Karikaturstriden har på nytt blusset opp etter angrepet på Kurt Westergaard. Men dette bør hverken bli en debatt om hvorvidt tegningene var nødvendige eller en debatt om respekt for muslimers tro.
Mange, deriblant Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold har, direkte eller indirekte, uttrykt at flere aviser burde valgt å trykke karikaturtegningene på nytt i solidaritet med Westergaard. Andre som f.eks. ansvarlig redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, mener at faren for å spotte muslimer veier tyngre. «Det er 1,3 – 1,7 milliarder muslimer i verden, og det er vanskelig å se at den riktige måten å motarbeide de ekstreme kreftene på er å såre resten (…) Det er islamistene som er farlige – ikke milliardene av muslimer som lever i fred med sin tro», skriver han. Dette er korrekt, men det er også et fullstendig blindspor i debatten.
Ikke mål å krenke
Det har aldri vært noe mål å krenke muslimer. Karikaturdebatten startet da Jyllands-Posten ba 40 danske karikaturtegnere lage en tegning av Muhammed. 28 avstod, mens tolv tegnere leverte bidrag som ble trykket 30. september 2005. Aftenposten trykket også tegningene kort tid etterpå, og starten av januar trykket både Dagbladet og avisen Magazinet tegningene. Utgangspunktet var ikke et ønske om å håne Islam, eller irritere muslimer, men at den danske forfatteren Kåre Bluitgen trengte illustrasjoner til sin barnebok: «Koranen og profeten Muhammeds liv».
Striden tok først av over nyttår i 2006, da danske muslimer fra Islamsk Trossamfund sendte delegasjoner til Midtøsten for å opplyse om hva Jyllands-Posten hadde gjort, og fremprovosere reaksjoner mot Danmark. Konflikten som oppstod nådde sitt mest kritiske punkt lørdag 4. februar da både den danske og den norske ambassaden i Syria ble stormet og nedbrent av rasende muslimske demonstranter. Dagen etter ble det danske konsulatet i Beirut satt i brann av et pøbeltog på 10 000 muslimer. Og nå for få dager siden ble altså Kurt Westergaard angrepet med øks i sin egen leilighet. Det er disse hendelsene som gjør at karikaturtegningene fortsatt sirkulerer i mediene, og det er disse hendelsene som har gjort det riktig å fortsette å trykke dem.
Når Stavrum skriver følgende: «Poenget er at Gud er av en annen verden og ikke lar seg avbilde(…) Dermed kan en påstått avbilding av Muhammed oppfattes som spotting og verdsliggjøring av helligdommen», blir det derfor en avsporing fra hele debatten. Karikaturstriden handler ikke om de over 1,3 milliardene muslimer i verden. Den handler ikke om spotting av muslimsk helligdom. Karikaturstriden handler nettopp om islamistene. Uten islamistene hadde ikke tegningene lenger vært et tema. Karikaturstriden handler nettopp om vi skal la oss tvinge til taushet eller ikke. Det er ikke nødvendigheten av å terge muslimer som gjør at karikaturtegningene av Muhammed burde trykkes, men det er reaksjonene mot tegningene som har skapt denne nødvendigheten.
Nødvendig å provosere?
Det er som regel mest behagelig å unngå konflikt, men det betyr ikke at konflikten ikke er nødvendig. Skulle Martin Luther latt være å slå opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg i 1517? Skulle han i det minste valgt å ordlegge seg på en litt annen måte enn han gjør i sin «Traktat om den kristne frihet» der han bl.a. skriver følgende: «Den romerske kirke, en gang den helligste av dem alle, er blitt til den villeste røverhule og det mest skamløse bordell, til syndens, dødens og helvetes rike, så ikke engang Antikrist, om han skulle dukke opp, kunne tenke på å legge noe til denne ondskapen.” Skulle Luther bare tidd stille, latt være å gi avlat selv, og simpelthen tilbedt sin Gud på den måten han fant best i sin egen stue, for ikke å provosere den katolske kirke så kraftig?
2. juledag sendte Viasat4 den gamle Monthy Python klassikeren «Meaning of Life». Den provoserer både overvektige, jøder, den katolske kirke og den anglikanske kirke, for å nevne noen. Monty Python filmene vakte kraftige reaksjoner, og mye sinne, da de først kom ut. Det er imidlertid ikke særlig mange hverken overvektige, jøder, eller kristne, da eller nå, som brenner ambassader, sprenger busser med sivile i lufta, eller angriper folk med øks. Men sett at filmene hadde vakt samme reaksjoner som Muhammed-karikaturene? Skulle BBC da latt være å sponse gruppen? Skulle TV-kanaler latt være å sende filmene? (Slik mange gjorde).
Jeg er helt enig med Stavrum i at det ikke er et mål å provosere i tide og utide bare for å provosere. Noen ganger er det riktig å provosere, men det er uansett ikke poenget. Denne konflikten er blitt en konflikt mellom ytringsfriheten og alle dem som vil begrense den. Alle bloggere burde derfor legge ut tegningene på sine blogger, redaktører i hele Norge burde trykke tegningene på forsiden av avisene, eller ha en spalte på baksiden med «dagens karikaturtegning», og alle TV-kanaler burde vise tegningene på nyhetene i beste sendetid.
Truer du ytringsfriheten, truer du oss alle
Dette handler om ytringsfriheten og våre vestlige demokratiske prinsipper, ikke om religiøs toleranse. Det handler om at slike som Kurt Westergaard skal slippe å være modige unntak som må risikere livet sitt for å forsvare ytringsfriheten. Det handler om å forsvare de som nekter å fire på våre demokratiske prinsipper og sende et signal til islamister som forsøker å true våre modige redaktører til taushet. Et samlet medie-Norge burde verne om ytringsfriheten, og si til dem som truer Danmarks Kurt Westergaard, Norges Vebjørn Selbekk og Per Edgar Kokkvold, eller Sveriges Lars Viik, at hvis du truer dem, så truer du også oss. Truer du ytringsfriheten, truer du oss alle. I Norge har vi ytringsfrihet – og den kødder du ikke med!
- Kristian Tonning Riise (f. 1988) er leder i Hedmark Unge Høyre og praktikant i Civita. Han studerer idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og blogger på http://grenserforpolitikk.com
[...] Karikaturer og ytringsfrihet 05jan10 Dette innlegget er ikke et forsvar for islam eller ekstreme islamister som går rundt med øks. Det er heller ikke et forsvar for ensidige ungehøyre gutter eller spirer i minereva eller andre som blir indoktrinert i tenketanker til å tro at kapitalismen er en utelukkende snill julenisse. Dette er heller ikke et angrep på ytringsfriheten. Dette innlegget reiser spørsmål om hvor grensene for ytringsfriheten bør settes. Og utgangspunktet for dette spørsmålet, er Kristian Tonning Riises innlegg ”Ikke kødd med ytringsfriheten!”, som kan leses her. [...]
Heisann.
Et par kommentarer: Nei, utgangspunktet for debatten var ikke å såre muslimer. Det er jo ikke sånn at Kåre Bluitgen, eller Jyllans-Posten, satt seg ned og tenkte – nei, nå skal vi jaggu såre noen muslimer dere.
I ettertid, og pga av de reaksjonene tegningene har fått, har det derimot blitt nødvendig å såre de muslimene som føler seg støtt av tegningene, ikke fordi det er målet. Det er ikke målet og har aldri vært målet. Målet er å forsvare ytringsfriheten. Hvorvidt noen blir såret kommer i annen rekke. Det er nå en rekke mennesker som forsøker å true andre til taushet – det er dette som gjør en fortsatt trykking av tegningene nødvendig. Ingen skal kunne true frem begrensninger av ytringsfriheten.
De muslimene som føler seg støtt av tegningene burde jo rette sin aggresjon mot islamistene. De burde heller fordømme dem som angriper Kurt Westergaard, eller sender drapstrusler til Vebjørn Selbekk.
Hva veier tyngst? Jeg vil alltid si at ytringsfriheten veier tyngst. Vi er omgitt av ytringer som kan såre oss og provosere oss.
Du skriver: “Kan man uttale seg (evt tegne) hva som helst, til tross for at man er klar over at man utelukkende krenker sine medmennesker?”
Ja, det må man kunne i et samfunn med ytringsfrihet. Så står redaksjoner selvfølgelig fritt til å velge hva man ønsker å trykke. Ytringsfriheten innebærer jo ingen plikt til å ytre noe. Men redaktører burde føle seg forpliktet til å reagere, når selve ytringsfriheten blir angrepet.
Er det slik at det er reaksjonene som skal avgjøre hva man bør trykke eller ikke? Mener du at så lenge folk utviser nok sinne, aggresjon og tilbøyelighet til vold, så skal det indirekte kunne tvinge samfunnet til taushet?
Det vil jeg i hvert fall bekjempe på det sterkeste!
[...] LES HELE INNLEGGET HER! [...]
Ytringsfriheten må reguleres ut fra lovregler og ikke ut fra vrakrester fra en eller annen religion som stort sett har blitt brukt for å undertrykke befolkningen og skaffe religiøse overhoder makt og/eller penger.
I Norge har jo religionen blitt brukt av kongene og kirken for å undertrykke folk, og kirken her har jo før i tiden svindlet til seg arverett til store eiendommer hvis eieren fikk lovnad om et evig liv.
Fordelen med kristendommen er jo at kirken har sluttet å brenne kvinner på bålet hvis de ytret egne meninger. Muslimene har vel gått over til å steine kvinnene sine hvis de motsier mannen. Disse forholdene tilsier jo at vi må se å bli kvitt religionene og heller prøve å få innført lovregler som regulerer sameksitensen mellom mennesker slik at de forskjellige gudene som er utdaterte blir skjøvet ut i fantasiens verden.
Mange av oss husker vel arbeiderpartipolitikeren Faremo (far til Grete Faremo)som ville ha sensur av ytringsfriheten i Norge og det er ikke lenge siden, så ta for menneskenes skyld vare på denne ytringsfriheten.