Eg skulle gjerne sett vi hadde universella verdiar. Men sjølv om det skulle uroe Frode Bjerkås har vi ikkje det.
22. desember har Frode Bjerkås i Minerva ein visitt til meg og kronikken min i Aftenposten ein månad før. Den politiske og moralske relativismen som eg og fleire intellektuelle og politikarar målber, er urovekkjande og farleg. Skriv han.
Og så repeterer han vårt tradisjonelle krav at våre verdiar, om menneskeverd, ytringsfridom, våre fridomsideal, må vere universelle og gjelde over alt.
Eg skulle gjerne sett at det var slik.
Men det er ikkje slik. Det er både interne og eksterne grunnar til det.
Til nokså nyleg var vår kultur grunnleggjande kristen. Vår Gud, den allmektige skaparen, var universell. Punktum. Han var det metafysiske festet for vårt verdisystem. Difor har det vore heilt naturleg at vi siste hundreåra har sendt misjonærar rundt i verda for å spreie hans universelle bodskap. Ein viss medgang har dei hatt.
Så slepte René Descartes tvilen inn i varmen for 400 år sidan, og sidan har denne gnagaren herja med verdiane våre. Vår gamle allmektige Gud, det tradisjonelle ankarfestet i verdisystemet vårt, er redusert til ein bestyrar av sjelefred og livsmeining, og vårt verdisystem er meir og meir sekulært, menneskeskapt og menneskeforankra. Våre sentralverdiar er politisk utarbeidde og feste i lov. Gud er ikkje med her, slik han eingong var. Gud, i si velmakt, var aldri for ytingsfridom eller demokrati. Denne verdisekulariseringa skaper problem og konfliktar, ikkje minst rundt det fundamentale, livet og døden: kunstig fertilisering, prenatal medisin, aktiv dødshjelp, livets inngang og utgang med andre ord.
No krev vi at desse politisk funderte, sekulære verdiane våre skal vere universelle, slik vi før kravde at våre gudeforankra verdiar var det. Framleis krev vi hovudrolla. Det er ikkje innlysande at alle andre tykkjer om det.
No står vi på livssyns- og verditorget med verdiane våre, slik vi har gjort siste hundreåra. Det nye, og problematiske, er at det no står så mange andre der, med sin bodskap. Dei har nok stått der heile tida, men vi har ikkje sett dei. No ser vi dei, og dei krev å bli høyrde. Nokre av dei er komne til oss, og krev å bli høyrde her.
Samtidig driv makta i verda og flytter seg. Og makt krev plass og respekt. Kina, ei gammal mishandla stormakt, finansierer USA, også krigane deira. Russland kontrollerer vintertemperaturen i store delar av Europa. Arabarane sit på olje og pengar. Iran, ein gammal koloni med ærerik historie, kremtar. Lista kan forlengjast. Ingen av desse hyllar våre verdiar.
Og kva gjer vi med det? Vi har sendt soldatane våre for å fjerne Sadam, ein tyrann i toppklasse, og for å ta Taliban, ei reaksjonær politisk rørsle. Tvilen på desse intervensjonane, denne verdieksporten, er veksande.
Så kan vi ytre oss, seie frå, bruke ytringsfridommen vår til å snakke verda til rette, slik vi før har gjort. Vi kan krevje universalitet for verdiane våre. Som eit evig studentersamfunn kan vi sende ut ytringar og resolusjonar mot det vi mislikar. Det varmar i alle fall eigne sjeler.
Men denne sjelevarmen kan også ha ein pris. Ein ting er at det er tungt å kjempe mot synda. Ho er seigliva. Ein annan ting er at hykleriet ligg og lurer. Våre politiske system, som vi innafor vårt tankemønster sjølv ber ansvaret for, tilpassar seg den nye røyndommen. Obama snakkar meir om mangel på menneskerettar i Kina når han er heime i USA enn når han er i Kina. Göran Persson, svensk statsminister, kom heim frå statsbesøk i Kina. Der hadde han halde ein bordtale der han sa at vi burde prøve å forstå at kinesarane prioriterte politisk orden svært høgt. Det vart det bråk av i Sverige. Vår eigen stat er største eigar i oljeselskapet vårt, som samarbeider med regjeringar med svært ulike verdirekneskap, der våre sentralverdiar lever eit lurvete liv.
Verda er som ho er. Varer og pengar skal flyte omkring. Og her duger ikkje kvite silkehanskar. Her må det grove arbeidshanskar til. Og det må våre ansvarleg styresmakter ta omsyn til, som dei gjer.
Når det er slik, blir det litt lettvint å stå på torget og dosere verdilæra vår med løfta peikefinger, med tilhøyrande læretukt for farlege avvik, når vi alle veit kva som går føre seg på andre torg. Det kan lett bli ein konkurranse i rett tru.
Om det er relativisme å sjå røyndommen i kvitauget, stygg og samansett som han kan vere, då vil eg gjerne vere relativist.
Også om det skulle uroe Frode Bjerkås.
- Adreas Skartveit (f. 1937) er tidligere forlagsdirektør.
Jeg er langt på vei enig med AS at vi ikke har universelle verdier selv om mange ønsker at dette var tilfellet og andre er av den oppfatning at vi har det.
Men det er vel likevel slik at våre vestlig forankrede konsepter som det liberale demokratiske flerpartisystem, den demokratiske kapitalisme og støtten til menneskerettigheter har vunnet innpass i store deler av verden. Francis Fukyama fikk ikke rett i sin antakelse etter kommunismens fall at nå var den politisk ideologiske kamp forbi og at våre vestlige verdier nå ville bli innskrevet på leirtavler til evig tid. Men disse verdier er i store deler av verden i økende grad gjort om til praktisk politikk og bidratt til utvikling og reduksjon av fattigdommen. Så er det naturligvis slik at i deler av verden vil man legge større vekt på de kollektive dyder enn på våre vestlige dyder og også vektlegge mer behovet for statlig stabilitet og styring.(Også på våre trakter synes det nå å være en viss oppslutning om det berømmelige fellesskap)
Uansett synes våre vestlige verdier fremdeles å være etterspurt. Jeg kan på den annen side i farten ikke huske ett ikke -vestlig politisk- økonomisk
konsept som vi har importert og som har betydd meget for utviklingen av den vestlige filosofi og utvikling. Naturligvis har vi også meget som vi ikke er stolte av , som eksempelvis kommunisme og fasisme.
Vi kan også huske at den tidligere FN`s generalsekretær gikk langt i sine politiske ytringer om å åpne opp for den humanitære intervensjon i de tilfeller hvor det forekom en sterk undertrykking av borgernes rettigheter i FN`s medlemsland.
Alt i alt tror jeg nok at våre vestlige konsepter og argumentasjon har større verdi enn et resolusjonsmakende studentersamfunn slikt forfatteren
lett ondskapsfullt og underholdende nok hevder.
Til sist , jeg synes heller ikke etiketten verdieksport er et særlig treffende ord om vestlig intervensjon i Irak og Afghanistan. I Irak var det nok andre interesser som var avgjørende så som frykten for at landet enten hadde eller ville kunne utvikle masseødeleggelsesvåpen og i fremtiden
utgjøre en fortsatt trusel mot den regionale fred og stabilitet. I Afghanistan var det terrorrist truselen som var det avgjørende. Det var først i andre omgang at president Bush valgte å introdusere det demokratiske evangelium i Irak og også i den arabiske verden, og denne tanke ble jo også etter hvert lagt til side.
Er det mulig å få denne artikkelen på bokmål. Fint hvis minerva heretter kan oppfordre alle spaltister til å ikke bruke nynorsk
Ole: Hvis du er så kverulant at du ikke klarer å lese en artikkel på nynorsk, så kan vi dessverre ikke hjelpe deg.