Vi får med all sannsynlighet ikke en bindende juridisk avtale på plass i København. Men klimaproblemene forsvinner ikke av den grunn, og å få til et verdensomspennende klimaregime er like livsviktig som før.
Etter å ha stått litt for mange timer i kø utenfor klimatoppmøtet – COP 15 – i København fikk jeg endelig noen dager inne. Der fikk jeg en smakebit på hvor stille forhandlinger med så mange involverte kan stå. Samtidig som det aldri har vært så klart hvor viktig det er å få på plass en klimaavtale og bekjempe klimaendringene må jeg innrømme at det føles som verden aldri har vært så langt fra denne nødvendige enigheten som denne uken.
Når verdenslederne på slutten av uken tar seg en pause vil klimaendringene fortsette å forverre seg.
Enighet om 2-gradersmålet, oppdatering av avgjørende virkemidler og en juridisk bindende avtale har vært pakka mange hadde håpet på skulle komme ut av klimatoppmøtet frem til starten av denne uken. Da ble det klart at det blir vanskeligere enn som så. Det er kanskje ikke så rart, men veldig frustrerende når vi nesten har tatt steget utenfor kanten av stupet. For dette er ikke bare å ta en pause så skjer det ikke noe. Når verdenslederne på slutten av uken tar seg en pause vil klimaendringene fortsette å forverre seg.
Hvem skal betale?
Så fortsetter hovedspørsmålet: hvem skal betale for dette kalaset som fortsetter på overtid? Et kalas som burde vært stengt for lenge siden og hvor ryddepersonellet burde vært godt i gang med sitt arbeid.
Victor Fodeske, forhandlingslederen for Nigeria, har brukt metaforen om en oversvømmelse for å forklare forskjellen mellom industrilandene og utviklingslandene i klimaendringene. Utviklingslandene bor nede og forteller industrilandene i andre etasjen om den store oversvømmelsen. Industrilandene ber utviklingslandene vente mens de diskuterer problemet der oppe i andre etasje.
De fattige landene sitter dag ut og dag inn og venter på en redning som ikke ser ut til å komme i 2009.
Dette er et klart bilde på hva som har vært situasjonen i København denne uken. De fattige landene sitter dag ut og dag inn og venter på en redning som ikke ser ut til å komme i 2009. Så vil nok noen påstå at det i dette huset var en gjeng som hadde tatt steget opp i trappen, og at det var grunnlaget for problemet, og i den trappen sto India, Kina, Brasil og Sør-Afrika. Ikke en stillehavsnasjon som Tuvalu eller et fattig land som Nigeria. Det var de som sto øverst på ranglisten i G 77 som hadde kommet seg opp i trappen uten å helt ville innrømme det.
Ingen slipper unna
For de aller fleste er det klart at de fattige landene i dag skal få oppleve den utviklingen som industrilandene har vært gjennom og at det ikke er de som skal betale for det kalaset vi som bor i rike land har holdt på en stund. Dette krever at vi må ha en utslippslipsavtale som gir rom for det. Men skal land som India, Brasil, Kina og Sør-Afrika slippe unna noen høyere forventninger? Nei, jeg mener ingen skal slippe unna, men det krever en massiv overføring av teknologi og klimabistand fra industrilandene. Vi trenger mer vilje og tillit enn vi har vært vitne til de siste ukene.
Vi får ikke en ny juridisk bindende avtale denne uken, og da håper jeg at det heller ikke blir en løs politisk avtale. Nå forventer jeg at verdens ledere klarer å samle seg om en felles forståelse i løpet av den kommende helgen på hvor langt de har kommet. For vi er, beklageligvis, mer enn klar over hvor vi skal.
- Anne Solsvik (f. 1981) er leder i Unge Venstre.
Klimaalarmismens agenda er enda mer penger fra skattebetalere i i-land til finanskonsern som får en nye varer å handle med (kvoter)og diktaturer i u-land, alt gjennom de kontrollerende fingrende til sosialistiske politiker i i-land.
Klimaalarmismen er den nye kommunismen.
Derfor marsjerer kommunister og sosialister med røde faner med hammer og sigd i Københavns gater. http://www.breitbart.tv/flag-waving-communists-socialists-march-in-copenhagen-to-stop-global-warming/
Nigeria er jo rikere enn India. Hvorfor fokusere bare på India, Kina, Brasil og Sør-Afrika? Kina er like rikt som Albania og Brasil like rikt som Iran. Så hvem er det egentlig som har “plassert seg i trappa”?
Jeg er noe usikker på om titelen “fattig mot rik ” egentlig er dekkende for hva som skjedde under klimamøtet i København.Gruppen utviklingsland , som norske media generelt kaller de fattige land, er en ganske heterogent sammensatt gruppe. I denne gruppen inngår også store og mektige land med “emerging economy” som blant annet Kina, India, Brasil og andre. Detv er forståelig at disse land ikke ønsker å bli pålagt restiksjoner i sin økonomiske politikk som kan redusere deres utvikling.
Når det gjelder de fattigste uland er jeg videre usikker på i hvilken grad
deres egen befolkning er opptatt av klimaproblemer. Det foreligger flere undersøkelser om dette og mange konkluderer med at disse land er mer opptatt av utdanning, arbeid og mat.(Jeg er naturligvis klar over at klima kan influere på matproduksjonen)
Jeg forstår naturligvis at miljøbevegelsen kan ha grunner for å være skuffet over resultatet i den danske hovedstad. Men det bør samtidig sies at man hadde ganske urealistiske forhåpninger om hva et mammut møte av denne type kan få til av vidtgående tiltak i en materie hvor motsetningene kan være så store som i miljøspørsmål.
Da representantene fra de ca 190 land kom til møtet forelå det ingen tekst man kunne begynne å arbeide med. Det er en btydelig misforståelse å tro at statsledere og regjeringssjefer som kommer i de siste timer kan hugge over de gordiske knuter og skaffe enighet. Denne modell virker best nåt antall superspillere ikke overgår et snes.
Erfaringene fra København bør antakelig føre til at verdens samfunnet kaster et kritisk blikk på hvorvidt det store og uhandterlige FN maskineriet virkelig er et egnet instrument til å fremforhandle konsensus tekster i materier som denne.
På den annen side bør man heller ikke glemme at denne prosess nå omsider har brakt nye elementer frem idagen. Flere nye klimaaktører har kommet på banen så som USA, Kina og Brasil samt India. Ting har begynt å skje.
Prosessen er i gang, men det kan bli en lang vei fremover.
De rike land er kommet godt på vei med et arbeid for å etablere et fond for klima tiltak i utviklingsland.
Man kan dog godt forstå den uvilje som eksisterer i en rekke land mot kritikkløst å innbetale penger til et slikt fond uten tilstrekkelige kontroll og verifikasjons garantier. Både kvoteordningene og de grønne utviklings mekanismer (CDMs) åpner nemlig opp for forsøk på svindel og juks. Man skal ikke bedreide “rike land” for at disse på bakgrunn av erfaringer med tidligere utviklingshjelp nå vil gardere seg mot opposisjon fra velgere som ikke alle er overbevist om at slike overføringer vil lykkes.
Men det viktige er at en prosess er i gang. Prosessen vil uten tvil møte tilbakeslag, men vil også bringe sine resultater. Multilaterale resultater, bilaterale reultater og teknologiske resultater vil på sikt føre frem.