Den politiske og moralske relativismen som målbæres av stadig flere intellektuelle og politikere, er urovekkende og farlig. Et eksempel er tidligere forlagsredaktør Andreas Skartveit, som i Aftenposten 22. november nærmest opphøyer ”forståelse” til et bærende etisk prinsipp.
”At vi meiner folk i verda bør dele våre verdiar (…) tyder ikkje på at dei gjer det. Våre verdiar er lokale, utvikla lokalt, i tid og rom,” skriver Skartveit. Og videre, om reaksjoner på vår bruk av eksempelvis ytringsfrihet: ”Men kanskje vi (…) skulle prøve å vise meir forståing for reaksjonane deira?”
Skartveit setter altså forståelse foran politiske prinsipper som ytringsfrihet og menneskeverd. Disse er for ham historisk ferskvare og resultater av vår særegne filosofiske tradisjon. Derfor kan vi altså ikke kreve at disse grunnleggende rettigheter bør gjelde universelt. Om andre føler seg krenket av vår utøvelse av disse rettighetene, skulle ikke vi kreve vår rett, men vise forståelse for reaksjonene som kommer. Denne relativismen må ikke få slå rot.
Menneskets verd er universelt
Interessant nok trekker Skartveit frem opplysningsfilosofen Immanuel Kant til forsvar for sitt syn: ”Vi lever i vår eiga verd. Sa Kant.”
Bakgrunnen for en slik radikal moralisme er frihetsidealene som vår europeiske kulturarv har fremelsket.
Men Kant var universalismens fremste teoretiker. Hans kategoriske imperativ – maksimen av dine handlinger skal kunne gjelde som en universell lov. Derfor: behandle alle mennesker som mål i seg selv, aldri som et middel for noe – legger til grunn en radikal moralisme hvor enhver handling skal måles opp mot det universelle premiss. Handler noen i strid med dette, er det en forbrytelse mot vår moralske natur. Det kan ikke forsvares, det må påtales og straffes. Selv om vi ”lever i vår eiga verd.”
Og bakgrunnen for en slik radikal moralisme er frihetsidealene som vår europeiske kulturarv har fremelsket. Her plasseres nemlig menneskets verdighet som det absolutte utgangspunkt. For Skartveit, som fremhever forståelsen, blir dette absolutte utgangspunktet også hans fiende: For den universelle ideen om menneskets egenverdi – og de frihetskravene dette utløser, kan ikke vike for forståelse.
Universell underdanighet
Vi kan nemlig ikke velge frihetskravene for oss selv og velge dem bort for andre. Det vil stride mot den bærende idé om hva et menneske er. Gjennom deres blotte eksistens fordrer frihetskravene universell underdanighet. Hvis de eksisterer – og hvis vi holder dem for gode, nødvendige og sanne for oss selv – da må de også eksistere, og holdes for å være gode, nødvendige og sanne for alle andre. Er ytringsfrihet noe vi borgere kan kreve av våre myndigheter? Hvis ja, på hvilket grunnlag?
Vi kan ikke velge frihetskravene for oss selv og velge dem bort for andre.
Enten må det være fordi vi som mennesker simpelthen har krav på slikt i kraft av å være mennesker. Eller det må overlates til vilkårlig politisk skjønn å bestemme. Skal vi utvise forståelse for det siste, krever det at vi utviser forståelse også om våre myndigheter tar fra oss denne retten.
Forståelse blir i dette siste valgalternativet et etisk fundament og bærende premiss.
Undertrykkerens krav på respekt
Men Skarveit kan innvende at vår forståelse kun har det å utvise ydmykhet som formål. Men selv et slikt prosaisk formål har moralske konsekvenser: Om vi i all ydmykhet utviser forståelse for grove menneskerettighetsbrudd, krenker vi både den undertrykte og undertrykkeren. Vår nestes menneskeverd begrenses.
Kants universalisme sier at alle enkeltmennesker har krav på å bli møtt med den samme respekt og moralske norm. Følgelig har alle rett til vår kritikk og vår anklage, også. Om vi ikke kritiserer og om vi ikke anklager den som står for menneskerettighetsbrudd, ja da sier vi det rett ut: ”Du har ikke samme verdi som oss. Våre etiske normer gjelder ikke for deg.”
Undertrykkeren har krav på menneskeverd. Undertrykkeren har derfor også krav på vår irettesettelse.
For den normen vi legger til grunn i bedømmelse av oss selv, er ikke den samme som vi legger til grunn for andre om forståelsen får råde: Enten viser vi forståelse, og godtar. Eller vi innrømmer overgriperen hans soleklare rett til å få sine handlinger bedømt ut fra en universell standard; enten erkjenner vi overgriperens menneskeverd, og dermed setter samme standard for ham som vi setter for oss selv. Eller vi godtar og tilbyr vår forståelse.
Undertrykkeren har krav på menneskeverd. Undertrykkeren har derfor også krav på vår irettesettelse. Forståelse, derimot, har han ikke krav på.
- Frode Bjerkås (f. 1978) er medlem i Minervas redaksjonsråd
Ingressfoto: Wikimedia Commons-bruker GAD. Publisert under GNU Free Documentation-lisensen (versjon 1.2).
