Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

I 2010 vil jeg gjerne ha en offentlighet preget av færre unge kvinner med rikt følelsesliv, og flere halvgamle gretne karer i dress.

Herved ønskes alle et riktig godt nytt 2010. Jeg har ingen nyttårsforsetter, men et nyttårshåp: jeg ønsker meg mindre politisk estetikk i det nye året. Det betyr mindre vekt på fremtoning, mer på argumenter, færre følelser, mer logikk. Gjerne færre unge kvinner med rikt følelsesliv, og flere halvgamle gretne karer i dress.

Vakrere blir det ikke: Jeg vil redde verden, men fascistene beskytter makta!  Slik kan de leke, de som ikke vet hva fascisme er

Så hvorfor denne i seg selv gretne åpning på det nye året? Som mange andre fulgte jeg København-møtet om klimaforhandlingene. Riktignok fra sykesenga og ikke fra gata, der folket jo til enhver tid befinner seg, men likevel. Jeg fikk et inntrykk.

Egenerklærte miljømartyrer
Her må vi selvfølgelig skille the good guys fra the bad guys.  Førstnevnte var de mange ærlige klimapolitikere, særlig fra vestlige land, som satt i endeløse møter og forsøkte å rikke litt på diktaturer som Kina og ymse idiotregimer i Afrika. Sistnevnte var de mer outrerte blant demonstrantene. Ikke de mange som gikk disiplinert i gatene, men de som hadde et stort behov for selvfremstilling. De må ha hatt the time of their lives! Satt i lenker av politiet for miljøets skyld! Bedre blir det bare ikke.

Mødre som gråter mot latinske eller asiatiske diktaturer; det er hjerteskjærende historier. Unger som griner mot oljeboring i Nord er en vits.

Miljøsaken er så god og hellig at den også må være vakker. ”Dansk kryptofascisme” skriver et av geniene i miljøbevegelsen om politiet i Danmark. Vakrere blir det ikke: Jeg vil redde verden, men fascistene beskytter makta!  Slik kan de leke, de som ikke vet hva fascisme er, som lider under en beskyttet barn- og ungdomstid, som savner alvoret og den ekte kampen. Hvis de er heldige, opplever de aldri politisk alvor, men i mellomtiden må de leke det. Norske borgerunger som gråter for miljøet? Spar oss. En mor som gråter fordi et fascistregime har drept sønnen hennes? Forståelig og tragisk. Mødre som gråter mot latinske eller asiatiske diktaturer; det er hjerteskjærende historier. Unger som griner mot oljeboring i Nord er en vits.

Politisk narsissisme
Estetikken er vakker og flott, og derfor ikke reell. Derfor er det logisk at minipartiet De Grønne krever at miljøaktivisten Nora Christiansen fra Greenpeace blir løslatt fra varetekt i Danmark. Det var hun som lurte seg inn på slottet og brettet ut et banner. Hva ville hun oppnå? At folk skulle lese teksten på banneret, ombestemme seg og likevel redde klimaet på jorda? Selvfølgelig ikke. Estetikken er teater, det er dans, det er som et karneval! Bort med den kjedelige politikken!  Det unge er som kjent vakrere enn det gamle. Ung idealisme kontra kyniske gamlinger i dress? Ikke vanskelig å ta parti. Hvis man er estetiker. Men det behøver man ikke være, ikke her.

Norsk venstreside har aldri tilgitt de joviale dansker at de ved flere valg på rad har valgt feil regjering.

Det var noe beroligende ved at miljøtreffet fant sted i Danmark og København. Norsk venstreside har aldri tilgitt de joviale dansker at de ved flere valg på rad har valgt feil regjering. En feil regjering med feil politi. De vakre unge blir slått ned av de gamles statlige voldsmonopol. “Den viktigste estetiske kategorien er det skjønne“, skriver Carl-Erik Grenness og Bjørg Røed Hansen i en artikkel. De fremholder estetikk som for eksempel harmoni, symmetri, og tiltrekning. Hvor fullendt og integrert må man ikke føle seg, der man sitter lenket sammen. Omgitt av klassepurk. Indre samhold, ytre fiende. Ting faller på plass. Det er vakkert, det er harmonisk. Kampens renhet og styrke. Oss vs. dem. Bedre blir det ikke, vakrere blir ikke politikk.

Nå er selvfølgelig psykologisering av andres politiske handlinger dårlig gjort, men på den annen side fremdeles tillatt. Den unge som gråter er engasjert. Engasjement er viktig, blir vi alltid fortalt. Det er jo ikke nødvendigvis riktig. Hvis din sønn er engasjert i å knuse ruter på flyktningmottaket hver kveld, så er ikke det bra i det hele tatt. Passivitet kan være bedre.  Bedre å ikke dra til København og leke revolusjon enn å dra dit. Jepp, bedre å sitte hjemme og glo på en dårlig film på TV Norge enn å slåss med politiet i København. Men i Norge er det deltakermedalje. Jeg var der! Tenkt bare på varmen rundt restaurantbordet utover vinteren da kampfeller møtes for å fortelle hverandre historier fra fronten.

Romantisert fattigdom
I den ekle romanen De grunnleggende bestanddeler tar Michel Houellebecq et oppgjør med selvopptattheten i den noe overvurderte 68-generasjonen. Her et ikke helt tilfeldig sitat:

Mange år senere år senere skulle det gå opp for Bruno at den småborgerlige verden, funksjonærenes og de mindre sjefenes verden, var mer tolerant, mer imøtekommende og mer åpen enn den verden som befolkes av ungdommer på randen av samfunnet, de som på den tiden ble representert ved hippiene (s. 62).

Ja vel, det er fra en roman, ikke fra en undersøkelse. Kanskje holder det ikke, skjønt jeg tror altså at estetikerne primært er preget av at de vet hva som er det vakre, dvs det riktige.

Den vakre kvinna der på den afrikanske jorda ville hatt det bedre i kassa på et supermarked i Frankfurt. Det blir det lite estetikk av, bare et bedre liv.

”Kvinna på jorda i den tredje verda” sa Tron Øgrim, legendarisk marxist og tullebukk. Han sa det i fullt alvor på spørsmålet om hvem han beundret mest. Ok, klart det kan være en grei motvekt mot pompøsiteten i de store navn. Det er vedtatt at vi skal svare Nelson Mandela eller – som meg – Vaclav Havel –, når spørsmålet om helter kommer opp. Hvorfor ikke hverdagsmennesker? Gjerne, men bak synger estetikken: den vakre kvinne i den fargerike drakten under den afrikanske himmel. Ikke en fortelling om middelalderske produksjonsmåter, korrupte regimer, borgerkriger og kvinneundertrykking, nei, det blir for politisk og økonomisk. Det blir for mye ikke-estetikk. Kvinna er vakrere! Hvis vi derimot vrir på det: Den vakre kvinna der på den afrikanske jorda ville hatt det bedre i kassa på et supermarked i Frankfurt. Det blir det lite estetikk av, bare et bedre liv, et liv som ikke er synlig for estetikerne. Det er for hverdagslig.

Manglende alvor
For all del, estetikere behøver ikke ta feil. Jeg har selv et pompøst nostalgisk estetisk drømmende forhold til 4. desember 1989, i Prahas gater. 250 000 mennesker på Wenzelplassen, og se, vi kastet den halv-kommunistiske regjeringen til Adamec. Dessuten ville vi ha bort den senile kommunistpresidenten Gustav Husak. Det var en ytterst fredlig demonstrasjon. Og siden vi hadde historien på vår side, var den hundre prosent vellykket. Alle krav innfridd innen få uker. Visst var det vakkert. Men det som slo meg var folks ro og beskjedenhet. Ingen som laget gateteater, ingen outrerte typer som via klesdrakt, stygg musikk eller annet ville ha oppmerksomhet rundt sin person. Kanskje fordi det var alvor. Det gjaldt noe (i og for seg ikke for meg, som var turist).

Hva gjaldt det for ytterliggående demonstranter i København? Å redde verden? Jeg tror ikke det. Jeg tror det gjaldt å ha det gøy.

Hva gjaldt det for ytterliggående demonstranter i København? Å redde verden? Jeg tror ikke det. Jeg tror det gjaldt å ha det gøy. Ikke fordi jeg mistror de ti-tusener som gikk pent og pyntelig i tog, akkurat som de som i Oslos gater hyllet Obamas arbeid mot atomvåpen. Helt fint. Men performance-kunstnerne? De vil ha estetikk og stormende følelser, den politikken som i sitt uttrykk står fascismen nær. Og akkurat den estetikken tror jeg tiltrekker borgerunger fra ytre venstre. Det er hårreisende generelt påstått, men noe ligger der.

Underholdningsvenstre
En av de som aldri løp estetikernes ærend, en mann av den gamle gretne skole, den tyske sosiologen Helmut Schelsky, skildret i boken Arbeidet gjør de andre – norsk forkortet versjon fra 1979 – nettopp dette gateteateret, les bare beskrivelsen av København 2009, skildret riktignok noen tiår tidligere:

… generelle politiske og offentlige protesttog med ritualiserte trossymboler (plakater), med monotone fellessanger og en revolusjonsliturgi, med gruppeekstase og det martyraktige ønske om å bli straffet, som er betegnende for disse trosbekjennelser. Dette er for lengst blitt former for en sosial frelsesgudstjeneste, som – understøttet av det brede ekko fra fjernsynets kirketjenere – ikke lenger gir rasjonelt uttrykk for argumenter, meninger eller for eksisterende interesser, men som tar sikte på sanselig å fremheve et følelsesfellesskap (s. 100).

Ondskapsfullt skrevet? Kanskje, men jeg tror altså han traff noe som fremdeles har en viss relevans.

Klovne- og underholdningsvenstre appellerer til vår dårlige samvittighet, til skyldfølelsen som de selv trives godt med. Når skyldfølelsen blir overveldende må noe gjøres, man må fortelle seg selv at man gjør noe! Se meg, jeg slåss!

Min kamp som det heter hos Knausgård. Ja, og hos han andre da, som vel brukte den tittelen først.

• Pål Veiden (f. 1958) er dr.polit og førsteamanuensis i sosiologi ved Høyskolen i Oslo.