Når ”vanlige folk” slipper til på landets mest prestisjefylte kronikkplass, hva skriver de om da?
I dagens medieverden kan hvem som helst slippe til med meningene sine – har vi hørt. Det kan være sant, hvis man tenker på de utallige mer eller mindre uredigerte nettfora rundt omkring. Informasjonsmengden i verden fordobles visstnok hvert annet år eller så, og de utallige digitale meningsytringer fra mannen i gaten (snart må vi si mannen foran skjermen) utgjør utvilsomt en meget stor del av dette.
Hvem som helst kan ytre seg på nettet. Å få meningene sine på trykk er forbeholdt de få. Aller trangest er nåløyet i kronikkspalten i Aftenposten, landets største avis. 30, 40, 50 eller enda flere kronikker kommer inn daglig. Da avisen for noen år siden utlyste en kronikk-konkurranse, tikket det på det meste inn en kronikk i minuttet.
Offerkronikken
De som blir avvist, reagerer ofte med påstander om at deres ”farlige” eller ukorrekte meninger blir sensurert. Her skal jeg imidlertid ta utgangspunkt i noe annet, nemlig hvem som slipper til, og hva de får lov til å skrive om. Hva gjør at den enkelte skribent betraktes som kompetent til å uttale seg om sitt tema? Jeg har her valgt en grovinndeling i fire kronikk-kategorier.
Ekspertkronikken handler oftest om vitenskapelige temaer. Skribentene er å finne i den akademiske eliten og kjennetegnes av høy formell kompetanse på sitt tema. Den politiske kronikken handler om samfunnsspørsmål og er skrevet av folk hvis kompetanse består i langt fartstid i politikk og organisasjonsliv. Synserkronikken handler også om verdi- eller politiske spørsmål, men skiller seg ut ved at forfatteren er en (kjent) person uten noen spesielle kompetanse på temaet. Kroneksemplene her er Jostein Gaarders angrep på Israel og Erling Fossens oppgjør med den ”råtne” motstandskampen. Den siste og desidert minste kronikk-kategorien, og den jeg skal fokusere på i det følgende, er det jeg vil kalle offerkronikker.
Offerkronikken skiller seg ut på flere måter. Det er den eneste kategorien der skribentene oftest er personer uten noen etablert posisjon i offentligheten. Offerkronikken er en skildring av personlige erfaringer knyttet til sykdom, død eller annen lidelse. Skribentenes kompetanse ligger dermed i deres personlige erfaringer, noe som viser seg gjennom ”yrkestitler” som mor, far, pårørende eller lignende. Formmessig skiller denne typen kronikker seg ut ved å være mer eller mindre kronologisk strukturerte fortellinger snarere enn argumentative tekster. Sammenligningen med ukebladenes ”historier fra virkeligheten” ligger snublende nær.
Lidelse i lykkeland
Det er med andre ord skyggesidene ved å leve i lykkelandet Norge vi møter her. Vold og annen kriminalitet kan være et tema: Odd Petter Magnussen, far til drapsofferet Martine, sto 20. oktober i år frem med sin historie om datteren som ble frarøvet sin fremtid og drapsmannen som slapp unna. Astrid Grydeland Ersvik – kort og godt presentert som ”mor” i bylinen – fortalte 27. november om sønnen som ble slått ned og alvorlig skadet, og om anmeldelsen som ble henlagt til tross for at gjerningsmannen var kjent.
Ellers er gjennomgangstemaet i mange av disse fortellingene rus- eller psykiatriproblemer. En anonym mor fortalte 5. mai 2007 om sin narkomane sønn som gikk inn og ut av fengsler og korttidstilbud uten at hjelpeapparatet hadde noe tilbud som kunne hjelpe ham vekk fra rusen. Vigdis Songe Møller skrev 7. september 2006 om sønnens uforklarlige selvmord. Hun fikk følge av Håvard Altern, som 17. august 2007 fikk lov til å bruke to sider – det dobbelte av vanlig format – på å fortelle om sønnen som forsvant og trolig begikk selvmord. Under den poetiske tittelen ”En seilas uten merker, kart, eller los” skildrer Altern den resultatløse letingen etter sønnen og vanskene knyttet til blant annet å få annonsert et minnesamvær i pressen, når den savnede ennå ikke var formelt erklært død.
Man må spørre seg om denne formen for høyst offentlige betroelser kan fungere som et substitutt for den type erfarings- og kunnskapsutveksling som tradisjonelt har funnet sted i nære, personlige relasjoner.
Da var det nesten litt mer fres over Anniken Strømøys kronikk ”Barn er ikke alt”, der hun skildret sin egen motvilje mot å få barn og det ambivalente forholdet til datteren. Deler av teksten artet seg som et personlig brev til datteren:
«Kjære følsomme, vennlige, geniale datter. Jeg vil så gjerne fortelle deg alt. Hvordan det føltes i magen min da snøen falt. Hva som gjorde vondt da jeg så på de snødekte trærne med grener som ble tyngre og tyngre og sank mot bakken. (…) Jeg vil så gjerne fortelle deg hva jeg følte da jeg trakk blikket vekk fra vinduene og så på de andre barselkvinnene. (…) Jeg vil så gjerne fortelle deg hvor bunnløs ensomheten min var da. (…)
Som jeg gråt to dager etter fødselen. Jeg gråt og gråt og klarte ikke å stoppe. Gråt for min tapte frihet, gråt for mitt store ansvar. Gråt for smertene, gråt for de 25 timene jeg trodde aldri ville ta slutt…”
Privat eller politisk?
Det er lett å få ukebladassosiasjoner. Men mens de glansede publikasjoners historier fra virkeligheten stort sett fortolker sitt stoff ut fra et privatpsykologisk perspektiv, venter vi at en kronikk i en avis skal ha samfunnsmessig relevans.
Dette er viktig ikke minst fordi offerrollen som retorisk grep, kan gi ganske stor politisk makt. Offerrollen spiller på vår medfølelse, på vår forestilling om at den svake og lidende nødvendigvis må ha den moralske retten på sin side. Den legitimerer seg gjennom følelser snarere enn gjennom saklige argumenter som kan etterprøves eller tilbakevises. I sin ytterste konsekvens kan dette fungere som en hersketeknikk, der offerretorikken brukes til å immunisere ens egne standpunkter mot kritikk: ”Jeg har hatt det så vondt, derfor får ingen lov til å kritisere meg.”
Med bilder av brennende flagg og ambassader i bakhodet kan vi fastslå at dette kan være politisk eksplosivt. Spørsmålet blir da: I hvilken grad slår Aftenpostens offerskribenter politisk mynt på sine personlige erfaringer? I hvilken grad trekker de generelle, politiske konklusjoner?
Kritikk mot ”systemet”
Svaret er at de gjør dette – til en viss grad. Lengst går Vik Magnussen, som argumenterer mot norske myndigheters unnfallenhet i Martine-saken ved å henvise til at dette sender feil signaler til dem saken gjelder og andre: ”Utover allmennpreventive aspekter, berøres også problemstillinger som redusert fremmedfrykt, internasjonal forståelse og brobygging.” Til tross for sitt i dobbelt forstand navlebeskuende perspektiv klarer Strømøy å få sagt en del om samfunnets barnepress og syn på de frivillig barnløse.
Men ellers virker de videre, samfunnsmessige perspektiveringene temmelig fraværende i kronikkene. Grydeland Ersvik avslutter med å konstatere at blind vold åpenbart er greit – uten å trekke noen ytterligere politiske konklusjoner.
Tilsynelatende er det ikke mulig for disse menneskene å få taletid på noen annen måte enn ved å fremstille seg selv som et offer.
I tekstene finner man ellers en vagt artikulert kritikk mot ”systemet”, en opplevelse av at hjelpeinstansene har sviktet. Altern, han med den forsvunne sønnen, lar sin lange historie munne ut i en tirade mot avisene som ikke ville trykke annonsen for minnesamværet over den fremdeles savnede sønnen: ”Denne utfordringen må dere ta, kjære redaktører og presseorganisasjoner! Neste gang behovet meldes, må dere ha en plan klar. Savnet-annonsører kan trenge deres imøtekommende veiledning for at annonsen skal få en form dere kan forsvare. Avvisning fortjener de ikke.”
Man må spørre seg om akkurat denne spesielle problemstillingen har så stor offentlig interesse at det er rimelig å bruke to sider i landets fremste debattorgan på den.
Kollektiv katarsis
Kanskje ligger disse fortellingenes berettigelse i noe helt annet. En av skribentene over viser til erfaringsdeling som en viktig begrunnelse for å skrive. Å dele egne erfaringer med andre har en pedagogisk så vel som terapeutisk verdi. Vi får ofte høre at vi lever i et kaldt samfunn, preget av oppløste familiebånd og ensomhet. Man må spørre seg om denne formen for høyst offentlige betroelser kan fungere som et substitutt for den type erfarings- og kunnskapsutveksling som tradisjonelt har funnet sted i nære, personlige relasjoner.
Uansett – mediene elsker offerfortellinger. Kjendisjournalistikken er en endeløs katalog over mennesker som står frem med alt fra alkohol- og vektproblemer til ulykkelige rundturer på kjærlighetskarusellen. Vanlige folk bretter ut sine tragiske livshistorier i talkshows og andre formater. Et program som “Tore på sporet” har fungert som den reneste kapasitetstest for tårekanalene. Det samme gjelder de nye nettmediene. Nå avdøde Regine Stokkes kreftblogg var en av Norges mest leste blogger. Nær sagt fra første stund hadde hun et femsifret antall lesere.
De sterke, personlige fortellinger om lidelse og sorg oppfattes som ubetinget autentiske og ”ekte” og skaper en følelse av nærhet til mennesker man aldri har møtt eller skal møte. At slike erfaringsdelinger gir utbytte for begge parter, er alt nevnt. ”Dere aner ikke hvor mye dere betyr for meg”, var Regine Stokkes siste ord til sitt publikum. Lidelsesfortellinger kan fungere som en kollektiv eller gjensidig katarsis. Hvem husker ikke sorgreaksjonene etter prinsesse Dianas død?
Den lille manns store revansj
Da er det ikke så rart at det nettopp er offerrollen som gjør det mulig for vanlige folk å slippe til i landets mest prestisjefylte kronikkspalte. Så kan man selvsagt filosofere over at det tilsynelatende ikke er mulig for disse menneskene å få taletid på noen annen måte enn ved å fremstille seg selv som et offer. Ovenfor spurte jeg i hvilken grad disse skribentene slo politisk mynt på sine erfaringer. Det viktige poenget ser man kanskje først når man snur på perspektivet: Selv de mest samfunnsengasjerte av skribentene ville neppe sluppet gjennom dersom de ikke hadde hatt en personlig fortelling å underbygge sitt engasjement med.
Moralen må bli: Ikke skriv prinsipielt og abstrakt om kriger, klimakriser eller andre store eller ikke fullt så store problemer.
Dette sier noe om medieoffentlighetens begrensninger, men det sier også noe om offerets overtak. Offerrollen gjør det mulig å snike seg forbi alle medieverdenens dørvakter. Den har en umiddelbar appell til andres dypeste følelser, er selvforklarende og krever ingen kompliserte intellektuelle resonnementer – med andre ord maksimal uttelling med minimal innsats.
Offerrollen er den lille manns store revansj i offentligheten. Er du ikke ekspert på noe annet, har du i det minste spisskompetanse på ditt eget liv. Sender du i tillegg inn historien din til Aftenposten, kan du i beste fall oppleve at noen hundre tusen mennesker får servert dine mest private følelser sammen med frokostegget.
Du skal skrive ditt liv
Moralen må bli: Ikke skriv prinsipielt og abstrakt om kriger, klimakriser eller andre store eller ikke fullt så store problemer. Til det har vi akademikere, politikere og andre samfunnstopper. Vær personlig, det er din sjanse til å komme til orde i Knut Olav Åmås’ kronikkspalte. Skriv om dine egne triste erfaringer – jo tristere, jo bedre.
Og skulle du ikke ha noen slike erfaringer å komme med, kan du alltids gjøre som Aage Borchgrevinck. 8. mai i år trådte han ut av skapet og gjorde seg til talsmann for den mest oversette av alle minoriteter – de som ikke har noe å klage over og ikke er ofre for noe som helst.
- Eystein Halle (f. 1968) studerer medievitenskap ved Universitetet i Oslo.
[...] This post was mentioned on Twitter by Pål Hivand and Tidsskriftet Minerva, Per Frost. Per Frost said: RT @Minerva_Nett: Når ”vanlige folk” slipper til i #APkronikk, er det fordi de definerer seg som "offer" for noe. http://is.gd/5vPY2 [...]
Halle ser ut til å mene at kronikker som ikke “trekker de generelle, politiske konklusjoner” ikke fortjener å komme på trykk i Aftenposten. Ham om det.
Forøvrig misrepresenterer Halle Borchgrevinks kronikk i Aftenposten. Borchgrevinks poeng var jo nettopp å kritisere de som inntar den offentlige offerrollen. Halle har tydeligvis ikke forstått ironi. Var Halle kanskje også blant de som strøk på eskamen i norsk hovedmål i 2001?
Vel. Ironien er jo uansett et sidespor. Men hva vil Halle med denne artikkelen? Statlige regulativer av Aftenpostens debattsider?
Her skrives det om offerROLLE. Men noen mennesker er faktisk ofre; det er ikke en rolle de har sluttet seg til. Jeg tror det hadde vært fint om flere skriveføre som er volds- og overgrepsofre hadde skrevet, i alle fall de som har opplevd dette i barndommen. Det er nemlig et livsløpsperspektiv som kan vise konsekvensene av interpersonlige traumer som påføres barn. Hjelpeapparatet tar ikke denne problematikken helt alvorlig ennå, til tross for at avisene i et kvart århundre daglig har hatt korte, overfladiske notiser om overgrep.
Å plassere andre i en offerROLLE er for tiden en utbredt hersketeknikk.
For det første: Hva jeg vil med artikkelen. Det enkleste svaret er ar jeg vil påpeke et interessant fenomen eller mønster, nemlig at når folk uten spesielle kvalifikasjoner (kjendisstatus eller lign.) slipper til i mediesammenhenger hvor det er streng redaksjonell siling, så skjer det så å si utelukkende hvis disse “vanlige” menneskene har en offer- eller lidelseshistorie å fortelle. (Jeg ser her bort fra realityshow og lignende, det faller utenfor den typen medieformater jeg her beskjeftiger meg med, nemlig nyhets- og debattfora.)
Derte fenomenet kan man nøye seg med å påeke, eller man kan ha meninger om det. Et problem i min artikkel over er at den ble llitt for lang, slik at jeg måtte utelate en videre problematisering av dette. En slik problematisering kunne f. eks. ta utgangspunkt i følgende: Hvorfor er det slik at ingen “vanlige” folk slipper til med meningsytringer som IKKE bygger på personlige erfaringer eller offerfortellinger? Hvorfor er det slik at folk uten et kjent navn bare blr lyttet til når de har en personlig tragedie av et eller annet slag å formidle? Dette at den jevne mann og kvinne utelukkende tildeles rollen som passive ofre, eller objekter? Er det ingen representanter for “folk flest” som faktisk skriver objektivt og prinsipielt, og ikke miost GODT om samfunnsspørsmål?
Problemstillingen aktualiseres gjennom to eksempler jeg nevnte i innledningen, nemlig Gaarders og Fossens kronikker. Begge to var særdeles dårlig skrevet. Gaarders tekst var preget av en repetitiv, postulerende stil (“Vi anerkjenner ikke staten Israel…” etc.), inneholdt ikke en antydning til et originalt standpunkt , og demonstrerte ingen kunnskaper om feltet utover det de fleste noenlunde opplyste mennesker har. Fossen på sin side hadde en berfiende ukorrekt holdning holdning til et av de mest konsensustyngede temaene i vår historie. Det han prøvde på var i det nærmeste en sabotasjeaksjon mot selveste folkesjela – som å sprenge Dovrefjell med noen få kilo dynamitt. Dessverre spilte han bort de gode kortene han hadde med en flåsete og overflatisk argumentasjon, slurvete omgang med historiske fakta, og et til dels vilkårlig tilfang av eksempler. Fossens kronikk var også preget av til dels grove språkfeil, med syntaks som snublet i seg selv m.m. Det tyder vel i og for seg bare på at man i de overarbeidede norske redaksjoner ikke har tid til å else krokketur.
Poenget er at disse kronikkene ville ha gått rett i den elektroniske søplebøtten hvis de hadde vært skrevet av ukjente personer. Svært mye bedre tekster om de samme temaene ville ha gått samme vei – igjen dersom de hadde vært skrevet av ukjente mennesker. Mens altså de samme ukjente kan slippe igjennom dersom de har en personlig lidelseshistorie å fortelle. Dette kan det være god grunn til å stille spørsmålstegn ved! Med andre ord prøver jeg å åpne for en debatt om hvilke stemmer som kan gjøre regning med å bli lyttet til i den offentlige debatten, og hvorfor.
Når det gjelder ironien, så har jeg selvsagt lest Borchgrevincks kronikk (Aftenposten staver mnavnet hans litt inkonsekvent i forskjellige sammenhenger) og forsto utmerket godt at den var ironisk ment. Jeg synes den var ganske morsom! Det er heller ingen ting i min parafrasering av hans tekst som tilsier at jeg ikke har forstått dette. Tvert imot: Når jeg skriver at han gjør seg til talsmann for de som ikke har noe å klage over, er jo dette substansen i det han sier. At jeg selv setter dette inn i en bestemt kontekst, der Borchgrevincks valg av innfallsvinkel fremstår som et siste alternativ for dem som ikke har noen troverdig offerhistorie å fortelle, betyr ikke at jeg ikke forstår poenget i hans kronikk. For så vidt kan man jo si at jeg er ute i samme ærend som ham, i og med at jeg ironiserer over den generelle tilbøyeligheten til å ikle seg offerroller.
Nå er det jo en velkjent – og ikke minst svært barnslig og ynkelig – hersketeknikk å påstå at meningsmotstandere ikke har “forstått” ditt eller datt. Skal jeg synke ned til det lekegrind-nivået der August åpenbart befinner seg, kan jeg jo påpeke at det er skivebom å ha meg mistenkt for å ha strøket i norsk hovedmål (= videregående skole) i 2001. August kan åpenbart lese, og burde dermed ha fått med seg at jeg er født i 1968. Hvis han også hadde kunnet regne (å, så gøy det er å krabbe rundt i lekegrinden) ville han ha skjønt at jeg fylte 33 år i 2001. Det er ikke mange som tar avgangseksamen ved videregående skole i en slik fremskreden alder. Selv gikk jeg ut i 20-årsalderen, og fikk 5 i norsk hovedmål (men husker ærlig talt ikke oppgaven.)
Det er vel mer et spørsmål om August har forstand nok til å skjønne retorikk utover det mest elementære såpekasse-nivå. Men som sagt – at jeg ikke hadde bedre plass enn jeg hadde, gjorde at jeg måtte fokusere på visse argumenter/resonnementer, og utelate andre. Det betyr ikke at jeg ikke står for det jeg har sagt. Det er grunn til å se kritisk på disse offerfortellingene, og ikke minst på hva de sier om den kulturen vi lever i. Problemet er nettopp at vi er tilbøyelige til å se på disse historiene som ubetiget ekte, autentiske osv., uten å reflektere over at nettopp denne opplevelsen kan fungere manipulativt og tilslørende, og uten å reflektere over hvorfonettopp disse historiene har så stor gjennomslagskraft i en medieoffentlighet der alle slåss om å komme til orde – hele tiden.
Den første advarsel mot offerkulturen så jeg på norsk i regi av Leo Eitinger, dette må ha vært på 80-tallet.
Eitinger hadde selv en grunnleggende offererfaring, og i tillegg til å være en klok mann, også var en av landets fremste psykiatere. Som jøde hadde vært en del av det nasjonal-sosialistiske leirarkipelet.
Gjeldsoffer er et av mange tvilsomme offerrelaterte begreper. Eitinger påpekte at offer er en person som ligger under for noen andres makt, uten å kunne forsvare seg, og uten å ha en uavhengig tredjeinstans som kan felle en nøytral dom.
Men en slik definisjon til grunn, blir det tvilsomt om folk med mye gjeld er fortjener betegnelsen ofre, eller om alkoholikere og narkomane er ofre for sin avhengighet.
Sigrun skriver “Jeg tror det hadde vært fint om flere skriveføre som er volds- og overgrepsofre hadde skrevet, i alle fall de som har opplevd dette i barndommen”.
Poenget til Eitinger (og meg) er at den som VAR offer i barndommen er ikke lengre et offer i dag. Offerforholdet har faktisk opphørt. At traumer enda kan gjøre seg gjeldende, endrer ikke på det forhold. Tidene av verbet er avgjørende her. Offerrollen opphører i det overgrepet avsluttes. Ingen forblir ofre til evig tid. Traumer kan være alvorlige og reduserer ens livskvalitet, og skal selvsagt tas på alvor. Om ikke annet fordi den som var offer i egen barndom ofte kan bli overgriper senere i livet – i en eller annen betyding av ordet.
Problemet med den offerdyrkende kultur er at den oppmuntrer folk til å holde fast ved offerrollen – man skaper en offeridentitet, med ditto sosial anerkjennelse og økonomiske overføringer. Det er talende for samtiden at vi har en organisasjon som kaller seg “Rettferd for taperne”.
En slik trend forsterker menneskets egoisme, den undergraver den ikke.
Jeg er uenig med deg, Bante. Jeg lider hver eneste dag på grunn av overgrepene jeg ble påført gjennom 15 år som barn, og er et overgrepsoffer. Jeg skammer meg ikke over å være sterkt traumatisert, for jeg synes det kun er overgriperne som har grunn til å skamme seg.
Spennende artikkel!
Er ikke aå enig i kritikken til (Nils?) August – er jo ikke slik at alle tekster nødvendigvis trenger å ha et klart mål, som “statlig regulering av kronikkspalten” eller annet. Det går an å bare diskutere og belyse ting.
(noe vi kanskje har blitt FOR flinke til i den norske offentligheten..)
Samtidig synes jeg faktisk det har en egenverdi at såkalt vanlige folk får slippe til med sine fortellinger i et såpass prestisjefylt organ som Aftenposten. Tross alt er det mange som går rundt med en følelse av at det er en avgrunn mellom “folk flest” – dem selv – og eliten. Når slike fortellinger slipper til tror jeg det er med å bygge det norske fellesskapet. Vanlige folk føler seg tatt på alvor, og personer med makt må forholde seg til opplevelsen til dem de er satt til å administrere.
Jeg synes det er et større problem med den andre typen kronikker som blir nevnt her, “synserkronikker”, der folk som Gaarder får slippe til med regelrette makkverk. Og hvorfor får egentlig topp-politikere skrive høytravende kronikker med store visjoner der tankene knapt henger sammen? (les = en del av skriveriene til Jagland)
Samtidig kunne nok Åmås med fordel utfordret en del av kronikkskribentene til å gjøre fortellingene sine mer allmenne, og få dem til å dra politiske konklusjoner.
Har aldri sagt at du skal skamme deg. Det forstår også du!
Den utilsiktede konsekvensen av din holdning, Sigrun, kan være at du holder fast ved traumene heller enn å la dem fare. Det skader kun deg selv.
At du enda føler deg som et offer den dag i dag, kan tyde på at du holder fast med begge hendene. Trist.
Bante: Hva betyr det å “la traumene fare”? Tror du man blir kvitt lidelser som PTSD og Kompleks PTSD ved å slutte å bruke begrepet offer?
Apropos skam og forsoning,
noe av det vanskeligst å gi slipp på, er nettopp egen skamfølelse. Det er helt utrolig hvor sterkt den sitter i en.
Jeg tror, nei, jeg vet, at man får et uendelig bedre liv av å forsone seg og “la traumene fare”.
Diagnoser eller ei.
Bante: Du får orientere helseministeren om hvordan man skal få has på psykiske lidelser av traumatisk karakter. Slik at helsevesenet bare trenger å ta seg av de andre tilstandene.
For å “få has på psykiske lidelser av traumatisk karakter” er man nok nødt til å feks søke å utrydde problemet på diktatorisk vis. Det enkleste er da enda pistol.
Ut over det er det vel det å si at ubehaget, med eller uten et medisinsk navn, det skjeve og skakke ved livet, er en del av den menneskelige skjebne, tror nå jeg, som gudene har kastet på oss på pur fanskap for at de skulle ha noen under seg i hakkeordnen.
Det er, som du kanskje erfarer, ikke lett å gi slipp på gammelt gruff. Men det er verdt å prøve. Her kan helseministeren ikke hjelpe deg, jeg hadde nær sagt, heldigvis.
Du skriv i din artikkel at utleverande artiklar der personen skriv om sine kjensler, sine sorger etc etc er veldig popupære i media. Er det ikkje då slik at nettopp dette er grunnen til at Aftenposten trykker desse kronikkene? Det som populært i mediene er som oftast populært blant leserne, det som er populært blant leserne sel meir, og det som sel meir får Aftenposten til å tene meir penger?
Så kor er eigentleg problemet? Det er jo det fri markedet som rår akkurat i dette tilfellet. Betre med ein dårleg artikkel som sel enn ein god artikkel som ikkje sel.
Money talks bullshit walks.
Eller meiner du på ein eller annan måte at debattsidene til Afteposten skal tene eit anna formål enn å få opp lesertala til avisa?