobbe med elever. Det er jo derfor de er lærere.

Uten at dette skal bli et anekdotisk basert forsvar for privatskoler og en reklame for Sonans, er det ingen tvil om at fraværet av møter og andre overflødige strukturer er en stor konkurransefordel for skolen. Det kommer flere lærere dit fra offentlige skoler, puster lettet ut og begynner å jobbe med det de ønsker: Undervisning og elevoppfølging.

Kanskje ville svarene blitt ukomfortable for sosialdemokratene.

Flere ting kunne nevnes. Åpenhet om resultater, fritt skolevalg og svakere stillingsvern for ansatte på skolen. Leverer de ikke, er det kun med grov uforstand man kan la dem fortsette som lærere.

Selvfølgelig er ikke erfaringer fra Sonans nødvendigvis overførbare. Men det ville vært interessant om utvalget trakk inn en vurdering av fordeler og ulemper med flere private skoler og konkurranse. Kunne man sammenlignet lærertilfredshet på offentlige og private skoler? Er tidsbruken annerledes? Kanskje ville svarene blitt ukomfortable for sosialdemokratene.

_______

Oppdatering 16.12 kl 17.37: Noen (Krister Hoaas i Bergens Tidende på Twitter) mener at OECD er skeptiske til fritt skolevalg. En gjennomgang av OECDs syn på dette har Jan Arild Snoen gjort: “Djupedals kreative lesning”.

• Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva og norsklærer på Sonans Privatgymnas. Twitter: @meisingset.