Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Den amerikanske konservative bevegelsen har hatt uforholdsmessig stor interesse for offentlig politikk og økonomi. For at samfunnet virkelig skal kunne forandres, må borgernes sinn og fantasi forvandles.

Ettersom denne artikkelen vil ta for seg den såkalte ”konservative bevegelsens” tilstand og fremtid så er det bare rettferdig å informere lesere som ikke er så kjente med forfatterens synspunkter at han lenge har vært kritisk til fremstående egenskaper ved den bevegelsen. Han har klaget over dens besettelse med politikk og dens uforholdsmessig store interesse for offentlig politikk og økonomi. For at samfunnet virkelig skal kunne forandres, må dets sinn og fantasi forvandles. Forfatteren har klaget over bevegelsen tilbøyelighet til formulaisk tenkning, at den med glede aksepterer Leo Strauss og straussianernes anti-historiske teorier, og hvordan folk som kaller seg konservative tenker og oppfører seg som franske jakobinere. Han har kritisert bevegelsen for å bli mindre og mindre opptatt av filosofi og kunst. Dens trendsettere har vært intellektuelle aktivister, journalister, og ledere for stiftelser og tankesmier heller enn seriøse tenkere. Intellektuell og moralsk forvirring gjorde den åpen for manipulasjon av folk med adgang til penger og media. Både bevegelsens og Amerikas nedgang ble bremset av absurde påstander om at konservatismen hadde ”seiret”.

Politisk allianse
Disse argumentene vil ikke bli repetert her; de står på trykk flere andre steder.[1] Det burde også sies, selvfølgelig, at den konservative bevegelsen har hatt mange beundringsverdige egenskaper. Noen av medlemmene motsatte seg trendene som brakte den til sitt nåværende lavpunkt. Uheldigvis, etter hvert som den prøver å komme seg igjen, kan det hende at den ignorerer de stemmene igjen og repeterer gamle feil.

De kunne si seg enige i et begrenset sett med politiske mål, spesielt når det gjaldt å bekjempe kommunisme og forsvare et begrenset føderalt styre.

For å forstå den konservative bevegelsens knipe så er det viktig å innse at den oppstod hovedsakelig som en politisk allianse. Den var lappet sammen av forskjellige intellektuelle bevegelser. Noen av disse var filosofisk sett langt fra hverandre, men kunne si seg enige i et begrenset sett med politiske mål, spesielt når det gjaldt å bekjempe kommunisme og forsvare et begrenset føderalt styre. Men ikke engang de målene ble forstått på samme måte av alle. Med kommunismens fall ble mangelen på intellektuell enhet mer skjærende åpenbar enn noensinne.

Hvis selverklærte amerikanske intellektuelle konservative skulle bli spurt om å gi en definisjon av konservativismen på stedet, så ville de fleste trolig si at det er tro på frihet, minimal føderal styring og et sterkt forsvar. Når Rush Limbaugh nå legger vekt på behovet for mer ”filosofi” mener han å forsvare slike ”prinsipper.” Men denne definisjonen viser til et ideologisk tankesett heller enn et filosofisk. Den sier ingenting om hva som er nødt til å være karakteristisk for konservativismen – at den er konservativt for noe, en arv som den på kreative måter søker å bevare. Den sier heller ingenting om å tilpasse et universell og høyere formål til historiske omstendigheter.

Den opprinnelige grunnloven og de tilhørende frihetene baserte seg på amerikanere med visse historisk formede karaktertrekk

I tillegg til dette, kan hver del av denne definisjonen tolkes på helt forskjellige måter. Her er det bare mulig å ta for seg én, troen på frihet – en sak som gir et godt bilde av den dype intellektuelle forvirringen i bevegelsen. Det var en simplistisk, ahistorisk forståelse av frihet som gjorde det mulig for nyjakobinere å invadere bevegelsen og forårsake katastrofe i amerikansk utenrikspolitikk.

Frihet og selvkontroll
Alle kjenner til historien om da Benjamin Franklin etter konventet i Philadelphia ble spurt om hva den hadde oppnådd. Han svarte, ”A republic, if you can keep it.” Hva han enn egentlig mente, så kunne grunnloven bare vare hvis amerikanere tok på seg et høyere ansvar. For at frihet under loven skulle være mulig måtte de holde sine lidenskaper i sjakk, og vise at de har den konstitusjonelle personlighet. Disse ordene fra Edmund Burke er relevante: ”Mennesker kvalifiserer til sivil frihet i direkte proporsjon til sin vilje til å sette moralske lenker på sine egne appetitter… Samfunnet kan ikke eksistere uten at det finnes en kontrollerende makt på vilje og appetitt, og jo mindre det er av den på innsiden, jo mer må finnes på utsiden.”[2] Med andre ord, må mennesker som ønsker å være frie vise eksepsjonell selvkontroll. Ettersom menneskets natur slites mellom høyere og lavere potensial, må de lavere tøyles. Uten denne selvkontrollen, ingen frihet. Til den grad at orden ikke kommer innenfra, må den påtvinges eksternt. Dette var det moralsk-spritiuelle etos til den amerikanske konstitusjonelle republikk, som hadde dype røtter i klassisk og kristen sivilisasjon slik den hadde blitt formidlet gjennom britisk kultur.

Locke baserte seg ikke på faktisk, historisk erfaring, men på rent hypotetiske teorier, og det heller naive teorier.

De fleste av de som i dag forsvarer den amerikanske grunnloven baserer seg på den overfladiske antagelsen om at grunnloven kan gjenopplives hvis bare flere mennesker kunne bli påprakket den korrekte tolkingen av den. Men den opprinnelige grunnloven og de tilhørende frihetene baserte seg på amerikanere med visse historisk formede karaktertrekk som støttepillarer. Derfor må det dukke opp en eldre type amerikaner som har den konstitusjonelle personlighet og som kan begynne å forvandle samfunnet før man kan klare å gjenopprette et system basert på ordnet frihet i dag.

Men mange såkalte konservative tolker ordensbasert frihet på veldig forskjellige måter, slik som for eksemplet John Locke. I følge Locke er ikke frihet et resultat av lange moralske eller andre typer kamper. Den eksisterte til og med før det sivile samfunn, i en antatt tilstand av naturen der frihet simpelthen ble skjenket til menneskeheten. Det er en gratis gave. ”Vi blir født fire, slik som vi blir født rasjonelle,” hevder Locke[3]. Frihet er ikke et resultat av at individer temmer sine lavere jeg med hjelp av sivilisasjonen. Nei, naturen gjorde mennesket fullt utrustet til å nyttegjøre seg av livet. De forlot naturen bare for å rette på et par ”ubeleiligheter” i forhold til personlig eiendom.

Liberale svermerier
I motsetning til Burke, har Locke liten eller ingen formening om hva historien har betydd for ordensbasert frihet. Han forklarer frihetens eksistens i naturstadiet ved å beleilig nok tillegge det stadiet egenskaper og ideer som bare kunne ha utviklet seg i et avansert samfunn. Selv om han på overflaten ser ut til å forsvare rasjonalitet og empirisme så er Locke først og fremst en liberal drømmer, en ideolog. Han baserte seg ikke på faktisk, historisk erfaring, men på rent hypotetiske teorier, og det heller naive teorier. Hans tanke om den sosiale kontrakt kunne fått en mildere tolkning, men en forkjærlighet for ahistorisk lockeansk spekulasjon er ikke typisk for konservativ tankegang.

Frihetens ideologi tar ikke hensyn til om forutsetningene for frihet er til stede i et visst samfunn.

Det er fra Locke mange har fått ideen om at friheten vil florere hvis man bare får fjernet eksterne hindre. Bare bli kvitt dårlig styresmakt! Kombinert med den amerikanske forestillingen om nasjonalisme hjalp denne typen romantisk drømming til med å forme det denne forfatteren kaller den nye jakobinismen. Sistnevnte gir USA oppgaven med å fremme frihet og demokrati overalt. Som en konservativ helt sa: ”Den amerikanske drømmen lever – ikke bare i hjertene og tankene til våre egne landsmenn men i hjertene og tankene til millioner av verdens befolkning i både fire og undertrykte samfunn som ser til for lederskap.” ”Amerika har alltid anerkjent vårt historiske ansvar for å lede frihetsmarsjen.” [4]

Frihetens ideologi tar ikke hensyn til om forutsetningene for frihet er til stede i et visst samfunn. Den antar bare at frihet vil blomstre med en gang man har fått sparket ut diktatorene. Det pleide å være venstresiden som hadde monopol på utopi. I de siste tiår har dette vært standardvarer hos selverklærte ”konservative”.

Romantisk frihetsretorikk
Den konservative helten som ble sitert over er Ronald Reagan. Hans taler var fulle av romantisk frihetsretorikk. Akkurat som Locke hadde ikke Reagan særlig peiling på frihetens moralske og kulturelle forutsetninger. Han forkynte: ”Frihet, akkurat som livet, kan man ikke gjøre seg fortjent til, men er en gave fra Gud.”[5] Medlemmer av den konservative bevegelsen jublet over Reagans antikommunisme og var desperate etter en politisk leder. På grunn av ønsketenkning og mangel på intellektuell dømmekraft svelget de disse sentimentale drømmene. Operasjon global frihet ble i Reagans tilfelle begrenset av den kalde krigen, men med 11. september som unnskyldning kunne George W. Bush forplikte USA til å fjerne frihetens resterende hindre i verden, og de startet i Midtøsten. Det ideologiske og politiske momentet til dette storslåtte prosjektet og til å gå til krig mot Irak hadde blitt skapt av det nykonservative nettverket både innenfor og utenfor myndighetene, som i samarbeid med oljeselskapene ga Bush sin entusiastiske støtte.

For en tilhenger av Burke eller en amerikaner med lignende synspunkter er det åpenbart at frihetsideologien feiltolker frihetens opprinnelse.

For en tilhenger av Burke eller en amerikaner med lignende synspunkter er det åpenbart at frihetsideologien feiltolker frihetens opprinnelse. Det er ikke overraskende at slike ideer resulterer i katastrofale praktiske konsekvenser.

Ekte frihet vokser ut fra historisk utviklede karaktertrekk og institusjoner. Den kan ikke slå rot i ugjestmild jord. Dette er like sant i markedet som i politikken. Vil du ha maksimal økonomisk frihet? Sørg for at det finnes en moral og kultur som fremmer individuelt ansvar til det maksimale. I en økonomi som blir stadig mer styrt av gamblere og skurker og dominert av grådighet og kortsiktighet viskes grensen mellom ærlighet og kriminalitet ut, og misbruket av økonomisk frihet inviterer til påtvunget eksterne kontroller.

Har den konservative bevegelsen i lang tid protestert mot en økonomisk kultur som ignorerer de moralske og kulturelle forutsetingene for en sunn økonomi? Har de klaget over at en ny krass, ubarmhjertig økonomisk elite har oppstått? Har den bedt om en moralsk og kulturell gjenopplivelse som kunne demme opp økonomiske og andre friheter? De toneangivende har ikke gjort det.

Nyjakobinerne og tilbederne av det abstrakte frie marked bryr seg ikke som historiske omstendigheter, bare om å holde fast ved sine abstrakte ”prinsipper”. Med venner som dem trenger man ikke fiender. Selv etter katastrofer innen både utenriks- og innenrikspolitikk i de senere årene kan det hende at den konservative bevegelsen ikke vil gi slipp på ideologi og romantiske drømmer, men konservatismens fremtid krever det.

• Claes G. Ryn (f. 1943) er Professor of Politics ved Catholic University of America, styreformann ved National Humanities Institute, redaktør for Humanties, og president for Academy of Philosohy and Letters.

Denne artikkelen ble først publisert i Humanitas nummer 1 2008, volum XXI. Den er også publisert i Minerva 4-2009.

[2] Edmund Burke, A Letter from Mr. Burke, to a Member of the National Assembly in Answer to Some Objections to His Book on French Affairs, 1791.

[3] John Locke, Second Treatise of Government, avsnitt 61 (Indeanapolis og Cambridge: Hackett Publishing Company, 1980), 34.

[4] President Ronald Reagan, Remarks at the Annual Washington Conferense of the American Legion, February 22, 1983; Remarks at Flag Day Ceremony, Baltimore, MD, June 14, 1985.

[5] President Ronald Reagan, Remarks and a Question and Answer Session With the Students and Faculty at Moscow State University, May 31, 1988.